Det er ensomheten som gjør meg deprimert..

[AnonymBruker]

Har ikke alvorlig grad av depresjon, men er så sjelden glad og motivert. Jeg har jobb og det er det eneste sosiale livet mitt. 
Jeg vet at det er ensomheten som gjør meg deprimert. Jeg bare får aldri til det sosiale. Jeg har blitt mye flinkere i voksenlivet, men fremdeles har jeg ikke den at jeg lett klaffer. Jeg forblir liksom bare en bekjent. Jeg kan fint treffe kollegaer på fritiden tilfeldig og slå av en prat, men thats it. Da skal de som regel noe. Er også litt ubehagelig når de spør om jeg har planer for helgen. Jeg har så og si aldri det. Så spør jeg de, og de skal alltid ut med venner eller feire familiemedl. Eller på ferie, selvfølgelig med venner, fam eller kjæresten. Jeg skal aldri det der. Fordi jeg kun har ei god venninne, og hun har problemer selv og er ufør/deltid/økonomisk begrenset. Resten av «vennene» mine er det umulig å lage avtaler med da de også skylder på dårlig økonomi, migrene eller bare lar være å svare og jeg lar det fade ut. 
Alle andre har nettverk fra før og prioriterer dem. 
Nå er ei venninne her i byen, men hun tar ikke kontakt. Hun prioriterer de andre hun her. Vi var ganske nære..følte jeg for vi har begge hatt lignende utfordringer i hele livet. Så vi forstod hverandre. Men likevel så er jeg den siste prioriteten. 
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med dette... føles som jeg bare må koble om hele meg, men det er jo omtrent umulig..?

Anonymkode: 84873...a49

[visp]

Jeg aner ingenting om denne, men kom over det litt tilfeldig. Jeg vet ikke om det koster penger eller hva, men det kan jo være verdt et forsøk?

https://psykologisk.no/2021/02/er-du-ensom-denne-norske-appen-hjelper-deg-a-finne-nye-venner/

 

[AnonymBruker]

Jeg har kjent på tryggheten å føle tilhørighet og. Jeg lurer derfor bare på hvor digg det må føles å faktisk ha mange venner, vite at mange støtter deg. Grunnen til at jeg går med mye angst er fordi jeg vet at jeg har nesten aldri noen til å støtte meg. Jeg er ikke redd for å bli angrepet, men jeg ser biologisk på det, vi som er alene er mye lettere offer/bytter. Så det er jo egentlig ikke så rart at mange populære har masse selvtillit og kan gjøre en del uten at det får konsekvenser. Mens slike som meg kan liksom ikke føle meg helt trygg noe sted.. 

Anonymkode: 84873...a49

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen i det du skriver. Jeg er også en sånn som aldri blir bedt i noe. Nå er jeg jo heldig som trives både hjemme og i eget selskap, men det er noe som mangler likevel. 

Vanskelig å bryte et mønster ja. Men man må vel nesten bare gjøre det kanskje? Gå i en helt ny retning i livet? Vanskelig men ikke umulig. ❤️

Anonymkode: 26445...746

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Kjenner meg igjen i det du skriver. Jeg er også en sånn som aldri blir bedt i noe. Nå er jeg jo heldig som trives både hjemme og i eget selskap, men det er noe som mangler likevel. 

Vanskelig å bryte et mønster ja. Men man må vel nesten bare gjøre det kanskje? Gå i en helt ny retning i livet? Vanskelig men ikke umulig. ❤️

Anonymkode: 26445...746

Det er ikke retningen det er noe med, det er enkelt og greit at jeg ikke har kjemi med folk flest.  jeg er så sint på meg selv for det.

Anonymkode: 84873...a49

[AnonymBruker]

Jeg merker de få dagene i året jeg blir kontaktet, da føler jeg det tomme hullet i meg fylles. Men det er tilbake med en gang, fordi det blir aldri av. Jeg føler liksom jeg har fått en forbannelse over meg der jeg kan få smake litt på følelsen av tilhørighet men så stenges dørene igjen og er tilbake i det samme gamle kjedelige. 

