Nedlatende og kritiske venninner

[AnonymBruker]

Jeg har en bakgrunn med en god del traumer, kommer fra en kritisk familie og har måttet jobbe hardt med meg selv for å kunne bygge opp noe som ligner en slags positiv selvfølelse. Har minimal kontakt med familien fordi selvfølelsen min fortsatt er for skjør til å holde ut med kritiske bemerkninger uten å gå i kjelleren. 

Har trøstet meg med at mine få venner er min "chosen family". Tanken er fin, så lenge vi ikke møtes og jeg bare husker det hyggelige, men når vi møtes så ser jeg at mønsteret med familien gjentar seg også med venninnene mine. Jeg blir den lille dritten som andre kan være kritisk mot for å bygge seg selv opp. 

En gang bestemte jeg meg for å utfordre de to "bestevenninnene" mine når de setter i gang, men da er jeg visst veldig slitsom i deres øyne og "det der gidder de ikke". 

De to beste venninnene mine, eller i hvertfall de jeg trodde var de beste venninnene mine, er veldig forskjellige, og det eneste de har til felles er at de er prektige og bedrevitende, og så støtter de hverandre og er alltid enige, bygger hverandre opp. Det er ikke noen objektiv grunn til at de skal føle seg bedre enn meg. Jeg har oppnådd like mye i livet som dem. De bare er sånn. 

Føler jeg kommer helt ut av sync med dem. Da vi var yngre inntok jeg nærmest en sånn litt klovnerolle for å beskytte meg selv mot dømmingen og kritikken. Så har jeg vært gjennom en lang og vanskelig periode med bearbeiding av traumer. Det er ikke noe anerkjennelse å få for hvor langt jeg har kommet og hvor mye bedre jeg har blitt. Det kan tenkes at jeg delte for mye med dem for noen år siden, og at jeg var en større belastning enn jeg var klar over. Den ene bestevenninna har imidlertid hatt minst like mye å stri med som meg, og jeg har alltid støttet henne og prøvd å hjelpe. Synes ikke det er rettferdig at de skal behandle meg som om jeg er så håpløs. Det har for eksempel vært vanskelig for meg å finne meg en kjæreste, og også det har de kritisert. Til slutt kunne jeg ikke fortelle om at jeg hadde vært på date, fordi de orket ikke å høre om flere menn. Selv har jeg sittet i timevis og høflig hørt dem diskutere sølvbestikk, bunadssøm og hva som skjedde med venninna til bestemora deres på sykehjemmet i går. 

Har ikke lyst til å kutte dem ut, de betyr mye for meg og vi har det gøy sammen også, men orker ikke at det skal være sånn og får ikke til å være meg selv helt når det er sånn. Hva kan jeg gjøre for å rette opp i dette vennskapet? 

Anonymkode: 171f2...8b2

[AnonymBruker]

Kan du finne deg noen andre venner? Du trenger jo ikke å fase de du har helt ut, men bare møte de litt sjeldnere? Hvis dere går i et dårlig spor så kan det være vanskelig å komme seg videre med seg selv. Det er viktige ting du påpeker - at du jobber for å holde deg selv oppe. Da trenger du noen rundt deg som støtter deg på det.

Anonymkode: 8706e...6ce

[AnonymBruker]

Du bør iallfall ikkje møte dei samla. Ein om gongen høyrest nok ut!

Og du; så fantastisk sterk du har vore som har jobba deg fram til god sjølvkjensle. Det står det respekt av ❤️ 

Anonymkode: 6b7c2...c6e

[AnonymBruker]

Kanskje du nettopp på grunn av din bakgrunn tiltrekkes slike «venner». Jeg hadde kuttet de ut om jeg var deg. Du trenger ikke sånne folk i livet ditt. 

Anonymkode: 9ea08...a56

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Jeg har en bakgrunn med en god del traumer, kommer fra en kritisk familie og har måttet jobbe hardt med meg selv for å kunne bygge opp noe som ligner en slags positiv selvfølelse. Har minimal kontakt med familien fordi selvfølelsen min fortsatt er for skjør til å holde ut med kritiske bemerkninger uten å gå i kjelleren. 

