ADHD som voksen

[AnonymBruker]

Jeg fikk ADHD-diagnosen i fjor i voksen alder. Har jo levd fint med dette frem til da, men plutselig så kom spørsmålet om jeg skulle ta medisiner. Jeg valgte å ikke ta dem, og den ærlige grunnen er at jeg er «redd» for at jeg plutselig skal innse at jeg kunne ha fungert såpass mye bedre enn jeg har gjort frem til nå. Kan liksom bli en tapsfølelse hvis noen skjønner hva jeg mener… Hele livet har jeg liksom fått til ting på egen hånd, både utdanning og familie/vennskapsrelasjoner. I tillegg til dette er jeg noe svart/hvitt i tankegangen min rundt medisiner/ikke medisiner, noe jeg har skjønt flere med ADHD har. Jeg VIL helst fungere best uten medisiner, men jeg VET jo ikke om jeg har potensiale til å fungere ennå bedre hvis jeg tar dem. Vet selvfølgelig at alle opplever virkning og bivirkning forskjellig, og at men bare kan slutte dersom det ikke funker. Flere som har hatt en tvil rundt dette? Hva valgte dere til slutt? 

Anonymkode: ffeb6...30e

[VoksenApekatt]

Ingen her som fikk ADHD diagnosen i voksen alder? 

[AnonymBruker]

Ble diagnostisert da jeg var over 40. Valgte å prøve medisiner, for jeg visste jeg kunne slutte med hvis det ikke fungerte for meg.

Det viste seg at medisiner var et godt valg, og jeg fungerer veldig mye bedre med enn uten.

Hadde selvfølgelig en runde med sorg og bitterhet over at jeg fikk utredning og alt sånt så sent, og at jeg kunne hatt et bedre liv dersom hvis dette hadde vært oppdaget og tatt tak i tidligere. Den reaksjonen får veldig mange, og man kommer seg gjennom det også. Nå vet jeg at jeg kan iallefall fungere bedre resten av livet :).

Anonymkode: 2f276...f23

[NewStart87]

Hei!

Jeg fikk også diagnosen som voksen. Har ikke prøvd medisiner enda, men skal snakke med psykiater om å eventuelt prøve, har time u august.  Aldri prøvd før, så spent. Jeg sliter med veldig dårlig konsentrasjon.

[Vimsepetra]

VoksenApekatt skrev (22 minutter siden):

Ingen her som fikk ADHD diagnosen i voksen alder? 

Jeg fikk diagnosen i fjor, men har ikke følt på den tvilen rundt medisiner som jeg føler er hovedsaken her.

 

Jeg ser på det mer på lik linje med mine kroppslige "defekter". Jeg har pollenallergi og tar medisiner mot det for å gjøre det mer utholdelig å være ute i pollensesongen. Jeg er nærsynt i den grad at jeg må ha briller eller linser hele tiden. Spesielt i trafikken er dette viktig, da jeg ellers ikke ser skriften på skilt tydelig nok før jeg nesten har kjørt forbi. (Jeg har testet, da som passasjer selvfølgelig.)

 

Den tapsfølelsen om hvor mye bedre ting kunne ha vært er det nok mange som føler på uansett om de tar medisiner eller ikke, tror jeg. Jeg følte at bare det å få diagnosen og vite hvorfor jeg har de utfordringene jeg har, var både godt og vondt. Godt å få forklaringen, vondt fordi jeg kunne blitt spart for mye smerte hvis jeg hadde visst dette før. Nå på medisiner føler jeg det tidvis enda sterkere. Tenk så mye fortvilelse og krefter jeg hadde spart, liksom? Men jeg tror det er en sorgprosess, over det som kunne ha vært hvis bare sånn og slik. Samboer som fikk diagnosen som barn, later til å ha litt motsatte følelser; han unngår helst snakk om diagnosen både for sin egen del og generelt. Det minner meg på at det er ikke sikkert livet hadde blitt så mye bedre likevel.

