Ønsker å være barn for alltid - er det asperger?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Hvem er dette? Lene Marie fossen? Ikke fått med meg at hun var som et barn 

Anonymkode: 6f176...a25

Ja, det er henne. Hun sa i et intervju at hun ikke ønsket å bli voksen. At hun ønsket å være i sin barnekropp. Tror hun fikk anoreksia for å stoppe utviklingen eller noe. 

Anonymkode: 2e012...f0a

[AnonymBruker]

Jeg ser at en med Asperger her i tråden skriver noe sånt som "jeg vil bare leve et liv uten angst".

Er det vanlig blant folk med Asperger at man har kronisk angst i tillegg?

Jeg spør fordi sønnen min (voksen) er under utredning nå, og noe av det første psykologen begynte å snakke om ganske snart, var Asperger. Sønnen min ble henvist dit pga angst.

Nå lurer jeg på om disse to, Asperger og angst, som oftest følger hverandre?

Anonymkode: 5d6f5...570

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Ja, det er henne. Hun sa i et intervju at hun ikke ønsket å bli voksen. At hun ønsket å være i sin barnekropp. Tror hun fikk anoreksia for å stoppe utviklingen eller noe. 

Anonymkode: 2e012...f0a

Skjønner. Har fulgt sporadisk hun Helene Larsen, ikke helt ulikt 

Anonymkode: 6f176...a25

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Da jeg var barn likte jeg ikke å leve, og jeg følte meg gal i hodet, og jeg ville aldri bli voksen. Eneste jeg likte var de tingene jeg var veldig god og begavet i, og mine hobbyer og interesser. 

Jeg likte å være en jente, og hadde det fint med det, og hadde noen favorittklær, men da jeg kom i puberteten ble det veldig vanskelig for meg. Jeg likte ikke at jeg utviklet meg til kvinne og jeg ville ikke ha mensen. Jeg var så glad for at jeg fortsatte å være høy og tynn langt uti tenårene, og jeg var glad for at jeg fikk mensen ikke før jeg var 15 år. Hadde små pupper, men de kom etterhvert som jeg gikk på vgs. Jeg husker hvor sjokkert jeg ble da jeg fikk hofter og pupper og lår, men var glad jeg fortsatt var slank, og jeg var glad for at jeg hadde passe små pupper. 

Jeg har slitt med å leve i kvinnekropp siden den gang, og jeg har store problemer med formene mine. 

Jeg vil presisere at jeg ikke ønsker å bli en mann, men jeg vil ikke være kvinne heller. Jeg ønsker å være barn for alltid... 

Fikk diagnosen asperger for ikke så lenge siden, og lurer på om det kan ha en sammenheng med mine problemer i forhold til kropp? 

Anonymkode: 2e012...f0a

Husker jeg begynte å få pupper og hårvekst i armhulene og på leggene, jeg ble litt skamfull - var ingen voksne som snakket om disse tingene med meg, så gikk igjennom det ganske alene. Ville ikke ha pupper, jeg ville også "være barn". 
 

Har et helt fint forhold til kroppen min i dag, men har slitt mye med selvbilde etc. Jobbet hardt med meg selv, og nei - det er ingenting galt med deg fordi du har følt det sånn. Følelsen du beskriver er skam, og ingenting annet. 

Anonymkode: c6a7f...ee5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg ser at en med Asperger her i tråden skriver noe sånt som "jeg vil bare leve et liv uten angst".

Er det vanlig blant folk med Asperger at man har kronisk angst i tillegg?

Jeg spør fordi sønnen min (voksen) er under utredning nå, og noe av det første psykologen begynte å snakke om ganske snart, var Asperger. Sønnen min ble henvist dit pga angst.

Nå lurer jeg på om disse to, Asperger og angst, som oftest følger hverandre?

Anonymkode: 5d6f5...570

Det er vanlig at de med Asbergers har tilleggs diagnoser. Det kan være alt fra angst, depresjon, tvangstanker/OCD. Det er selvfølgelig forskjellig fra person til person, akkurat som alle andre. 

Anonymkode: c6a7f...ee5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg ser at en med Asperger her i tråden skriver noe sånt som "jeg vil bare leve et liv uten angst".

Er det vanlig blant folk med Asperger at man har kronisk angst i tillegg?

