Flere som mister kontakt med barna når de er tenåringer?

[AnonymBruker]

Jeg har alltid vært fornøyd med å ha to gutter egentlig, de har alltid vært gode venner og i all hovedsak veldig greie gutter som jeg har lekt masse med opp gjennom. Mens vi var en familie var det jeg som fant på ting å gjøre sammen både i hverdag og ferier, og vi har gjort mye gøy! Så ble jeg skilt og året etter fikk jeg kreft og faren deres tok helt over rollen som den som tok de med på ting. Han har ny kjæreste med barn på deres alder og jeg unner dem for all del all den moroa og gleden altså! Det er bare at selv om jeg er noenlunde frisk igjen, så sliter jeg veldig med å finne på noe som ungdommen vil gjøre sammen bare meg. De siste årene har det gått strakt nedover med entusiasmen deres for mine forslag, og i år har vi nådd bunnen føler jeg.  Ikke at de sier nei, men det er så tydelig at de helst ikke vil selv om de høflig sier ok. Jeg syns det er så utrolig trist. 😪 Vi ses til middag og kanskje en kort prat når de er på vei til kjøkkenet, og samtalene er ikke som før heller. Akkurat som de svinner bort fra meg. Jeg prøver å trøste meg med at det er en fase, men er det det? Burde jeg bare fortsette å ta de med på aktiviteter som kun jeg gleder meg over for at vi fortsatt skal oppleve ting sammen som den lille familien vi er? De er 13 og 15. Andre som har erfaringer eller betraktninger som kan hjelpe meg litt?

Anonymkode: 9dd89...d27

[Trolltunge]

Jeg føler at jeg står litt med lua i hånden og ber om tid og oppmerksomhet ganske ofte ja, men prøver å sette pris på de smulene jeg får, og være glad for at de har sine interesser og virker å være trygge og å trives.

Klarte for eksempel å lokke min datter med på hytta en tur, og hun gjorde det helt klart for min skyld, men hun koste seg også, og det ble verdifull mor- og datter tid. Så for min del kommer jeg nok til å lokke med tross laber interesse i utgangspunktet jevnlig også fremover, men jeg prøver også å respektere at dette er en tid der mor og far ikke er førsteprioritet. Slik var jeg selv i den alderen også, men det ble mye kos med familien senere, da jeg selv ble mor, og satte mer pris på slikt igjen. 

[AnonymBruker]

De er tenåringer, det er helt normalt. Jeg  er ikke ute på ting med min sønn på 16, heller. Men du er likevel mamma og en viktig person i deres liv. Det skal du aldri tvile på. 

Anonymkode: f98cf...41f

[AnonymBruker]

Takk for svar, ja jeg håper jeg er viktig for dem og de "kommer tilbake" senere. Jeg tror litt av problemet mitt er sårheten over at min eks med ny dame reiser på flere ukers ferie med dem og de får den familietiden som jeg ikke klarer å skape alene. Klart det er morsommere å være på restaurant i syden med far, stemor og to kule stesøsken enn å gå ut med bare mamma liksom. Det viktigste for barna er at de samler gode minner fra barndommen, men det er trist å tenke på all den tiden jeg ikke får med dem fordi jeg ikke kan tilby det samme. Vi har vært på en liten ferietur sammen altså, bare for å ikke svartmale det helt her, men det er så lite i forhold til hva jeg er vandt med. 

TS

Anonymkode: 9dd89...d27

[AnonymBruker]

Ja, jeg kjenner litt på den selv. Har 2 barn, gutt på 13 og jente på 12 år. Han på 13 er lite interessert i å finne på noe med meg, en sjelden gang ser vi film sammen eller jeg får han med på en runde med kort-spill ☺️ Nå bor også jeg å pappaen ett lite stykke unna hverandre, men i samme krets der u.skolen er. Nå har han faktisk ymtet frampå at han vil bo fast hos pappaen, for i nabolaget til pappaen bor flesteparten av vennene hans. Det river i hjertet mitt, for føler at da vil jeg miste han totalt. Jenta på 12 er motsatt, hun er skikkelig mamma-jente og vil ligge i armkroken min hver kveld i sofaen, enn så lenge 😜 

Anonymkode: d64a1...757

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Ja, jeg kjenner litt på den selv. Har 2 barn, gutt på 13 og jente på 12 år. Han på 13 er lite interessert i å finne på noe med meg, en sjelden gang ser vi film sammen eller jeg får han med på en runde med kort-spill ☺️ Nå bor også jeg å pappaen ett lite stykke unna hverandre, men i samme krets der u.skolen er. Nå har han faktisk ymtet frampå at han vil bo fast hos pappaen, for i nabolaget til pappaen bor flesteparten av vennene hans. Det river i hjertet mitt, for føler at da vil jeg miste han totalt. Jenta på 12 er motsatt, hun er skikkelig mamma-jente og vil ligge i armkroken min hver kveld i sofaen, enn så lenge 😜 

Anonymkode: d64a1...757

Det kan hende jenta di merker at du er sår overfor broren, og hun da kompenserer. Bare pass på litt, så hun ikke føler på det.

