Dere som er psykisk friske, har dere aldri kjent på skikkelig depresjon i livet deres?

[Rosagodis]

Jeg bare lurer, for det må være deilig.   Lurer ofte på hvordan det er og ikke være psykisk syk. Klare og stå opp tidlig hver dag og være på jobb og ha et normalt og bra liv. Ha penger nok til og unne dere ting og tang og ikke kjenne på angst eller depresjon..  

 

Jeg har sliti hele livet så vet ikke hvordan det må føles... Er jo så klart ikke deprimert hele tiden... Men barndommen har gjort meg syk, jeg vet ikke hvordan det er og vokse opp i et godt og trygt hjem og føle meg elsket og trygg... 

Det må være så godt og ha et trygt og godt liv uten så mye traumer og bekymringer... ❤️

[AnonymBruker]

Jeg er psykisk frisk og har alltid vært det, men det betyr ikke at livet er en dans på roser. Har vært langt nede i kjelleren og sykmeldt to ganger pga uventet dødsfall i nær familie. Det tok tid å stavre seg på beina igjen etter det, og livet ble aldri like «problemfritt» igjen. 
Men jeg er glad jeg har psyke til å takle det. Har hatt en god og trygg barndom og er evig takknemlig for det. 
 

Tror de fleste «friske» også har store nedturer og at livet stort sett ikke er så flott som det kan virke som. 
 

Håper du får det bedre fremover. Har stor medfølelse for de som sliter psykisk, uansett årsak   

Anonymkode: 53101...c38

[Rosagodis]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg er psykisk frisk og har alltid vært det, men det betyr ikke at livet er en dans på roser. Har vært langt nede i kjelleren og sykmeldt to ganger pga uventet dødsfall i nær familie. Det tok tid å stavre seg på beina igjen etter det, og livet ble aldri like «problemfritt» igjen. 
Men jeg er glad jeg har psyke til å takle det. Har hatt en god og trygg barndom og er evig takknemlig for det. 
 

Tror de fleste «friske» også har store nedturer og at livet stort sett ikke er så flott som det kan virke som. 
 

Håper du får det bedre fremover. Har stor medfølelse for de som sliter psykisk, uansett årsak   

Anonymkode: 53101...c38

Takk for svar... Neida alle sliter jo så klart litt innimellom.. Men det må være godt og ha såpass sterk psyke at de takler godt store påkjenninger... At de f eks klarer og komme tilbake i jobb fort etter et vondt dødsfall osv.. Klem til deg❤️

[AnonymBruker]

Meget spesielt at du tror at så lenge folk ikke har psykiske problemer så er alt i orden. Nok av andre ting man kan ha, men å legge seg ned å klage over alt som ikke har fungert hjelper jo ingen.

Anonymkode: 2ec46...939

[Rosagodis]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Meget spesielt at du tror at så lenge folk ikke har psykiske problemer så er alt i orden. Nok av andre ting man kan ha, men å legge seg ned å klage over alt som ikke har fungert hjelper jo ingen.

Anonymkode: 2ec46...939

Ikke det jeg sier... Og tro meg jeg legger meg ikke ned og klager... 

Tenker jo så klart på andre sykdommer også da... Ikke direkte psykiske... Men folk som sliter skikkelig med noe da... Poenget var de som er "helt friske"... 

[AnonymBruker]

Jeg har et liv dominert med traumer og psykisk sykdom i bakgrunnen. I dag er jeg psykisk frisk. Tok mange år i behandling, og diagnosene er jo ikke borte, men de dominerer ikke livet mitt lengre. Det betyr ikke at livet alltid er en dans på roser. 

Da jeg var syk trodde jeg at alle andre hadde det så enkelt, og at det bare var meg som hadde det så jævlig. Og for å si det rett ut, det å grave seg ned i den offermentaliteten er det absolutt verste man gjør. 

Så ja, for å svare på spørsmålet ditt så har jeg kjent på dyp depresjon, stor angst, og stor håpløshet. Ut og inn fra diverse legekontor, institusjoner og diverse psykologer var utrolig slitsomt, og på et punkt i livet føles alt fullstendig håpløst ut. 

Jeg håper du får hjelp for det du føler på, og at du en dag kan føle det bedre du også. ❤️ Unner ingen den håpløsheten depresjon og psykiske lidelser fører med seg. ❤️

 

Anonymkode: f0d58...a1d

[tussi84]

Alle møter motgang i livet og er triste med jevne mellomrom. Noen mer enn andre. Når det er sagt så er det stor forskjell på det å være trist pga en situasjonsbetinget hendelse(r) og det å være alvorlig deprimert. Tror derimot mange ikke klarer å skille mellom det å være trist vs det å ha en depresjon. Spesielt hos de unge, for de er jo deppa for alt virker det som.

