Etter spontanabort

[Gjest Wasabi]

Hadde du smerter/utflod?

Hvor lang tid gikk det før du fikk mensen?

Når begynte dere å prøve igjen?

Hvordan kom du over sorgen?

Fortalte du det til folk?

Jeg har smerter og grumsete utflod. Men ikke så ille at jeg trenger legesjekk igjen. Legen mente jeg bare trengte å vente en mens før vi prøver igjen. Det er så ferskt at vi ikke har fortalt det til familien enda, men de må selvsagt få beskjed snart.

[Gjest doktor-gjest]

Litt smerter og småblødning er vanlig, men får du feber og smerter/blødning øker på, bør du kontakte lege.

Du kan prøve igjen når du føler for det. De "medisinske råd" som verserer/har versert er å vente 1-3 menstruasjoner før man prøver igjen, men dette har intet vitenskapelig belegg. Personlig tror jeg kroppen blir gravid igjen når den er klar for det.

Hva slags reaksjon man har på en spontanabort og hvorvidt man forteller det til noen er svært så individuelt. Jeg har sett reaksjoner fra lettelse til dyp fortvilelse.

Er man lei seg så er det som regel godt å prate med noen, men kanskje ikke med hvem som helst.

Spontanabort er en naturlig reguleringsmekanisme i de fleste tilfeller - svangerskapet var ikke liv laga i utgangspunktet, og ville uansett ikke blitt et friskt og fullbåret barn.

Det er bare tull at man aborterer pga tunge løft, fall av hesten etc.

Prøv igjen, du - og lykke til

[Cr@sh]

For et fint svar...

[Gjest gjesta]

Her er noen erfaringer fra meg og SA (+MA).

Hadde du smerter/utflod?

Etter SA: Jeg hadde sterke smerter de to første dagene av SA'en. Jeg blødde en hel del, men det avtok etter ca tre dager. Da blødde jeg som ved en vanlig mens. Etter sa 5-6 dager var alt over. Ingen smerter, ingen utflod.

Etter MA: Jeg hadde spotting flere ganger i løpet av den førrste syklusen, men ingen smerter. Blødde også bare en to dagers tid etter inngrepet.

Hvor lang tid gikk det før du fikk mensen?

Jeg fikk igjen mensen nøyaktig 28 dager etter min MA. Etter denne SA'en har jeg ikke fått tilbake mensen. Kommer den som den pleier, så skal den komme ca 1. des. (Om det skjer gjenstår jo en da å se...)

Når begynte dere å prøve igjen?

Etter MA'en ventet vi en syklus. Det ble vi anbefalt.

Etter SA*en har vi ingen planer om å vente en syklus. Vi har sex uten prevansjon, men babystyret er over. Vi vurderer å legge hele prøvinga på vent. Legen min sa at det ikke var noe i veien for å starte prøvingen igjen med en gang.

Hvordan kom du over sorgen?

Etter MA'en tok det tid. Jeg har enda ikke kommet over sorgen, men jeg kan vel si at jeg har kommet gjennom det verste. Jeg nistet da i uke 17, og det ble svært traumatisk. Jegh var sykemeldt, og gikk til samtale hos psykolog. Det var god hjelp. Ellers fikke jeg også mye igjen ved bare å snakke med gode venner, min mann, familie etc.

Nå etter SA'en har det vært annerledels. Denne gangen mistet jeg nesten like tidlig som deg. Og selv om jeg hadde rukket og glede meg over begivenheten, så var dette noe annet enn første gang. Jeg føler meg faktisk "over det". Det er sikkert fordi det jeg gikk gjennom i august var så uendelig mye tøffere, enn det det var for meg å miste nå i uke 5+5)

Fortalte du det til folk?

Etter MA'en: Ja, det måtte vi. Alle visste jo om graviditeten.

Etter SA'en: Har bare fortalt at jeg har mistet til de som fikk vite at jeg igjen var gravid. (Det var ikke mange)

←

[la Flaca]

Trist at du mistet!

Jeg har inntrykk av at det ikke er så mange "regler" rundt SA lenger. Dersom du føler deg ok og slutter å blø i løpet av et par uker bør alt være i orden. Men vent med sex til du er helt ferdig med blødningen. Ellers blir det opp til deg/ dere om dere vil fortsette prøvingen så fort som mulig.

Jeg sluttet å blø etter ca ei uke, og var til privat ul etter to uker - bare fordi jeg trengte å vite at alt var ok. Dessuten ville jeg gjerne bli gravid igjen så fort som mulig, og lurte på om eggløsningen var i gang igjen. Mensen kom etter omtrent 30 dager, som om SAen var en vanlig mens.

To sykluser senere var jeg gravid igjen, men greide ikke å juble før etter en ny ul. Var overbevist om at jeg kom til å miste igjen. Nå er jeg halvveis i svangerskapet og roen har senket seg. Men sorgen etter SAen satt i lenge. Selv om jeg mistet så tidlig som i uke 6/7 er det utrolig hvor mange drømmer og forestillinger en rekker å skape. Heldigvis forsvinner sorgen når en ny spire tar bolig i magen. For jeg lander på tanken at "en får de barna en skal få".

Lykke til fremover. Du skal se alt ordner seg og du kommer over dette.

[Gjest Wasabi]

Tusen takk for hjelpen dere, jeg setter stor pris på det.

[ashera]

Leit at det ikke gikk bra.

Så til mine erfaringer:

Jeg var rundt 6 uker på vei da jeg mistet. Hadde regelmessige sammentrekninger à la veer hele natta før jeg begynte å blø, og blødde i nesten to uker. Fikk mensen på dag 30 etter SA. Vi har ikke prøvd igjen, da dette svangerskapet ikke var planlagt (dog ikke uønsket!), og alder/jobbsituasjon m.m. gjør at det kan hende ikke blir aktuelt med flere barn enn de vi har. Fortalte om aborten til de fleste nære venner. Var nokså trist mens det sto på, men har ikke tenkt så mye på det i ettertid før nå i uka - da kom det to studenter innom for å vise fram de nyfødte babyene sine, og da kom jeg plutselig på at jeg skulle ha hatt termin i november. Da ble plutselig det hele veldig leit igjen en dag eller to, og det vil nok alltid være litt sårt å tenke på. Men det er ikke noe som er daglig oppe i tankene mine ellers. Og som andre sier: Det var nok ikke liv laga siden det gikk som det gikk - det gjelder de fleste tidlige aborter. Og siden jeg har friske og kjekke barn fra før, er det nok lettere å takle slikt enn hva det hadde vært hvis dette var min første – jeg husker fremdeles fortvilelsen og desperasjoner da jeg hadde gjentatte blødninger i mitt første svangerskap. Heldigvis gikk det bra den gangen.

Lykke til videre!

Endret 18. november 2005 av hera