Vanskelig å få ADHD utredning? (lang tekst)

[AnonymBruker]

Hei, jeg har i flere år gått å lurt på hva som er greia med meg. Jeg vet jeg har angst eller i vært fall er det det jeg fikk høre og at jeg har vært deprimert og er det i perioder, men i det siste har jeg følt at jeg relaterer noe helt med ADHD. 

Jeg skal selvfølgelig ikke gi meg selv en diagnose her og skriver ikke dette for at dere skal gi meg noen heller men min søster er ganske lik meg og hun fikk aldri utredet selv om hun viste tegn på ADHD. Det var ikke ille nok eller noe slik? Det gir mening med tanke på bruk av bemanning osv på de som trenger det mest men... For tiden sliter jeg veldig med å forstå hvorfor jeg er som jeg er og hadde egentlig likt å vite om jeg kunne ha hatt noe slikt eller om jeg bare må "skjerpe" meg. 

Det jeg sliter med er angst (føler jeg har konstant indre uro i kroppen.) Jeg kan fint sitte lenge men jeg har dne klassiske må røre på foten fordi det roer meg ned. Jeg biter også negler noe ekstremt og overspiser mat når jeg er urolig. Alle disse roer meg ned, vell, til en viss grad. Har prøvd å få hjelp med overspising og disse problemene før uten nytte. 

Jeg føler jeg er veeeldig turbulent til tider. Altså jeg blir ekstremt overveldet med følelser hvis jeg har en dårlig dag. Jeg klarer å maskere det sånn passe greit. Hvis jeg ikke greier å maskere så er det gråt det går i men det er sjeldent. Da må det være veldig ille. 

Jeg har aldri vært flink med skole og klarte bare så vidt å komme igjennom videregående. Klarer ikke fokusere. Utsetter ting som ikke interesserte meg og generelt klarte ikke å holde på informasjon jeg fikk i timene. Har lett for å bli "avhengi" av nye ting. Kan spille enkelte spill i flere timer i strekk hele dagen uten problemer eller plutselig bake fra klokka 1 på natta til 5. Hvis jeg vil noe må det likksom skje helst NÅ, men klarer også å vente da, men er jeg motivert så kan jeg i vært fall holde på i timesvis uten problem. 

Jeg faller konstant ut. Føler jeg bare flyr ut av min egen kropp. Spesielt da i jobb setting eller skole. Folk må hele tiden gjenfortelle ting til meg fordi jeg ikke klarer å følge med. Jeg prøver men det går likksom ikke. Tema kan være veldig interessant men neida... 

Mulig alt dette bare er sånn typiske trekk på min generasjon. Vi vokste jo opp med mobiler osv men jeg føler heller ikke at jeg noen gang relaterte til noen i klassen. Følte alle andre klarte skolen greit eller livet generelt my bedre enn meg uten å vite hvorfor.

Beklager mye tekst men tror bare jeg prøver å sette ord på hva jeg tenker. Kanskje er det greit å ha hvis jeg da går til legen eller lignende for hjelp. 

Jeg tror bare jeg har angst for å ikke blir tatt seriøst for det tok så ekstremt lang tid før de tok meg seriøst første gangen jeg ba om hjelp. 

Er det sannsynlig å få noe hjelp eller burde jeg bare drite i det? 

Anonymkode: d3367...1c0

[AnonymBruker]

Du høres ut som meg. Jeg er 32 år og skal utredes nå. Håper du får noen vettuge svar! 

Anonymkode: b7f1c...f4c

[Laraa]

Det er så utrolig likt meg at jeg først måtte lese to ganger for å se at det ikke var skrevet av meg. 😮 

Jeg har fått avslag på avslag på mitt ønske om utreding, både av fastlegen og DPS. Begrunnelsen er at jeg fungerer for godt i dagliglivet. Jeg har utdanning, fast jobb i helsevesenet som helsefagarbeider, er huseier, har samboer, førerkort og en hverdag som utad henger i hop. Dette er noe både fastlegen og DPS henger seg opp i. At jeg fungerer for godt til å ha rett til utredning. 

Men det kan hende at du er heldigere enn meg. Hvis ikke anbefaler så godt som alle jeg har møtt på rundt temaet utredning hos privatpraktiserende når det offentlige finner ut at du ikke er verdt å bruke krefter på utrede. Virker som om det offentlige helsevesenet tenker at først når det er fare for at du faller ut av arbeidslivet eller i fred med å havne i fengsel eller dypt i psykiatrien, er det er på tide å ta fatt

Endret 16. juli 2022 av Laraa

[AnonymBruker]

Studerer du eller jobber du nå?

