Jeg tror mannen er deprimert (etter vi fikk nr 2)

[AnonymBruker]

Vi fikk nr 2 for noen mnd siden. Siden da har jeg merket meg en endring i mannen som jeg ikke liker. Fra småpirk, som at den ryddige personen han en gang var nå nesten ikke ser rot og ikke rydder før jeg ber om det - og jeg var(/er) den rotete av oss, så det er ganske ille. Jeg har spurt så vidt om det, og han sier at han ikke orker for det blir rotete igjen med en gang, så han venter på at minste skal bli 2 år (delvis ironisk ment, tror jeg!?). Til mer alvorlig, som at han har ekstremt kort lunte med 3åringen og blir røffere i både talemåte og hvordan han fysisk håndterer henne. Han tar henne hardt i armen når hun ikke hører etter når de skal ta kveldsstell, ikke nok til at det gjør direkte vondt, men absolutt til at det blir skremmende. Spesielt når det kommer sammen med den røffe talemåten. Mer pirk er kanskje også at han har null tålmodighet med babyen, kan trille i 4 minutter med gråt før han gir opp og kommer sint hjem. 

Jeg har forsiktig luftet depresjon for han, men han kommer fra en familie som ikke sliter psykisk. Psykdom er fremmed for han, og jeg tror han ser for seg tulleruske mennesker i heftig psykose og full on selvmordstanker når han hører snakk om depresjon og lignende. Jeg har vært gjennom flere perioder med depresjon, men han har aldri forsøkt å forstå seg på hva som foregår inni hodet mitt. Han er som en turist som bare spaserer forbi, jatter litt med når landsmennene (meg) prater om ting relatert til psyken, behandling, sykemelding, livet. Jeg får litt følelsen av at han ikke riktig tror på meg, men ikke sier det rett ut. Så nå tror jeg han er drit lei familielivet og helst ville vært hvor som helst uten om her - men at han ikke forstår at han er deprimert. Enten det, eller så er han bare blitt et dritt menneske, men det tror jeg ærlig talt ikke. Vi har vært sammen i mange, mange år. 

Men ja. Hvordan går man frem i en situasjon som dette? Eskalerer det vil vi ende opp med å gå i fra hverandre, ingen liker hverandre slik som ting er akkurat nå. Den ene tror den andre er verre enn den første osv. Jeg vet hva jeg kan gjøre ift meg selv, men jeg kan ikke tvinge mannen til å få time hos fastlegen, og han vil uansett underdrive problemet og helt sikkert få avslått en eventuell henvisning til psykolog. Vi bor ikke slik til at vi kan velge private aktører... Jeg står litt fast her, og føler jeg er den eneste som prøver å holde hodene til alle 4 i familien over vannet akkurat nå. 

Anonymkode: a08f3...e32

[AnonymBruker]

Det høres veldig mulig ut at han har fått en fødselsdepresjon. Du kan ikke tvinge han til å søke hjelp, men du kan informere han i detalj hva fødselsdepresjon hos menn er, hva symptomene er og hvilken hjelp man kan få. Du har også rett til å søke hjelp til deg selv, for om han har fødselsdepresjon og dere har en fersk baby, så er det større sannsynlighet for at du påvirkes negativt også. Det er tøft å være pårørende også. 

Hvis du har en god relasjon til helsesykepleieren på helsestasjonen så er det mulig å søke hjelp der, eventuelt hos fastlegen. Mange kommuner har også lavterskeltilbud for psykisk helse hvor det skal være lett å ta kontakt, og relativt kort ventetid. 

Når min mann hadde symptomer på depresjon så spurte jeg han rett ut om han hadde tanker om selvmord. Det var en ice breaker kan du si, og min erfaring er at det er lurt å være modig og åpen i samtaler om hvordan partneren og en selv har det. Samtidig så er ditt største ansvar å ta vare på deg selv, slik at du kan ta vare på barna. 

Hos oss hadde ingen fødselsdepresjon, men det første året med begge barna var såpass tøft begge gangene at det er utelukket å få flere. Vi hadde ikke ett godt samliv disse årene, og stemningen var til tider fæl - men det gikk over. 

Anonymkode: 142c3...e80