Jeg tror også at noen er sterkere psykisk enn det andre er. Jeg personlig velger å alltid reise meg etter vonde hendelser. Å ja jeg har mistet folk pga sykdom, alderdom, ulykker, selvmord. Vært gjennom flere spontan aborter. Det I tillegg til mye annet vondt. Jeg har stort sett mest vondt de første 3 dagene, da sier jeg til meg selv at jeg har lov til å synes synd på meg selv, og har lov til å sørge. Derimot på den 4 dagen og utover så velger jeg bevisst å reise meg igjen. Livet må gå videre selv om jeg har det vondt. Står jeg opp, så klarer jeg alltid å komme videre. 

For meg har den metoden alltid fungert. jeg glemmer ikke ting som har skjedd, men jeg får ikke gjort noe med dem heller. Derfor prøver jeg å gå videre med liver fortest mulig og velger å fokusere på de tingene jeg kan gjøre noe med og det positive som jeg har i livet.

når det er sagt så har jeg forståelse for at min metode ikke virker på alle andre. Hver og en må kjempe sin egen kamp her i livet. Noen klarer det alene mens andre trenger hjelp.

 

[AnonymBruker]

Hva er psykisk frisk? Går på jobb, hatt god utdannelse som jeg trivdes med, har god råd, ikke store traumer fra barndommen, dødsfall jeg måtte komme meg gjennom, trener, gleder meg til ting, bra sosialt liv, kanskje litt lykkelig, men er bekymret og angstfull hele tiden. Klarer ofte ikke sette pris på det jeg har. Ligger våken og bekymrer meg for filleting. Som det bor et monster under senga. Kanskje virker helt psykisk frisk og suksessfull for andre, men inni meg er jeg nok i grenseland til både depresjon og angst. Kan se for meg at det er flere som går med en maske i hverdagen og for sin familie. 

Anonymkode: 3fe97...bc9

[AnonymBruker]

Det finnes ikke folk som lever i sus og dus hele tiden. Jeg jobber innen helse og vi har mange og lange sykmeldinger hele tiden da folk er slitne, utbrente og nedfor, så kommer de seg til hektene og er igang igjen, da er det noen andre som er utslitt. Slik er det overalt. 
Selv om jeg er psykisk frisk i den forstand har vi alle ei psykisk helse. Vi har alle opp og ned turer og tøffe tak, dette kalles å leve. 
Leit å høre at du har hatt en vond oppvekst, men husk at livet er ferskvare. Alt su har opplevd er fortid og finnes bare i minnet. Prøv å fokuser på her og nå, vær tilstede i nuet og se framover. 
Hvis en blir hengende fast i det vonde flere 10 år tilbake blir det tungt. 
av og til må en gi slipp på det som har vært og avslutte et kapittel for å kunne starte et nytt. 
 

Anonymkode: 79017...ee7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hva er psykisk frisk? Går på jobb, hatt god utdannelse som jeg trivdes med, har god råd, ikke store traumer fra barndommen, dødsfall jeg måtte komme meg gjennom, trener, gleder meg til ting, bra sosialt liv, kanskje litt lykkelig, men er bekymret og angstfull hele tiden. Klarer ofte ikke sette pris på det jeg har. Ligger våken og bekymrer meg for filleting. Som det bor et monster under senga. Kanskje virker helt psykisk frisk og suksessfull for andre, men inni meg er jeg nok i grenseland til både depresjon og angst. Kan se for meg at det er flere som går med en maske i hverdagen og for sin familie. 

Anonymkode: 3fe97...bc9

Samme som meg dette. Frisk og i full jobb, men ellers samme som deg 

Anonymkode: 79017...ee7

[Rosagodis]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Det finnes ikke folk som lever i sus og dus hele tiden. Jeg jobber innen helse og vi har mange og lange sykmeldinger hele tiden da folk er slitne, utbrente og nedfor, så kommer de seg til hektene og er igang igjen, da er det noen andre som er utslitt. Slik er det overalt. 
Selv om jeg er psykisk frisk i den forstand har vi alle ei psykisk helse. Vi har alle opp og ned turer og tøffe tak, dette kalles å leve. 
Leit å høre at du har hatt en vond oppvekst, men husk at livet er ferskvare. Alt su har opplevd er fortid og finnes bare i minnet. Prøv å fokuser på her og nå, vær tilstede i nuet og se framover. 
Hvis en blir hengende fast i det vonde flere 10 år tilbake blir det tungt. 
av og til må en gi slipp på det som har vært og avslutte et kapittel for å kunne starte et nytt. 
 