Anonymkode: 84873...a49

[AnonymBruker]

Jeg har engstelig unnvikende pf og ja, det er ensomheten og mangelen på noen å støtte seg på samt føle seg som en venn (som og kan støtte andre) som utløser depresjonene mine. Alle harde tak i livet må tas alene. Som ung hadde jeg en vennegjeng men alle andre flyttet fra byen tidlig og ble borte i 10+ år. Når de kom tilbake var alt borte.

Anonymkode: 72c04...b1c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg har engstelig unnvikende pf og ja, det er ensomheten og mangelen på noen å støtte seg på samt føle seg som en venn (som og kan støtte andre) som utløser depresjonene mine. Alle harde tak i livet må tas alene. Som ung hadde jeg en vennegjeng men alle andre flyttet fra byen tidlig og ble borte i 10+ år. Når de kom tilbake var alt borte.

Anonymkode: 72c04...b1c

Du hadde venner? Slet du med dette i ung alder? Jeg slet allerede i barndommen. Jeg fikk ei venninne, og henne har jeg kontakt med i dag. Men hun har sine begrensninger og kan ikke tilby meg alt jeg vil med venner, hun har ikke tid og økonomi, men jeg beholder jo henne med glede, men en bør ha flere enn bare 1. 
Jeg fikk også venner senere i livet, fordi vi havnet på samme gruppe i forbindelse med jobben. Da hadde jeg ikke det enorme tomrommet. Men så snart vi var fra hverandre igjen, og spesielt etter Covid kom så er det som om jeg aldri eksisterte. De følger hverandre og liker bildene til hverandre. Men de tar aldri kontakt. Jeg har prøvd, men svaret er alltid at de jobber og skal si fra når de har fri. Det er et ganske klart «nei» altså.. 

I tillegg når jeg forteller hva jeg gjorde i livet så føler jeg at jeg må forklare hvorfor jeg jobber der jeg er nå. Folk skjønner ikke hvorfor jeg valgte bort det livet, men personligheten er en grunn til at jeg mistet det også.. for tilbaketrukket og smådeppa. Ikke lett nok for å bli kjent med mennesker.. og enda sintere har jeg blitt på meg selv. Jeg klarer ikke å like den introverten jeg er. Finner ingenting positivt i det.

Anonymkode: 84873...a49

[AnonymBruker]

Er du ung ts? Tjue, tredve, førtiårene? Tipsene kan variere slitt basert på aldersgruppe føler jeg.. 

Det høres veldig vondt ut å ha det sånn. Dette høres kanskje hørk ut, men har du husdyr og hvis ikke, har du vurdert det? Det hjalp meg i min mest ensomme periode av mitt liv, den katten reddet livet mitt tror jeg. 

Og ellers vil jeg anbefale samtaleterapaut. Det hjalp meg også mye. har du noengang vært på slike timer? 

Og denne ene venninnen din,har hun andre venninner? Kan det hende du kan bli bedre kjent med noen av dem isåfall? 

Anonymkode: 17195...598

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du hadde venner? Slet du med dette i ung alder? Jeg slet allerede i barndommen. Jeg fikk ei venninne, og henne har jeg kontakt med i dag. Men hun har sine begrensninger og kan ikke tilby meg alt jeg vil med venner, hun har ikke tid og økonomi, men jeg beholder jo henne med glede, men en bør ha flere enn bare 1. 
Jeg fikk også venner senere i livet, fordi vi havnet på samme gruppe i forbindelse med jobben. Da hadde jeg ikke det enorme tomrommet. Men så snart vi var fra hverandre igjen, og spesielt etter Covid kom så er det som om jeg aldri eksisterte. De følger hverandre og liker bildene til hverandre. Men de tar aldri kontakt. Jeg har prøvd, men svaret er alltid at de jobber og skal si fra når de har fri. Det er et ganske klart «nei» altså.. 

