Er jeg et dårlig menneske fordi jeg ikke vil ha barn? Dårlig samvittighet ovenfor samboer.

[AnonymBruker]

Jeg er 33 år gammel, samboer på fjerde året med den mest kjærlige og snille mannen jeg noen gang har møtt. 
Vi har det veldig fint sammen, ler mye, koser oss i hverandres selskap og bare nyter livet sammen. 
I starten sa han at han ønsket seg barn i fremtiden, jeg var veldig klar på min usikkerhet rundt dette ønsket, da jeg aldri har kjent dette kallet til å bli mamma. 
Aldri hatt et sterkt ønske om egne barn.

Det ble snakk om dette på jobb her forleden, hvor jeg ble spurt om ikke vi skulle slå til snart! (Jeg er noen år eldre enn samboeren).

Jeg sa at "det vet jeg ikke, kanskje jeg ikke vil ha barn?" Da sa han ene kollegaen at jeg måtte huske at jeg ikke var uerstattelig, og at det var dumt å robbe samboeren min for muligheten til egne unger😔 kjente jeg knakk sammen innvendig.
 

Vi snakket om dette forleden, samboeren og jeg, og han er veldig klar på at hvis ikke vi skal få barn sammen, så er ikke ønsket om barn like stort. Det er meg han evt ville hatt barn med, og vil jeg ikke det, så mener han bestemt at vi kan få et fint liv sammen oss to. Han ler nesten av meg når jeg foreslår å la han gå pga dette.
Jeg kjenner jeg blir kvelt av dårlig samvittighet. Skal jeg virkelig ta fra han muligheten for egne barn?😞 Jeg har fått en bitende tanke om å bare gå fra han, slik at han får muligheten til å møte en kvinne å få barn med. Vi snakker veldig åpent om dette her, og han nekter plent når jeg foreslår å gå hver vår vei. Han vil ikke ha barn med noen andre sier han. 

Men man blir jo hele tiden møtt med skeptiske blikk når man nevner at barn kanskje er utelukket. "Du kommer til å angre!"  er en typisk gjenganger. "Hvem skal ta vare på dere når dere blir gamle da?" "Ganske egoistisk å ikke ville ha barn!" "Skal ikke moren din få oppleve å bli bestemor hun da?" og ikke minst "Du kommer ikke til å føle at livet er komplett uten barn!".. og alle disse sier at de er så lykkelige, og aldri kunne tenkt seg å vært foruten disse barna.

Jeg er fysisk uvell idag, klarte ikke dra på trening, maten kommer opp igjen.. Jeg er så livredd at samboeren en dag skal åpne øynene og kanskje bære nag til meg for at jeg ikke ga han barn😔 

 

Anonymkode: 8b1cf...789

[AnonymBruker]

Hvis han er noen år yngre enn deg har han jo 30-40 år på seg til å bli far.

Slapp helt av, når det blir slutt mellom dere (om noen år eller om tjue år) så får han nok barn med neste ganske fort.

Ikke noe å stresse med

Anonymkode: 71467...613

[Tone83]

Han velger jo selv å ikke få barn når han blir med deg, er ikke du som fratar han noe. Du må la han bestemme det der selv, han er ikke et barn.. 

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Hvis han er noen år yngre enn deg har han jo 30-40 år på seg til å bli far.

Slapp helt av, når det blir slutt mellom dere (om noen år eller om tjue år) så får han nok barn med neste ganske fort.

Ikke noe å stresse med

Anonymkode: 71467...613

Virker ikke som du helt forsto HI.

TS frarøver ikke sin samboer muligheten til noe som helst, han vet om hennes tanker rundt det å skulle få barn/ikke få barn og greier jo fint å forholde seg til det. Andre ville kanskje gått sin vei, men han velger altså selv å bli: det er hans eget valg.

Da er det heller sånne som deg og TS' kollega som mater hennes dårlige samvittighet og bare gjør vondt verre.

Anonymkode: 9c6c1...465

[AnonymBruker]

«Du kan jo komme til å angre», er vel det dummeste argumentet noengang. Du kan også komme til å angre på at du fikk barn selv om du egentlig ikke ønsket det, det må jo være uendelig mye verre 🤷🏻‍♂️

Anonymkode: 74506...8fc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Virker ikke som du helt forsto HI.

TS frarøver ikke sin samboer muligheten til noe som helst, han vet om hennes tanker rundt det å skulle få barn/ikke få barn og greier jo fint å forholde seg til det. Andre ville kanskje gått sin vei, men han velger altså selv å bli: det er hans eget valg.

Da er det heller sånne som deg og TS' kollega som mater hennes dårlige samvittighet og bare gjør vondt verre.

Anonymkode: 9c6c1...465

Hæ?

Sier bare at TS ikke trenger å ja dårlig samvittighet. Hun har 10-15 år på seg, han har tre ganger så lang tid.

Hvis han virkelig ønsker barn får han det med nestemann han er i et forhold med. Han har kjempegod tid.

Anonymkode: 71467...613

[Nooni]

Folk altså ... 
Jeg blir helt oppgitt over folk som absolutt skal "prakke" barn på kvinner, i den forstand at de virkelig legger brei-sia til når de argumenterer om alle fordelene. Jeg har barn, er selvsagt glad for at jeg har fått dem og har aldri angret et sekund, men det å få barn er et personlig valg man tar. At du ikke ønsker barn er HELT GREIT. Det er provoserende at du så ofte blir konfrontert med dette valget. Jeg sier da aldri til kvinner med barn: Tenk så mye deiligere det hadde vært om du ikke hadde hatt barn, du kunne reist og brukt penger på det du ønsker og i tillegg slipper du å bruke penger på den drittungen av en sønn du har som lever på deg og oppfører seg som han er på et hotell med 24/7 service. 

