Lysten til å kaste ting, og vanskelighetene med å gjøre det

[AnonymBruker]

Vi bor trangt i en liten byleilighet, men jeg har vokst opp i et stort hus på landet, fult av gamle rare ting, slektsklenodier, dingser og greier. Det meste av det er fortsatt i mine besteforeldre eller foreldres eie, men noe av det har også havnet hos meg etterhvert, og mer skal det vel bli...

Men jeg er egentlig litt minimalist merker jeg. Blir stresset av alle greiene, av at boden er full, at jeg ikke finner det jeg trenger, mister oversikt. Likevel er det vanskelig å kaste. Nå sitter jeg her med en håndfull mynter fra min avdøde bestemors hjemland. De er helt verdiløse (det har jeg faktisk tatt meg tid til å sjekke), de har egentlig ikke mye sentimentalverdi for meg, likevel merker jeg at jeg sliter med å bare kaste dem i søpla. Jeg vet ikke om det er fordi de er gamle, fordi de tilhørte noen som er død, eller hva som er greia, men jeg er redd jeg kommer til å angre meg om jeg bare hiver det i søpla. Samtidig har jeg så lyst til å ha et hjem som ikke renner over av ting vi aldri kommer til å bruke. Jeg tenker også på at jeg kanskje får barn en dag, og at de kanskje syns det er gøy å se gamle ting fra slekten, på samme måte som jeg syns det var spennende en gang i tiden. 

Tilbake til myntene så tar de ikke stor plass, det er lett å si at jeg kan putte den i en eske med gamle minner jeg vil ta vare på, men i den esken har jeg mine egne minner, og de er egentlig mange nok allerede. Myntene representerer bare et større problem som snart kommer, i form av to hus på tre etasjer hver, fylt opp med greier fra sikkert 4 - 5 generasjoner. 

Det er fristende å tenne på hele skiten... Noen som står i en lignende situasjon og har noen tanker? Hvordan avgjør du hva som skal kastes eller ikke når det kommer til arv?

Anonymkode: fd6d8...a25

[AnonymBruker]

Jeg er minimalist og kvitter meg med alt jeg ikke trenger eller elsker. Det virker som om du verken trenger eller elsker disse myntene. Du kan ta bilde av de hvis du vil, og trygt la de gå.

 

Anonymkode: f1e49...b13

[AnonymBruker]

hvis det er gamle greier, kanskje det hadde vært noe for et museum? Eller gi bort til samlere? Så kan jo tingene likevel leve videre og du trenger ikke ha dårlig samvittighet 

Anonymkode: 6f65f...8ac

[AnonymBruker]

Jeg har jobbet i museum, og de rennet seriøst over av gamle ting som folk ønsker skal tas vare på. De har ikke kapasitet til halvparten en gang, og store mengder blir kastet..

Men ellers hadde det vært et godt tips!

Jeg endte opp med å kaste myntene, og tror jeg skal angripe boden med en trenger/elsker-taktikk.

Anonymkode: fd6d8...a25

[AnonymBruker]

Jeg sliter litt med det samme selv. Løsningen min har blitt å gi det videre til noen som kommer til å bruke gjenstandene til noe bedre enn hva jeg kan få til. Gamle, slitte sengetøy jeg har gode minner fra, ble gitt til en dame på Finn som lager nydelige gulvtepper av dem. Sengetøyet var ubrukelig som sengetøy, men fikk et nytt luv hos noen andre. 
Det samme kan sikkert du gjøre med mange ting du har i hus. Myntene skjønner jeg du ikke vil kaste, og jeg forstår også at du ikke ønsker å bruke dyrebar oppbevaringsplass på dem. 
Er du kreativ selv, kan du kanskje bruke dem til noe? 

Eller finner du en hobbygruppe på Facebook, kan du kanskje gi dem bort/selge til noen som lager noe av dem. Jeg har sett ganske kule smykker som er laget av gamle mynter.

 

Anonymkode: 8e3a4...14c

[Knirke]

Min tante har det samme problemet… Hun tar vare på ALT fra hele slekta, og hun bor i en liten leilighet med flere stappfulle boder. Hver gang jeg er på besøk spør hun om jeg vil ha forskjellige ting. Alt fra bøker til nips og naps (og ja: mynter i kilovis). Hun kaster seriøst ALDRI, men hun er ok med å gi det bort, fordi da har noen andre glede av det. Ikke engang gamle VHS opptakskassetter og cd stativ vil hun kaste🙄… Noen ganger har jeg kastet og brent ting hun har samlet opp på hytta som tar opp plass, som eldgamle madrasser, ødelagt verktøy, gardiner fra 70-tallet og arbeidsklærne til bestefar som døde for 10 år siden… Greit å ta vare på noen minner, men det får være grenser!

