Vil jeg klare å vike fra tanken om at mitt bonusbarn er skikkelig bortskjemt, og slutte å irritere meg over det?

[AnonymBruker]

Foreldrene fikk barnet sent og er begges eneste barn. Jeg har ikke barn fra før og det kommer ikke til å bli barn med samboeren, som er mor til barnet jeg irriterer meg over.

Vet det ikke er barnets skyld. Men barnet er fryktelig bortskjemt, og samboeren min behandler henne som hennes venninne. Hvis vi snakker om noe, skal barnet høre og bli hørt. Om vi drikker en kopp kaffe/te skal barnet også ha noe tilsvarende. Barnet er 11 år. Men ofte så behandler samboeren henne som om hun var 18 år, andre ganger som om hun var 3 år. 
 

Barnet skal alltid ha oppmerksomhet, bli sett og hørt, både når vi er alene og sammen med andre familie eller venner. Og får ikke barnet naturlig oppmerksomhet, så er det først samboeren min som snakker om henne (hva hun har gjort, hvor flink hun er, hva hun skal gjøre, osv), eller så prøver hun selv å få oppmerksomhet på noe jeg vil kalle uhøflig vis å tilkalle oppmerksomhet på.

Kunne skrevet mange sider føler jeg.

Spørsmålet mitt er om jeg vil kunne slutte å irritere meg over dette, eller om det er grunn nok for samlivsbrudd. Jeg har prøvd mange ganger å legge situasjonene frem på en annen måte for å høre om samboern ser mitt perspektiv, men hun avfeier alltid med at «så lenge du ikke har barn selv, så kan du ikke forstå hvordan det er».

Anonymkode: 08031...cb9

[AnonymBruker]

Du er sjalu, der ligger problemet. Det var jo deg alt skulle ha handlet om.

Synes samboeren din virker som en god mor for jenta si, og det bør hun få fortsette med. Den barnslige irritasjonen din kommer til å gå ut over forholdet til datteren hennes, hun er elleve år og merker irritasjonen din.

Hvis dette er et så stort problem for deg, så finn deg for all del en annen dame.

Anonymkode: 16eb3...4d6

[AnonymBruker]

Vanskelig å skjønne hva du mener når du ikke kommer med konkrete eksempler. Men du bestemmer uansett selv om du ønsker å leve i dette forholdet eller ikke. Vi vet ikke om du bør holde ut eller ikke bare fordi 11-åringen får mer oppmerksomhet enn du synes er greit.

Men drikker ungen te/kaffe? Eller mener du at hver gang dere tar dere en kaffe/te, så går moren og henter ungen fra rommet slik at hun kan drikke likt antall glass saft, brus eller melk?

Anonymkode: c777b...656

[AnonymBruker]

Jeg har vært i et forhold før med ei som hadde to store barn. Så det er nok forskjellen på oppdragelse som irriterer meg mest.

For om barna sto opp før eller etter oss, så kunne vi ordne en kopp kaffe å få en samtale alene om morgenen uten at barna var med. Nå må ungen inkluderes i hver eneste kaffekopp (te/kakao/saft/juice hva hun måtte ønske) når vi skal ta en kopp kaffe. For jenta vil være med mammaen hele tiden og motsatt, samboeren min spør «xxx, vi skal ta en kopp kaffe vi nå, vil du også ta en kopp xx med oss?». Det ender med ingen voksen/alene tid for samtaler i løpet av dagen.

Eller at jenta også bare vil ha besøk og venner hos seg. Hun er riktig nok annen hver uke hos far, men når hun er hos oss så drar hun ytters sjelden ut til andre, fordi hun vil være rett på mammaen sin. Og moren printer inn i henne at hun er ekstra bekymret for henne, fordi hun bare har henne. Det medfører at det alltid er fult hus her annen hver uke, og hun overnatter aldri hos andre.

Det er ikke det at jeg ikke liker å ha jenta og hennes venner her, men tenker at hun kunne hatt godt av å lære seg å være mer borte fra mor, lære å være alene og mer selvstendig.

Tenker at det nesten er rart hennes venner ikke reagerer på at hun sjeldent er hos dem, men regner med foreldrene synes det er greit at de alltid er her også har det blitt en vane for barna.

Men alt dette fører til at barnet er svært bortskjemt. Hun får alt hun peker på, mor sier lite nei. Og hver dag og helg hun er hos oss, skal vi finne på aktiviteter for henne. Badeland en dag, Tusenfryd den neste, Rush den tredje, shopping på ettermiddag, konsert dagen etter, osv osv. 