Anonymkode: 79017...ee7

Takk for et godt og ærlig svar ❤️❤️❤️

[AnonymBruker]

Jeg tror i hvert fall ikke det, men jeg vet jo ikke hvordan det kjennes for deg når du er deprimert. Av og til lurer jeg på om forskjellen ligger i hvordan man opplever følelsene sine, at det noen tenker på som litt nedfor for andre oppleves som (lett) depresjon. Jeg vet at depresjon også kan være klinisk, en kjemisk ubalanse, men jeg kan for lite om det.  

Jeg kjenner meg f.eks. alltid litt nervøs og utilpass om jeg skal møte andre enn de aller nærmeste vennene mine, men det går jo over når jeg er der, og så lurer jeg på om alle har det slik, eller er de fleste i alle slike settinger helt uanfektet? Og så lurer jeg da videre på om enkelte ev. er mye mer var for denne utilpasse følelsen slik at det sklir over i sosial angst. 

Tunge psykiske diagnoser blir noe annet, jeg tror jo ikke det bare er å «tenke på noe hyggelig, så går det over», det er masse tankeprosesser som må bearbeides og snus. Jeg inbiller meg også at tidlige traumer og utrygghet i barndommen setter seg hardere, hjernen er så mottakelig og plastisk da.

Jeg har aldri vært i nærheten av depresjon slik de som er deprimert beskriver det. Jeg er veldig «her og nå», oppleves sikkert som noe overfladisk, overtenker sjelden, bekymrer meg ikke for ting som kanskje aldri vil skje og er generelt optimistisk (men realistisk) og lys til sinns.

Jeg har som regel en plan a, b, c og d, så jeg er helt klart en som planlegger både for opp og nedturer, men jeg tenker jo at det helst vil gå bra. Av og til lurer jeg på om det er noe galt med meg, at jeg er litt avstumpet. Jeg har f.eks. en ekstremt kort sorgprosess, men jeg har kun opplevd at eldre mennesker har gått bort, og ingen foreldre. Hadde noe skjedd med f.eks. ett av barna mine aner jeg ikke hvordan jeg hadde taklet det.

 

 

Anonymkode: cbfe4...cd7

[AnonymBruker]

21 minutter siden, tussi84 said:

Alle møter motgang i livet og er triste med jevne mellomrom. Noen mer enn andre. Når det er sagt så er det stor forskjell på det å være trist pga en situasjonsbetinget hendelse(r) og det å være alvorlig deprimert. Tror derimot mange ikke klarer å skille mellom det å være trist vs det å ha en depresjon. Spesielt hos de unge, for de er jo deppa for alt virker det som.

Jeg tror også at noen er sterkere psykisk enn det andre er. Jeg personlig velger å alltid reise meg etter vonde hendelser. Å ja jeg har mistet folk pga sykdom, alderdom, ulykker, selvmord. Vært gjennom flere spontan aborter. Det I tillegg til mye annet vondt. Jeg har stort sett mest vondt de første 3 dagene, da sier jeg til meg selv at jeg har lov til å synes synd på meg selv, og har lov til å sørge. Derimot på den 4 dagen og utover så velger jeg bevisst å reise meg igjen. Livet må gå videre selv om jeg har det vondt. Står jeg opp, så klarer jeg alltid å komme videre. 

For meg har den metoden alltid fungert. jeg glemmer ikke ting som har skjedd, men jeg får ikke gjort noe med dem heller. Derfor prøver jeg å gå videre med liver fortest mulig og velger å fokusere på de tingene jeg kan gjøre noe med og det positive som jeg har i livet.

når det er sagt så har jeg forståelse for at min metode ikke virker på alle andre. Hver og en må kjempe sin egen kamp her i livet. Noen klarer det alene mens andre trenger hjelp.

 

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver, bortsett fra at jeg har vært forskånet for mye av det du har opplevd. Jeg «rister av meg» ting raskt, og er nok klinisk og rasjonell heller enn et følelsesmenneske (men gråter ofte av filmer og musikk, så er jo ikke iskald heller).

«Can’t fix it» har blitt et slags verktøy for å komme over ting. Hvis jeg uansett ikke kan fikse/gjøre om på det så må jeg nesten komme meg videre etter å ha gitt meg selv noen minutter/timer/dager på å sørge eller synes synd på meg selv (ettersom alvorlighetsgrad). Kan jeg fikse det så gjør jeg selvfølgelig alt for å få det til, og går det ikke har jeg i hvert fall prøvd, det er terapi i det også.

Anonymkode: cbfe4...cd7

[AnonymBruker]

Rosagodis skrev (1 time siden):

Jeg bare lurer, for det må være deilig.   Lurer ofte på hvordan det er og ikke være psykisk syk. Klare og stå opp tidlig hver dag og være på jobb og ha et normalt og bra liv. Ha penger nok til og unne dere ting og tang og ikke kjenne på angst eller depresjon..  