 

[AnonymBruker]

Jeg tenker at slektsklenodier, fotoalbum, sølvtøy, oldemors håndbroderte duker osv. er felles arv for hele familien samt kommende generasjoner. Så slikt kaster man ikke. Å kvitte seg med slikt er å frarøve de neste generasjonene sin rettmessige arv. Det er ren egoisme. Lei deg en bod, eller oppbevar slikt hos slektninger som har loft/garasje. 

Anonymkode: 59d14...c65

[AnonymBruker]

38 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg tenker at slektsklenodier, fotoalbum, sølvtøy, oldemors håndbroderte duker osv. er felles arv for hele familien samt kommende generasjoner. Så slikt kaster man ikke. Å kvitte seg med slikt er å frarøve de neste generasjonene sin rettmessige arv. Det er ren egoisme. Lei deg en bod, eller oppbevar slikt hos slektninger som har loft/garasje. 

Anonymkode: 59d14...c65

Jeg tror ikke du helt forstår hvilke mengder jeg snakker om. 

Anonymkode: fd6d8...a25

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (45 minutter siden):

Jeg tenker at slektsklenodier, fotoalbum, sølvtøy, oldemors håndbroderte duker osv. er felles arv for hele familien samt kommende generasjoner. Så slikt kaster man ikke. Å kvitte seg med slikt er å frarøve de neste generasjonene sin rettmessige arv. Det er ren egoisme. Lei deg en bod, eller oppbevar slikt hos slektninger som har loft/garasje. 

Anonymkode: 59d14...c65

Helt enig. Min bestemor kastet og brente alt av slektsklenodier. Vi er mange i familien som er lei oss over det nå.

Anonymkode: cca54...eb4

[AnonymBruker]

Har ei svigermor som er slik. Hun har sikkert huset fullt av 2-3 dødsbo pluss sitt eget. Det er SÅ fullt der at jeg sliter med å trives. Ho sliter med å kaste ting og prøver å prakke på oss høytalere som ikke funker, halvtomme gamle ekle parfymer og masse gamle klær. Til og med 10 åringen er lei av at bestemor driver og gir han klær fra 80 tallet.

I følge mannen og broren skal det leies inn mange kontainere og kaste masse når ho dør. Men jeg tror det ikke før jeg ser det, siden det er ganske så arvelig å holde på sånn. Ser allerede tendensene til mannen min.

Når jeg skal rydde prøver jeg å tenke om jeg har savnet det jeg har funnet frem. Om jeg kommer til å savne det, eller bruke det i fremtiden. Om ikke så ryker det ut. Er veldig spent på hvordan vi skal løse det når svigermor en gang går bort. For det er MYE i det huset, og ytterst lite som er av verdi i mitt hode.

 

Anonymkode: 01fc1...14d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg tror ikke du helt forstår hvilke mengder jeg snakker om. 

Anonymkode: fd6d8...a25

Da må du jo sortere ut det som er å ta vare på? Flekkete duker, utvasket sengetøy osv. kaster man. Sølvtøy, fotografier, fine møbler, svært gamle ting (100 år +), håndverk osv. beholder man. Rydd og sorter. Det er ikke sikkert det er så mye som du tror når du får et system i det.

Anonymkode: cca54...eb4

[AnonymBruker]

Ah. 
 

Det er som å høre min svigermor. 
 

Kom med en hel koffert 40 år gamle gulpekluter og tøybleier vi «sikkert kunne bruke» til vårt barn. Gammelt tøy som luktet skikkelig kjeller og en paljettkjole til baby (??!?!?!) hun kjøpte på loppemarked i tilfelle hun fikk barnebarn.

Samme er det hjemme hos henne, og hun er nok en semihoarder. 

Vi må nok belage oss på å betale ganske mye for å få ryddet det som en gang blir et dødsbo. 
 

Ikke bare plager det henne med alle tingene, men hun klarer ikke kvitte seg med det uansett tiltak. Og det blir jo vi som må betale (vi orker aldri i verden rydde hele huset for alt det nipset). 
 

Prøv å tenke sånn: om du dør imorgen - hvordan blir det for andre å rydde etter deg? 

Anonymkode: 22891...bee

[lillevill]

AnonymBruker skrev (På 10.7.2022 den 9.46):

Vi bor trangt i en liten byleilighet, men jeg har vokst opp i et stort hus på landet, fult av gamle rare ting, slektsklenodier, dingser og greier. Det meste av det er fortsatt i mine besteforeldre eller foreldres eie, men noe av det har også havnet hos meg etterhvert, og mer skal det vel bli...