Jeg spør fordi sønnen min (voksen) er under utredning nå, og noe av det første psykologen begynte å snakke om ganske snart, var Asperger. Sønnen min ble henvist dit pga angst.

Nå lurer jeg på om disse to, Asperger og angst, som oftest følger hverandre?

Anonymkode: 5d6f5...570

Jeg er TS og jeg har asperger og en geilfeil som gir mye angst og depresjon. Kanskje dere skal be om å ta en sånn gentest? Jeg tok det på dps. I mitt tilfelle hjelper det ikke med angstmedisin pga kroppen ikka kan ta opp medisinen pga genfeilen. Serotoninen vil bare hope seg opp for jeg er født med veldig få neurotransmittere for serotonin. 

Anonymkode: 2e012...f0a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (57 minutter siden):

Det er vanlig at de med Asbergers har tilleggs diagnoser. Det kan være alt fra angst, depresjon, tvangstanker/OCD. Det er selvfølgelig forskjellig fra person til person, akkurat som alle andre. 

Anonymkode: c6a7f...ee5

Ja, alle med asperger er veldig forskjellige. Jeg vet om noen med asperger som ikke sliter med angst i det hele tatt. 

Anonymkode: 2e012...f0a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Skjønner. Har fulgt sporadisk hun Helene Larsen, ikke helt ulikt 

Anonymkode: 6f176...a25

Ja, det er nok i den samme banen. Hun også liker å fotografere. 

Anonymkode: 2e012...f0a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Ja, forstår deg godt. 

Elsker animasjon, dataspill og tegneserier jeg også. 

Fikk du noen gang hjelp med tilleggsvanskene dine? 

Anonymkode: 2e012...f0a

Nei fikk ikke det.

Fikk du?

Anonymkode: 551dc...e34

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Nei fikk ikke det.

Fikk du?

Anonymkode: 551dc...e34

Nei, de hadde ikke kapasitet til det og skrev meg ut av dps. Skal prøve å finne en avtalespesialist. 

Anonymkode: 2e012...f0a

[AnonymBruker]

There is broad consensus that anxiety disorders are among the most common comorbidities of ASD. Although prevalence estimates vary, a recent book chapter reports figures of approximately 50% 

https://www.researchgate.net/publication/312152307_Prevalence_of_Anxiety_in_Autism_Spectrum_Disorders

Anonymkode: f06e3...4c9

[AnonymBruker]

Husker når eg fekk mensen så vart eg ganske lei meg. Eg viste at det kom til å påverke kroppen min mykje. Eg ville vere barn mykje lenger. Det var på ein måte slutten på noko og på vei mot eit nytt kapittel, følte meg ikkje klar. Eg gjekk bevist inn for å fremstå yngre enn det eg var når eg var 13-14, valgte pannelugg, snekkerbukser og barnslige smykker. Når "alle" jentene på ungdomsskulen ville drikke, prøve kline for første gong og kanskje stjele ein cider frå heimen leika eg med lego og dukker på rommet mitt. Vaksne hadde ein slags oppfatning av at eg var litt "sein" men skuleprestasjoner var gode, til veldig gode. Ein lærar eg hadde sa eg var eksentrisk og var imponert over at eg "turde" å gå i mot strømmen. Han viste eg høyrde og kunne mykje om klassisk musikk. Sanninga var at eg ikkje viste korleis eg ellers skulle vere. Var ikkje oppteken av å passa inn, ville berre vere i fred eigentleg.

Plutseleg hadde eg bryster og formar, hata det. Hankjønn begynte å sjå på meg som eit seksuelt vesen. Var ikkje så begeistra for det heller. Viste ikkje korleis eg skulle svara på henvendelser og det eg trur er eller vart flørting. Fekk heilt noia. Hadde ikkje lyst til å f.eks kome i ein situasjon der det var forventa at eg skulle f.eks suge. Eg var ikkje litt interessert i det. Den forenkla oppfattinga eg har av sosialt samvær gjorde berre menn meir interessert i meg. Kunne finne på å sei på f.eks fest at "eg suger ikkje, vil berre vere her og høyre på musikk, kva band liker du?  Har du katt, min heiter moffe". Han syntest det var så bisarr ting å sei at det vekka interesse fordi han ikkje skjønte greia og syntest eg var litt gal. 

