Selvskading blant unge.

[AnonymBruker]

Min niese på 14 driver med selvskading, skraper opp armen sin og stikker seg selv, ikke alvorlige skader men ille nok. Foreldrene har gjennom skole og fastlege prøvd å få henne inn på ABUP men de får avslag gang på gang, for ABUP mener det ikke er alvorlig nok. Hva skal de gjøre for å hjelpe jenta si? Når selv det offentlige ikke vil hjelpe?

Anonymkode: d2d78...4fb

[AnonymBruker]

Om du googler kan du finne en del råd, men det er ikke noe fasitsvar på dette. Som foreldre kan de vise datteren sin at de er der, ta henne på alvor, lytte til henne. Ikke fordømme eller presse seg på. Hun sliter med noe, mest sannsynlig noe hun skammer seg over og/eller skyldfølelse. Hun føler hun ikke er god nok. Jeg har også en niese som sliter med dette, og jeg har selv slitt med selvskading som ung. Min niese tok kontakt med meg og ønsket å snakke med meg om dette. Jeg har sagt og vist henne at jeg er her for henne, hun kan komme eller ringe meg anytime, og jeg har lovet å ikke fortelle til hennes mor. Moren er dog klar over selvskadingen, men velger å ikke ha fokus på det, da hun ikke tror det vil være bra å gi henne oppmerksomhet for det... Det er ikke så mye man kan gjøre, annet enn å forsøke å hjelpe jenten med å bli glad i seg selv, akseptere seg selv og håpe støtte og interesse kan hjelpe henne med å bygge opp selvfølelsen sin. Hun føler hun ikke har kontroll på livet eller følelsene sine, men selvskadingen gir henne en følelse av kontroll. Ellers kan hun snakke med helsesøster, fastlege eller andre lavterskeltilbud? Min niese går til psykolog, usikker på om dette er privat eller hva, men hun hadde lenge faste samtaler med helsesøster på skolen.

Anonymkode: 0f722...dcd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Om du googler kan du finne en del råd, men det er ikke noe fasitsvar på dette. Som foreldre kan de vise datteren sin at de er der, ta henne på alvor, lytte til henne. Ikke fordømme eller presse seg på. Hun sliter med noe, mest sannsynlig noe hun skammer seg over og/eller skyldfølelse. Hun føler hun ikke er god nok. Jeg har også en niese som sliter med dette, og jeg har selv slitt med selvskading som ung. Min niese tok kontakt med meg og ønsket å snakke med meg om dette. Jeg har sagt og vist henne at jeg er her for henne, hun kan komme eller ringe meg anytime, og jeg har lovet å ikke fortelle til hennes mor. Moren er dog klar over selvskadingen, men velger å ikke ha fokus på det, da hun ikke tror det vil være bra å gi henne oppmerksomhet for det... Det er ikke så mye man kan gjøre, annet enn å forsøke å hjelpe jenten med å bli glad i seg selv, akseptere seg selv og håpe støtte og interesse kan hjelpe henne med å bygge opp selvfølelsen sin. Hun føler hun ikke har kontroll på livet eller følelsene sine, men selvskadingen gir henne en følelse av kontroll. Ellers kan hun snakke med helsesøster, fastlege eller andre lavterskeltilbud? Min niese går til psykolog, usikker på om dette er privat eller hva, men hun hadde lenge faste samtaler med helsesøster på skolen.

Anonymkode: 0f722...dcd

Helsesøster, sosiallærer, osv er alt inni bilde. Men de har ikke kompetanse til å hjelpe henne slik en psykolog har. Og foreldrene er støttende og tar henne på alvor, de verken fordømmer eller presser seg på. Lavtrskell har ikke fungert.

Anonymkode: d2d78...4fb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Helsesøster, sosiallærer, osv er alt inni bilde. Men de har ikke kompetanse til å hjelpe henne slik en psykolog har. Og foreldrene er støttende og tar henne på alvor, de verken fordømmer eller presser seg på. Lavtrskell har ikke fungert.

Anonymkode: d2d78...4fb

Hvis hun kommer innpå BUP, er det ingen garanti at hun får en psykolog å prate med. Og da er dere dessverre like langt. 

Lavterskeltilbud kan i mange settinger være bedre, enn å gå på BUP. Spørs helt på problematikken, og kompetansen til yrkesutøveren. 

