Blir jeg bortskjemt av å være singel og barnløs?

[AnonymBruker]

Jeg har aldri hatt et forhold,datet eller hatt noe fuckforhold-opplegg (helt frivillig). Har heller ingen barn. Har mistet kontakt med flere venninner som ble mødre og giftet seg , men noen har jeg fortsatt kontakt med. Jeg ser jo hvor mye ansvar de må ta og alt de er nødt til å stille opp på når det gjelder familien. I tillegg til jobb. Jeg har aldri noen gang arrangert noe som helst eller trengt å ta noe ansvar (jobber på en veldig rolig arbeidsplass) , og merker at jeg hater mer og mer å bli bedt om noe eller møte opp på ting hvis noen spør. Det kan faktisk bare være noe sånt som å ta kontakt med noen pga. et selskap f.eks. Har jo bodd alene og klart meg selv siden jeg var 18 , og er 34 nå. Lurer på om man rett og slett blir skikkelig bortskjemt av det. Har jo folk rundt meg som jeg bryr meg om, men er ikke noen familiær person. 

Anonymkode: c4333...d63

[AnonymBruker]

Det skulle stå familie person*

Anonymkode: c4333...d63

[AnonymBruker]

Bortskjemt i forhold til hva da? Eneste jeg kan komme på som ulempe er at sjokket ganske blir ekstra stort om du noensinne skulle få egen familie (barn) eller bli samboer. Jeg datet en fyr på 41, som hadde vært singel for alltid, barnløs og aldri bodd i kollektiv engang - og for meg som har barn og aldri har bodd alene (flyttet hjemmefra inn i kollektiv, så fra kollektiv med kjæreste og så med barn i tillegg, for så å bli singel - men jeg bor jo fortsatt med barn,  merket at han var blitt rimelig sær og absolutt ikke vant med å skulle ta hensyn til noen andre enn seg selv 😛 Det ble litt vanskelig og håpløst.  

Anonymkode: 2ad37...25d

[Raven.Writingdesk]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg har aldri hatt et forhold,datet eller hatt noe fuckforhold-opplegg (helt frivillig). Har heller ingen barn. Har mistet kontakt med flere venninner som ble mødre og giftet seg , men noen har jeg fortsatt kontakt med. Jeg ser jo hvor mye ansvar de må ta og alt de er nødt til å stille opp på når det gjelder familien. I tillegg til jobb. Jeg har aldri noen gang arrangert noe som helst eller trengt å ta noe ansvar (jobber på en veldig rolig arbeidsplass) , og merker at jeg hater mer og mer å bli bedt om noe eller møte opp på ting hvis noen spør. Det kan faktisk bare være noe sånt som å ta kontakt med noen pga. et selskap f.eks. Har jo bodd alene og klart meg selv siden jeg var 18 , og er 34 nå. Lurer på om man rett og slett blir skikkelig bortskjemt av det. Har jo folk rundt meg som jeg bryr meg om, men er ikke noen familiær person. 

Anonymkode: c4333...d63

Jeg synes det er flott at du reflekterer over dette selv. Ja, en del som ikke har hatt ansvaret av hverken barn, familieliv, samliv, eller belastende arbeid, vil jeg påstå kan bli litt bortskjemt, i den forstand at de ikke forstår hva ovennevnte ting krever av noen, og derav igjen; hvis de blir bedt om de enkleste oppgaver,  takler de dette dårlig fordi de er rett og slett ikke vant med å ha noe som helst ansvar. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Bortskjemt i forhold til hva da? Eneste jeg kan komme på som ulempe er at sjokket ganske blir ekstra stort om du noensinne skulle få egen familie (barn) eller bli samboer. Jeg datet en fyr på 41, som hadde vært singel for alltid, barnløs og aldri bodd i kollektiv engang - og for meg som har barn og aldri har bodd alene (flyttet hjemmefra inn i kollektiv, så fra kollektiv med kjæreste og så med barn i tillegg, for så å bli singel - men jeg bor jo fortsatt med barn,  merket at han var blitt rimelig sær og absolutt ikke vant med å skulle ta hensyn til noen andre enn seg selv 😛 Det ble litt vanskelig og håpløst.  

Anonymkode: 2ad37...25d

Ja , det er det siste du skriver det jeg mener. Det med å ikke være vant med å ta hensyn til andre sånn i hverdagen hjemme. Man tar jo hensyn til andre når man ikke er hjemme naturligvis, men det blir utrolig slitsomt over lengre tid.

Anonymkode: c4333...d63

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

... Jeg har aldri noen gang arrangert noe som helst eller trengt å ta noe ansvar...

Anonymkode: c4333...d63

Dette er rarere enn at du ikke har barn. 

