Når sykdom/tilstand fører til samlivsproblemer

[AnonymBruker]

Min mann er muligens syk, han er under utredning. Utredning tar tid og jeg har allerede slitt i mange år med forholdet og det siste året har det vært så ille at jeg har begynt å forestille meg å bo alene. Jeg har mentalt forlatt ekteskapet og vi har ingen intimitet eller nærhet lengre. 

Om han er syk eller om det er noe annet som gjør at han er som han er, vet vi ikke, men tilstanden hans påvirker forholdet vårt så jeg føler meg ensom, ikke trodd, ikke tatt på alvor, mesteparten av ting faller på meg, og jeg får til slutt ingen kjærestefølelser igjen.

 

Vi har snakket om parterapi, men pga av hans tilstand så vil det være nytteløst å snakke med en tredjepart. Det går på fokus og evnen til å få frem ord, henge med i samtaler og hukommelse. Det vil rett og slett ikke gå. 

 

Jeg føler jeg må ta avgjørelsen på egen hånd, og det føles heller ikke riktig. Kan jeg snakke med fastlegen min om dette?

 

Jeg står fast og vi har også barn sammen så å bare forlate en syk mann føles ikke greit, men å bli føles heller ikke bra.

 

Jeg er redd jeg ikke er en god mor oppi alt dette fordi alt fokuset blir på ekteskapet og min manns tilstand og hva i all verden jeg skal gjøre

Anonymkode: 10212...aef

[AnonymBruker]

Kontakt fastlegen og få noen å snakke med ❤️

Anonymkode: 2c800...2a8

[AnonymBruker]

Det er klart det vil være vanskelig å gå, men det er det du er nødt til. 

Du kan ikke bli på grunn av dårlig samvittighet. 

Hjemmehjep eller omsorgshjem kan kanskje være det rette for han nå. 

Og så kan du være en venn i stedet, om du ønsker det? 

 

Anonymkode: 69ec2...030

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

Det er klart det vil være vanskelig å gå, men det er det du er nødt til. 

Du kan ikke bli på grunn av dårlig samvittighet. 

Hjemmehjep eller omsorgshjem kan kanskje være det rette for han nå. 

Og så kan du være en venn i stedet, om du ønsker det? 

 

Anonymkode: 69ec2...030

Det er ikke så ille at hjemmehjelp/omsorgshjem er nødvendig, heldigvis. Men det er på et slikt nivå at forholdet lider 😞

Anonymkode: 10212...aef

[AnonymBruker]

Er det mulig å få noe pårørendetime i forbindelse med utredningen?

Er det en permanent tilstand? Hva mistenker dere? Er det ADHD? demens? Svulst?

Går du fra han må du ha barna alene. Du må uansett bare forsone deg med at du nå permanent eller inntil videre er alenemor, uten at han har gjort noe galt.

Anonymkode: 06cd0...516

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Er det mulig å få noe pårørendetime i forbindelse med utredningen?

Er det en permanent tilstand? Hva mistenker dere? Er det ADHD? demens? Svulst?

Går du fra han må du ha barna alene. Du må uansett bare forsone deg med at du nå permanent eller inntil videre er alenemor, uten at han har gjort noe galt.

Anonymkode: 06cd0...516

Jeg har ikke vært med på timene så jeg får bare vite det mannen forteller. Vi vet ikke om det er en permanent tilstand, men det har kanskje blitt litt værre med årene. Jeg mistenker løsemiddelskade, adhd eller alzheimers. Men det trenger selvsagt ikke være noen av delene... Det kan jo bare være han er sånn uten at det ligger noen sykdom eller skade bak

Anonymkode: 10212...aef

[AnonymBruker]

Kanskje han bare er deprimert, at det er bedre også for ham å avslutte forholdet.

Anonymkode: 8e97b...02b

[AnonymBruker]

Det går an å gå til parterapeut alene, for å få råd og veiledning. Det ville jeg anbefalt, som en hjelp til deg med å få klarhet i hva du vil.

Lykke til ❤️

Anonymkode: 9a2ba...028

[AnonymBruker]

Det er så gjenkjennelig! Mannen min har dog en kjent diagnose, psykisk sykdom, men som gjør at han blir som dette i sykdomsperioder. Jeg blir omsorgsperson, vi har ikke samtaler eller intimitet som før, og hele min mentale kapasitet går til å vurdere forholdet. Jeg har også forlatt det mentalt, og må fokusere på å være en god mor. Nå vil han også gjøre det slutt, og det er på en måte det beste som kunne skjedd.. samtidig vondt. Men jeg tror fokuset vårt bør være på barna våre. Hvordan være gode mødre. Da er det riktig å gå av og til, hvis man ikke klarer å være det når så mye kapasitet går til å gi omsorg til mannen, bekymre seg og få helt mentalt overload av situasjonen. 

Evt ta en pause og flytte fra hverandre.

Anonymkode: 3f6b2...443

[AnonymBruker]

Litt vanskelig dette. Føler det blir feil uansett hva du gjør. Gjør du det slutt under utredning = støtter han ikke, stikker fra problemene. Gjør du det slutt etter evt diagnose = du bryr deg egentlig ikke om han, og vil bare leve sammen i "gode" dager. 

Samtidig må du tenke på deg selv. Det vil også være egoistisk av han å tviholde på deg dersom forholdet allerede går dårlig. Dårlig kommunikasjon (uansett sykdom eller ikke) og ikke eksisterende sexliv er jo tegn på at forholdet skranter. Det burde ikke komme som et sjokk. 

