De ødelegger meg.

[Gjest gjest1]

Det er ingen som ER en diagnose eller en sykdom. Det er viktig å tenke på! Man er først og fremst, og alltid, et menneske.

[Gjest Gjest]

Hvis jeg hadde hatt kreft så hadde jeg nok sagt det.

Fordi det sees utenpå. Hvis jeg haddde mista håret så hadde de sett det.

Også kan det være dødelig, og det er en alvorlig sykdom.

Men aspperger er ikke dødelig.

Og jeg vil ikke at foreldrene mine skal vite om det.

Jeg synes det er flaut, og jeg skammer meg.

Ja, det er vondt å gå i terapi.

←

Du har rett på taushet fra helsepersonell uansett hvilken sykdom det er. Du kan klage til fylkeslegen dersom du føler det har skjedd et brudd på denne taushetsplikten og eller du føler deg tvunget til å skrive under på noe du ikke vil skrive under på. Det er en egenandel på utgifter til reise dersom man ønsker å oppsøke helsepersonell langt fra hjemstedet, men du får dekket ganske mye så det er mulig å gå til en psykolog et annet sted enn hvor du er bosatt nå eller du kan be om innleggelse og utredning ved et større sykehus hvis du føler deg så dårlig. Du kan også høre om det finnes sykepleiere i hjemkommunen din som har spesialisert seg på psykiatri som kan komme hjem til deg og hjelpe deg med det du trenger. Ingen skal skamme seg over en sykdom. Psykologen burde ha begynt med å jobbe med skamfølelsen og fjerne denne fremfor å fortelle om dine problemer til foreldrene dine når du ikke ønsket det, uansett hvor velmenende det var. Tillitt er viktig for at terapi skal fungere og det føler jeg ikke det er her. Jeg tror og håper at det finnes noen som kan hjelpe deg og anbefaler at du ikke gir opp men leter etter en psykolog som du kommer overens med og som behandler deg med respekt, kansje kunne det vært en fordel med en som har spesialisert seg på sykdommene dine. Du kan ta kontakt med almennlegen og be om hjelp til å finne rette spesialisten for deg.