Er det noen her med emetofobi?

[AnonymBruker]

Har dere prøvd behandling? Hva slags? Har det blitt bedre eller verre? Hvor lenge har du hatt det?

Det er så ille hos meg nå at det har tatt fullstendig over livet mitt og resulterer i mye panikkanfall

Anonymkode: 5e2b2...180

[AnonymBruker]

Si til deg selv at det ikke er farlig å kaste opp. Grunnen til at en kaster opp er fordi kroppen tror at det er noe som er farlig i den og velger derfor å kvitte seg med mageinnholdet.

Du er frisk og fin igjen etterpå.

Anonymkode: 6e480...d89

[AnonymBruker]

Jeg har det. Får FULLSTENDIG panikkangst. Prøvd psykoterapi, kognitiv terapi, eksponering og hypnose. Eneste som funker (noenlunde) for meg er å ha Zofran smeltetablett i veska i tilfellet. Det demper kvalme mye og jeg blir også kvalm når jeg får noia. Legen sa det dessverre ikke er alt vi får jobbet oss igjennom, må bare finne en måte å leve med det på.. Jeg hadde glatt betalt en meget stor sum for å klare å spy. Ofte prøvd, hatt god innstilling. Men kroppen blir helt krakilsk og holder igjen i full panikk. Jeg besvimer ofte 

Anonymkode: fe7c9...155

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Si til deg selv at det ikke er farlig å kaste opp. Grunnen til at en kaster opp er fordi kroppen tror at det er noe som er farlig i den og velger derfor å kvitte seg med mageinnholdet.

Du er frisk og fin igjen etterpå.

Anonymkode: 6e480...d89

Dette vet alle med emetofobi. Men det hjelper dessverre ikke, er en helt sinnsyk fobi

Anonymkode: fe7c9...155

[AnonymBruker]

Jeg har det. Har hatt det så lenge jeg kan huske. Når jeg var liten var jeg så redd for å kaste opp at jeg ofte satt på gulvet foran doen og skalv og gråt, helt til jeg kastet opp i ren frykt. Senere i livet har det vært mange ganger jeg måtte være hjemme fra jobb/skole fordi jeg hadde litt vondt i magen akkurat der og da og ikke kunne forlate huset i tilfelle jeg måtte kaste opp.

Jeg har ikke prøvd noe behandling, men har lært meg å takle det. Det har sakte men sikkert blitt bedre med alderen. Noe jeg har begynt å si til meg selv er "hvis jeg kaster opp, så kaster jeg opp. Jeg får bare gjøre det da. Nærmeste bøtte/do er der" også gå videre med dagen min. Jo mer jeg fokuserer på hvor skummelt det er, jo verre blir det. Men hvis jeg gjør det til en liten greie som jeg klarer å sette til side etter å ha tenkt tanken, blir det litt enklere. Det blir liksom en vane. "Jaja, pytt sann" liksom.

Nå er jeg på et punkt der jeg fortsatt er redd for å kaste opp hvis jeg føler meg kvalm eller er redd for å bli smittet med omgangssyken, og ikke takler å høre/se noen kaste opp før jeg får panikk inni meg, men det stopper meg ikke i hverdagen, utenom at jeg foretrekker å vite hvor nærmeste toalett er. Og vet jeg ikke det, eller hvis det er for langt unna, foretrekker jeg å vite hvor nærmeste søppelbøtte er. Men jeg klarer meg hvis jeg ikke vet hvor det er også. Det går liksom helt greit. I verste fall får jeg løpe til nærmeste vindu og kaste opp der.

Jeg har også den tankegangen som AB et par poster over meg, at det å kaste opp bare er kroppen min sin måte å redde meg på. Det er en trøstende tanke, som gjør at jeg roer meg litt ned. Jeg vet også at jeg føler meg mye bedre etter å ha kastet opp. Og at alle mennesker på hele jorden kaster opp innimellom, så jeg er ikke alene i å oppleve å kaste opp. Det er faktisk en opplevelse alle (friske) mennesker må gjennom. Noen ofte, andre sjeldent. Kroppen vår er laget for å tåle å kaste opp. Dyr kaster jo også opp når de vil ha noe ut av kroppen sin.

Så å fokusere på å være snill med kroppen, hodet og magen min hvis jeg føler meg kvalm og at jeg må kaste opp hjelper meg. Istedet for å tenke "ånei ånei ånei ikke kast opp!" tenker jeg "uff, stakkars kroppen min, hva har jeg gjort nå? Hva prøver du å redde oss fra nå?". Det høres kanskje rart ut å tenke sånn, men det hjelper meg iallefall. Det gjør at jeg klarer å holde meg rolig mens kvalmen og/eller panikken forsvinner. Enten så går det bra, eller så går det over.  

Ellers er det andre småting jeg gjør som jeg føler hjelper, som å alltid ha tyggis med mintsmak liggende som jeg kan ta hvis jeg blir kvalm/redd for å kaste opp. Hvis jeg føler meg kvalm/uvel har jeg veldig lav terskel for å legge meg på sofaen med ei bøtte foran meg og papir i nærheten. Det plager ingen, heller ikke meg, Å pakke meg inn i pledd og passe på at jeg kan slappe helt av i kroppen hjelper også å holde meg rolig, som igjen holder angsten på et nivå jeg klarer å tenke meg logisk gjennom.

Anonymkode: 6d083...3b4