Når er den verste tiden for forholdet i småbarnstiden?

[AnonymBruker]

Hei,

Dette innlegget kan muligens høres litt skrytete ut, men det er ikke egentlig ment slik. Lurer oppriktig på dette.

Hører alltid at «alle» sier at det å få barn setter forholdet skikkelig på prøve, at det er unntakstilstand og at man egentlig bare må holde ut de første årene. Gikk egentlig hele graviditeten og gruet meg til dette. Men når er det vanligvis den vanskeligste tiden er for parforholdet? Har dere hatt en vanskelig periode, og hva var det som gjorde at ting ble utfordrende? Er det noen som ikke har opplevd at ting ble vanskelig etter (første) barn?

Har en baby på nå 4 mnd, og foreløpig er alt rosenrødt her. Dette til tross for at baby gråter noen timer om dagen, fremdeles sliter med søvn, kveldsuro og vondt i magen, og må bysses dagen lang for å sove 30 minutter sammenhengende. Jeg og samboer bytter på dette, han tar over når jeg er sliten og motsatt. Vi tar de fleste bleieskift sammen siden det går litt fortere da, og tulleprater med baby som nå har begynt å bli veldig responsiv. Har foreløpig aldri kranglet på de 4 årene vi har vært sammen, men løser ting ved å prate om det. Jeg syntes for eksempel at litt for mye av husarbeidet falt på meg i en periode etter fødsel, og sa ifra at jeg setter veldig stor pris på å i det minste ha et rent og ryddig kjøkken når vi legger oss for kvelden. Etter dette har han blitt mye flinkere til å rydde opp etter både meg og seg selv, og vasker opp med en gang istedenfor å sette ting i vasken. 
Vi har tatt opp sexlivet, så det er som før igjen med sex et par-tre ganger i uka i snitt. Bytter på å lage middag, eller lager sammen. Slapper av sammen med TV-serier, film eller sport. Trøster hverandre når ting er ekstra tungt med baby, og vi er sliten eller trøtt. Jeg fullammer og tar derfor alle nettene, så han sørger for at jeg får sovet litt på dagtid når dette trengs. Gir hverandre et par timer egentid ved behov. Ingen av oss ville byttet ut denne tilværelsen, selv om vi gleder oss til vi får inn noen rutiner og kan få kveldene våre tilbake.

Personlig synes jeg at vi har et veldig sterkt forhold, og elsker å se samboer leke, dulle og kose med baby. Han er allerede en helt fantastisk pappa som gleder seg like mye som meg over alle smil, alle søte lyder, bæsjebleier og pludring. Derfor lurer jeg på - har vi sannsynligvis verre tider i vente? HVA gjør at parforhold ryker i småbarnstiden? 

Anonymkode: 4ce36...afc

[Sofakona]

Jeg vil tro at det ikke er barn som fører til at det ryker..men at det ligger allerede noe bak..og barn for ting til å flyte over.

 Våres er 3 år nå og fra de begynner å gå og få egne meninger synes jeg at ting ble tøffere. Hun sover dårlig, skikkelig trass alder. Det er slitsomt innimellom...men ikke noe vil at vårt parforhold vil ryke.

Jeg tror det ligger ting bak der parforhold ryker. Mange får jo barn pga de tror det vil redde dem 

[AnonymBruker]

Dere har nok større prøvelser foran dere. Men jeg tenker at det går fint jeg. Fordi oftes er den vanskelige tiden en periode menn mener de ikke har noe å bidra med. Kona utslitt, far maser om sex etter en lang natt og dag uten eller lite søvn, barn som skriker og husarbeid, som i tillegg forventes å være perfekt, uansett hva utfordringene er. Menn som undervurderer jobben første året og knapt forstår hva småbatnslivet er. Noen menn sliter også med sjalusi på ungen, de ser bare en bylt som har dytta de ut på siden og tatt over kona deres. At sin mann hjelper til med annet, er jo et bidrag i seg selv iht at du har overskudd til sex. 

Dette er desverre vanlig problem. Men hører jo om flere som tar mer ansvar nå. Så regner med pappaperm, og at pappaer er mer med i hele prosessen, faktisk funker. 

Jeg skjønner jo at det ikke er lett å se sin rolle, når generasjoner før, sier dette ordner mor, de har ikke vært en del av prosessen. Og plutselig sitter de med en unge de ikke vet hva de skal gjøre med osv. Og sikkert da lett å trekke seg vekk enn å delta. 

Men sikkert vanskelig å se for seg det også, når man ikke har det sånn. 

Iallefall vanskelig tid er fra ca 6mnd til ca 3 år eller evnt språk er igang. Snakk mye med babyen, så kommer språket seg vanligvis greit og gradvis i gang. 

Anonymkode: 00f9b...da6

[AnonymBruker]

Den vanskelige tida startet ved 8 mnd. Tannfrembrudd og baby våknet hvert 40. Minutt hele natta i 2 mnd i strekk. DET var tøft det. 
 

