Jobb ok men hva med etterpå..

[Gjest Relasjoner]

Er single innflytter på bøgda, har bodd her i 1,5 år og begynner å bli rastløs..kom hit på grunn av jobbmuligheter men begynner å føle meg skikkelig innestengt.

Jeg har fått en del bekjente og ålreite kolleger - men de har sine familier og sitt. Trener med andre jenter på treningsstudio men det er stort sett alt.

Er sliten etter krevende arbeidsdag og synes det er deilig å bare slappe av hjemme i ro og mak. Føler ikke at jeg kommer ordentlig inn i noe miljø..helgene er absolutt verst, da er alle opptatt og skal på fest og middager til hverandre.

Det er svært få som sitter alene hjemme i helgene - ingen bortsett fra meg virker det som. Jeg har et par gode kolleger, den ene er skilt med barn og den andre har helgekjæreste mange mil unna..

Sier seg selv at jeg sliter litt, ja..Det å bå på bøgda her jeg bor innebærer også at man like gjerne kunne ha bodd i et vakum: ingen sier noe, gir kompliment eller flørter.

Hjelp...blir gal.

[Gjest Gjest]

Hva med å dra til nærmeste by? Eller inviter hjem noen fra jobben på middag og vin? Eller starter med noe fotball e.l. Sosialiser deg utenom jobben, det er viktig.

Og til slutt vil jeg også si at jeg tror bygdefolk er mer reservert på å ta "inn" nye venner, enn hva byfolk er. Selv er jeg fra bygd!

[Gjest Gjest]

Har du ikke bekjente i større byer? Da kan du dra dit og feste litt.

[Gjest Gjest]

kjenner meg igjen, er også singel, alle vennene mine har type, og kjæreste ting er viktig for dem. De andre vennene mine er ikke herfra, og bor flere mil unna. Må ha en helg fri for å besøke dem.

Det er ganske kjipt, og rutinepreget liv. Sover-går på jobb-spiser-trener-ser tv-spiser-sover-går på jobb.

U see.

Tragic.

I want some friends, some good friends I can laugh with. Og besøke uten å føle meg som 'jammen hun er jo alene, jaja hu får få komme da'

[Gjest Gjest]

kjenner meg igjen, er også singel, alle vennene mine har type, og kjæreste ting er viktig for dem. De andre vennene mine er ikke herfra, og bor flere mil unna. Må ha en helg fri for å besøke dem.

Det er ganske kjipt, og rutinepreget liv. Sover-går på jobb-spiser-trener-ser tv-spiser-sover-går på jobb.

U see.

Tragic.

I want some friends, some good friends I can laugh with. Og besøke uten å føle meg som 'jammen hun er jo alene, jaja hu får få komme da'

←

Jeg kjenner meg faktisk litt igjen i det der ja...føler at hvis noen inviterer en sjelden hgang er det for di de føler at de må passe litt på den som er alene, ja, ja, hun får komme da. Litt der.

Jeg kunne jo ha invitert med et par kollegaer hjem, men det blir litt rart det også: det er ei lita bøgd, få mennesker, man ser de samme få personene hver dag - det kan bli litt mye og voldsomt å få dem hjem i stua også - når en ser dem hele tiden hver dag i korridoren.

Ikke nok med det, men kjemien skal jo stemme litt også da...en kan ikke invitere dem med hjem bare fordi det er en annen single på jobb også: man skal helst ha noe ålreit å snakke med dem om, en slags connection.

Det er noen timers kjøring til nærmeste venner og da blir en sliten etter all kjøringen fram og tilbake, samt at det koster my ei form av flybillett/bensin/helaften. Greit nok, men ikke for ofte kan det skje da.

Nærmeste by ligger et par timer unna og det hadde jo vært fint å kjenne noen der.

[Gjest Gjest]

Det tar tre år å "bo seg inn" på et nytt sted!

Innse det; du er ny og folk ser deg an i bygda. Selv om mange liker deg, er de usikre på hvordan du er, og folk snakker om deg og synser og lurer. Finn din plass i foreningslivet, vis med hva du gjør hvem du er; vis ansikt!! Realiser deg selv, og vit at disse tre årene har du masse tid til karriere og personlig vekst. Fordi etter tre år har du funnet ut hvem som er vennene dine, og vet hva du syns om det meste, fordi du har lært å skjønne kulturen:)

Hilsen en som har vært innflytter i tre år nå

[Annie]

Jeg begynte å føle meg hjemme da søsteren min som var på besøk kom med denne morsomme uttalelsen: JØSS! Du KJENNER jo folk her jo!! Da hadde jeg bodd her i 2 år. Det var faktisk da jeg fant ut at jeg HAR blitt kjent med folk her og jeg trives faktisk.

[Nelle]

Jeg har hatt det på akkurat samme måte. Skulle neste tro det var meg som skrev hovedinnlegget for 5 år siden...

Flyttet til en annen del av landet, veldig på bygda -utrolig lite sted, 2,5 time til nærmeste større by (det var kun en stor by i nærheten).

Det er det mest ensomme året jeg noensinne har hatt, og jeg tror sjelden jeg har grått så mye som jeg gjorde det året.

Det endte med at jeg flyttet hjem etter 1 år. Da orket jeg ikke mer.