Men jeg er egentlig litt minimalist merker jeg. Blir stresset av alle greiene, av at boden er full, at jeg ikke finner det jeg trenger, mister oversikt. Likevel er det vanskelig å kaste. Nå sitter jeg her med en håndfull mynter fra min avdøde bestemors hjemland. De er helt verdiløse (det har jeg faktisk tatt meg tid til å sjekke), de har egentlig ikke mye sentimentalverdi for meg, likevel merker jeg at jeg sliter med å bare kaste dem i søpla. Jeg vet ikke om det er fordi de er gamle, fordi de tilhørte noen som er død, eller hva som er greia, men jeg er redd jeg kommer til å angre meg om jeg bare hiver det i søpla. Samtidig har jeg så lyst til å ha et hjem som ikke renner over av ting vi aldri kommer til å bruke. Jeg tenker også på at jeg kanskje får barn en dag, og at de kanskje syns det er gøy å se gamle ting fra slekten, på samme måte som jeg syns det var spennende en gang i tiden. 

Tilbake til myntene så tar de ikke stor plass, det er lett å si at jeg kan putte den i en eske med gamle minner jeg vil ta vare på, men i den esken har jeg mine egne minner, og de er egentlig mange nok allerede. Myntene representerer bare et større problem som snart kommer, i form av to hus på tre etasjer hver, fylt opp med greier fra sikkert 4 - 5 generasjoner. 

Det er fristende å tenne på hele skiten... Noen som står i en lignende situasjon og har noen tanker? Hvordan avgjør du hva som skal kastes eller ikke når det kommer til arv?

Anonymkode: fd6d8...a25

Hva med å sette vekk ting i feks 6 mnd. Om du ikke har savnet det etter 6 mnd, så selger du det eller kaster.  

[AnonymBruker]

Som en vaskeekte minimalist (moderat minimalist kanskje) så skjønner jeg godt stresset. 

"problemet" mitt er at jeg ikke får sentimental tilknytning til ting, i det hele tatt. Og så er det så utrolig mye arvegods fra familie her og der (mannen min er nok bittelitt horder) som bare er... jeg vet ikke hva jeg skal si engang. Uendelig mange upraktiske kakebokser i tre, med utskjæringer å greier, som gjør at jeg aldri kommer til å bruke de (hvordan skal jeg vaske de?) og jeg liker rene tomme flater, så jeg kommer ikke til å sette det opp som dekorasjon heller, de er ofte for spjåkete, og jeg gidder ikke tørke støv. 

Jeg fikser det aller meste med å gi bort på finn, gi bort til skoler som trenger lopper, selge på facebook etc etc. Det er så mange mennesker som blir så utrolig glade for så mye rart, å da føles det litt bedre. 

Eneste jeg ikke har løst er alle disse tingene man gir til babyer når de er nyfødt, hva skal en liten baby med et bittelite armbånd, en sølvkopp eller et sølvdekorfat med dato og masse små inngraverte tåteflasker ?!?! vi har nå fem eller seks sett fra forskjellige folk som en gang ble født som bare ligger i boden. Helt krise. 

Anonymkode: 2d42e...661

[AnonymBruker]

16 hours ago, AnonymBruker said:

Da må du jo sortere ut det som er å ta vare på? Flekkete duker, utvasket sengetøy osv. kaster man. Sølvtøy, fotografier, fine møbler, svært gamle ting (100 år +), håndverk osv. beholder man. Rydd og sorter. Det er ikke sikkert det er så mye som du tror når du får et system i det.

Anonymkode: cca54...eb4

Og da er vi tilbake til mitt opprinnelige problem: Hvordan avgjør man hva som er verdt å beholde.

Du sier at man skal beholde håndverk, men hva om man har bokstavelig talt én kjeller og ett loft som er stappfullt av gammelt håndverk? Broderte dukker i hundretall, klær som er sydd etter et yrkesliv som skredder, hjemmebygde møbler, ting som er rosemalt, intet mindre en fem håndmalte gigantiske kister som er så tunge at man må være fire mann for å flytte på dem..

Tro meg, jeg hjalp min mor med å pakke og flytte nå i sommer, det er sannsynligvis mer enn jeg tror. Men jeg mistenker at du og min mor er av samme ulla 😛 

Anonymkode: fd6d8...a25

[AnonymBruker]

Fotoalbum digitaliserte jeg. Scannet alt. Er også tryggere, slik at det ikke forsvinner.

Sølvtøy har vi rikelig av. Tok vare på et sett kakespader derfra, en skål derfra, og så videre. Da vil hvert "festmåltid" inneholde minner fra flere grener av familien, uten at skapene er fulle. 

Duker og slikt var det overflod av. Og brukes aldri. Kjøpte en middels plasteske, og tenkte at den kan jeg fylle med det jeg synes er finest, resten får være. 

