Foreldrene mine har det ikke bra sammen

[AnonymBruker]

Hei! Jeg er det voksne "barnet" som sliter med at mor og far ikke har det bra sammen. Vi bor i samme kommune og vi er derfor mye sammen.

De har de siste årene hatt diverse samlivsproblemer, som jeg ikke ønsker å gå inn på her. Både mor og far snakker med meg om sine problemer, og det er godt synlig at begge mistrives og begge har det vondt. Både gjennom hva de selv forteller meg, og gjennom hvordan jeg observerer dem sammen. Av grunner jeg heller ikke ønsker å oppgi her er skilsmisse vanskelig å realisere, og dette er også siste utvei har de sagt, selv om begge prater om tanken om det til meg. Parterapi er noe jeg har foreslått, men det motstrides.

Jeg prøver å være sterk for dem begge. Jeg viser ikke hvor vondt jeg får av dette fordi jeg vil være der for dem og la begge ha noen å snakke med. Det er helt forferdelig for meg å leve med at foreldrene mine ikke har det bra på sine gamle dager. 

Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget da det ikke er mye å få gjort med situasjonen. Om noen har noen støttende ord eller råd vil det verdsettes stort da jeg ikke har noen å snakke med om problemet mitt..

Anonymkode: 73802...0de

[AnonymBruker]

Min erfaring er at foreldre ikke skal bruke barna som psykolog om ektefellen/den andre forelderen. Du må be dem snakke med hverandre eller en samlivsterapaut.

Min mor brukte meg som terapaut etter skillsmissen fra faren min. Det gikk sterkt ut over psyken min, og jeg måtte be henne snakke med en profesjonell eller en annen hun kjente, i alle fall ikke meg. I perioder måtte jeg bare legge på når hun begynte å snakke om pappa. Selv om dette er over 15 år siden nå, plager det meg fortsatt. 

Krev at de snakker med andre enn deg!

Anonymkode: 00a5a...085

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Min erfaring er at foreldre ikke skal bruke barna som psykolog om ektefellen/den andre forelderen. Du må be dem snakke med hverandre eller en samlivsterapaut.

Min mor brukte meg som terapaut etter skillsmissen fra faren min. Det gikk sterkt ut over psyken min, og jeg måtte be henne snakke med en profesjonell eller en annen hun kjente, i alle fall ikke meg. I perioder måtte jeg bare legge på når hun begynte å snakke om pappa. Selv om dette er over 15 år siden nå, plager det meg fortsatt. 

Krev at de snakker med andre enn deg!

Anonymkode: 00a5a...085

Tusen takk for svar ❤️ Så trist å høre det du har opplevd.

Er absolutt enig i det du sier. Jeg bare føler på dårlig samvittighet om jeg ikke lar dem prate med meg. Vet jeg ikke bør ha det, men er vanskelig å la vær. Særlig når det gjelder faren min. Han har ikke så mange andre å snakke med..

Anonymkode: 73802...0de

[Prelunia]

Samme erfaring som brukeren over her..  Min far og mor gikk fra hverandre for noen år siden,  og faren min brukte meg som sin psykolog omtrent.. Han var også svært bitter , og slang mye dritt og snakket meget nedsettende om mamma og psyken hans var meget ustabil. Han har / hadde svært få å snakke med   , så var vanskelig å sette grenser overfor han.

Til slutt gikk det utover psyken min, og min egen trivsel og hverdag.. Jeg måtte også tidvis legge på , og bli ordentlig forbanna , siden han nektet å høre når jeg sa at han ikke kunne prate med meg om mamma.. Pappa har tidvis kuttet meg ut , fordi han er skuffet over at jeg ikke vil høre på problemene hans.. Søsteren min har kuttet all kontakt med pappa pga dette, da han brukte henne også som psykolog. Det gikk såpass inn på henne at hun fikk migreneanfall.

Men jeg har stått på mitt, sagt ifra gang på gang og forklart. Nå etter 4 år begynner ting å bli normalt og han snakker svært sjeldent om mamma.. 

Så jeg vil anbefale deg å sette tydelige grenser,  og forklare hvordan det går ut over deg og din hverdag/ følelser at de snakker så mye med deg om hverandre. De må faktisk gå til psykolog hvis de ikke har noen nære å snakke med. 

[AnonymBruker]

Jeg har også prøvd å megle imellom mine foreldre. Begge snakket med meg hver for seg, klagde på den andre. Jeg prøvde å si ting som å prøve å være mer fleksibel, kommunisere bedre, til begge to. Begge ble forbanna på meg fordi de syntes jeg da tok "den andres" side.

Jeg opplevde at når de fikk noen å klage til, så ble det mer fokus på problemene, de fikk blomstre. Så til slutt måtte jeg si at dette klarer ikke jeg å løse, jeg trekker meg ut som megler og vil bare være datter. De fikk finne en profesjonell samlivsterapeut istedet.

Jeg opplevde vel egentlig at de bare ville klage på den andre, de var ikke så interessert i å løse noe eller endre på noe.

Anonymkode: 5cec6...6e4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Tusen takk for svar ❤️ Så trist å høre det du har opplevd.

Er absolutt enig i det du sier. Jeg bare føler på dårlig samvittighet om jeg ikke lar dem prate med meg. Vet jeg ikke bør ha det, men er vanskelig å la vær. Særlig når det gjelder faren min. Han har ikke så mange andre å snakke med..

Anonymkode: 73802...0de

Ja, det  er veldig vanskelig å la være  Jeg hadde mye dårlig samvittighet for at jeg nektet å høre på dem, for ingen av dem hadde så mange nære de kunne snakke med. Samtidig MÅ man beskytte seg selv. 

De kan snakke med fastlegen, psykolog, en prest/diakon, familieterapaut ++. Dette er ikke noe barna (selv ol de er voksne) skal få høre, blandes inn i eller megle. 

Anonymkode: 00a5a...085