Hvordan visste du at du ville ha barn? Alltid ønsket det, eller har ønsket kommet gradvis?

[AnonymBruker]

 Jeg spør, for jeg er i tvil. 

Jeg tror jeg vil ha barn, men samtidig litt usikker.  Jeg er singel, men har økonomi til å evt ta privat ivf, om det ikke skulle dukke opp en mann i nærmeste fremtid.  (jeg er 34) 

Nå i det siste har jeg tenkt litt på dette. Dater en trebarnsfar litt til og fra, men vi er nok begge litt usikre på relasjonen, og har ikke møtt hans barn siden vi bare ses en gang i blant.  Selv har jeg i voksen alder blitt glad i barn, og finner veldig fort tonen med barn jeg treffer. Har venner som har barn, og jeg elsker å leke med dem og får være med på aktiviteter og den slags. 

Får også god kontakt med ungdommer, så føler at jeg kommer overens med barn i alle aldre. 

Så til det jeg lurer på. Har du alltid visst at du ville ha barn?  Tenker dere at det er et "kriterie" for å bli gravid?   Jeg er nemlig litt delt. Akkurat nå kan jeg ikke si at jeg føler et presserende behov sånn egentlig, men får sånne tanker om at " tenk om jeg når jeg blir 70, angrer på at jeg ikke fikk barn.."  eller 50 for den saks skyld.  Er det egentlig et "gyldig" argument for å prøve? 

 

Jeg vet ikke helt hva jeg vil, så søker deres tanker og meninger rundt det hele. 

Anonymkode: 8d1bc...52d

[brannjinta]

Jeg har alltid visst at jeg vil ha barn. Husker jeg tenkte på dette ofte det jeg var yngre.. Begynte å jobbe i barnehage fordi jeg alltid har vært veldig glad i barn. Det jeg tenker er at du må vite at du har tid og virkelig vil ha barn. 

Er 25 år og enda ingen barn, men vi er midt i en ivf behandling nå. (dårlig svømmere) 

Jeg tenker det at hvis du vil, eller tror du vil, så tror jeg du kommer til å trives veldig med et barn. Overfall ettersom du skriver at du liker å leke og får god kontakt med andre sine barn. Tenk så herlig det blir hvis du får et eget❤️ Men er bare du som kan svare på om du vil eller ikke. 🌸

[AnonymBruker]

Det kom gradvis her. Nå angrer jeg, så skulle tenkt meg om både en og to ganger først.

Anonymkode: 4edef...1d1

[AnonymBruker]

Har alltid visst det. Tenkte mye på dette som ungdom og var mer enn klar i 20 årene 😅 Tror mange ville trives som foreldre, MEN det er noe helt annet å være alenemamma. Mye mer krevende, større ansvar, man begrenses mer, får mindre avlastning, må ofre mer osv. Så for å bli alenemor tror jeg man må ha en ordentlig sterk driv og lyst! 

Anonymkode: 6caec...ad3

[AnonymBruker]

Nei, hadde det ikke vært aldersgrense på 25 år så hadde nok egglederene blitt klippet over for lenge siden😅 Jeg var vel rundt 25-26 da jeg tenkte at det kanskje kunne være greit med barn. Og jeg kommer ikke spesielt godt overens med dem heller. Jeg hadde satt en frist rundt 30 år, at hvis jeg skulle prøve på barn så måtte det skje da. Ble gravid og fikk barn. Jeg tror ikke det hadde vært et tap for meg om jeg ikke fikk barn heller. Jeg har flere hobbyer som jeg trives godt med.

Overgangen til å ikke kunne gjøre deg jeg ville når jeg ville opplevdes verre enn jeg trodde det skulle. Ikke mtp fritidsaktiviteter, men helt nødvendige ting som jobb/husarbeid/betale rekninger osv. 

Og SØVN. Det savner jeg ekstremt 😅

Anonymkode: 8b1a6...17f

[AnonymBruker]

Jeg har aldri vært noe spesielt glad i barn, og vet at jeg hadde tatt abort om jeg skulle bli gravid ved et uhell frem til jeg var i slutten av 20-årene. Når venner og familie har fått barn jeg har blitt kjent med, har jeg gradvis kjent på at det kanskje hadde vært hyggelig - så nå er jeg 32 og gravid. Gleder meg til å møte det lille mennesket, men er ganske stressa også. Håper jeg ikke kommer til å angre, men nå er det jo ikke annet å gjøre enn å gjøre det beste ut av det.

