Har jeg påvirker barnet mitt med hat mot far?

[AnonymBruker]

Jeg og far gikk fra hverandre tidlig. Vi har et barn under 6 år sammen. Far har fått ny familie. Jeg har lenge hatt et vanskelig forhold til far og må innrømme at jeg har prøvd å satt en stopper for han alle disse årene. Nå har jeg lært meg å slippe litt opp. 

 

Det har vært mange rettsaker og flere sakkyndige som har vært i huset til begge, og vurdert. Det ble vurdert at far har best evne til samlet foreldrekontakt og at mye av det jeg har sagt i alle møter og rettsaker har eskalert om ikke det gikk min vei. Jeg er ikke stolt nå. Jeg har dratt inn den nye damen for å prøve å lage usikkerhet rundt omsorgsevnen deres, men barnet deres bor hjemme og virker som det går bra. 

Nå sliter barnet mitt, barnet er skjørt og gråter mye. Det gråter masse etter meg hos far. Barnet sier at jeg sier at jeg ikke liker babyer da fars barn var baby. og at jeg ikke liker katt fordi de har katt. Jeg har nok blandet barnet for mye inn. 

Far og fars familie virker som det ikke betyr noe for barnet. Barnet skal være borte fra far i en måned snart pga ferie med meg. Ingen reaksjon, men en liten ferie hos far så er det oppkast og gråting. Lekene hjemme og iPaden er best her. Far har ikke iPad. og ikke riktig leker i følge barnet. 

Er dette normal for barn eller har jeg rett og slett påvirket barnet i feil retning?😰

Anonymkode: 34973...1d7

[AnonymBruker]

Du har drevet med omsorgssvikt mot ditt eget barn. Håper virkelig at dette er tull. Her må barnet virkelig få hjelp og du som mor må legge deg helt flat og innrømme skyld. Helt sykt.

Anonymkode: 8ccad...4c3

[AnonymBruker]

Barnet kaster opp og gråter, det er en sterk kroppslig og psykisk reaksjon på alt det du har sagt og fått barnet til å føle. 
 

Husker når jeg gikk i 4 klasse, mamma kasta meg ut av huset og sa at jeg aldri fikk se hun igjen. Pappa hentet meg, jeg gråt og kastet opp så mye.. Jeg sleit mye med lojalitetsfølelser ovenfor moren min. Og det samme føler nok barnet ditt, du har drevet med omsorgssvikt. Og har ødelagt mye for barnet. Nei, du er ikke i stand til å ta vare på unger dessverre. 

Anonymkode: 017f9...4d0

[delias]

Her er det nok du som har snakket ned far og hans familie såpass tydelig foran barnet, ja.

[lillevill]

Ts hva har du sagt til barnet da? Og hvorfor har du snakket ned far? (Og hva har katten med noe som helst å gjøre )Har det med sjalusi å gjøre, eller et sinne for at han har såret deg? 

Det at barnet savner deg er jo naturlig, du er jo mammaen hans. 

Kansje du kan forandre alt å begynne å snakke positivt om de andre voksne i livet til barnet? Og babyen og katten så klart.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 13.7.2022 den 20.42):

Jeg og far gikk fra hverandre tidlig. Vi har et barn under 6 år sammen. Far har fått ny familie. Jeg har lenge hatt et vanskelig forhold til far og må innrømme at jeg har prøvd å satt en stopper for han alle disse årene. Nå har jeg lært meg å slippe litt opp. 

 

Det har vært mange rettsaker og flere sakkyndige som har vært i huset til begge, og vurdert. Det ble vurdert at far har best evne til samlet foreldrekontakt og at mye av det jeg har sagt i alle møter og rettsaker har eskalert om ikke det gikk min vei. Jeg er ikke stolt nå. Jeg har dratt inn den nye damen for å prøve å lage usikkerhet rundt omsorgsevnen deres, men barnet deres bor hjemme og virker som det går bra. 

Nå sliter barnet mitt, barnet er skjørt og gråter mye. Det gråter masse etter meg hos far. Barnet sier at jeg sier at jeg ikke liker babyer da fars barn var baby. og at jeg ikke liker katt fordi de har katt. Jeg har nok blandet barnet for mye inn. 

Far og fars familie virker som det ikke betyr noe for barnet. Barnet skal være borte fra far i en måned snart pga ferie med meg. Ingen reaksjon, men en liten ferie hos far så er det oppkast og gråting. Lekene hjemme og iPaden er best her. Far har ikke iPad. og ikke riktig leker i følge barnet. 

Er dette normal for barn eller har jeg rett og slett påvirket barnet i feil retning?😰

Anonymkode: 34973...1d7

det har du

Anonymkode: 533d7...413

[AnonymBruker]

Ja, det virker jo sånn, men jeg tviler allikevel, fordi hvis du har såpass selvinnsikt, så ville du jo visst det utmerket godt. Jeg tror du er fars nye dame som vil ha en bekreftelse på at mor er roten til alt ondt (som hun sikkert er, hvis denne beskrivelsen stemmer). 

Anonymkode: ffa2f...893

[Istinde]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Ja, det virker jo sånn, men jeg tviler allikevel, fordi hvis du har såpass selvinnsikt, så ville du jo visst det utmerket godt. Jeg tror du er fars nye dame som vil ha en bekreftelse på at mor er roten til alt ondt (som hun sikkert er, hvis denne beskrivelsen stemmer). 

Anonymkode: ffa2f...893

Ja, det er et merkelig innlegg som ikke stemmer helt...

