Jeg er for alene, men finner kjemi med få..

[AnonymBruker]

Heldigvis er det siste dagen min med ferie. I dag er det søndag, en dag jeg ikke er glad i, fordi det er for stille. Jeg er alltid alene på søndager fordi jeg ikke er på jobb. Folk er så sinnssykt vanskelige! Ikke kom med noe om at jeg skal ta kontakt med noen på nett, oppsøke miljø, bli venn med en kollega eller delta frivillig. Jeg har prøvd det med online vennetreff før, og det ender opp med at vi ikke treffes igjen. Fordi vi er for forskjellige, vi får ikke tid til hverandre osv. Det er ikke andre jeg klandrer for dette, men jeg er sint på måten jeg fungerer på. Jeg føler meg ensom. Jeg savner å ha noen jeg kan treffe ukentlig, der det glir naturlig. Men alle i området (Oslo) som jeg kjente før hadde venner fra før her som de prioriterer og jeg er alltid den som tar kontakt. Noen har flyttet og fått seg kjæreste på andre siden av landet. Og alle nye jeg har truffet hadde jeg ingenting til felles med, de var syke hele tiden eller skylder på migrene/angst og det fader ut, så jeg har gitt opp folk litt... 

Men jeg føler meg så sykt ensom når jeg er ute og går søndagsturen, og ser alle gjengene sitte i parken, på restauranter eller går turer sammen. Jeg forstår ikke hva som er galt med meg siden jeg ikke fikk til dette, eller ikke klarte å bli en del av noens nettverk... 

Anonymkode: c8a40...84e

[AnonymBruker]

Fortell litt om deg selv, hva tror du er grunnen til at det er vanskelig å bli venn med deg? Jeg for min del er nok litt introvert og litt for sær for folk flest. Hadde jeg truffet andre som er introverte og sære hadde jeg nok gått bra sammen med de, da jeg forstår de og forstår de ikke mener noe vondt med det. Problemet mitt er at folk som meg som regel ikke er å finne på Internett i det hele tatt, og hvertfall ikke ute i samfunnet. Vi sitter inne hele gjengen og har nok med oss selv 😐

Anonymkode: d98c0...560

[AnonymBruker]

Kjenner meg litt igjen, men min erfaring er at det rett og slett tar litt lenger tid når man er voksen. Og så er man mer kresen, har ikke samme overskudd, man har andre forpliktelser osv., så det blir ikke som da man var 20, og gikk på kafé og/eller festet hele tiden. Det vil sannsynligvis ta litt lenger tid fordi det går lenger tid mellom treffene, sånn er det jo.

Det er ikke nødvendigvis noe feil med oss, selv om det også finnes voksne mennesker som tilsynelatende får venner bare ved å knipse. Jeg har fått to venner i løpet av de siste årene, men det har tatt tid, og vi er ikke ekstremt nære, sånn som jeg var med venninner i 20-årene, men nære nok. 

Anonymkode: 0a84e...b3c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

Fortell litt om deg selv, hva tror du er grunnen til at det er vanskelig å bli venn med deg? Jeg for min del er nok litt introvert og litt for sær for folk flest. Hadde jeg truffet andre som er introverte og sære hadde jeg nok gått bra sammen med de, da jeg forstår de og forstår de ikke mener noe vondt med det. Problemet mitt er at folk som meg som regel ikke er å finne på Internett i det hele tatt, og hvertfall ikke ute i samfunnet. Vi sitter inne hele gjengen og har nok med oss selv 😐

Anonymkode: d98c0...560

Introvert her og og jeg hater det!! Men så savner jeg likevel å ha noen. Har også truffet noen som er lik meg på nett, her på kg faktisk, men det gikk ikke bra. Jeg kjedet meg sammen med henne for hub sa nesten ingenting.. 

Anonymkode: c8a40...84e

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg også litt igjen. Nå for tiden er jeg så opptatt med jobb og barna mine som er i barnehagealder, at jeg tenker lite på manglende vennenettverk. Jeg omgås folk med barn på samme alder, uten at jeg nødvendigvis går så godt overens med dem. Det er et par jeg har god kjemi med, men de har sine egne vennegjenger som jeg ikke er en del av. Uansett så er jeg også introvert, og den tiden som er igjen trives jeg med å være alene. 

Men jeg har også sett lengtende på vennegjenger i parken, og prøvd ulike strategier for å få venner i voksen alder uten særlig hell. Noe av utfordringen min er nok at jeg er så redd for å trenge meg på. Jeg ser andre kan gå bort til en gjeng folk og skli inn og bli med uten problemer, det hverken tør eller fikser jeg. 

Det jeg ser for meg er løsningen er å ikke gi opp å finne noen, ikke gi opp å ta initiativ og å være tålmodig. Og kanskje ikke for kresen. Jeg er enig med brukeren over som sier at dette kan ta tid i voksen alder. Og så tenker jeg at man kan klikke bedre med noen man ikke kom så godt overens med i starten om man gir det tid. Det har jeg opplevd flere ganger med mennesker jeg ble nødt til å omgås over tid (jeg har lett for å skygge unna selv når jeg møter noen jeg ikke snakker lett med med én gang). 

Anonymkode: ed1ec...962