[AnonymBruker]

Jeg fikk diagosen da jeg var 49, men pga blodpropp i hjernen for noen år tilbake så får jeg ikke lov til å ta noen medisiner. Jeg skulle ønske jeg kunne prøvd medisiner mot ADHD.

Jeg følte litt lettelse over diagnosen, selv om det var overraskende at de ville utrede i det hele tatt. Etter diagnosen ble satt såh ar jeg skjønt at mesteparten av ting i livet mitt kan forklares med annet enn at jeg er "født vimsete, glemsom og dagdrømmerdronninga". 

Jeg har ca 1000 tanker samtidig og glemmer like fort som jeg tenker og det er slitsomt. Hadde vært deilig å hatt medisiner som fikk dempet tankekjøret.

Jeg har ikke hatt noen sorgfølelse over at jeg fikk diagnosen og hadde ikke tatt det som et nederlag om jeg skulle begynt på medisiner, men så har jeg ikke fått til så mye sånn ellers her i livet heller, så kan hende det har noe med det å gjøre.

Jeg syns det høres ut som du har virkelig stått på og er dyktig i det du har gjort TS. 

Anonymkode: f8ec3...2df

[AnonymBruker]

Tipper det er du som sliter med psykisk, som blir stresset over at ei du ble kjent med ønsker å holde kontakt, samt at du dømmer henne som ei som er psykisk utviklingshemmet - uten at du vet noe om henne personlig.

Hvem er du til å dømme henne -  da du har dine egne problemer (ADHD)?. 

 

Anonymkode: 19da1...e6c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Tipper det er du som sliter med psykisk, som blir stresset over at ei du ble kjent med ønsker å holde kontakt, samt at du dømmer henne som ei som er psykisk utviklingshemmet - uten at du vet noe om henne personlig.

Hvem er du til å dømme henne -  da du har dine egne problemer (ADHD)?. 

 

Anonymkode: 19da1...e6c

Innlegget kan slettes av moderator da det har blitt lagt inn i feil forum og feil fremstilt.

Beklager dette!

Anonymkode: 19da1...e6c

[VoksenApekatt]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Innlegget kan slettes av moderator da det har blitt lagt inn i feil forum og feil fremstilt.

Beklager dette!

Anonymkode: 19da1...e6c

Ja, bare flytt innlegget dit det hører hjemme 😊

[AnonymBruker]

Hvorfor få diagnosen hvis du ikke vil ha medisiner?

Anonymkode: 8fcb1...0fc

[VoksenApekatt]

Takk for svar alle sammen. Ser jeg plutselig ikke ble anonym her heller, men det spiller ingen rolle, skammer meg ikke for den jeg er 😊 Har fått til en del ting i livet, det er sant. Og ser en har skrevet her at det kan oppleves som en slags sorg. For meg dreier det seg først og fremst om at jeg var «mye» for folk rundt meg, og jeg forsto ikke hvorfor jeg ikke kunne dempe meg som de andre. Men på skolen funket alt bra, og da var det ingen varselklokker sol ringte. Jeg føler en del av barne-og spesielt ungdomsårene var preget av rastløshet og uro, som jeg nå forstår var ADHD. Så på en måte også fint å få en forklaring på det. 

[Caevel]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvorfor få diagnosen hvis du ikke vil ha medisiner?

Anonymkode: 8fcb1...0fc

Med en diagnose kan få en annen og bedre forståelse av seg selv, og man kan jobbe med de utfordringene man har på en mer produktiv måte. Man kan også få muligheten til å gå på kurs for å lære mer om hvordan man kan håndtere sin ADHD, noen DPSer tilbyr dette.

Bare det å vite at utfordringene man slitt med gjennom livet faktisk har et navn og en årsak, hjelper utrolig mye.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hvorfor få diagnosen hvis du ikke vil ha medisiner?

Anonymkode: 8fcb1...0fc

For å få litt forståelse for hvordan man er som person og hvorfor ting er slik og sånn og slutte å bebreide seg selv for noe man ikke kan noe for osv osv osv. 

Anonymkode: f8ec3...2df