Hva er greia med menn som ikke takler familielivet?

[AnonymBruker]

Hva er det egentlig som foregår i hodet på de pappaene som heller vil dra på byen enn å være hjemme og ta vare på barnet sitt og en altfor sliten kone? Som lar kona ta alle netter og morgener helt alene? 

Ja, min snart-eksmann sliter psykisk og etter at barnet kom har det blitt veldig tøft. Nå har han flytta ut en periode, men skulle komme hjem og legge barnet og overnatte kvelden før jeg skulle tidlig på jobb. Når kvelden kommer har vi vært sammen og gått en tur på forhånd, god stemning, men når det er hans tur å få ansvaret for å gi barnet middag og legge barnet, sier han at han er sliten og ikke vet om han orker. At han ønsker å dra og sove der han bor akkurat nå, og heller komme tilbake i morgen tidlig før jeg skal på jobb. Jeg er også sliten, etter å ha vært alene med barnet i flere uker uten noe avlastning. Jeg vet at mannen syns jeg er slitsom og kontrollerende, og jeg tilbød meg også å dra bort noen timer slik at han kunne være alene med barnet. Det ville han ikke. Jeg prøvde å finne ut hva som foregikk i hodet på mannen akkurat da. Hvordan kan noen ha samvittighet til å si at de er sliten og trenger alenetid, etter å ha hatt alenetid i 2 uker, og latt meg være helt alene med barnet (de har møttes litt midt på dagen med meg tilstede altså. Barnet er ca 1 år og våkner myyyye på natta, så jeg er utslitt). Når jeg gjør det klart at jeg ønsker sterkt at han skal bli, at jeg trenger pausen, og at barnet trenger å se barnet sitt, godtar han til slutt å bli værende, men sier at jeg ikke gir han "lov" til å dra. Han orker ikke å gi barnet middag, men tar legging og overnatter. (Jeg tar selvfølgelig natta)

Jeg bare lurer. Hva søren er det som foregår inni hodet på menn som oppfører seg sånn? Hvordan har de samvittighet til å la kone og barn i stikken? Vi har vært sammen i mange år og han har alltid vært verdens snilleste og behandla meg bra (unntak: når han er på byen og ikke kommer hjem til avtalt tid). Men aldri sagt noe slemt eller vært ufin. 

Men han takler ikke livet med barn. Selv om han ønsk seg barn så mye. Kan noen hjelpe meg å forstå? Og ikke bare gi meg forenklinger som at han er en dårlig mann. Men hva skjer i hodet til pappaer som bare syns det et helt greit å flytte ut fra kone og barn på 1 år, uten å ta initiativ til å hjelpe til eller treffe barnet

Anonymkode: fb109...3d0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hva er det egentlig som foregår i hodet på de pappaene som heller vil dra på byen enn å være hjemme og ta vare på barnet sitt og en altfor sliten kone? Som lar kona ta alle netter og morgener helt alene? 

Ja, min snart-eksmann sliter psykisk og etter at barnet kom har det blitt veldig tøft. Nå har han flytta ut en periode, men skulle komme hjem og legge barnet og overnatte kvelden før jeg skulle tidlig på jobb. Når kvelden kommer har vi vært sammen og gått en tur på forhånd, god stemning, men når det er hans tur å få ansvaret for å gi barnet middag og legge barnet, sier han at han er sliten og ikke vet om han orker. At han ønsker å dra og sove der han bor akkurat nå, og heller komme tilbake i morgen tidlig før jeg skal på jobb. Jeg er også sliten, etter å ha vært alene med barnet i flere uker uten noe avlastning. Jeg vet at mannen syns jeg er slitsom og kontrollerende, og jeg tilbød meg også å dra bort noen timer slik at han kunne være alene med barnet. Det ville han ikke. Jeg prøvde å finne ut hva som foregikk i hodet på mannen akkurat da. Hvordan kan noen ha samvittighet til å si at de er sliten og trenger alenetid, etter å ha hatt alenetid i 2 uker, og latt meg være helt alene med barnet (de har møttes litt midt på dagen med meg tilstede altså. Barnet er ca 1 år og våkner myyyye på natta, så jeg er utslitt). Når jeg gjør det klart at jeg ønsker sterkt at han skal bli, at jeg trenger pausen, og at barnet trenger å se barnet sitt, godtar han til slutt å bli værende, men sier at jeg ikke gir han "lov" til å dra. Han orker ikke å gi barnet middag, men tar legging og overnatter. (Jeg tar selvfølgelig natta)

Jeg bare lurer. Hva søren er det som foregår inni hodet på menn som oppfører seg sånn? Hvordan har de samvittighet til å la kone og barn i stikken? Vi har vært sammen i mange år og han har alltid vært verdens snilleste og behandla meg bra (unntak: når han er på byen og ikke kommer hjem til avtalt tid). Men aldri sagt noe slemt eller vært ufin. 