Og jeg får høre at jeg kan ikke legge meg borti hvordan samboeren min vil gjøre det med jenta, for jeg har ingen barn og kan ikke vite hvordan det er å være forelder.

ts

Anonymkode: 08031...cb9

[AnonymBruker]

Herlighet, er hun steinrik eller? Er du med på å betale for alt dette? Kan ikke være sunt å være så klengete heller 😳

Anonymkode: c777b...656

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Herlighet, er hun steinrik eller? Er du med på å betale for alt dette? Kan ikke være sunt å være så klengete heller 😳

Anonymkode: c777b...656

Vi har separat økonomi, men nei hun er ikke rik. Hender seg jeg gir jenta penger om hun skal noe spesielt jeg også, men ikke mye eller ofte. 
Er enig i at det er mye og dyrt, og at det går utrolig mye mer penger enn hva jeg hadde forventet for ett barn.

Men du sier noe vesentlig, og det er klengingen.  Og den er enda verre når vi er bort til familie/venner og bekjente. Da skal ungen sitte oppi oss voksne hele tiden (mammaen sin), høre på samtaler osv. Selv når det er andre barn der. Og det irriterer meg ganske mye må jeg innrømme.  Ts

Anonymkode: 08031...cb9

[AnonymBruker]

Jeg tror du overdriver for å få sympati. Tror ikke noe på at dere er ute på Badeland osv. hver eneste dag.

Jenta er kun elleve år! Foreldrene hennes er skilt, så hun deler på å være hos dem. Skilsmisse gjør noe med et barn, de blir ofte veldig usikre, og redde for å miste kontakt med foreldrene. Tydeligvis forstår du ikke dette, og tenker at jenta bør være enda mer borte fra moren sin enn hun allerede er.

Som jeg nevnte tidligere, tror jeg det handler om sjalusi. Det er en veldig dårlig egenskap fra et voksent menneske å være sjalu på et barn. Særlig når det i tillegg handler om et skilsmissebarn som har gått gjennom mye. Du får trøste egoet ditt med at jenta blir større, og med alderen følger også mer selvstendighet. Men jeg synes det er trist at hun skal oppleve at moren hennes er sammen med en som ikke setter pris på henne.

Anonymkode: 16eb3...4d6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Tror ikke noe på at dere er ute på Badeland osv. hver eneste dag.

Ha! Du har jo rett, for VI er ikke ute hver dag. Men mammaen og jenta er det. 
 

Nei, jeg trener og er med venner. For jeg har annet å gjøre enn å være barnevakt for en jente som kunne ha vært noen få timer alene en ettermiddag slik at vi kunne ha trent sammen eller noe. 
 

Skjønner at du ikke er i stand til å sette deg inn i en slik situasjon, men jeg lyver ikke. Er derfor jeg stiller spørsmålstegn om hvor vidt jeg klarer å leve med dette lengre. Går meg på nervene snart. Ts

Anonymkode: 08031...cb9

[AnonymBruker]

Ja, men da får du vel bare gjøre det slutt og finne deg en uten barn?

Tror det er den beste løsningen. For jeg unner ikke barnet å vite at du helst skulle ønsket at hun kun var med faren, slik at du fikk moren hennes på fulltid. Kan tenke meg at det er derfor hun blir usikker og klengete (som du kaller det), for hun er redd for å miste moren sin. Et barn har ikke en voksens kognitive evner, barn kan ofte klandre seg selv etter skilsmisser, og være redde for avvisning. Da gjør det situasjonen enda verre med en mannlig kjæreste som så tydelig viser uvilje.

Anonymkode: 16eb3...4d6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

barn kan ofte klandre seg selv etter skilsmisser

Jenta var 2 år da foreldrene gikk fra hverandre. Og vi har vært sammen siden jenta var 5 år. 
 

Føler du bare prøver å låse dette fast fra ditt perspektiv, uten å spørre flere spørsmål eller se det fra min side.

Uansett så har ikke jeg noe jeg skulle ha sagt, og det er mitt hjem og en del av mitt liv også. Så om jeg ikke kan si noe og det fortsetter som dette, så kan det fort hende at jeg gjør det slutt. Ts

Anonymkode: 08031...cb9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Jenta var 2 år da foreldrene gikk fra hverandre. Og vi har vært sammen siden jenta var 5 år. 
 

Føler du bare prøver å låse dette fast fra ditt perspektiv, uten å spørre flere spørsmål eller se det fra min side.

