Hvordan/hvor kan jeg best få hjelp?

[AnonymBruker]

Jeg er i en situasjon hvor jeg føler jeg ikke blir trodd eller forstått når det gjelder studievansker og vansker med/i jobb. Det gjelder hjelp fra studieveileder/universitet og hos NAV. Jeg ser nå at jeg kan ha adhd og/eller asperger, men er såkalt høytfungerende. Så høytfungerende at jeg ikke blir trodd eller har blitt sett, til tross for at jeg har vært i kontakt med psykiatrien i 20 år. 

Jeg har brukt enormt med energi på å passe inn, forstå hva som er forventet av meg, regulere meg selv og "tatt meg sammen". Samtidig har jeg klart å prestere (til tider) godt over snittet på mange områder. Siden jeg har vært veldig sterk faglig og fungert noenlunde normalt utad blir jeg ikke trodd nå i voksen alder, når jeg er utslitt av å holde fasaden og endelig forstår hva som har vært galt med meg. 

Jeg skal ta kontakt med fastlege for en ny vurdering, men det tar tid og løser ikke nå-situasjonen, som gjelder mulig frafall av støtte fra nav og fullføring av studier. Korthuset raser sammen og jeg har snart ikke mer energi til å holde meg selv oppe. Langt mindre "overbevise" nav og universitetet om at jeg faktisk strever noe voldsomt med dette. Jeg orker ikke å gå til grunne før jeg skal få _riktig_ hjelp. 

Hva kan jeg gjøre for å få fullført studiene og få hjelp hos nav uten bekreftelse fra lege? Da tenker jeg på frem til ny vurdering er gitt, ikke at jeg "må tro at det bare er å si jeg har en diagnose for å få støtte". Jeg forstår jo at det må bekreftes at jeg skal "stemples" som feilvare (ja, det er sånn det føles). Skal jeg bare la alt ryke og gjøre meg dårligere enn jeg er? Det føles så forferdelig feil. Samtidig føles det som at det er det jeg må gjøre for å bli trodd. 

Jeg er så utrolig lei meg. Og sliten. Jeg gir snart opp. Og det er så forferdelig kjipt når jeg vet jeg har så mye å bidra med. 

Anonymkode: 1919d...524

[AnonymBruker]

Det er mye som ikke stemmer i det du lister opp. 

Du har vært i psykiatrien i over 20 år, noe som vil si at du har rundet 35 år ish. Hva er det som får deg til å skrive at du ikke blir forstått av NAV og universitetet med 20 års fartstid i psykiatrien?

For meg høres det bare ut som et klassisk tilfelle av ei som har gått på diverse tilrettelagte stønader gitt av staten hele ditt liv. Det er vel bevis godt nok på at du har fått forståelse? 

 

Anonymkode: 474ed...9c1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det er mye som ikke stemmer i det du lister opp. 

Du har vært i psykiatrien i over 20 år, noe som vil si at du har rundet 35 år ish. Hva er det som får deg til å skrive at du ikke blir forstått av NAV og universitetet med 20 års fartstid i psykiatrien?

For meg høres det bare ut som et klassisk tilfelle av ei som har gått på diverse tilrettelagte stønader gitt av staten hele ditt liv. Det er vel bevis godt nok på at du har fått forståelse? 

 

Anonymkode: 474ed...9c1

Jeg er voksen student. Jeg har vært i 100% jobb, hatt mye ansvar i en krevende stilling og studerer når for mer kompetanse. Jeg er som sagt veldig sterk faglig. 

Gjennom årenes løp har jeg fått ulike diagnoser i psykiatrien, men jeg har ikke vært fulltidspasient. Jeg har ikke fått tilrettelagt støtte fra nav fordi jeg har klart meg såpass godt som jeg har. Det er ikke slik at alle med psykiatrisk diagnose er ute av jobb og får støtte fra nav. Det er heller ikke slik at alle med diagnose går og vifter med den høyt for alt og alle. Selv etter 20 år. Å være avvikende fra normalen er en krevende øvelse. Bare se på din fordom i innlegget ditt. 

Den manglende forståelsen kommer nettopp fordi jeg ikke er en av de som er så dårlige at de ikke klarer seg selv. Jeg har klart meg selv, men nå nærmer grensen seg for hvor mye krefter jeg har for å "være normal". 

Anonymkode: 1919d...524