Før det var alt supert. 

Anonymkode: 68b05...882

[AnonymBruker]

Signerer den over og stemmer i at 8-10 month sleep regression er beintøff. Så blir det tøft med alle sykdommene de får når de begynner i barnehage fordi de fortsatt er så små at de gråter, sutrer og sover ikke når de er syke. 

Anonymkode: c6e85...730

[AnonymBruker]

Virker som dere kommuniserer godt, og du har en mann som faktisk lytter og bidrar. Hvis dere klarer å avlaste hverandre er det fantastisk. Og det at dere har klart å holde den fysiske biten ved like gjør mye for et forhold. Slik du beskriver det kan det jo hende dere ikke møter trøbbel slik som mange andre 😊Mange får jo en ekstra fulltidsjobb i barnet og hjemmet da mannen ikke bidrar. Pluss rævva kommunikasjon paret i mellom.

Anonymkode: a0e00...80e

[AnonymBruker]

Jeg føler at den virkelige toppen ble nådd når hverdagen var et faktum, altså når man er ferdig med permisjon og hverdagslogistikken skal gå opp. Men som andre over her sier, det er mest sannsynligvis andre ting som fører til at noen par bryter opp i småbarnsfasen. 

Forholdet vårt røyk når andremann var tre år og eldste var seks. Vi hadde en røff periode når første var 2, men kom oss gjennom den. Jeg vil anbefale å lese en bok som heter "det er slutt". Jeg skulle ønske jeg hadde lest den i god tid før det faktisk ble slutt, da hadde jeg nok klart bedre å sette fingeren på hva som var galt og sett hvor vi måtte ta tak. Alt handler om å føle seg sett og hørt av partneren sin. 

Anonymkode: 2c0a7...2e7

[AnonymBruker]

Deg ble vanskelig for oss når begge gikk tilbake i 100% arbeid uten barnehage plass. Det vil da si at vi møtes i døren i seks måneder, ingen tid til verken oss selv eller hverandre.

Hvordan forskjellige forhold er etter barn, kommer helt an på enkelt personene i forholdet.

Anonymkode: d2b4b...983

[AnonymBruker]

Høres ut som at dere har et solid og du t forhold, og så lenge man klarer å kommunisere og være rause med hverandre så trenger ikke baby bety mer krangling. Vi har en baby på snart ett år, har absolutt ikke kranglet mer etter at han kom til  vil heller påstå vi er blitt enda sterkere sammen etter at vi fikk barn! Så tror ikke du skal grue deg å gå å vente på dette, altså!  

Anonymkode: 0b225...3c5

[AnonymBruker]

4mnd med lite søvn er én ting, 1-1,5 år med søvnmangel, da begynner det virkelig å tære på. Hvis begge skal på jobb og ungen i barnehagen, men hele kveldene går med til legging og oppe flere ganger om natta fortsatt, det kan være tøft.

I tillegg har du vært veldig, veldig heldig om sexlivet er tipptopp som før 4mnd etter fødsel. For mange tar det mye lenger tid, noen av oss må leve med dårlig sex resten av livet. Det legger selvsagt en demper på stemningen.

Anonymkode: f535f...513

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Den vanskelige tida startet ved 8 mnd. Tannfrembrudd og baby våknet hvert 40. Minutt hele natta i 2 mnd i strekk. DET var tøft det. 
 

Før det var alt supert. 

Anonymkode: 68b05...882

samme her.
 

Med første hadde vi det grusomt fra barsel til kanskje 2 år. Når man får barn kommer mye grums til overflaten, traumer fra oppveksten, man kan plutselig få en sterkere irritasjon og bitterhet mot mannen fordi man er primærforelder og de ikke forstår hva man står i. Babyen sov aldri, jeg var helt tynnslitt og fikk fødselsdepresjon.

Med barn nummer to har vi bare blitt sterkere, mye mer kjærlighet hjemme. Men nå ved 8 måneder ser jeg at det har begynt å ta på med mindre søvn over tid.

Men, det virker som dere har mye kjærlighet og toleranse for hverandre, og at du taklet overgangen til å bli mamma fint (det er noe med det også, jeg ble en surkjerring). 

Anonymkode: be39e...980

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg føler at den virkelige toppen ble nådd når hverdagen var et faktum, altså når man er ferdig med permisjon og hverdagslogistikken skal gå opp. Men som andre over her sier, det er mest sannsynligvis andre ting som fører til at noen par bryter opp i småbarnsfasen. 

Forholdet vårt røyk når andremann var tre år og eldste var seks. Vi hadde en røff periode når første var 2, men kom oss gjennom den. Jeg vil anbefale å lese en bok som heter "det er slutt". Jeg skulle ønske jeg hadde lest den i god tid før det faktisk ble slutt, da hadde jeg nok klart bedre å sette fingeren på hva som var galt og sett hvor vi måtte ta tak. Alt handler om å føle seg sett og hørt av partneren sin. 

Anonymkode: 2c0a7...2e7

Hvorfor røyk det da?