Uansett så har ikke jeg noe jeg skulle ha sagt, og det er mitt hjem og en del av mitt liv også. Så om jeg ikke kan si noe og det fortsetter som dette, så kan det fort hende at jeg gjør det slutt. Ts

Anonymkode: 08031...cb9

Hun har like fullt to foreldre som hun veksler på å bo hos. Og hun har deg, som ser på henne som en klamp om foten.

Jeg står på hennes side fordi du er en voksen og hun er et barn. Du er sjalu på et barn, det ser jeg på som veldig usympatisk. Jenta vil modnes med årene, når hun blir 14 og oppover vil hun gradvis bli mye mer selvstendig. Men jeg kan tenke meg at du fortsatt vil være sjalu på henne, du virker dominerende og opptatt av at du skal ha all oppmerksomhet.

For all del, - gjør det slutt. Jeg antar at forholdet ditt til jentas mor hangler likevel, siden du skriver her. Du burde ha beundret og støttet henne, hun forsøker å ta seg av jenta si som best hun kan. Det er bedre med et barn som er litt bortskjemt enn et barn som blir forsømt.

Anonymkode: 16eb3...4d6

[Hannah80]

Skjønner deg kjempegodt ts. Kjenner til et par andre unger, som er akkurat slik du skisserer. Hadde blitt fullstendig sprø av det, selv. 🥰

[Helene1982]

Jeg er enig med deg i at det er urettferdig av mor å si: dette forstår du ikke, siden du ikke har barn. Det er nok noe av grunnen til at det har blitt en konkurranse mellom deg og en 11-åring om mors oppmerksomhet, som du hører selv er veldig rart, da du er en voksen person. Er det noe du kan gjøre for å etablere en egen relasjon til datteren, slik at dere kan bygge deres egen relasjon? Hva har dere til felles?

Endret 10. juli 2022 av Helene1982

[Blåjojo]

Det der er nok et resultat av litt feilslått barneoppdragelse. Å behandle sine barn som venner/venninner blir alltid feil. Jenta må kunne være alene og holde på med sitt eller være med venner mens dere får alenetid over en kopp kaffe. Har dessverre ikke noen løsning på problemet, siden mor må innse dette selv. Har en venninne som gjorde akkurat dette med sine barn, og der det ikke nyttet at jeg sa ifra. Inntil hun en dag plutselig skjønte hva jeg mente. Er mor til to selv, og barnefar og jeg gikk fra hverandre når de var små. Men vi har hele tiden behandlet de som barn og ikke som venner.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

 Så om jeg ikke kan si noe og det fortsetter som dette, så kan det fort hende at jeg gjør det slutt. Ts

Anonymkode: 08031...cb9

Hvorfor skriver du det som en slags trussel? Selvfølgelig gjør du det slutt hvis du ikke trives i forholdet, og du går rundt og er irritert på både samboeren din og hennes barn. Det er kun deg selv du eventuelt kan endre, og du jobber utrolig i oppoverbakke hvis du skal prøve å endre dynamikken mellom 11åringen og moren. Hvis du har vært i dette barnets liv siden hun var 2 år gammel, så burde du hatt god tid på å komme med dine innspill og ønsker hva gjelder barneoppdragelse. 

Barn på 11 år opplever ofte at de er i en krevende tid, og de kan trenge ekstra trygghet, støtte, veiledning, inkludering etc. over lang tid. 

Anonymkode: de2fa...a63

[AnonymBruker]

Jeg aner en liten blanding av alt her. Litt sjalusi fra, din side er nok for at litt sjalusi fra, datter våkner også blir det en liten greie der. 

Når hun ser feks at du reagerer bittelitt når mor ber henne ut på drikke, når dere skal ha kaffe, så vil hun respondere med å bli ekstra klengete på mor. Føle på at du tar mammaen hennes fra henne. De har nok også hatt noen samtaler sammen, som også har bidratt til mors oppførsel. Kanskje har hun sagt at hun blir redd når dere er på uventet sted osv.  

Mor på sin side har sikkert masse dårlig samvittighet iht barnet. For å være skilsmisse barn og overkompenserer. 

Så tror dere sitter i en liten smørje her. 