Husker eg tok med meg heim ein fyr som vart heilt satt ut når han så korleis eg budde på den tida. 25 år, rommet bombandert av kosedyr, pokemon og plakatar meint for yngre folk. Han kom ikkje igjen 😂. 

Eg har i perioder holdt vekta mi under ei viss grense for å kunne handla i barneavdelingen. Ikkje den siste tida. På mange måtar er eg eigentlig eit barn framleis på innsida. Samtidig ikkje.

Anonymkode: 8d663...b87

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Husker når eg fekk mensen så vart eg ganske lei meg. Eg viste at det kom til å påverke kroppen min mykje. Eg ville vere barn mykje lenger. Det var på ein måte slutten på noko og på vei mot eit nytt kapittel, følte meg ikkje klar. Eg gjekk bevist inn for å fremstå yngre enn det eg var når eg var 13-14, valgte pannelugg, snekkerbukser og barnslige smykker. Når "alle" jentene på ungdomsskulen ville drikke, prøve kline for første gong og kanskje stjele ein cider frå heimen leika eg med lego og dukker på rommet mitt. Vaksne hadde ein slags oppfatning av at eg var litt "sein" men skuleprestasjoner var gode, til veldig gode. Ein lærar eg hadde sa eg var eksentrisk og var imponert over at eg "turde" å gå i mot strømmen. Han viste eg høyrde og kunne mykje om klassisk musikk. Sanninga var at eg ikkje viste korleis eg ellers skulle vere. Var ikkje oppteken av å passa inn, ville berre vere i fred eigentleg.

Plutseleg hadde eg bryster og formar, hata det. Hankjønn begynte å sjå på meg som eit seksuelt vesen. Var ikkje så begeistra for det heller. Viste ikkje korleis eg skulle svara på henvendelser og det eg trur er eller vart flørting. Fekk heilt noia. Hadde ikkje lyst til å f.eks kome i ein situasjon der det var forventa at eg skulle f.eks suge. Eg var ikkje litt interessert i det. Den forenkla oppfattinga eg har av sosialt samvær gjorde berre menn meir interessert i meg. Kunne finne på å sei på f.eks fest at "eg suger ikkje, vil berre vere her og høyre på musikk, kva band liker du?  Har du katt, min heiter moffe". Han syntest det var så bisarr ting å sei at det vekka interesse fordi han ikkje skjønte greia og syntest eg var litt gal. 

Husker eg tok med meg heim ein fyr som vart heilt satt ut når han så korleis eg budde på den tida. 25 år, rommet bombandert av kosedyr, pokemon og plakatar meint for yngre folk. Han kom ikkje igjen 😂. 

Eg har i perioder holdt vekta mi under ei viss grense for å kunne handla i barneavdelingen. Ikkje den siste tida. På mange måtar er eg eigentlig eit barn framleis på innsida. Samtidig ikkje.

Anonymkode: 8d663...b87

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Jeg også ville være barnslig og beholde barndommen lengst mulig. 

Jeg også hadde masse kosedyr langt uti 20-åra. Har de fortsatt 😅

Hvor ble du utredet og fikk du noe hjelp? 

 

Anonymkode: 2e012...f0a

[AnonymBruker]

Jeg har asperger og syntes det var veldig vanskelig å bli voksen og få så mye ansvar, det er altfor mye å holde rede på og jeg strever med å klare å holde oversikt over alt og gjennomføre ting. Hvis det blir for mye, kollapser jeg mentalt og får problemer både med konsentrasjon, hukommelse og rasjonell tenkning.  Jeg er derfor blitt ufør.

Men jeg hatet å være barn. Da jeg var liten fungerte jeg ikke sosialt, jeg ble mobbet og følte meg helt hjelpeløs.

Som voksen har jeg fått frihet til å oppsøke miljøer der jeg har truffet mennesker jeg trives med og som godtar alle mine rare sider. I tillegg har livserfaring hjulpet meg til å fungere bedre sosialt. Jeg har det derfor mye bedre i dag enn da jeg var barn og ung voksen.

Jeg ble veldig sent voksen, da. Jeg var som et barn til opp i tyveårene. Det er visst vanlig for aspergere å ikke bli voksne før i midten av tyveårene.  

