Familiemedlem med borderline

[SLL]

Jeg har et nært familiemedlem som fikk diagnosen emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse for noen år siden. Og siden da (egentlig noen år før det og men det tok helt av da diagnosen var et faktum) har livet vært et totalt rent helvete. Det blir bare verre og verre, hvor det tidligere har vært inn og ut av legevakt, sykehus, psykehus, rusakutten osv kanskje 2 ganger i halvåret er det nå flere ganger daglig. Vedkommende var innlagt på tvang og fikk tilbud om langtids men avslo, kom hjem og ble fraktet til legevakt igjen etter bare et par timer, da med en promille på nesten 4. Det er selvskading, manipulasjon, lyving, ansvarsfraskrivelse, fullstendig mangel på empati, fremstår helt uten evne til å forstå at dette også påvirker oss rundt. Vedkommende forstår heller ikke hvordan vi ikke bare kan slippe alt vi har i hendene og vie livet vårt til å tilfredsstille vedkommendes behov. Jeg er så vanvittig sliten av å forholde meg til det her. Jeg har min egen familie og egne små barn som trenger meg og jeg har snart ikke kapasitet til å ha dette mennesket i livet mitt mer. H*n tapper meg for så vanvittig mye energi. Denne personen går i MBT (tror vi, alt h*n sier kan være løgn, kan ikke stole på noe h*n sier) men det virker ikke som h*n vil ha hjelp. Noen som har erfaring med borderline her? Hvor ting har gått radikalt til helvete og omtrent alle rundt har mistet troen på at dette kan gå bra, men så har det faktisk gått bra? Opplever at helsevesenet gir en god faen i både Vedkommende med diagnosen og pårørende. Hjelp 😭

[tasmus82]

Hei. Jeg bare lurte på om du har undersøkt om langtids innleggelse ved en rusinstitusjon som har fokus på å behandle denne personlighetsforstyrrelsen? Jeg vet at f.eks Tyrili samarbeider med andre institusjoner og tilbyr hjelp for akkurat denne typen problematikk - men problemet vil kanskje være å overtale vedkommende til å holde ut der. 

 

[Maestro]

Har ikke en men TO venner med dette. Hun ene lager fort konflikt, lager stor sak av nada. Og blir intens. Hun andre er mer på det og bli fort lei, føler seg fortapt og alene/ensom, takler i perioder ikke å være alene, ansvarsfraskrivelse, lat, skader seg, vært mye innlagt siden 10 års alder og nå er hun over 20 år. Hun ble tilbudt bolig, men takka nei fordi hun ønsker og være selvstendig. Men vi venner ser jo at dette går jo faktisk ikke.. Men er lukka ører når vi sier noe. 

Begge disse må jeg i perioder ta avstand til. Og de forstår hvorfor. Skal man leve godt med borderline, krever det full innsats og vilje. Men de har ofte ikke viljestyrke og vil/klarer ikke. Og ting blir eventuelt ikke bedre før mental alder bikker 35 har jeg hørt. 

 

[AnonymBruker]

Helsevesenet har ikke så mye å stille opp med etter reglene om samtykkekompetanse kom. Er det ikke grunnlag for tvang så har de full rett til å ødelegge både sitt eget liv og de rundt seg. Eneste som sannsynligvis vil hjelpe for din del er å ta avstand. Klare rammer og grenser. Det gjør vondt, både for personen du snakker om og deg selv, men du må først og fremst ta hensyn til deg og dine. 

Anonymkode: d7738...0ad

[AnonymBruker]

Støtter forrige innlegg. Du må skjerme deg selv, ellers kan det gå utover din helse i tillegg. Veldig, veldig vanskelig, men helt nødvendig.

Anonymkode: b9d84...d7f

[AnonymBruker]

Stakkars arme menneske som er så hardt rammet av bp. Det er jo noe av det kjipeste en kan få. Trist. 

Du må nok bare fjerne deg, for din egen del. 

Jeg har ei søster med en mild variant bp. Jeg må ta lange pauser fra henne for å ikke bli syk selv. 

Hun er lillesøstra mi, jeg vet hvorfor hun har fått sykdommen, jeg er utrolig glad i henne, men hun oppfører seg som satan sjøl til tider. 

Jeg håper og tror at langt der inne i det store mørke tomrommet hennes er det et lite rom for storesøster. 

 

Nå må jeg faktisk grine😔. 

Anonymkode: 5cb0d...df6

[AnonymBruker]

Ja! Min datter har Eupf, utrolig slitsomt og være rundt henne, jeg er veldig glad I henne, inn og ut av legevakt/sykehus/psykiatrisk sykehus, selvskading og mye avlivnings forsøk. Sier A men ikke B når hun har vonde planer. Svært skremmende/stressende for oss å være rundt henne i dårlige perioder, men snill og grei og ha med å gjøre i gode perioder.

Anonymkode: 57a9a...56f

[AnonymBruker]

Medfølelse til deg og pasienten🌷

Anonymkode: 81497...d94

[Purple_Pixiedust]

Det er fullt mulig å bli bedre. Nå er det jo en stund siden du opprettet tråden da, men. 

Jeg har hatt min versjon av borderline (250 kombinasjoner av symptomer) og har ikke vært manipulerende og sånt, men svært, svært selvdestruktiv. De symptomene jeg hadde/har var av alvorlig art. Jeg har vært mye innlagt. Jeg har også bipolar lidelse pluss mer, og jeg er blitt usikker på om rett diagnose egentlig er en annen, men symptomene er nå uansett like. 

I hvert fall nå har jeg egentlig ikke nok symptomer igjen til å ha diagnosen. Jeg kan få korte tilbakefall, men har roet kraftig ned. Nå er det egentlig min bipolaritet som er verst. 

Det skjedde noe etter jeg ble 30. Jeg ble ikke veldig dårlig og fikk diagnosen før jeg var 25 da. Nå er jeg 32 og blir forhåpentligvis kvitt diagnosen i løpet av et år eller to. 

Det ER mulig å bli bedre. Men ikke hvis hun bare motsetter seg all hjelp. Jeg har vært hjelpesøkende hele veien. 

Endret 18. mars 2023 av Purple_Pixiedust