Kan det være en ide å snakke med en samlivsterapeut alene? Få litt råd og kanskje prate om hvordan du evt kan gjøre det slutt på en best mulig måte? Kanskje dere sammen kan gå i terapi? Det er lett for misforståelser om dere ikke har en tredjepart som kan veilede dere litt.

Anonymkode: 8e35e...bfc

[AnonymBruker]

Du har som nærmeste pårørende rett til informasjon og oppfølging fra deg offentlige. Jeg var i en lignende situasjon, og i ettertid tror jeg det hadde hjulpet å få mer informasjon av helsepersonell om sykdommen, men mannen sa nei. Jeg burde presset han på det, for min del. Du kan også snakke med psykolog, rask psykisk helsehjelp i kommunen, pårørendeforeninger, gratistelefonen mental helse. Dersom det er lang ventetid til psykolog er det verdt å gå privat. Det var det lureste jeg gjorde. Masse lykke til.

Anonymkode: b2b6b...d77

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Du har som nærmeste pårørende rett til informasjon og oppfølging fra deg offentlige. Jeg var i en lignende situasjon, og i ettertid tror jeg det hadde hjulpet å få mer informasjon av helsepersonell om sykdommen, men mannen sa nei. Jeg burde presset han på det, for min del. Du kan også snakke med psykolog, rask psykisk helsehjelp i kommunen, pårørendeforeninger, gratistelefonen mental helse. Dersom det er lang ventetid til psykolog er det verdt å gå privat. Det var det lureste jeg gjorde. Masse lykke til.

Anonymkode: b2b6b...d77

Gjelder dette uansett sykdom? For det er absolutt ikke min erfaring at man som pårørende har rett på noe som helst.

Anonymkode: 19d3d...4e8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Gjelder dette uansett sykdom? For det er absolutt ikke min erfaring at man som pårørende har rett på noe som helst.

Anonymkode: 19d3d...4e8

Samme her, jeg ble holdt helt utenfor utredning og fikk beskjed om at det var best at jeg ikke fikk vite noe. Jeg skulle bare ta vare på ham hjemme. 

Anonymkode: 02359...a8f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Samme her, jeg ble holdt helt utenfor utredning og fikk beskjed om at det var best at jeg ikke fikk vite noe. Jeg skulle bare ta vare på ham hjemme. 

Anonymkode: 02359...a8f

Mhm. Her prøver vi virkelig å få mer hjelp nå, og det er absolutt ikke enkelt. Tar månedsvis å bare få svar på første søknad om noe hjelp. Tror det er en stor forskjell på kreft og alt annet, spesielt kroniske sykdommer.

Finnes ikke noe rask psykisk helsehjelp her til det å være pårørende, psykolog er vel et års ventetid, pårørendegrupper er det kanskje en eller to av over nett. Mental helse er ikke der det trykker for oss heller, vi har god psykisk helse men en av oss er veldig dårlig fysisk. Og det er hjelp til den fysiske byrden som er behovet vårt. Det er ikke gjort på et blunk, om du er heldig og får det innvilget i det hele tatt.

___

Uansett, håper dere får hjelp ts. Jeg tenker at om du uansett er på vei ut så er det bedre å gå nå når partneren din uansett må omstille seg, men det er en veldig vanskelig situasjon du er i. Man vil jo ikke gjøre det verre for den som allerede sliter. Ville snakket med noen om det, om ikke psykolog så en god venn, noen du stoler deg på? Av og til må man bare lufte og prate litt, men innerst inne vet du nok hva du ønsker å gjøre.

Anonymkode: 19d3d...4e8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Gjelder dette uansett sykdom? For det er absolutt ikke min erfaring at man som pårørende har rett på noe som helst.

Anonymkode: 19d3d...4e8

Ja man har blant annet rett til å delta på mestringskurs om diagnosen. 

Anonymkode: e82ab...648

[snillOnkel]

Da jeg giftet meg med kona lovte jeg å være ved hennes side i gode og onde dager. Sykdom tilhører sistnevnte. Jeg planlegger å holde løftet mitt om kona blir syk. 

Hvordan er det med deg? Er ikke løfter til sin livspartner verdt å holde?

[AnonymBruker]

snillOnkel skrev (1 time siden):

Da jeg giftet meg med kona lovte jeg å være ved hennes side i gode og onde dager. Sykdom tilhører sistnevnte. Jeg planlegger å holde løftet mitt om kona blir syk. 

Hvordan er det med deg? Er ikke løfter til sin livspartner verdt å holde?

Ikke når det rakner for en selv. Alle har sin tålegrense. Ts må være istand til å ivareta barna. 

Anonymkode: 945ab...c23

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Ikke når det rakner for en selv. Alle har sin tålegrense. Ts må være istand til å ivareta barna. 

Anonymkode: 945ab...c23

Ja, hun må ta vare på seg selv. 

Det rare her er at problemet her har vart i mange år, og likevel er utredning bare nylig begynt, selv om mannen pr nå omtrent ikke kan snakke. 

Anonymkode: e82ab...648

[AnonymBruker]

Jeg ville begynt med å gå i terapi selv. Ville vært bekymret for hans samvær med barna alene etter brudd hvis han er dårlig, men ikke dårlig nok..

Anonymkode: cc364...734

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Ja man har blant annet rett til å delta på mestringskurs om diagnosen. 

Anonymkode: e82ab...648

Det innebærer at det finnes mestringskurs for diagnosen. Og ikke minst at det finnes pårørendekurs for diagnosen (noe som er enda sjeldnere), som er det du egentlig snakker om. Mestringskurs er for pasientene. 

Anonymkode: 46668...748