Har trøstet meg med at mine få venner er min "chosen family". Tanken er fin, så lenge vi ikke møtes og jeg bare husker det hyggelige, men når vi møtes så ser jeg at mønsteret med familien gjentar seg også med venninnene mine. Jeg blir den lille dritten som andre kan være kritisk mot for å bygge seg selv opp. 

En gang bestemte jeg meg for å utfordre de to "bestevenninnene" mine når de setter i gang, men da er jeg visst veldig slitsom i deres øyne og "det der gidder de ikke". 

De to beste venninnene mine, eller i hvertfall de jeg trodde var de beste venninnene mine, er veldig forskjellige, og det eneste de har til felles er at de er prektige og bedrevitende, og så støtter de hverandre og er alltid enige, bygger hverandre opp. Det er ikke noen objektiv grunn til at de skal føle seg bedre enn meg. Jeg har oppnådd like mye i livet som dem. De bare er sånn. 

Føler jeg kommer helt ut av sync med dem. Da vi var yngre inntok jeg nærmest en sånn litt klovnerolle for å beskytte meg selv mot dømmingen og kritikken. Så har jeg vært gjennom en lang og vanskelig periode med bearbeiding av traumer. Det er ikke noe anerkjennelse å få for hvor langt jeg har kommet og hvor mye bedre jeg har blitt. Det kan tenkes at jeg delte for mye med dem for noen år siden, og at jeg var en større belastning enn jeg var klar over. Den ene bestevenninna har imidlertid hatt minst like mye å stri med som meg, og jeg har alltid støttet henne og prøvd å hjelpe. Synes ikke det er rettferdig at de skal behandle meg som om jeg er så håpløs. Det har for eksempel vært vanskelig for meg å finne meg en kjæreste, og også det har de kritisert. Til slutt kunne jeg ikke fortelle om at jeg hadde vært på date, fordi de orket ikke å høre om flere menn. Selv har jeg sittet i timevis og høflig hørt dem diskutere sølvbestikk, bunadssøm og hva som skjedde med venninna til bestemora deres på sykehjemmet i går. 

Har ikke lyst til å kutte dem ut, de betyr mye for meg og vi har det gøy sammen også, men orker ikke at det skal være sånn og får ikke til å være meg selv helt når det er sånn. Hva kan jeg gjøre for å rette opp i dette vennskapet? 

Anonymkode: 171f2...8b2

Tror dessverre ikke du klarer å endre dem. Da folk må ha ett ønske selv om å endre seg, hvis d skal være noe håp . Du trekkes nok automatisk mot kritiske folk , fordi det er det du har vokst opp med, å man trekkes ubevisst  ofte mot det som føles «kjent «. Hadde begynt å tilbrakt mindre tid med dem, å vært åpen for nye og bedre venner . 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 13.7.2022 den 23.01):

Du bør iallfall ikkje møte dei samla. Ein om gongen høyrest nok ut!

Og du; så fantastisk sterk du har vore som har jobba deg fram til god sjølvkjensle. Det står det respekt av ❤️ 

Anonymkode: 6b7c2...c6e

Dette er nok et godt forslag.  Min erfaring er at alle har noe negativt med seg. Det viktigste er nok å ha nok folk å møte og unngå å møte de samlet når det lar seg gjøre. Ellers er nok de fleste slik.

Anonymkode: cd597...35f

[AnonymBruker]

Jeg er selv uten familie og sliter med det samme. Venner kan nok aldri helt erstatte tryggfamilie nettverk, gode venninner blir til slutt ofte opptatt med seg og sitt, eller viser seg å være dårlige venner. Det er trist og vanskelig, men man lærer å leve med det etterhvert. Personlig bruker jeg i dag heller tid på en god bok enn en dårlig venninne, stillhet fremfor sårende ord.

Klem til deg 💕 håper du finner en bra vei for deg. 

 

Anonymkode: ebf24...f6f

[AnonymBruker]

Har det litt på samme måte. Det virker som at folk har lettere for å kritisere de som er usikker på seg selv, slik var det iallefall i barndommen og oppveksten. Nå har jo du fått bedre selvfølelse og er neppe så usikker. Jeg har ikke helt klart det. Føler mye bitterhet mot mye. Tror bl.a det er fordi den følelsen er «kjent og trygg,» selv om den absolutt ikke er god.

Anonymkode: 0a093...868