I tillegg når jeg forteller hva jeg gjorde i livet så føler jeg at jeg må forklare hvorfor jeg jobber der jeg er nå. Folk skjønner ikke hvorfor jeg valgte bort det livet, men personligheten er en grunn til at jeg mistet det også.. for tilbaketrukket og smådeppa. Ikke lett nok for å bli kjent med mennesker.. og enda sintere har jeg blitt på meg selv. Jeg klarer ikke å like den introverten jeg er. Finner ingenting positivt i det.

Anonymkode: 84873...a49

Jeg slet med det i barndommen også. Hadde venner i gata som barn men alltid skyldfølelse. På barneskolen hadde jeg ei venninde i 1 klasse, hun flyttet og etter det var jeg alene frem til ungdomsskolen, der traff jeg andre jenter fra en annen skole som var en gjeng og jeg ble tatt inn. Det varte i 5 år. Årsaken til at jeg var i den gjengen var hun ene som dro meg med, når hun flyttet raste alt og like etter flyttet resten. Jeg ble feildiagnostisert tidlig i 20 årene og fikk ikke rett diagnose før jeg var passert 40 og da fikk jeg samtidig avslag på behandling.

Anonymkode: 72c04...b1c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Er du ung ts? Tjue, tredve, førtiårene? Tipsene kan variere slitt basert på aldersgruppe føler jeg.. 

Det høres veldig vondt ut å ha det sånn. Dette høres kanskje hørk ut, men har du husdyr og hvis ikke, har du vurdert det? Det hjalp meg i min mest ensomme periode av mitt liv, den katten reddet livet mitt tror jeg. 

Og ellers vil jeg anbefale samtaleterapaut. Det hjalp meg også mye. har du noengang vært på slike timer? 

Og denne ene venninnen din,har hun andre venninner? Kan det hende du kan bli bedre kjent med noen av dem isåfall? 

Anonymkode: 17195...598

30. Har gått i mange samtaler, både psykolog og psykisk helse i kommunen. Er likevel jeg som må gjøre jobben. Det hjelper ikke så mye å gå til slik og til slutt følte jeg bare at jeg gikk dit for tidsfordriv. 
Kan ikke bare skaffe dyr. Du blir bundet. Jeg må da flytte.. og fremtidsplanene mine passer ikke dyr. Jeg skaffer ikke dyr før jeg vet at hva jeg vil. 
 

Venninna mi har noen få venninner ja. Men de bor i annen by og det fungerer ikke slik at du bare blir venn med andres venner heller. Det er ikke en vennegjeng akkurat. Jeg må gjøre noe med meg for å klaffe bedre med folk. Og det virker som dette er veldig vanskelig når man ikke vokser opp i en familie med status, så lenge du ikke vil bo i hjembygden. Skal du lett få venner andre steder enn du kommer fra må du liksom bli kjent med dem via andre, som da gjerne er familie som drar deg med i ung alder, eller foreldre med interessant jobb og som kan ta deg med på opplevelser. Jeg er bare fra arbeiderklasse og var på ferie de åra mamma hadde kjæreste. Så lenge hun har vært alenemor var det aldri noe ferie eller særlig deltagelse på ting. 

Det ille er at folk tror ofte jeg er noe større enn hva jeg er. Ikke lenge siden jeg var på en fest og da sa noen at de trodde jeg var noe helt annet. Har hørt det så mange ganger. Alt fra folk har sett bilder av meg eller sett meg ute og trodd jeg var noe stort, men så er jeg liksom skuffende når de ser hvem jeg egentlig er. Tilbaketrukket og ikke høyt utdannet. Jeg hater liksom så de naturlige egenskapene mine. 
 

Anonymkode: 84873...a49

[AnonymBruker]

3 hours ago, AnonymBruker said:

30. Har gått i mange samtaler, både psykolog og psykisk helse i kommunen. Er likevel jeg som må gjøre jobben. Det hjelper ikke så mye å gå til slik og til slutt følte jeg bare at jeg gikk dit for tidsfordriv. 
Kan ikke bare skaffe dyr. Du blir bundet. Jeg må da flytte.. og fremtidsplanene mine passer ikke dyr. Jeg skaffer ikke dyr før jeg vet at hva jeg vil. 
 

