Hvordan forhold har deres barn til deres foreldre?

[AnonymBruker]

Vi har to barn under 3 år, og har hatt noen hektiske år. Den yngste er alvorlig sykt, og det siste året har gått til sykehusopphold. 

Familien til samboer bor ikke alt for langt unna, og svigermor har vært barnevakt støtt og stadig når vi har vært mye på sykehus med den yngste. 

Foreldrene mine bor 3 timer unna, og min mor har uttrykt frustrasjonen over dette i lang tid. "Jeg skulle ønske dere var nærmere, så vi kunne hjelpe" "det er fælt at svigermor må sitte barnevakt hele tiden, jeg skulle ønske vi og kunne" "jeg håper dere kan komme hit noen dager, så kan dere slappe av og hente dere inn". 

Disse setningene er gjengangere. Og nå hadde vi faktisk en uke med sykehusfri, og hadde mulighet til å besøke foreldrene mine. Men det ble en eneste stor skuffelse og vi kunne like gjerne vært alene med barna. 

Samboeren min og det alvorlig syke barnet måtte legges inn på sykehus i løpet av ferien, og vi hadde et håp om at når vi da måtte kjøre til et fremmed sykehus - altså i nærheten av foreldrene mine, og ikke oss, at de kunne være barnevakt for eldstemann. Som min mor har sagt at hun ønsker nå i et halvt år. Men nei, barnet hadde det best med foreldrene sine. Så vi hadde med eldstemann til sykehuset i fem timer. Yngstemann ble innlagt, og jeg og eldstemann dro tilbake til foreldrene mine. 

Men det var null hjelp å hente. Jeg kunne ikke tisse uten å ta med barnet, fordi min mor skulle rydde inn i oppvaskmaskin. Jeg kunne ikke gå alene på rommet å skifte til joggebukse, fordi det var rett før nyhetene på NRK. Og det er forsåvidt helt greit. Men det er så trist når det er null interesse ellers. Barna vil ha kontakt, men det får de ikke. Mormor sitter å scroller på telefon og er mer opptatt av at en sparkesykkel er stjelt i nærområdet og morfar er mer opptatt av været. 

Jeg vet det er mange barn som ikke har besteforeldre, så vi er heldige der. Svigermor er fantastisk, og mine foreldre har dessverre ikke fått mulighet til å være med barna våres på grunn av covid og siden det ene barnet vårt et svært sykt. Men da når jeg får lovord i telefonen om hjelp, pass og søvn - så føles det vondt når barna ikke en gang blir sett. Dessuten har begge barna sovet ekstremt dårlig på natta, og mine foreldre tar en fillesak seg i mellom og blåser det opp til en stor greie. Og jeg som mor har hatt to timer med søvn hver natt, frustrert over null hjelp og småkrangling med foreldrene mine. 

Min mor ringte i stad og takket for koselige dager, og lurer på når vi kommer igjen. Jeg synes hele greia er flau. For svigermor er alltid den vi må spørre om barnevakt for eldstemann når yngste må legges inn på sykehus. Og vi sa nå før vi dro til mine foreldre, at det ble sikkert bedre nå - for nå ble eldste ordentlig trygg på mine foreldre, og de og kan hjelpe til. Men den gang ei.. 

Hva sier jeg til min mor når hun spør om besøk og slikt igjen? Hvis det har noe å si for saken, så er jeg fosterbarn og de er altså fosterforeldre. 

 

Anonymkode: 2b9ab...e7a

[AnonymBruker]

Mine foreldre skilte seg da jeg ble myndig og hadde flyttet ut. Hadde veldig godt forhold før det skjedde. 

Moren min flyttet langt av sted og ringer sjeldent. Ringer egentlig bare når hun skal ha noe.

Spør som regel om barnebarnet rett før hun vil noe. 

Min far har ikke flyttet og sender noen ganger i uken snaps. Svarer alltid på snaps jeg har sendt av barnebarnet. 

Han kommer sjeldent på besøk, men når han først gjør det så er barnebarnet 100% i fokus og det gjør meg veldig glad. 

De har flere barnebarn og det kan kanskje forklare hvorfor min mor ikke bryr seg, men samtidig så unnskylder det seg ikke. 

Anonymkode: 3a59f...77a

[AnonymBruker]

Jeg tenker at her må du bare innfinne deg med at de ikke kommer til å bli noen gode besteforeldre dessverre.

Det er vondt og tungt å oppdage det. Var også sånn for oss med svigers. Spesielt tungt var det nok for mannen. De lovet gull og grønne skoger men når det kom til stykket var det lite å hente og det passet aldri.

Så hvis vi skal på besøk hos de så vet vi det. At det er kun for besøket sin del og at vi ikke kan forvente noe av dem og at de ikke kommer til å avlaste oss.

Gull og grønne skoger jatter jeg bare med nå. De "Ååh vi skulle bodd nærmere så vi kunne hjelpe". Jeg "ja det hadde vært fint" og så begynne å snakke om noe annet.

Etter å ha omstilt forventningene våre til dem så har vi etterhvert fått mindre såre følelser rundt dem. Men vi besøker dem også mindre for det er mer avlastning i min familie. 

Hans søster derimot besøker vi ofte da hun er veldig interessert i barna våre og de elsker henne.

Anonymkode: 5b13c...0f9