Anonymkode: 7b46e...56d

[Veggdyret]

Mannen min ønsket barn, jeg gikk fra "overhodet ikke" til å få barn mest for hans skyld.. lysten på barn kom nok først etter fødsel, nummer 2 (og 3) var det jeg som hadde mest lyst på.

Hadde jeg vært singel og usikker ville jeg nok ikke fått barn, en ivrig far som tar minst halvparten av våkenettene og bleieskiftene er gull verdt.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

 Jeg spør, for jeg er i tvil. 

Jeg tror jeg vil ha barn, men samtidig litt usikker.  Jeg er singel, men har økonomi til å evt ta privat ivf, om det ikke skulle dukke opp en mann i nærmeste fremtid.  (jeg er 34) 

Nå i det siste har jeg tenkt litt på dette. Dater en trebarnsfar litt til og fra, men vi er nok begge litt usikre på relasjonen, og har ikke møtt hans barn siden vi bare ses en gang i blant.  Selv har jeg i voksen alder blitt glad i barn, og finner veldig fort tonen med barn jeg treffer. Har venner som har barn, og jeg elsker å leke med dem og får være med på aktiviteter og den slags. 

Får også god kontakt med ungdommer, så føler at jeg kommer overens med barn i alle aldre. 

Så til det jeg lurer på. Har du alltid visst at du ville ha barn?  Tenker dere at det er et "kriterie" for å bli gravid?   Jeg er nemlig litt delt. Akkurat nå kan jeg ikke si at jeg føler et presserende behov sånn egentlig, men får sånne tanker om at " tenk om jeg når jeg blir 70, angrer på at jeg ikke fikk barn.."  eller 50 for den saks skyld.  Er det egentlig et "gyldig" argument for å prøve? 

 

Jeg vet ikke helt hva jeg vil, så søker deres tanker og meninger rundt det hele. 

Anonymkode: 8d1bc...52d

Et brennende ønske om barn er ikke et kriteriet for og få barn. Du er til og med usikker. Jeg var 99% sikker jeg ikke skulle ha barn, frem til jeg stod ovenfor at jeg måtte velge få barn der og da, eller legge det helt fra meg. Det var ingen spesielle grunner til at jeg ikke ville ha barn, men alle snakker om en morsfølelse og et ønske om og ha barn, som om man er defekt om man ikke har det. Så da tenkte jeg mye på at det passer nok ikke meg. Det er ikke noe for meg. Jeg ønsker ikke det. Jeg føler det jo ikke slik som alle andre. 

Men når jeg stod der, i valget, var det jo ikke helt 100% nei, og det var ikke bare og legge det bort heller. Det var bare at jeg har ikke «riktige» følelsene jeg tenkte at jeg måtte ha - så jeg valgte og prøve! Og er veldig fornøyd og glad for det nå  Veldig rart og gå fra «jeg kommer ikke til og ha barn» og være ganske åpen om det, til og føle en veldig rar og unik glede over graviditet og barn. Aldri i livet jeg trodde jeg skulle føle det slik om du fortalte det til meg noen år siden  Jeg har fremdeles ikke de «riktige» følelsene, det tenker jeg mye på: jeg er en mye mer avslappet person, veldig balansert og ikke overveldende entusiastisk over alt rundt barn, at jeg må snakke om barn, tenke på barn eller tilpasse alt til barn. Og jeg hadde hatt et like rikt og fint liv uten barn, selv om jeg kan være glad for at jeg fikk det. Det er bare to nokså ulike måter og leve livet på! 

Anonymkode: 41c51...285

[AnonymBruker]

Jeg var sikker på at jeg ikke ville ha barn… frem til jeg var 33 og møtte en mann. Da begynte usikkerheten å komme.. hadde usikkerheten litt i bakhodet. Han hadde samme tanker som meg. Så ble vi uplanlagt gravid. Og beholdt. Angrer ikke på det og er gravid med nr 2. 

Anonymkode: 9194b...a65