Venninna mi har noen få venninner ja. Men de bor i annen by og det fungerer ikke slik at du bare blir venn med andres venner heller. Det er ikke en vennegjeng akkurat. Jeg må gjøre noe med meg for å klaffe bedre med folk. Og det virker som dette er veldig vanskelig når man ikke vokser opp i en familie med status, så lenge du ikke vil bo i hjembygden. Skal du lett få venner andre steder enn du kommer fra må du liksom bli kjent med dem via andre, som da gjerne er familie som drar deg med i ung alder, eller foreldre med interessant jobb og som kan ta deg med på opplevelser. Jeg er bare fra arbeiderklasse og var på ferie de åra mamma hadde kjæreste. Så lenge hun har vært alenemor var det aldri noe ferie eller særlig deltagelse på ting. 

Det ille er at folk tror ofte jeg er noe større enn hva jeg er. Ikke lenge siden jeg var på en fest og da sa noen at de trodde jeg var noe helt annet. Har hørt det så mange ganger. Alt fra folk har sett bilder av meg eller sett meg ute og trodd jeg var noe stort, men så er jeg liksom skuffende når de ser hvem jeg egentlig er. Tilbaketrukket og ikke høyt utdannet. Jeg hater liksom så de naturlige egenskapene mine. 
 

Anonymkode: 84873...a49

Huff det høres vondt ut å ha det sånn som dettan. Jeg forstår godt at det er tungt å bære på, det du sliter med. Og det er du som må gjøre jobben ja, men helsevesenet hjelper vel til med å lære enda flere verktøy som kan bistå deg i dine behov? Kanskje kunne du prøvet å fortelle tidligere psykolog hvordan det står til eller noe sånt? 

Jeg vet ikke om jeg forsto det siste helt. Hva mener du med at folk tror du er noe større enn du er, at noen trodde du var noe helt annet..? I hvilken sammenheng skulle de tro noe som helst om deg før.de hadde truffet deg selv om de har sett deg ute? Kanskje jeg misforstår, men klarer ikke helt sette meg inn i hva det gjaldt....

Anonymkode: 17195...598

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Huff det høres vondt ut å ha det sånn som dettan. Jeg forstår godt at det er tungt å bære på, det du sliter med. Og det er du som må gjøre jobben ja, men helsevesenet hjelper vel til med å lære enda flere verktøy som kan bistå deg i dine behov? Kanskje kunne du prøvet å fortelle tidligere psykolog hvordan det står til eller noe sånt? 

Jeg vet ikke om jeg forsto det siste helt. Hva mener du med at folk tror du er noe større enn du er, at noen trodde du var noe helt annet..? I hvilken sammenheng skulle de tro noe som helst om deg før.de hadde truffet deg selv om de har sett deg ute? Kanskje jeg misforstår, men klarer ikke helt sette meg inn i hva det gjaldt....

Anonymkode: 17195...598

Det hjelper meg ikke å gå til psykolog. De er ikke magiske personer som ser hva du kan gjøre. En må liksom bare erfare selv og prøve. 
 

Jeg mener at folk vil snakke med meg, særlig på fest. Så sier de at de trodde jeg var økonom, regnskapsfører eller advokat. Men så jobber jeg i butikk.. 

Og så er det folk som har sagt til meg at før de ble kjent så trodde de at jeg var en bitch som ikke trengte venner, overlegen og noen trodde jeg var mer utadvendt og hadde mer selvtillit... så jeg har tydeligvis en stil og et utseende da som ikke matcher personligheten...