Anonymkode: bd4da...49a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har asperger og syntes det var veldig vanskelig å bli voksen og få så mye ansvar, det er altfor mye å holde rede på og jeg strever med å klare å holde oversikt over alt og gjennomføre ting. Hvis det blir for mye, kollapser jeg mentalt og får problemer både med konsentrasjon, hukommelse og rasjonell tenkning.  Jeg er derfor blitt ufør.

Men jeg hatet å være barn. Da jeg var liten fungerte jeg ikke sosialt, jeg ble mobbet og følte meg helt hjelpeløs.

Som voksen har jeg fått frihet til å oppsøke miljøer der jeg har truffet mennesker jeg trives med og som godtar alle mine rare sider. I tillegg har livserfaring hjulpet meg til å fungere bedre sosialt. Jeg har det derfor mye bedre i dag enn da jeg var barn og ung voksen.

Jeg ble veldig sent voksen, da. Jeg var som et barn til opp i tyveårene. Det er visst vanlig for aspergere å ikke bli voksne før i midten av tyveårene.  

Anonymkode: bd4da...49a

Når ble du utredet? 

Anonymkode: 2e012...f0a

[AnonymBruker]

Står opp sent på dagen, har jeg aspergers?

Anonymkode: a6983...8e8

[Christina82]

Ryddet for avsporing. 

Christina82, mod

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 13.7.2022 den 20.45):

Da jeg var barn likte jeg ikke å leve, og jeg følte meg gal i hodet, og jeg ville aldri bli voksen. Eneste jeg likte var de tingene jeg var veldig god og begavet i, og mine hobbyer og interesser. 

Jeg likte å være en jente, og hadde det fint med det, og hadde noen favorittklær, men da jeg kom i puberteten ble det veldig vanskelig for meg. Jeg likte ikke at jeg utviklet meg til kvinne og jeg ville ikke ha mensen. Jeg var så glad for at jeg fortsatte å være høy og tynn langt uti tenårene, og jeg var glad for at jeg fikk mensen ikke før jeg var 15 år. Hadde små pupper, men de kom etterhvert som jeg gikk på vgs. Jeg husker hvor sjokkert jeg ble da jeg fikk hofter og pupper og lår, men var glad jeg fortsatt var slank, og jeg var glad for at jeg hadde passe små pupper. 

Jeg har slitt med å leve i kvinnekropp siden den gang, og jeg har store problemer med formene mine. 

Jeg vil presisere at jeg ikke ønsker å bli en mann, men jeg vil ikke være kvinne heller. Jeg ønsker å være barn for alltid... 

Fikk diagnosen asperger for ikke så lenge siden, og lurer på om det kan ha en sammenheng med mine problemer i forhold til kropp? 

Anonymkode: 2e012...f0a

Jeg er kvinne og har asperger. Fikk problemer i forbindelse med voksenlivet, eller har ikke funnet med til rette med det i forhold til jobb, venner og kjæreste. Er ufør. Synes kvinnerollen er undertrykkende og føler jeg har lidd mye som kvinne pga av dette. Særlig dette skjønnhetspresset og at man skal finne feil med kroppen. Har prøvd å være med menn, men fikk ikke til det seksuelle, liker ikke penetrering. Ellers så kunne jeg tenke meg en kjæreste. Har aldri vært med en kvinne. Tror jeg er heterofil. Ønsker egentlig bare å fungere i jobb, ha venner og en kjæreste. Kunne ønske jeg var normal. 

Anonymkode: ad621...335

[AnonymBruker]

Jeg er mann med Asperger og skulle også egentlig ønske at jeg fortsatt var barn. Liker ikke det ansvaret som er med å være voksen.

Jeg hadde i mange år vanskeligheter med det med å få meg jobb, betale regninger, bo alene, holde orden ++.

Etter at jeg fikk litt hjelp med det med jobbsøking og fikk en jobb og en leilighet jeg trives med går det litt bedre. Og i dag har jeg faktisk kjæreste også, noe jeg aldri hadde trodd jeg kom til å få tidligere.

Men jeg liker i grunnen fortsatt ikke det ansvaret som følger med å bli voksen. Kunne jeg velge ville jeg gjerne ha blitt barn igjen.

Anonymkode: b40eb...81f

[Blueberrymuffin]

Finnes en sykdom som heter Peter Pan Syndrom: https://utforsksinnet.no/peter-pan-syndrom-folk-aldri-voksne/