Det samme gjaldt strikketøy som ikke ville bli brukt. "En kasse" var regelen. 

Smykkene er det som betyr mest for meg. Og bunader. For det er gjenstander jeg vet betyr mye for de som en gang eide de. Jeg passer på å bruke dette jevnlig, og mikse det med egne ting. Bruker for eksempel eget sølv med bestemors bunad (samme type, ulik farge). Og mammas diamantring sammen med min giftering. 

Så kom jeg til ting som jeg vet betydde mye for noen andre. En skinnbibel. En boksamling. LP samling. Møbler som var arvet ned. Det fikk bare være. Det har ingen verdi for meg direkte. 

Det var vondt å gi bort og selge ting jeg vet det hadde betydd mye for dem å ha råd til (etterkrigsgenerasjonene). For de hadde lagt så mye i å endelig kunne ha fine klær, fine vinglass, dyr elektronikk. Samtidig, det hadde jo vippet over til overflod på et tidspunkt. Og jeg har nok. Da er det bare å gi slipp.

Anonymkode: 4d802...caf

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Fotoalbum digitaliserte jeg. Scannet alt. Er også tryggere, slik at det ikke forsvinner.

Sølvtøy har vi rikelig av. Tok vare på et sett kakespader derfra, en skål derfra, og så videre. Da vil hvert "festmåltid" inneholde minner fra flere grener av familien, uten at skapene er fulle. 

Duker og slikt var det overflod av. Og brukes aldri. Kjøpte en middels plasteske, og tenkte at den kan jeg fylle med det jeg synes er finest, resten får være. 

Det samme gjaldt strikketøy som ikke ville bli brukt. "En kasse" var regelen. 

Smykkene er det som betyr mest for meg. Og bunader. For det er gjenstander jeg vet betyr mye for de som en gang eide de. Jeg passer på å bruke dette jevnlig, og mikse det med egne ting. Bruker for eksempel eget sølv med bestemors bunad (samme type, ulik farge). Og mammas diamantring sammen med min giftering. 

Så kom jeg til ting som jeg vet betydde mye for noen andre. En skinnbibel. En boksamling. LP samling. Møbler som var arvet ned. Det fikk bare være. Det har ingen verdi for meg direkte. 

Det var vondt å gi bort og selge ting jeg vet det hadde betydd mye for dem å ha råd til (etterkrigsgenerasjonene). For de hadde lagt så mye i å endelig kunne ha fine klær, fine vinglass, dyr elektronikk. Samtidig, det hadde jo vippet over til overflod på et tidspunkt. Og jeg har nok. Da er det bare å gi slipp.

Anonymkode: 4d802...caf

Takk, det var fine refleksjoner!

Anonymkode: fd6d8...a25

[AnonymBruker]

Bare ta vare på det som gir deg glede

Du er glad i familien din og minnene, men minnene sitter ikke i tingene. Ting må ikke gå i arv. Jo mer ting en har jo mer vil en ha, fordi du trenger mer ting for å oppbevare tingene. Jo færre ting, jo mer setter du pris på det.

Anonymkode: 3fa39...283

[Motelvibes]

AnonymBruker skrev (På 10.7.2022 den 22.10):

Helt enig. Min bestemor kastet og brente alt av slektsklenodier. Vi er mange i familien som er lei oss over det nå.

Anonymkode: cca54...eb4

Kanskje det er en grunn til at hun gjorde det

[Motelvibes]

 

AnonymBruker skrev (På 10.7.2022 den 22.35):

Ah. 
 

Det er som å høre min svigermor. 
 

Kom med en hel koffert 40 år gamle gulpekluter og tøybleier vi «sikkert kunne bruke» til vårt barn. Gammelt tøy som luktet skikkelig kjeller og en paljettkjole til baby (??!?!?!) hun kjøpte på loppemarked i tilfelle hun fikk barnebarn.

Samme er det hjemme hos henne, og hun er nok en semihoarder. 

Vi må nok belage oss på å betale ganske mye for å få ryddet det som en gang blir et dødsbo. 
 

Ikke bare plager det henne med alle tingene, men hun klarer ikke kvitte seg med det uansett tiltak. Og det blir jo vi som må betale (vi orker aldri i verden rydde hele huset for alt det nipset). 
 

Prøv å tenke sånn: om du dør imorgen - hvordan blir det for andre å rydde etter deg? 

Anonymkode: 22891...bee

Dette! Jeg tenker på det hele tida, og er ikke gammel i det hele tatt men vet at livet ofte kan bli uventet kort. Hadde skjemtes om folk måtte ha ryddet masse  rot og skrot etter meg.

Endret 13. juli 2022 av Motelvibes