Anonymkode: 84873...a49

[AnonymBruker]

Sitter nå og vurderer om jeg skal kontakte denne venninnen som er i byen. Hun virker ikke lei, for hun har alltid svart meg. Og vi har som sagt hatt mange av de samme utfordringene i livet, men jeg synes det er litt sårende at hun ikke tar initiativ og bare prioriterer de andre. Jeg er bare så lei av å tilbringe hver bidige søndag alene. Jeg sitter bare hjemme, fordi det er jo ikke noe å ut på. Å gå tur pleier jeg å gjøre utpå kvelden, har nettopp tatt på selvbruning i ansiktet så vil den skal trekke inn før jeg tar på solkrem. 
Men så får jeg meg ikke helt til å spørre heller, fordi jeg er den som tar kontakt. 
 

Jeg vet at angst og depresjonen min er forårsaket av ensomheten. Jeg husker jo da jeg var barn. Da hadde jeg hun ene venninna der jeg var med og følte tilhørighet. Man har liksom ikke angst og depresjon da, fordi de tar fokuset ut fra deg selv. De jeg kjenner fra området her som jeg ikke lenger kan kalle venner er oppvokst her og har sine fra før. De henger jo ute sammen i fritiden sin nesten hele tiden. Jeg ser det jo på sosiale medier. Jeg sitter hjemme alene hver søndag og blir ikke invitert. Jeg er ikke sur på dem for det, for man har ikke krav på at noen skal være ens venn. Vennskap skal være gjensidig. Men når jeg alltid er den som blir prioritert ned så skjønner jeg jo at det er meg det er noe med. Jeg tror det er fordi jeg ikke er interessant nok  jeg får jo ikke gjort så mye interessant når jeg nesten ikke er ute på noe. Jeg har heller ikke den kunnskapen mange kanskje finner spennende. Jeg føler meg jo dum og mindreverdig i perioder. 

Anonymkode: 84873...a49

[AnonymBruker]

Har du noen hobbyer eller fritidsinteresser? Noen aktiviteter i uken du kan være med på? Det kan være en fint måte å være sosial og bli kjent med andre på. Samt kan også gi deg mer og gjøre som du trives med og gjør at du får mer sosiale planer (treninger, turer, kurs, konkurranser, turneringer, seminarer osv osv...).

Anonymkode: 785ed...37b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (51 minutter siden):

Har du noen hobbyer eller fritidsinteresser? Noen aktiviteter i uken du kan være med på? Det kan være en fint måte å være sosial og bli kjent med andre på. Samt kan også gi deg mer og gjøre som du trives med og gjør at du får mer sosiale planer (treninger, turer, kurs, konkurranser, turneringer, seminarer osv osv...).

Anonymkode: 785ed...37b

Et av problemene er at jeg ikke finner så mye interessant. Jeg deltar så sitter jeg der som «hvorfor gjorde jeg dette» «hva gjør jeg her».. 

Anonymkode: 84873...a49

[AnonymBruker]

35 minutter siden, AnonymBruker said:

Et av problemene er at jeg ikke finner så mye interessant. Jeg deltar så sitter jeg der som «hvorfor gjorde jeg dette» «hva gjør jeg her».. 

Anonymkode: 84873...a49

Jeg vil tro at det nok er den tankegangen som utløser en energi i deg som plukkes opp på av andre kanskje? Og at de pga det føler at du ikke er så interessert når du er der..? Har du forsøkt å prøve å lure deg selv litt å vise entusiasme og engasjement når du er med de, og kanskje litt etter litt får du flere invitasjoner fra de? 

 

Anonymkode: 17195...598

[AnonymBruker]

Finner du forresten menneskene interessante? Eller er det at du ønsker å være rundt de for å døyve ensomheten? For da er jo ikke interessen din genuin mot dem og det kan de kanskje plukke opp på? Ikke sikkert dette er riktig, jeg tenker bare høyt utifra det jeg ser du skriver 

Anonymkode: 17195...598

[AnonymBruker]

Hvor bor du, Ts? Er flere på kg med samme problemstilling

Anonymkode: 612be...e4e

[AnonymBruker]

27 minutter siden, AnonymBruker said:

Hvor bor du, Ts? Er flere på kg med samme problemstilling

Anonymkode: 612be...e4e

Jeg tar gjerne en kaffe med ts eller andre som bor i Hedmark! 

Anonymkode: 17195...598