 

Jeg har sliti hele livet så vet ikke hvordan det må føles... Er jo så klart ikke deprimert hele tiden... Men barndommen har gjort meg syk, jeg vet ikke hvordan det er og vokse opp i et godt og trygt hjem og føle meg elsket og trygg... 

Det må være så godt og ha et trygt og godt liv uten så mye traumer og bekymringer... ❤️

Jeg vokste opp uten kjærlighet og med massiv omsorgssvikt men har ikke vært deprimert et eneste sekund i livet. Er nok mer trolig genetisk den lidelsen der.

Anonymkode: 9a9f7...c32

[AnonymBruker]

Vil si jeg psykisk frisk, men har absolutt opplevd skikkelig angst/depresjon som krevde behandling over 1 år pluss for å bli frisk igjen. 

Anonymkode: 3e235...a2a

[AnonymBruker]

Selv om man har jobb og står opp tidlig hver dag så betyr ikke det nødvendigvis at man er frisk, men har funksjonsevne nok til å klare å stå i jobb. Med knallhard jobbing med seg selv og vilje til å klare det er det mulig. Jeg tror det verste man kan gjøre er å sette seg i sofaen hjemme og tenke at man ikke kan gjøre noe eller at man ikke tar ansvar.

Anonymkode: 9969d...c9c

[AnonymBruker]

Alle har oppturer og nedturer i livet. Men er stor forskjell på det å være psykisk syk og psykisk frisk. De som er psykisk syke må takle alle disse nedturene andre har i tillegg til bagasjen og utfordringene de har.  Og ofte er ikke oppturen så store heller.

Det blir litt som å si at jeg har litt vondt i kroppen i ny og ne til en som sliter med fysisk sykdom som preger hverdagen dag ut og dag inn. 

 

Anonymkode: 4fd5f...4cf

[AnonymBruker]

Jeg er over 40 år og har aldri slitt med angst og depresjon. Kun normale dårlige perioder som vi alle har, som f.eks kjærlighetsorg, sorg over dødsfall osv. Da har jeg hatt det jævlig i en periode og så går det over, men det er jo en naturlig reaksjon.

Men jeg husker hvor vondt de periodene gjorde. Husker alt føltes svart og tomt inni meg. Var overrasket over hvor enkelt det var å smile, le og prate med folk, ha en fasade. Men inni meg var alt bare svart. Klisje nok så var det da jeg lekte med mine nevøer at jeg glemte det svarte og faktisk hadde det kjekt.

Jeg er veldig takknemlig for at jeg ikke sliter med angst og depresjon, det må være veldig vanskelig.

Anonymkode: 43608...700

[AnonymBruker]

Er psykisk frisk og har det folk kaller en sterk psyke. 

Av natur er jeg løsningsorientert, lar uhensiktsmessige tanker fly videre, fokuserer på det positive og alt rundt meg som gir meg glede.

Jeg har opplevd kreft, mor har hatt kreft og blitt et ufyselig menneske til tider, forloveden min døde, forlatt når jeg var gravid av neste samboer, økonomisk krise, og utestengelse/ekskludering i voksen alder og trakassering på forrige arbeidsplass. Som folk sier har jeg uendelig grunn til å grave meg ned eller hva det nå skulle være. Men det er alltid noen som har det verre. Livet er kort. Jeg har het og nå, og et nydelig barn ❤ jeg bygger vårt liv, og vil gi barnet mitt det beste jeg kan. Det blir ikke en bra barndom med en tung og kjip mor som er negativ og dyster.

Alt kan styres med tankene våre. Det vet jeg 🙂 livet er brutalt og fryktelig ensomt til tider.

Anonymkode: 4d158...5e8

[AnonymBruker]

Jeg har aldri kjent på skikkelig tristhet. 

Da mamma brått ble revet bort i en ulykke kjente jeg jo på sorgen, men gikk på jobb og fortsatte livet som vanlig, og sorgen fantes parallelt med med alt som var godt og lykkelig. Da jeg var gjennom gjentatte prøverørsforsøk og aborter fokuserte jeg mest på hvor behagelig livet uten barn var. Jeg var i en livstruende situasjon en gang der jeg opplevde frykt og usikkerhet i flere timer, det er bare en opplevelse jeg ser på som utviklende, da det lærte meg mye om egne reaksjoner. 

Jevnt over kjenner jeg bare en lykke over hva jeg har. Om tankene hopper til "hva hvis" scenarioer så trekker jeg de bare tilbake til øyeblikket her og nå, der jeg er trygg og lykkelig. 

Anonymkode: b9701...2f0