Hva var dråpen som fikk deg til å gå?

[SandraG]

Jeg var i et samboerforhold som gradvis døde ut pga mangel på respekt, kommunikasjon og følelser. Jeg lot det skure og gå pga barna, og tenkte det var viktigere at AS familien gikk rundt, enn at jeg hadde det bra. 

Du som har levd i et dårlig forhold og nå er ute - hva var dråpen som fikk deg til å innse at du ikke ville fortsette slik?

[AnonymBruker]

At jeg ble redd og fysisk uvel da jeg hørte bilen hans komme i oppkjørselen

Anonymkode: 35516...d47

[AnonymBruker]

Dråpen var vel da jeg oppdaget at han tyllet i seg en sixpack hver kveld etter at jeg hadde lagt meg.

Anonymkode: 45eda...f13

[AnonymBruker]

stemmer det at det er som oftest damer som går og menn blir i dårlig forhold til noe nytt dukker opp? 

Anonymkode: 3ef3c...ec0

[AnonymBruker]

Fant meg i alt for mye i mange år, ganske alvorlige ting. Begynte å bli kvalm hver gang jeg nærmet meg huset til slutt.. 

Men dråpen var faktisk da jeg ringte hjem fra langvakt helg og spurte om han og ungene kunne støvsuge før jeg kom hjem, da sa han at det kunne jeg drite i for det var min jobb. Det var siste dråpen 😅

Anonymkode: c2f33...6fe

[AnonymBruker]

Ble mikro-mishandlet psykisk hver dag, men neste dag eller time senere var det fint igjen så jeg var så forvirret at jeg ble i altfor mange år. Men så var det en episode da jeg virkelig kjente at det berømte begeret fløt over. Det var på stranden med barna, og jeg hadde pakket sammen tingene (med null hjelp fra mannen) og gjort alt klart for å dra, ett barn i barnevogn, en i bæresele og armene fulle for å gå til bilen. Så så jeg skoene til barnet stod igjen, og spurte pent og rolig "Kan du ta de skoene som står der?" Han hadde kun sin egen håndduk i hendene. Så sparket han skoene mot meg med full kraft og freste "her har du de j$#/ skoene deres!!". Folk snudde seg etter oss. Og da kjente jeg det. Nå går jeg. Er så glad for at det skjedde, vanligvis ville han ventet til vi var alene med å eksplodere på meg for absolutt ingenting. 

Anonymkode: 5841c...17d

[AnonymBruker]

Forholdet varte inn i det syvende året. Burde gått fra han etter det andre året. Har vært særboere hele tiden. Mange røde flagg. Dårlige holdninger og bastante meninger. Hinting om at han hadde det bra alene. Han var tydelig forbannet og irritert på det ene voksne barnet mitt.  Begeret mitt rant over da han kalte barnet mitt for totalt udugelig. 

Han tok ikke hensyn til at barnet lider av en komplekst personlighetsforstyrrelse. 

Etter det utsagnet tok jeg valget om å ende kjæresteforholdet. Nok ble nok. Uten å forklare for han at akkurat DET ble dråpen. 

Anonymkode: 73bef...863

[Gjest AprilRyan]

Det var ikke nødvendigvis noe veldig alvorlig, men alvorlig nok til at det gikk utover livskvaliteten.

I det første forholdet var vi unge og uerfarne. Vokste vel litt fra hverandre og det ble dårlig kommunikasjon.

I det neste hadde vi det ganske fint ganske lenge, men det begynte å skjære seg litt etterhvert. Både han og jeg slet litt med ting, men han ville ikke ta tak i det han slet med og vi kommuniserte også dårligere etterhvert. Han ble også gradvis avhengig av gaming og det ble slitsomt å bo med noen som kun brukte tid på det. Så var det andre ting vi ikke ble enige om. Jeg opplevde litt at jeg ikke nådde inn til han og han våknet ikke før det var for sent, men jeg tror ikke at det ville ha holdt uansett. Det var for mye ulikheter og ting som måtte ha blitt ordnet opp i, men han tok det i hvert fall veldig tungt så tror han var glad i meg selv om det var veldig vanskelig for han å vise det.

Det var jeg som gikk begge gangene, men fungerer det ikke så fungerer det ikke. Da er det bedre å være alene enn å være i forhold der man ikke har det bra.

[AnonymBruker]

Hans psykiske lidelse blusset opp rett etter at barnet vårt ble født. Psykose, en god dose angst og depresjon gjorde at jeg ble mer eller mindre alenemor hele det første året til barnet, men jeg tenkte at vi skulle holde ut og ting ville bli bedre. Når han begynte å bli friskere psykisk begynte han å gå mye ut på byen, og ikke komme hjem til avtalt tid, men heller komme hjem i 5-6 tiden på morgenen. Det har også vært slik i perioder før vi fikk barn, da jeg var høygravid, f.eks. 

Begeret rant over da en slik bytur skjedde for andre kveld på rad, rett etter en lang og alvorlig samtale om at han ikke kunne gjøre det mer.