Men han takler ikke livet med barn. Selv om han ønsk seg barn så mye. Kan noen hjelpe meg å forstå? Og ikke bare gi meg forenklinger som at han er en dårlig mann. Men hva skjer i hodet til pappaer som bare syns det et helt greit å flytte ut fra kone og barn på 1 år, uten å ta initiativ til å hjelpe til eller treffe barnet

Anonymkode: fb109...3d0

Ikke godt å si. Skulle tatt seg ut om det var omvendt. Menn er nok bare litt annerledes ift barn en kvinner, mulig noe genetisk... 

Anonymkode: 77fb4...089

[Virrevirrevapp]

Synes du gir ham for mye prat og tilrettelegging her. Ikke spør om lov til å dra, er han hjemme sier du, nå drar jeg, sees om 2 timer.

[AnonymBruker]

Vel, min mann var egoistisk, opptatt av egne behov, vant med å få i pose og sekk, oppvokst med at kvinner gjorde alt for han, med unntak av å tjene penger, som var hans oppgave. Men så var han arbeidsledig da... Men det gjorde visst ikke noe forskjell.

Din mann, sliter visst psykisk. Det skrev du jo selv. Man blir jo veldig sliten av det. Dessuten oppfatter han deg som kontrollerende, skriver du. Det er sikkert også slitsomt, å føle at du kjører over han, og trumfer igjennom dine ønsker/behov. Han har kanskje ikke overskudd til å tenke på andre enn seg selv nå? 

Anonymkode: 06aec...a4f

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Hva er det egentlig som foregår i hodet på de pappaene som heller vil dra på byen enn å være hjemme og ta vare på barnet sitt og en altfor sliten kone? Som lar kona ta alle netter og morgener helt alene? 

Ja, min snart-eksmann sliter psykisk og etter at barnet kom har det blitt veldig tøft. Nå har han flytta ut en periode, men skulle komme hjem og legge barnet og overnatte kvelden før jeg skulle tidlig på jobb. Når kvelden kommer har vi vært sammen og gått en tur på forhånd, god stemning, men når det er hans tur å få ansvaret for å gi barnet middag og legge barnet, sier han at han er sliten og ikke vet om han orker. At han ønsker å dra og sove der han bor akkurat nå, og heller komme tilbake i morgen tidlig før jeg skal på jobb. Jeg er også sliten, etter å ha vært alene med barnet i flere uker uten noe avlastning. Jeg vet at mannen syns jeg er slitsom og kontrollerende, og jeg tilbød meg også å dra bort noen timer slik at han kunne være alene med barnet. Det ville han ikke. Jeg prøvde å finne ut hva som foregikk i hodet på mannen akkurat da. Hvordan kan noen ha samvittighet til å si at de er sliten og trenger alenetid, etter å ha hatt alenetid i 2 uker, og latt meg være helt alene med barnet (de har møttes litt midt på dagen med meg tilstede altså. Barnet er ca 1 år og våkner myyyye på natta, så jeg er utslitt). Når jeg gjør det klart at jeg ønsker sterkt at han skal bli, at jeg trenger pausen, og at barnet trenger å se barnet sitt, godtar han til slutt å bli værende, men sier at jeg ikke gir han "lov" til å dra. Han orker ikke å gi barnet middag, men tar legging og overnatter. (Jeg tar selvfølgelig natta)

Jeg bare lurer. Hva søren er det som foregår inni hodet på menn som oppfører seg sånn? Hvordan har de samvittighet til å la kone og barn i stikken? Vi har vært sammen i mange år og han har alltid vært verdens snilleste og behandla meg bra (unntak: når han er på byen og ikke kommer hjem til avtalt tid). Men aldri sagt noe slemt eller vært ufin. 

Men han takler ikke livet med barn. Selv om han ønsk seg barn så mye. Kan noen hjelpe meg å forstå? Og ikke bare gi meg forenklinger som at han er en dårlig mann. Men hva skjer i hodet til pappaer som bare syns det et helt greit å flytte ut fra kone og barn på 1 år, uten å ta initiativ til å hjelpe til eller treffe barnet

Anonymkode: fb109...3d0

Sånt er jeg ikke så interessert i å forstå kjenner jeg. Tror det er en del av problemet , at vi kvinner forstår oss ihjel på disfunksjonelle partere . Så lenge han er snill og trygg mot barnet , hadde jeg bare krevd deltagelse / ansvar . Bestill time på fvk , å avtal dager , tidsperspektiv han skal ha barnet . Så du kan ta HELT fri , å hente deg inn. 