Anonymkode: 6bed5...401

[AnonymBruker]

Jeg er rimelig sikker på at jeg er blitt bortskjemt av det. Jobber i barnehage og den følelsen av å komme hjem og kunne henge av seg alt voksenansvar og andres krav og forventninger i gangen når jeg kommer hjem og ha resten av dagen være bare min, fylt med bare ting jeg har lyst til, det kommer jeg aldri til å gi fra meg. Sånn har jeg hatt det i mange år nå, og om noen skulle kommet inn og prøvd å forandre på det med å ville lage familie med meg, så hadde det blitt mye dårlig stemning tror jeg. 

Anonymkode: 618a5...26c

[AnonymBruker]

Jeg er også singel og barnløs, og har bodd alene i mange år. Jeg føler meg ikke bortskjemt generelt sett, jo kanskje akkurat i forhold til at jeg styrer min egen fritid som jeg vil, jeg kan legge meg når jeg vil, stå opp når jeg vil, spise når og hva jeg vil, se hva jeg vil på TV, høre på den podkasten eller musikken jeg vil, slå av alt av lyd og finne en god bok.. så ja, dette er nok noe mange i forhold og barn lengter etter, noen ganger. Men jeg er ekstremt mye alene, da venninner er veldig opptatt med jobb og familieliv. Det er ikke sånn som dette jeg ønsker å leve, jeg ønsker å ha folk rundt meg som jeg er glad i, både kjæreste, barn og venninner, men det er altså svært lite av alt sosialt. Så «bortskjemt»? Føler ikke det, nei.

Anonymkode: a8b6c...a9a

[AnonymBruker]

Raven.Writingdesk skrev (8 minutter siden):

Jeg synes det er flott at du reflekterer over dette selv. Ja, en del som ikke har hatt ansvaret av hverken barn, familieliv, samliv, eller belastende arbeid, vil jeg påstå kan bli litt bortskjemt, i den forstand at de ikke forstår hva ovennevnte ting krever av noen, og derav igjen; hvis de blir bedt om de enkleste oppgaver,  takler de dette dårlig fordi de er rett og slett ikke vant med å ha noe som helst ansvar. 

Ja, jeg satt å tenkte på dette her om dagen. Man har nok blitt litt for sær når man tenker "hvorfor skal jeg gjøre det for deg?" "Hvorfor ringer du å snakker med meg om dette?" osv... Dette er selvfølgelig ikke noe jeg sier til de jeg snakker med, men jeg har lett for å tenke sånn. Burde vel heller tenkt "hvorfor skal jeg ikke gjøre dette? Har jo ingen andre å ta ansvar for eller andre planer." 

Anonymkode: c4333...d63

[Festlig]

Vanskelig å si. 
Det som vil bli vanskelig er når du evt havner i en situasjon der du trenger hjelp fra andre, enten praktisk eller helsemessig, så har du dessverre ikke opparbeidet deg en goodwill hos andre. 
Da kan det bli vrient å få hjelp når du trenger det 

[AnonymBruker]

AnonymBruker ..a9a her, jeg legger til at jeg alltid har vært en person som tar hensyn til andre, nesten overdrevet, så om jeg hadde vært så heldig å få en partner så tror jeg at jeg hadde vært både forståelsesfull og hensynsfull til hans ønsker og behov, og at jeg selvfølgelig hadde forventet det samme tilbake.

Anonymkode: a8b6c...a9a

[Daria]

Jeg synes bortskjemt er feil ord - som singel må man ta vare på seg selv, det er ingen som skjemmer meg bort eller tar noe ansvar for meg. Man får andre vaner og har andre muligheter enn de med barn og familie har; enhver tilpasser seg det livet og de omstendighetene man lever under. Som langvarig singel og aleneboer har jeg nok lagt meg til en del sære vaner, men jeg er ikke nødvendigvis mindre fleksibel og mer rigid enn venninner med barn. Forskjellen er mest at jeg ikke har noen andre å "skylde" på og vise til.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg er rimelig sikker på at jeg er blitt bortskjemt av det. Jobber i barnehage og den følelsen av å komme hjem og kunne henge av seg alt voksenansvar og andres krav og forventninger i gangen når jeg kommer hjem og ha resten av dagen være bare min, fylt med bare ting jeg har lyst til, det kommer jeg aldri til å gi fra meg. Sånn har jeg hatt det i mange år nå, og om noen skulle kommet inn og prøvd å forandre på det med å ville lage familie med meg, så hadde det blitt mye dårlig stemning tror jeg. 

Anonymkode: 618a5...26c

Jeg har ikke barn, men "legger ikke av meg voksenansvar etter jobb". Etter jobb skal katten ha mat, huset vaskes og ting må handles inn, jeg har flere frivillige verv, det er alltid noen som har bursdag, familie og venner trenger min hjelp med x og y etc. Dette kommer i tillegg når jeg evt får barn. 

Anonymkode: 6bed5...401

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Dette er rarere enn at du ikke har barn. 