Anonymkode: be39e...980

[s0la]

Tror også at hvis man har problemer fra før så kan det å være i småbarnsperioden være ekstra tøft. Da kan søvnløse netter, gråtende barn osv få det til å boble over.

Vi hadde det tøffest de første 6 månedene fordi jeg mistet all sexlyst og lyst på nærhet fra han. Altså, jeg så på han som en god far og beundret han, men fikk nok nærhet fra baby og jeg var ufattelig sliten. Det var en tøff tid, men når vi fikk rutiner på plass, jeg fikk litt alenetid og baby ikke var så avhengig av bare meg så gikk det seg til. Det er ingenting å skamme seg over - jeg tror det er ganske normalt for mange. 

[Flamme]

Har egentlig ikke opplevd at det er tøft på forholdet enda 🤷‍♀️ Mer en berikelse i livene våre. 

Om jeg skal trekke frem noe som kan være tøft er når alle er veldig syke samtidig eller når to foreldre er utslitte etter 100% jobb og man har et barn som krever underholdning. Men synes aldri det har slitt på forholdet i mellom oss.

[AnonymBruker]

Barn fører til stress og angst. 

Anonymkode: 93fed...3f3

[Flamme]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Barn fører til stress og angst. 

Anonymkode: 93fed...3f3

Du har ikke barn hører jeg.. 😅

[AnonymBruker]

For oss var det hardt  i babytiden, kanskje det første året. Spesielt med andremann, for jeg var sykt sliten. Men dere høres ut til å avlaste hverandre godt, det er noe helt annet enn slik jeg hadde det. Det kan ikke sammenlignes. 

Med førstemann slet mannen med helsa og hadde ikke overskudd til å være pappa. Han syns også det var vanskelig å takle papparollen pga en traumatisk barndom. Så jeg var mye alene med en baby som sov svært dårlig. Jeg var fra meg av søvnmangel og ble kjempetynn. Og mannen ble sjalu på det nære forholdet til baby og meg. Så ble ting bedre og vi fikk nr to da eldste var 2,5 år. Da var det lettere for pappaen å ta seg av baby, men han jobbet svært mye pga ny jobb så jeg var mye alene med dem. Igjen var jeg helt på felgen av søvnmangel, særlig da jeg startet med å jobbe igjen. Og fordi jeg var helt knekt av søvnmangel samt at jeg fikk mer enn nok nærhet fra to barn som klenget ble det lite sex. Heller ikke sex under graviditetene fordi mannen ikke ville med baby i magen. Så det var tøffe år for oss. Men vi har hele tiden vært glade i hverandre og med tiden har vi bare fått det bedre. Nå har vi tenåringer og det er mye bedre for forholdet. 😄

 

Anonymkode: 26ac6...a00

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg føler at den virkelige toppen ble nådd når hverdagen var et faktum, altså når man er ferdig med permisjon og hverdagslogistikken skal gå opp. Men som andre over her sier, det er mest sannsynligvis andre ting som fører til at noen par bryter opp i småbarnsfasen. 

Anonymkode: 2c0a7...2e7

+ 1

Anonymkode: d5260...76d

[AnonymBruker]

Har en på tre og en på åtte måneder. Med første var det veldig fint og greit. Søvnmangel osv, men vi byttet på både ansvaret for baby og husarbeid, og er generelt flinke på å gi hverandre egentid. Hverdagen gikk også over all forventning, vi har egentlig kost oss med rutinene og har ganske fleksible jobber, så har ikke kjent sånn veldig på den hverdagsklemma som mange sliter med.

Men jeg var gravid da eldste begynte med sterke meninger og selvstendighetsfasen, det slo til fra måneden hen fylte to år. Og det var en slitsom sluttspurt på graviditeten. Fikk ikle hvilt så mye som jeg skulle ønske, mannen begynte i ny og krevende jobb, jeg sov dårlig. Så kom babyen og jeg følte jeg fikk en pause i 4 mnd. Babyen sov mye og litt nårsomhelst og hvorsomhelst. Fikk mye søvn om natten og hvilt mye på dagen. Men de siste fire månedene har vært preget av mye sykdom fra barnehagen, svært lite søvn, MANGE fridager hvor jeg har hatt begge hjemme alene og nå fire uker ferie sammen alle sammen. Vi koser oss masse, men gud jeg er sliten. Ikke uthvilt og klar for jobb igjen, men det er som det er 😅 dette gjør jo så klart at stemninga fort kan surne litt mellom oss som partnere. Men vi er flinke til å snakke sammen og forstå hverandre, og ikke minst le av alt sammen. Men mye tøffere med to enn med en, synes jeg, selv om babysjokket med førstemann var stort.

Anonymkode: 92dce...31d

[AnonymBruker]

Når barnet er mellom 1-5 år. Og det blir gjerne ekstra utfordrende om det blir et barn nr 2... Det kommer seg når barna kommer i skolealder da. 

Anonymkode: 1ccbb...4e0