Iallefall kort fortalt så tenker jeg det ligger små ting her som til tross for mengden oppmerksomhet hun får, så er hun også usikker. Og det er på deg, fordi hun ser jo at du reagerer og ikke liker ting. Og da blir du en stor trussel i mellom hun og mor. Ref hun sitter på dere i voksen selskap 

Konklusjon eneste du kan gjøre for å endre noe. Er enten å gå, eller gjøre alt hun ikke er vant med. Feks når du og mor skal drikke kaffe,  gå mor i forkjøpet og spør om hen skal være med. Foreslå at du blir med på badeland osv. De kommer til å bli forvirra. Men kanskje gi den tryggheten ungen trenger, til å tørre å slippe mamma bitte litt. 

Kanskje din nye rolle bør være å tøffe opp jenta litt, ta henne med på klatring eller go kart eller noe, eller oppfordre til noe trenings utfordringer ol

Da kan det hende jenta slipper mamma i selskap. 

Noen må være den som  ser henne på avstand og vinker, jeg har sett deg

Anonymkode: 90b69...560

[AnonymBruker]

Hannah80 skrev (På 10.7.2022 den 4.53):

Skjønner deg kjempegodt ts. Kjenner til et par andre unger, som er akkurat slik du skisserer. Hadde blitt fullstendig sprø av det, selv. 🥰

Helt enig- har også vært i forhold hvor 11 åringen skulle ha oppmerksomhet hele tiden, avbrøt voksnes samtaler uten noen form for korrigering fra far. Misunnelig er nok ikke rett ord. Men som steforeldre er det ikke min oppgave å lære ungen manerer..... 

Anonymkode: 127d3...a96

[Daria]

Jeg hadde ikke holdt ut - jeg hadde en venninne med et sånt forhold til datteren og det var vanvittig irriterende å aldri kunne ha en voksensamtale uten at datteren satt ved siden av og avbrøt og kommenterte og forventet å være en del av samtalen, og mot syntes tydeligvis også at det var helt naturlig. Men jeg synes det er litt spesielt at du skriver såpass distansert om barnet og at mor viser til at dette skjønner ikke du som er barnløs, når du også skriver at du har vært en del av barnets liv i mange år, Da jeg leste HI trodde jeg det var snakk om hvorvidt det var verdt å satse på et nokså ferskt forhold.

[Gjest Anonymus Notarius]

Jeg har barn selv og synes dette høres skikkelig slitsomt ut. Hva med å være særboere fram til jenta er voksen? Så slipper du å irritere deg...

[AnonymBruker]

Synes det er naturlig at ei jente på 11 år søker mamma mye, særlig hvis hun bor 50/50. Hun er i den prepubertale perioden, og mammaen er oftest den som klarer å skape trygghet rundt de forandringene som skjer mentalt, følelsesmessig og fysisk før selve puberteten bryter ut. Når hun bor 50/50 har hun naturlig mye å ta igjen i forholdet til mamma. Det er en brytningstid mellom barn og ungdom,som vil vare en periode framover. Både min datter og flere av mine venninners døtre begynte å utvikle kvinnelige former og fikk mensen mellom 11-13 år. Hvem skal støtte barnet igjennom dette? Synes det er flott at mor investerer i forholdet nå,så er grunnlaget godt når det virkelig braker løs om noen år. Det kan også være litt sårt for mor å bare ha den fine jenta si halve tiden, særlig når det er snakk om enebarn. Vi vet alle at det er begrenset hvor lenge foreldre er særlig populære hos barna. 

Hvordan er ditt forhold til jenta ellers? Gjør dere ting sammen uten mor? Gamer, klatrer, går på rulleskøyter ol. Det kan ha mye å si for hvordan hun ser forholdet deres, og hvilken rolle du har. Det bør være greit at du sier at nå må jeg snakke litt med mamma alene, men da må grunnlaget være der. Et barn i den alderen kan fort oppfatte at du ikke liker det, selv om det ikke er meningen fra deg. 

Hun er dessuten så gammel,at du og mor fint kan gå en liten tur alene på ettermiddag og kveldstid,før hun legger seg. Det bør også være mulighet for å drikke den kaffen i ferd, siden hun da har så mye besøk. Tenker det er begrenset hvor mye barnet kan klenge på mor når hun er 50% hos far, går på skole og har et sosialt liv med venner. Du har faktisk mor alene 50% av tiden. 

I forhold til overnatting hjemme hos dere, kan det være så enkelt at de andre har yngre søsken som blir "i veien", mens hjemme hos dere kan de få lov å være i fred. 

Kan love deg at du hadde vært sparket ut herfra,om du ikke tålte at mine barn kom først. Spesielt hvis jeg kun hadde de annenhver uke. 

Anonymkode: f9a65...2c7