Jeg ble diagnostisert med ADHD da jeg var 19, og jeg kjenner meg godt igjen i det du skriver. Medisiner ga meg et nytt liv. Jeg følte meg for første gang i mitt liv rolig. Jeg kunne endelig tenke klart uten det evige tankekaoset. 
 

DPS pleier ikke å prioritere voksne med ADHD som klarer seg i hvert fall noenlunde greit. Jeg gikk til en privat psykiater (uten refusjonsavtale) og fikk diagnosen og medikamentell behandling. Absolutt verdt pengene. Det kan helt klart være at DPS tar deg inn, eller at du kan bli henvist til psykiater med refusjonsavtale. En venn av meg fikk utredning og behandling for ADHD hos psykiater med refusjonsavtale. 
Jeg angrer i hvert fall ikke et sekund på de tusenlappene jeg brukte på å gå privat. 

Anonymkode: c856e...4da

[AnonymBruker]

Jeg fikk bare en henvisning fra fastlegen, til en nevropsykolog. Var der 2 ganger. Første gangen var bare en samtale, og neste gang var det ca 4 timer med forskjellige tester og oppgaver.
Psykologen satte diagnose, og  sendte testresultatene til en psykiater. Fikk time til samtale der (etter 6-8 uker ventetid), så fikk jeg resept på medisiner.

Har hørt at mange opplever at det er vanskelig å få henvisning eller utredning,  men jeg forstår ikke hvorfor dette skal være så vanskelig. 
Gå til fastlegen, forklar hvordan du har det og be om henvisning videre. Hvis du ikke får det, så går det jo an å klage eller bytte fastlege. Lykke til!

Anonymkode: 324e8...18d

[AnonymBruker]

Er du i jobb? Hvordan fungerer det? Er du i forhold, hvordan fungerer det? Min mann hadde ingen problemer med å få henvisning, men han scoret høyt på det skjema fastlegen ga han og jeg som kona var med å forklarte hvordan jeg og annen familie opplever han. Han trenger hjelp for  at ting skal fungere i hverdagen. Likevel var det en ventetid på 6 måneder til dps. Snart er det endelig vår tur! Vær så snill og ikke ta plassen hos dps hvis du «kun» vil vite og ikke fordi du virkelig trenger hjelpen du kan få. Jeg skjønner at det er frustrerende og jeg skjønner behovet å vite men hvis du ikke trenger hjelp i hverdagen så tar du opp plassen til noen som trenger den. Litt som å ringe ambulanse fast du egentlig kan ta deg selv til sykehuset.
 

Hvis du mener at du trenger hjelp så tar du kontakt med fastlegen og forklarer symptomene dine og hva du trenger/ønsker hjelp med eller hvordan en diagnose kan gjøre livet det mer levelig.  

Anonymkode: 8dd7b...41a

[AnonymBruker]

For meg var det enkelt. 

For jeg hadde to innleggelser bak meg og sikkert 20 selvmordsforsøk. 

Med mye hyl og skrik klarte jeg å få meg utdannelse og god jobb da. 

Den ekstreme fortvilelsen min var ADHD. Nå har jeg falt til ro, uten medisiner. 

Søk deg til privat utredning om du ikke får offentlig. 

Anonymkode: d1ad6...83c

[AnonymBruker]

En av diagnosekriteriene er at det skal være funksjonsnedsettelse på minst to arenaer, derfor får man ikke utredning i det offentlige dersom man fungerer tilsynelatende godt i hverdagen. Hver utredning koster det offentlige masse penger og det er allerede høy belastning på spesialisthelsetjenesten. Derfor er det viktig å prioritere de som trenger hjelpen mest. 

Anonymkode: f9be3...28e

[AnonymBruker]

Takk for svar alle sammen.

Er absolutt ikke meningen å ta opp DPS plass fra noen andre som trenger det mer enn meg, men helt ærlig har dette påvirket meg i en såpass stor grad at jeg ikke føler at jeg takler å leve slik resten av livet. Det går greit akkurat nå, men jeg har hatt mange perioder med depresjon fordi jeg føler at jeg ikke takler voksenlivet (jobb, holde ting i orden, penger osv). Som sagt taklet jeg ikke skole og det har plaget meg lenge fordi jeg egentlig ønsker høyere utdannelse, jeg bare klarer ikke skolebenken. Angsten for å ikke klare å fullføre som tusen gangen før slår meg ned. Jeg går aldri ut av komfortsonen fordi det er bare der jeg har en viss kontroll. Det hindrer meg i å virkelig oppleve livet. 