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Vel, min mann var egoistisk, opptatt av egne behov, vant med å få i pose og sekk, oppvokst med at kvinner gjorde alt for han, med unntak av å tjene penger, som var hans oppgave. Men så var han arbeidsledig da... Men det gjorde visst ikke noe forskjell.

Din mann, sliter visst psykisk. Det skrev du jo selv. Man blir jo veldig sliten av det. Dessuten oppfatter han deg som kontrollerende, skriver du. Det er sikkert også slitsomt, å føle at du kjører over han, og trumfer igjennom dine ønsker/behov. Han har kanskje ikke overskudd til å tenke på andre enn seg selv nå? 

Anonymkode: 06aec...a4f

Enig , å være kontrollerende løser aldri NOE . Tvert imot . 

[Nymerïa]

Jeg er ikke så sikker på at vi er så annerledes. Det er mer at kvinner ikke har det som et alternativ å bare stikke ut på byen og ikke ta ansvar. Fordi vi ammer så kan vi ikke bare stikke. Hadde det vært et alternativ å ikke ta ansvar så hadde vi kanskje benyttet oss av det. Men i motsetning til mannen din så har vi ikke deg å lene oss på.

Jeg er glad for at du skriver snart eks. Da må han faktisk finne ut om han virkelig er så sliten som han skal ha det til, noe som i så fall vil si null samvær. Eller om han ikke er så sliten når det kommer til stykket likevel og vil ha samvær. I så fall kunne han ha spart seg dette bruddet.

[AnonymBruker]

Menn er det svake kjønn. De takler ikke motstand. De klarer ikke å håndtere ansvar.

Trenger jeg hjelp til å løfte noe tungt, spør jeg mannen min. På alle andre områder i livet spør jeg min mor eller venninne. 

Anonymkode: a1b72...426

[Overaltalltid]

Kanskje du duller for mye? Om han hver gang sier at han ikke orker , og slipper unna så vil han jo også forsette. Mange menn er som barn, klare beskjeder. Om du stoler på han som far , og at han gjør en god jobb når han først gjør den. Så sier du " Jeg har planer , vi hadde en avtale , kos dere hade " så overnatter du hos ei venninne eller familie. Hardt mot hardt. 

[AnonymBruker]

"Ikke overskudd til å tenke på andre enn seg selv, akkurat nå". 

Og der, folkens, har dere kjernen i problemstillingen!

Hvilken mor har NOEN sinne kunne tillate seg å si noe sånt, og stikke fra ansvaret sitt for barn og familie? Det skjer ALDRI. Men vær så snill - begynn å gjøre det! 

Jeg kjenner jeg får oppkast i munnen av sånne diskusjoner. 

Anonymkode: d9af2...936

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Ikke godt å si. Skulle tatt seg ut om det var omvendt. Menn er nok bare litt annerledes ift barn en kvinner, mulig noe genetisk... 

Anonymkode: 77fb4...089

Det er tilfeller av mødre som også er slik altså.

Anonymkode: 47f32...791

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

"Ikke overskudd til å tenke på andre enn seg selv, akkurat nå". 

Og der, folkens, har dere kjernen i problemstillingen!

Hvilken mor har NOEN sinne kunne tillate seg å si noe sånt, og stikke fra ansvaret sitt for barn og familie? Det skjer ALDRI.

Anonymkode: d9af2...936

Mora til eksmannen prater akkurat sånn.

Hun stakk ikke fra barna, men hun skrek til dem og mishandlet noen av dem, selv om de var planlagte.

Anonymkode: 10f60...af0

[AnonymBruker]

Helt ærlig, jeg tror det bunner i dårlig og gammeldags kvinnesyn. Han anser ikke barnet som sitt ansvar, kun ditt. Han kan være «snill» og hjelpe deg hvis han får et innfall. Det er det. Som så mange andre menn. Vi har ikke kommet så langt som vi tror. Det er ikke mange mammaer som sliter psykisk som tillater seg å melde seg ut på den måten, er det vel? 
 

Det er ikke ditt ansvar å få han til å være pappa. Da støtter du opp om hans forskrudde syn på foreldrerollen. Du kommer til å slite deg ut! Se deg om etter støtte og avlastning andre steder enn hos ham. Det er ikke din jobb å endre ham! 
 

Så vil jeg si at dette må være utrolig tøft. Det blir en livssorg over at ingenting ble som du hadde trodd, mannen var ikke den du trodde, og nå mister du det. Sørg over det, gråt de tårene slik at du klarer å se framover! Livet med barn blir lettere etterhvert som de blir større, heldigvis! 