[AnonymBruker]

Det høres ut som for meg at du har vært veldig negativt innstillt ovenfor far og hans familie. Ungen plukker opp mye mer enn en trur, både på stemning, dine holdninger og kommentarer. Høres litt ut som at du har prøvd veldig hardt å ødelegge forholdet til far. Fks som du skriver med å dra damen til far inn i bildet for å lage tvil om omsorgsevnene deres. Disse tingene snapper et barn opp før du har fått sagt de. Barn er fryktelig gode på slikt.

Det som derimot er bra her, er at du begynner å se disse tingene selv. Og da har en også mulighet til å gjøre noe med de. Skift holdning, rist av deg dårlige vibber og erstatt de med nye og gode. Vis at du er villig til å sammarbeide, at du ønsker far godt, at du er lykkelig, og ønsker at andre også skal vøre lykkelige. Vis at det gjør deg glad når far og barn har det kjekt ilag. 

Mannen min har et barn med ei som prøver alt for å ødlegge for fars lykke, og dermed for forholdet mellom far og datter. Det eg har så inderlig lyst å fortelle mor er at ho gjør det så utrolig vanskelig for seg selv og barnet i framtiden. Slik som ting er på vei nå, så har ikkje barnet en far som får lov til å være med på oppveksten, dele hverdagsminner sammen, knytte ordentlige bånd. Dette barnet får ikke lov å ha en far som kan komme og skru sammen de første hybel møblene. Det er ingen selvfølge at de skal lærekjøre, eller at barnet har en far å lære å snekre med. Det blir ikke lett for barnet å spørre far om å gå henne ned kirkegulvet, siden de har avvist far så kraftig i barn/ungdoms årene. Slike ting burde ikkje være komplisert, men en "selvfølge" som begge to føler på. Det å frarøve barnet en stor del av familien får så store konsekvenser. Er ikke besteforeldre som står i kø på fars side, for å ta barnet med i svømmehallen, sy bunadsskjorte, hjelpe med konfirmasjonsforberedelser, støtte i ulike situasjoner, for mor har ødelagt forholdet. Det ender med at de andre barnebarna arver bestefars lommeur og bestemors sølvtøy, for de har jo ikke kontakt med dette barnet, siden de ikke får lov av barnets mor. (men også fordi mor er troende til å kasste arvegods, da de kommer fra feil familie). Det blir også mye verre for barnet å skulle få ta opp lån med oss som kausjonist i fremtiden. Det kommer dessverre ikke til å skje, da det er et forrhold uten tillit - grunnet mor. Er så mange uante konsekvenser, og det er så utrolig trist å se noen gjøre dette med viten og vilje.

Anonymkode: 1d568...db9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Ja, det virker jo sånn, men jeg tviler allikevel, fordi hvis du har såpass selvinnsikt, så ville du jo visst det utmerket godt. Jeg tror du er fars nye dame som vil ha en bekreftelse på at mor er roten til alt ondt (som hun sikkert er, hvis denne beskrivelsen stemmer). 

Anonymkode: ffa2f...893

Enig. Voldsomt mye selvinnsikt for noen som har handlet helt uten selvinnsikt i flere år. 

Anonymkode: f36a6...381

[Gjest Handyhedmark]

Det eneste fornuftige svar jeg kan gi til TS er enkelt og greit, stakkars ditt barn som opplever så grov omsorgssvikt fra mor sin side. 

Å sitat" prøvd å sette en stopper " vitner om mangel på grunnleggende empatiske evner for å la et barn bli kjent med sin far. 

Hadde jeg vært far i denne saken, hadde jeg brukt rettssystemet til det fulle. 

[AnonymBruker]

Herregud, alle må vel forstå at det er en stemor som har skrevet dette.

Anonymkode: 49104...494

[AnonymBruker]

Enig i at det høres ut som stemor som ønsker bekreftelse på at mor er ubrukelig. 

Men det kan absolutt skje at en mor oppfører seg slik. Jeg er sammen med en mann hvor eksen oppfører seg slik. Helt ufattelig og kjempetrist for barna. 

Anonymkode: 27098...00f

[AnonymBruker]

Tror vi får servert en halv historie her..

Anonymkode: 6d8b2...70f

[AnonymBruker]

Dette er jo stemor sitt innlegg, ingen tvil om det!

Anonymkode: bff6f...428

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Tror vi får servert en halv historie her..

Anonymkode: 6d8b2...70f

I motsetning til alle andre tråder? 

Anonymkode: e35d3...437

[AnonymBruker]

Uansett om dette er en mor eller stemor: bør vi involvere oss ?!  

Her henger lite på greip.  

 

Anonymkode: ccdbb...253

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

I motsetning til alle andre tråder? 

Anonymkode: e35d3...437

😂 sant nok

Anonymkode: 6d8b2...70f

[AnonymBruker]

Hvis barnet gråter etter mor, så er det fordi barnet vil til mor. På grunn av likestillingen er det liksom "fars tur" i vårt samfunn. Dette har ingenting med hvem som er den beste omsorgspersonen å gjøre. Det er bare slik at i slike saker, blir far/ mannen ofte favorisert. Jeg synes det virker som at du TS, tar for mye skyld på deg i denne saken. Du må stole på deg selv og egne følelser. Du er en mor. Du bør bygge deg opp og begynne å tro på at du er en god omsorgsperson. Gjøre så godt du kan, og stole på at det er godt nok. Du kan bli forvirret av å snakke med alle disse sakkyndige og slikt som du beskriver. Skaff deg en advokat som er på din side. 

Anonymkode: fe06f...600