Anonymkode: a6c7c...6fb

[AnonymBruker]

Litt som de sa det i Modern Family: Raising a kid is like sending a rocket ship to the moon. You spend the early years in constant contact, and then one day, around the teenage years, they go around the dark side and they're gone. All you can do is wait for that faint signal that says they're coming back

Anonymkode: cf72f...de0

[AnonymBruker]

Har en sønn på 17, vi har mye kvalitetstid på ferier og turer. Alpereise i vinterferie og dagsturer i alpinttrekket gjennom vinteren, snowboard er en felles interrese så det har vi gjort flittig siden han var liten gutt. Sommerferier til destinasjoner han foreslår og som jeg også synes er interessante. I høstferien reiser vi på storbyferie til en hovedstad ingen av oss har vært før. Planlegger sammen hva vi vil oppleve og se, han får som regel trumfe gjennom med sine ønsker

Dette fordrer jo en viss økonomi, så er sikkert ikke ett alternativ for alle dessverre. 

I hverdagen så spiser vi middag sammen. Og ser serier, vi har sett Vikings, Got, mye marvel og lignende de siste årene. Får pratet en del når vi sitter sammen i sofaen, så tenker det er en undervurdert aktivitet med tenåringer.

Jeg har også spilt fifa og zelda sammen med ham, det synes jeg er helt ok om ikke det kjekkeste i verden.

Ellers er det lite aktiviteter/samtaler sånn utenom i hverdagen og jeg tenker det er helt normalt med tenåringer.

 

 

Anonymkode: 23df4...31e

[AnonymBruker]

Du kan trøste deg med at de er helt normale tenåringer. Som regel avslår de ikke aktiviteter fordi de ikke vil være med deg, men fordi noe annet frister mer.

For eksempel YouTube, avslapping, gaming, chatting, den typen ting. De er jo midt i den verste usikkerheten, og klart foreldrene som "alltid" har vært der er noe de tar for gitt.

Trøst deg med det. At de tar deg for gitt. 

At du alltid er der - det vet de. At du alltid stiller opp - det vet de. At du vil være med, trøste, snakke og henge, det vet de godt.

Den sikkerheten er det kun de beste foreldrene som kan tilby

Anonymkode: d4cda...bc8

[AnonymBruker]

Jeg har en sønn, og vi er veldig ulike. Han synes det er mer gøy å finne på ting med faren, eller aller helst vennene sine, noe jeg forstår. Han er ikke blitt 12 enda, så det blir nok mindre og mindre tid til og med mamma. 

Anonymkode: 8288c...5f0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Jeg har alltid vært fornøyd med å ha to gutter egentlig, de har alltid vært gode venner og i all hovedsak veldig greie gutter som jeg har lekt masse med opp gjennom. Mens vi var en familie var det jeg som fant på ting å gjøre sammen både i hverdag og ferier, og vi har gjort mye gøy! Så ble jeg skilt og året etter fikk jeg kreft og faren deres tok helt over rollen som den som tok de med på ting. Han har ny kjæreste med barn på deres alder og jeg unner dem for all del all den moroa og gleden altså! Det er bare at selv om jeg er noenlunde frisk igjen, så sliter jeg veldig med å finne på noe som ungdommen vil gjøre sammen bare meg. De siste årene har det gått strakt nedover med entusiasmen deres for mine forslag, og i år har vi nådd bunnen føler jeg.  Ikke at de sier nei, men det er så tydelig at de helst ikke vil selv om de høflig sier ok. Jeg syns det er så utrolig trist. 😪 Vi ses til middag og kanskje en kort prat når de er på vei til kjøkkenet, og samtalene er ikke som før heller. Akkurat som de svinner bort fra meg. Jeg prøver å trøste meg med at det er en fase, men er det det? Burde jeg bare fortsette å ta de med på aktiviteter som kun jeg gleder meg over for at vi fortsatt skal oppleve ting sammen som den lille familien vi er? De er 13 og 15. Andre som har erfaringer eller betraktninger som kan hjelpe meg litt?

Anonymkode: 9dd89...d27

Vær forsiktig! En dag tar de plutselig livet av seg. Du MÅ holde tråden! Du MÅ engasjere deg! 

Anonymkode: 43f8d...ffb

[Gjest ti10]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Vær forsiktig! En dag tar de plutselig livet av seg. Du MÅ holde tråden! Du MÅ engasjere deg! 

Anonymkode: 43f8d...ffb

Hva slags kommentar er det der?

[AnonymBruker]

ti10 skrev (Akkurat nå):

Hva slags kommentar er det der?

Det er et reelt samfunnsproblem. Norge ligger så langt etter her, selv om «plutselige» selvmord blant innestengte gutter forekommer oftere og oftere.

https://www.suicidezero.se/livsviktigasnack/
 

Sverige har en nettside for å motivere foreldre til å holde i trådene. 
 

Dersom du ikke snakker med barna, hvem tar pornopraten?

Anonymkode: 43f8d...ffb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

Det er et reelt samfunnsproblem. Norge ligger så langt etter her, selv om «plutselige» selvmord blant innestengte gutter forekommer oftere og oftere.

https://www.suicidezero.se/livsviktigasnack/
 

Sverige har en nettside for å motivere foreldre til å holde i trådene. 
 

Dersom du ikke snakker med barna, hvem tar pornopraten?

Anonymkode: 43f8d...ffb

Slapp av, pornopraten tok jeg for et par måneder siden. Og har snakket om kropp og seksualitet og følelser fra de kunne prate. I det siste merker jeg at flere ting er kleint og de vil ikke være med så mye mer. Men etter alle de andre fine svarene her er jeg beroliget med at alt er normalt. 😊 Mine gutter er ikke innestengte, de foretrekker trening og venner fremfor foreldre.

Takk for svar alle sammen. 💜
 

TS

Anonymkode: 9dd89...d27