Jeg har samboer og jeg klarer meg bra noen dager og dårligere andre dager, men jeg har gått i bakken mange ganger fordi jeg har følt at jeg er svak og ubrukelig fordi jeg mangler viljestyrke til å gjøre det jeg egentlig vil. Det tar timesvis enkelte dager å få et gjøremål gjort ellers så blir det bare utsatt flere dager. Jeg har gått på uttalige kurs og prøvd mange livsstilsendringer uten hell i lengre enn maks noen uker. Jeg har følt meg så utrolig skamfull og lat fordi jeg ikke klarer det alle rundt meg klarer. Men så er jeg jo såpass oppegående samtidig at jeg føler at da MÅ det jo være latskap eller hva er det egentlig som feiler meg? 

Noen ganger føles fremtiden tung fordi jeg vet ikke om jeg noen gang vil trives i arbeidslivet, eller om jeg noen gang finner ut hva jeg vil bli når jeg blir stor... Hvordan skal jeg takle arbeidslivet når små ting trigger meg. Jeg føler det er like før jeg eksploderer hver dag på jobb. 

Jeg skal absolutt se til det private for jeg er enig at jeg har klart å komme meg der jeg er i dag og det finnes mange mange andre som har det værre. Men å få vite at jeg eventuelt har ADHD hadde hjulpet meg mye mer enn bare "fordi jeg vil vite". Det hadde forklart store deler av oppveksten min og hvorfor jeg aldri helt passet inn. Det hadde løftet en byrde av mine skuldre. I stedet for å si til meg selv "skjerp deg! Du er så jævla lat" så kan jeg kanskje endelig forstå litt mer hvorfor sånne hverdagsting er så vanskelig. 

 

Takk igjen alle sammen. Tror nok det blir privat og håper alle andre dere so sliter finner ut av hva det er som plager dere. Masse lykke til. Skal prøve å oppdatere her hvis jeg husker, men det tar nok tid fordi jeg har ikke mye å rutte med for tiden. Må spare opp litt 😊

Anonymkode: d3367...1c0

[AnonymBruker]

Legen ville ikke sende henvisning for meg når jeg var der, så jeg gikk ikke tilbake for å prøve å få han til å sende på nytt, for det koster penger og han sa jeg hadde vært for flink på skolen eller noe (var flink på barneskolen og ungdomsskolen ja, men fulgte ikke med, gjorde ikke lekser osv, har ikke fullført videregående lenger enn vg1 fordi jeg klarer ikke å sitte stille så lenge av gangen og orker ikke følge med osv) og det var derfor han ikke ville sende. Snakka med nav da, og de sendte henvisning til nevropsykolog for utredning etter jeg hadde spurt de én gang, er på venteliste nå, forhåpentligvis må jeg ikke vente sånn 1år+ men 

Anonymkode: 8f0ad...c34

[Vimsepetra]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Mulig alt dette bare er sånn typiske trekk på min generasjon. Vi vokste jo opp med mobiler osv men jeg føler heller ikke at jeg noen gang relaterte til noen i klassen. Følte alle andre klarte skolen greit eller livet generelt my bedre enn meg uten å vite hvorfor.

Dette har jeg også kjent på, helt uavhengig av mobiler og Internett. Født på 80tallet, fikk med nød og neppe mobil da jeg gikk på ungdomsskolen. Følte liksom ikke at jeg klaffet skikkelig med de andre. Følte meg også mer komfortabel med barn som var litt yngre, heller enn samme alder eller eldre. Og så skjønner jeg jo nå hvorfor jeg og barndomsvenninnen min har klaffet så godt i alle år, da hun også fikk diagnosen I voksen alder. 😅 Det sies at folk med adhd ofte finner hverandre.

 

Jeg fikk utredning, og diagnose noen mnd senere. Svigerinnen min fikk diagnosen noen år tidligere, hun hjalp meg litt gjennom prosessen. Hun sa at det var viktig å få frem hvilke problemer du har i hverdagen. Folk må ofte repetere det de sa fordi du bare ikke klarer å huske hva de nettopp har sagt. Du har en indre uro, og må bevege et eller annet eller spise mye for å roe den. (Hvis jeg forstod deg rett?) Mangel på fokus hindrer deg i å få riktig ting gjort til riktig tid. Og så videre.