Anonymkode: 6bed5...401

M54 her. Jeg skjønner det godt. Jeg tok ansvar for mine barn, men å arrangere ting,  ha prosjekt, eller personalansvar, har jeg holdt meg langt unna. Arrangerer heller ingen ting på fritida. Den slags involvering er som regel selvvalgt.  

Anonymkode: a3aca...2bf

[AnonymBruker]

Festlig skrev (7 minutter siden):

Vanskelig å si. 
Det som vil bli vanskelig er når du evt havner i en situasjon der du trenger hjelp fra andre, enten praktisk eller helsemessig, så har du dessverre ikke opparbeidet deg en goodwill hos andre. 
Da kan det bli vrient å få hjelp når du trenger det 

Jeg slår jo ikke hånden av folk eller nekter å gjøre noen en tjeneste. Jeg bare merker at jeg blir mer og mer sær. De jeg har mistet kontakt med over tid har på en måte bare forduftet.

Anonymkode: c4333...d63

[skreppamedleppa]

Alle livsvalg har sine + og sine - her i livet. Mennesker som alltid har bodd med noen og aldri har vært vandt til å bo alene kan bli lite selvstendig og være avhengig av å alltid ha noen der og fikse lite i livet sitt selv. Mens de som alltid har vært vandt til å bo alene kan bli sære på sine ting og bortskjemt på å gjøre ting på sin måte, selvfølgelig for hvordan ellers skulle en gjøre ting? På den måten som passer nabo "per" best liksom? Nei det blir jo helt feil og meget teit.... En bestemmer jo over sitt eget liv og ønsker en å ha det slik så er det jo ikke noe galt med dette igrunn, det går jo ikke ut over noen. I det en velger vekk barn så velger en også frihet til å bestemme veldig mye i eget liv, det er en realitet, hva en gjør med denne friheten og hvordan en plasserer den avhenger av hvordan du er som person og dine personlige egenskaper, empati, hva du synes er viktig, mm. 

[AnonymBruker]

Jeg har en person i familien akkurat som deg. Vedkommende stiller opp hvis det er årsmøte i borettslaget, ved enkle tjenester osv, men det er veldig merkbart at det med tida har vokst fram et «ork» hos denne personen. Det blir ikke sagt noe direkte, men det er mange måter å uttrykke seg på. Resultatet er at vi andre regner mindre og mindre med vedkommende. Fra mitt ståsted er ikke dette å være bortskjemt, men særhet som blir sterkere og sterkere jo lenger personen lever på denne måten. Selv er jeg godt inne i hamsterhjulet med jobb og små barn, og selv om jeg innimellom kan bli skikkelig misunnelig på de som har null forpliktelser, hadde jeg allikevel ikke byttet. Men vi er forskjellige, og jeg er helt sikker på at personen i min familie heller ikke ville byttet med meg. Så lenge du har det godt i ditt liv, TS, og er reflektert rundt problemstillinger som dukker opp rundt dette, så ser jeg ikke problemet. 

Anonymkode: e53f4...832

[AnonymBruker]

Bortskjemt er kanskje feil ord men du beskriver jo noen dårlige uvaner når du tenker "hvorfor forteller du dette til meg"? Når noen forteller noe. Det høres ut som at du har fått en litt for stor vane med å bare være deg selv og det kan jo skade deg både når du skal forme et forhold og beholde venner. 

Anonymkode: 16ae7...b24

[Festlig]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg slår jo ikke hånden av folk eller nekter å gjøre noen en tjeneste. Jeg bare merker at jeg blir mer og mer sær. De jeg har mistet kontakt med over tid har på en måte bare forduftet.

Anonymkode: c4333...d63

Det har med at en ikke har felles interesser lenger. 
Har du invitert noen på middag eller kaffe og kaker ? 
Tatt med nieser og nevøer på kino feks? 

Når en ikke trenger å sette seg som to eller tre på prioriteringslista så lærer en seg ikke det at en bør stoppe opp og tenke over hvordan en blir oppfattet av andre i en sosial setting. 
En blir sær og mindre fleksibel. 
Jeg tror at motmiddelet kan være å engasjere seg i en frivillighetsorganisasjon 

[AnonymBruker]

Festlig skrev (10 minutter siden):

Det har med at en ikke har felles interesser lenger. 
Har du invitert noen på middag eller kaffe og kaker ? 
Tatt med nieser og nevøer på kino feks? 

Når en ikke trenger å sette seg som to eller tre på prioriteringslista så lærer en seg ikke det at en bør stoppe opp og tenke over hvordan en blir oppfattet av andre i en sosial setting. 
En blir sær og mindre fleksibel. 
Jeg tror at motmiddelet kan være å engasjere seg i en frivillighetsorganisasjon 

Jeg er ikke så god på å ta kontakt. De fleste er jo så opptatte med sitt. 

Ja, man blir jo sær selvfølgelig. Jeg har tidligere vært besøksvenn, men det er lenge siden.

Anonymkode: c4333...d63