Da jeg gikk på BUP som tenåring, fikk jeg en klinisk sosionom. Da jeg flyttet over til VOP fikk jeg en klinisk barnevernspedagog. Så ble jeg overført til DPS, og da kom jeg til en psykiatrisk sykepleier. Men nå er jeg inne på runde 2 på DPS, og nå går jeg til en psykolog. 

Anonymkode: b6391...df9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Hvis hun kommer innpå BUP, er det ingen garanti at hun får en psykolog å prate med. Og da er dere dessverre like langt. 

Lavterskeltilbud kan i mange settinger være bedre, enn å gå på BUP. Spørs helt på problematikken, og kompetansen til yrkesutøveren. 

Da jeg gikk på BUP som tenåring, fikk jeg en klinisk sosionom. Da jeg flyttet over til VOP fikk jeg en klinisk barnevernspedagog. Så ble jeg overført til DPS, og da kom jeg til en psykiatrisk sykepleier. Men nå er jeg inne på runde 2 på DPS, og nå går jeg til en psykolog. 

Anonymkode: b6391...df9

Foreldrene har vurdert å kontakte barnevernet i håp om at de kan hjelpe. Men her er det jo ikke noe galt med foreldrene, så usikker på hva de kan hjelpe med?

Anonymkode: d2d78...4fb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Helsesøster, sosiallærer, osv er alt inni bilde. Men de har ikke kompetanse til å hjelpe henne slik en psykolog har. Og foreldrene er støttende og tar henne på alvor, de verken fordømmer eller presser seg på. Lavtrskell har ikke fungert.

Anonymkode: d2d78...4fb

Vel, jeg tror kanskje at når foreldrene er støttende og tar henne på alvor, samt at helsesøster/sosiallærer er involvert, så har hun hjelp rundt seg. Og det er ikke så mye annet å gjøre. Det er ikke noen quickfix på dette, og en psykolog eller BUP vil ikke nødvendigvis være noe mer hjelpsomt for henne. Jeg gikk mange år til psykolog, men det hjalp ikke for mine problemer. Tiden med psykiatrisk sykepleier derimot, var mye mer hjelpsomt. Det er litt individuelt hva/hvem som kan hjelpe. For min del var det som hjalp at jeg fikk en kjæreste som sa strengt i fra at den kuttingen måtte jeg slutte med ellers kunne ikke han være sammen med meg. Det ville ikke vært hjelp for hvem som helst, men akkurat for meg var det dette som hjalp. Jeg var veldig redd for å miste han. 

Anonymkode: 0f722...dcd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 11.7.2022 den 18.44):

Vel, jeg tror kanskje at når foreldrene er støttende og tar henne på alvor, samt at helsesøster/sosiallærer er involvert, så har hun hjelp rundt seg. Og det er ikke så mye annet å gjøre. Det er ikke noen quickfix på dette, og en psykolog eller BUP vil ikke nødvendigvis være noe mer hjelpsomt for henne. Jeg gikk mange år til psykolog, men det hjalp ikke for mine problemer. Tiden med psykiatrisk sykepleier derimot, var mye mer hjelpsomt. Det er litt individuelt hva/hvem som kan hjelpe. For min del var det som hjalp at jeg fikk en kjæreste som sa strengt i fra at den kuttingen måtte jeg slutte med ellers kunne ikke han være sammen med meg. Det ville ikke vært hjelp for hvem som helst, men akkurat for meg var det dette som hjalp. Jeg var veldig redd for å miste han. 

Anonymkode: 0f722...dcd

Men hun har ingen kjøreste...

Anonymkode: d2d78...4fb

[AnonymBruker]

Jeg selvskadet som ung og gjør det nå også som voksen. For meg er det eneste som har hjulpet å skade meg og at andre bare har latt med være i fred med det. Ingen klarer å hjelpe meg med selvskading selv jeg slutter med det selv. Følelser og tanker blir jeg visst ikke kvitt uansett hvor mange psykologer jeg har hatt i livet… det viktigste er at folk rundt meg tåler meg. Jeg er snill og grei med alle, kun meg selv jeg skader. Klarer ikke å slutte, dessverre…

Anonymkode: 6df3e...3dc