Anonymkode: 1fa38...d6d

[AnonymBruker]

Mann: Det er ikke genetisk, at slik er vi menn osv. Dette handler om at foreldrene har gjort de til hjelpeløse, tiltaksløse, bortskjemte amøber.

Anonymkode: 73e26...d60

[AnonymBruker]

Dette er jo som å ha ett ekstra barn. Jeg hadde slik også i min tid. Jeg tok barna og gikk og ja heller alene enn å gå å irritere meg over en kar som aldri bidro. Men økonomi og alt ble ødelagt av det for min del. Men uansett så angret jeg ikke. 

Er på rett kjøl igjen nå. 

Anonymkode: 6bf2a...243

[AnonymBruker]

Ts her

Takk for perspektiver

Hvis jeg var sikker på at barnet var trygt, ville jeg lett dratt uten å gi ham noe valg. Men han har slitt såpass at jeg tok over en del av pappapermen, og vi ventrr på time hos bup. På dårlige dager klarer han ikke gi barnet nok emosjonell respons, og jeg frykter også at han ikke klarer å følge med nok til at barnet ikke skal skade seg/sette noe i halsen osv. 

Så når han sier han ikke vet om han klarer å ta vare på barnet MÅ jeg nesten ta det på alvor. Vil ikke utsette barnet for fare.

Jeg har selvfølgelig også prøvd tydelighet. "Nei, du kan IKKE dra ut på byen nå". Osv. Det er selvfølgelig dette som han opplever som kontrollerende. Og det er en god grunn til at han ønsker å avslutte samlivet. Men i motsatt fall, at jeg viser forståelse og trøster, og sier "det går helt fint at du drar til en kompis, jeg skjønner at du trenger det" (hvis han har angst f.eks.) sa blir det for mye dulling og han slipper ansvar. Jeg har prøvd alle tilnærminger, og ingenting blir rett.

Anonymkode: fb109...3d0

[AnonymBruker]

Fordi han KAN 🙄,,,, 

 

Anonymkode: dad10...32d

[Virrevirrevapp]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ts her

Hvis jeg var sikker på at barnet var trygt, ville jeg lett dratt uten å gi ham noe valg. Men han har slitt såpass at jeg tok over en del av pappapermen, og vi ventrr på time hos bup. På dårlige dager klarer han ikke gi barnet nok emosjonell respons, og jeg frykter også at han ikke klarer å følge med nok til at barnet ikke skal skade seg

Anonymkode: fb109...3d0

Høres lurt ut at dere får hjelp av BUP. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Mora til eksmannen prater akkurat sånn.

Hun stakk ikke fra barna, men hun skrek til dem og mishandlet noen av dem, selv om de var planlagte.

Anonymkode: 10f60...af0

Hæ?

Ja, slett ikke alle kvinner burde få barn. Og som alltid, uansett hva foreldre foretar seg, er det barna det går utover.

Anonymkode: d9af2...936

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Ts her

Takk for perspektiver

Hvis jeg var sikker på at barnet var trygt, ville jeg lett dratt uten å gi ham noe valg. Men han har slitt såpass at jeg tok over en del av pappapermen, og vi ventrr på time hos bup. På dårlige dager klarer han ikke gi barnet nok emosjonell respons, og jeg frykter også at han ikke klarer å følge med nok til at barnet ikke skal skade seg/sette noe i halsen osv. 

Så når han sier han ikke vet om han klarer å ta vare på barnet MÅ jeg nesten ta det på alvor. Vil ikke utsette barnet for fare.

Jeg har selvfølgelig også prøvd tydelighet. "Nei, du kan IKKE dra ut på byen nå". Osv. Det er selvfølgelig dette som han opplever som kontrollerende. Og det er en god grunn til at han ønsker å avslutte samlivet. Men i motsatt fall, at jeg viser forståelse og trøster, og sier "det går helt fint at du drar til en kompis, jeg skjønner at du trenger det" (hvis han har angst f.eks.) sa blir det for mye dulling og han slipper ansvar. Jeg har prøvd alle tilnærminger, og ingenting blir rett.

Anonymkode: fb109...3d0

Tenker at HVIS han klarer gå på byen , så sliter han ikke så mye som han skal ha det til . Har han nedsatt funksjonsevne / omsorgsevne , er det noe som heter støttet samvær eller samvær m tilsyn . Enten han leier seg en tredjepart som tar hovedansvar for barnet, evn bruker noen i familien sin . Poenget er at han må vær ta litt ansvar , ha noen avtaler . Folk som sliter psykisk å slipper unna alt av ansvar og plikter , blir bare verre . Etter min erfaring .