Anonymkode: 1f969...ee4

[Jøyemeg]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Hans psykiske lidelse blusset opp rett etter at barnet vårt ble født. Psykose, en god dose angst og depresjon gjorde at jeg ble mer eller mindre alenemor hele det første året til barnet, men jeg tenkte at vi skulle holde ut og ting ville bli bedre. Når han begynte å bli friskere psykisk begynte han å gå mye ut på byen, og ikke komme hjem til avtalt tid, men heller komme hjem i 5-6 tiden på morgenen. Det har også vært slik i perioder før vi fikk barn, da jeg var høygravid, f.eks. 

Begeret rant over da en slik bytur skjedde for andre kveld på rad, rett etter en lang og alvorlig samtale om at han ikke kunne gjøre det mer.

Anonymkode: 1f969...ee4

Jeg føler jeg var borti han etter deg 🙈🙈

[AnonymBruker]

SandraG skrev (3 timer siden):

Jeg var i et samboerforhold som gradvis døde ut pga mangel på respekt, kommunikasjon og følelser. Jeg lot det skure og gå pga barna, og tenkte det var viktigere at AS familien gikk rundt, enn at jeg hadde det bra. 

Du som har levd i et dårlig forhold og nå er ute - hva var dråpen som fikk deg til å innse at du ikke ville fortsette slik?

Hva var dråpen for deg? 

❤️

Anonymkode: 66503...e9f

[AnonymBruker]

At han spyttet meg i ansiktet, og det var ikke i en krangel en gang. Han ville heller ikke unnskylde seg for det etterpå, siden han mente det var min egen feil at jeg var akkurat der. 

For meg var det siste spiker i kista. Jeg kommer ikke på noen annen handling som så fullstendig kan vise forakt og mangel på kjærlighet og respekt. 

Anonymkode: fb39a...94e

[AnonymBruker]

SandraG skrev (6 timer siden):

Jeg var i et samboerforhold som gradvis døde ut pga mangel på respekt, kommunikasjon og følelser. Jeg lot det skure og gå pga barna, og tenkte det var viktigere at AS familien gikk rundt, enn at jeg hadde det bra. 

Du som har levd i et dårlig forhold og nå er ute - hva var dråpen som fikk deg til å innse at du ikke ville fortsette slik?

Hadde det som deg. Begeret mitt ble fylt da vi havnet i covidkarantene i 14 dager. Sånn ordentlig karantene hvor man ikke får gå ut døra. Når jeg endelig fikk dratt på jobb igjen så innså jeg at vi knapt hadde utvekslet et ord iløpet av karantenen. Jeg hadde så lite lyst til å dra hjem igjen og satt på toalettet på jobb og grein. 

Anonymkode: 65c73...254

[AnonymBruker]

At hun ikke aksepterer meg for den jeg er og hun maser og gnåler om at hun liker å ha orden på huset men gjør det motsatte selv. projiserer sine dårlige egenskaper på meg. Føles som man tar crazy pills...

Anonymkode: fef9b...7bc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

At han spyttet meg i ansiktet, og det var ikke i en krangel en gang. Han ville heller ikke unnskylde seg for det etterpå, siden han mente det var min egen feil at jeg var akkurat der. 

For meg var det siste spiker i kista. Jeg kommer ikke på noen annen handling som så fullstendig kan vise forakt og mangel på kjærlighet og respekt. 

Anonymkode: fb39a...94e

Off. Spytting er vel noe av det mest tydelige tegnet på forakt, og når en mann forakter deg... Da er man i fare. Forakt forsvinner ikke, det vokser. 

Anonymkode: 0163f...80f

[AnonymBruker]

Det var han som gikk, men jeg skjønte at jeg nok ikke kunne ta ham tilbake -  han sa at han hadde mistet følelser fordi jeg var blitt syk (jeg var ferdig rehabilitert da han gikk) og HAN kunne jo ikke være gift med en syk person! Han var både nedlatende, ufin og aggressiv, også flere uker etter bruddet og at han var flyttet ut. I kjølvannet av bruddet vårt fikk jeg ham i terapi. 

Vi skulle egentlig få barn sammen, men jeg kunne aldri blitt gravid med noen som ikke tåler noe motgang. Kjente at jeg begynte å forakte ham og samtidig følte meg sviktet. Men kanskje var det psyken hans. Jeg var ikke motivert til å kjempe for en som var sånn mot meg. 

Anonymkode: 87e65...e15

[AnonymBruker]

At jeg satt i en teatersalen og så Ole Brum med barnet mitt. Og hver gang Tussi åpnet kjeften fikk jeg lyst til å hå opp på scenen og dra til ham. Da gikk det opp for meg hvor sliten jeg var av samboers evindelige egosentriske og depressive væremåte. Så lenge vi begge var like forelsket i ham var vi lykkelige. Når jeg også trengte plass og forelskelsen hadde roet seg var det ikke mye til forhold.

Anonymkode: 447a3...ba1