Sterk trang til å være alene

[AnonymBruker]

Jeg har det nesten alltid. Når jeg er på jobb, når jeg er med flere mennesker, når jeg er med samboer og barn. Veldig sterk følelse av å ville bort, være alene. Jeg har en samboer som jobber kveld og barn fra tidligere forhold så jeg har mye tid for meg selv. Likevel kjennes det veldig sterkt. Er det depresjon?

Anonymkode: 797dc...fdb

[AnonymBruker]

Du må gjøre som du føler for.

Problemet er jo at du har barn da.

Men du kan jo skille deg, få delt omsorg.

Husk at livet er bare en gang.

Anonymkode: 94bea...ef6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Du må gjøre som du føler for.

Problemet er jo at du har barn da.

Men du kan jo skille deg, få delt omsorg.

Husk at livet er bare en gang.

Anonymkode: 94bea...ef6

Joda men jeg tror ikke det er en sunn innstilling. Jeg lurer på om det er depresjon som forteller meg at jeg må være alene. Er ikke sånn at jeg er lykkelig alene. Men er fri for andres forventninger til at man skal fungere, være glad osv. 

Anonymkode: 797dc...fdb

[AnonymBruker]

Er du glad og fornøyd for tiden? 
sliten? 
ofte trenger en tid bare til seg selv og egne tanker. 
ikke noe unormalt i det. 
Føler du deg ensom? 
hvis du er deprimert er det ikke så gøy å være sosial og føle de andre er tilstede, mens du sitter i andre tanker. 
har du alltid vært slik? Eller er det kommet ondet siste? 

Anonymkode: 5d0b1...d5b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Er du glad og fornøyd for tiden? 
sliten? 
ofte trenger en tid bare til seg selv og egne tanker. 
ikke noe unormalt i det. 
Føler du deg ensom? 
hvis du er deprimert er det ikke så gøy å være sosial og føle de andre er tilstede, mens du sitter i andre tanker. 
har du alltid vært slik? Eller er det kommet ondet siste? 

Anonymkode: 5d0b1...d5b

Jeg prøver alltid å være glad utad fordi andre liker det. Det er kanskje derfor jeg blir sliten av å være sammen med andre. Når jeg ikke er glad og må late som. Men noe kan man ikke få gjort noe med, sånn som at jeg har barna deltid. Det vil alltid være sårt for meg, men det er noe jeg må leve med. Jeg har en jobb med mennesker så der må jeg alltid spille glad. Det er ikke noe om å gjøre å være sur, det er bare at det er vanskelig å være tung innvendig og kjempe for å finne glede og uttrykke glede for å glede andre. Hele tiden. Det sliter meg ut. Tror kanskje jeg alltid er lett deprimert. Er det mulig? Er ikke det at jeg skal kreve så mye av livet. Jeg drømmer ikke om lykke eller noe. Jeg gjør det jeg skal og forventer ikke så mye. Men det er vondt å gå med følelsen av å måtte spille en rolle hele tiden. Ingen liker folk som bare er sure. Jeg tror jeg burde hatt en jobb der jeg var mer for meg selv. Ikke en jobb som krever masse utstråling av glede og positiv energi. Drømmer om å var slukke meg inne på et kontor og dypdykke i arbeid uten forstyrrelser og forventning om at jeg skal le masse, prate med glad stemme og juble over alt mulig. Det har alltid vært slik. Jeg ble sett på som et lite glad barn, men har etterhvert lært meg å skjule de følelsene fordi andre folk ikke liker det.

Anonymkode: 797dc...fdb