Du er åpen med samboeren din og han har tatt et selvstendig valg på at han ønsker å være sammen med deg selv om du ikke ønsker barn. Flott det. Kvitt deg med den dårlige samvittigheten og vær stolt av at du er åpen og at dere kommuniserer så godt sammen. 

Endret 9. juli 2022 av Nooni

[AnonymBruker]

For en ufyselig kollega som satte sånne griller i hodet ditt. Hvis du ikke ønsker barn og samboeren dun synes det er helt ok, så er det helt ok. Dårlig gjort av andre å problematisere og skape unødig dårlig samvittighet. Å blande seg inn i andres privatliv på den måten er frekt.

Anonymkode: b9ce2...ac4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Jeg er 33 år gammel, samboer på fjerde året med den mest kjærlige og snille mannen jeg noen gang har møtt. 
Vi har det veldig fint sammen, ler mye, koser oss i hverandres selskap og bare nyter livet sammen. 
I starten sa han at han ønsket seg barn i fremtiden, jeg var veldig klar på min usikkerhet rundt dette ønsket, da jeg aldri har kjent dette kallet til å bli mamma. 
Aldri hatt et sterkt ønske om egne barn.

Det ble snakk om dette på jobb her forleden, hvor jeg ble spurt om ikke vi skulle slå til snart! (Jeg er noen år eldre enn samboeren).

Jeg sa at "det vet jeg ikke, kanskje jeg ikke vil ha barn?" Da sa han ene kollegaen at jeg måtte huske at jeg ikke var uerstattelig, og at det var dumt å robbe samboeren min for muligheten til egne unger😔 kjente jeg knakk sammen innvendig.
 

Vi snakket om dette forleden, samboeren og jeg, og han er veldig klar på at hvis ikke vi skal få barn sammen, så er ikke ønsket om barn like stort. Det er meg han evt ville hatt barn med, og vil jeg ikke det, så mener han bestemt at vi kan få et fint liv sammen oss to. Han ler nesten av meg når jeg foreslår å la han gå pga dette.
Jeg kjenner jeg blir kvelt av dårlig samvittighet. Skal jeg virkelig ta fra han muligheten for egne barn?😞 Jeg har fått en bitende tanke om å bare gå fra han, slik at han får muligheten til å møte en kvinne å få barn med. Vi snakker veldig åpent om dette her, og han nekter plent når jeg foreslår å gå hver vår vei. Han vil ikke ha barn med noen andre sier han. 

Men man blir jo hele tiden møtt med skeptiske blikk når man nevner at barn kanskje er utelukket. "Du kommer til å angre!"  er en typisk gjenganger. "Hvem skal ta vare på dere når dere blir gamle da?" "Ganske egoistisk å ikke ville ha barn!" "Skal ikke moren din få oppleve å bli bestemor hun da?" og ikke minst "Du kommer ikke til å føle at livet er komplett uten barn!".. og alle disse sier at de er så lykkelige, og aldri kunne tenkt seg å vært foruten disse barna.

Jeg er fysisk uvell idag, klarte ikke dra på trening, maten kommer opp igjen.. Jeg er så livredd at samboeren en dag skal åpne øynene og kanskje bære nag til meg for at jeg ikke ga han barn😔 

 

Anonymkode: 8b1cf...789

Overlat den drømmen og hva han gjør til han selv du. 

Anonymkode: 56ec9...466

[got2go]

Han er voksen. Du har sagt hva du ikke vil, det er opp til han om han kan leve med det. Han sier at han kan det, så da må du stole på det han sier.

[AnonymBruker]

Ts, jeg synes du skal respektere og stole på din samboer istedenfor å behandle han som et barn. Han er en voksen person som er i stand til å ta egne avgjørelser.

Om han sier at det er viktigere for han å leve livet sitt med deg enn det er å få barn, så er det det. Og om han noen gang skulle føle annerledes, så kan han gå da. Det er INGEN grunn til at du skal slå opp med han nå. Stol på at han faktisk klarer å ta avgjørelser for seg selv.

Og du, vil du ikke ha barn, så sier du bare rett ut at du ikke ønsker barn. Hva andre mener og føler om barn spiller ingen rolle. 

 

Anonymkode: a3225...c46

[AnonymBruker]

Først og fremst.. for en kollega..😳

Jeg ønsker ikke/ kunne ikke pga fysisk helse få barn. Mann var usikker i starten men landet på at det var til å leve med. Jeg tenkte da at han har valgt det, var evig takknemlig da han føltes som min store kjærlighet. Mye kan skje og angres på i livet. Vi ofrer jo noe for våre partnere ofte på veiskiller gjennom livet. Hvor man skal bo, feriesteder som passer begge osv. noe stort noe mindre stort. Den ene kan bli syk og man må «ofre» noe kanskje en periode. Det vet man aldri og man kan ikke forutsi livet.
Vi har vært sammen 11 år og det med barn har ikke blitt et tema etter det ble lagt bort. Men jeg husker godt at han har valgt meg likevel og prøver å gjøre livet hans/vårt bra🙂❤️ Jeg tenker dette kan gå fint og at du nok etter hvert vil føle deg trygg på at han har valgt dette og da står ved det. Vi må på en måte velge stole på vår partner og at denne velger oss. 

Ang verden rundt så er jo det så klart slitsomt. Men mulig det er lettere når du har mer landet. Jeg kan tulle med det nå. På jobb f eks. «Skal du selge dopapir på dugnad for barnets fotballag du i kveld ja? « Jeg skal ut på middag og vin med kjæresten. Så kan jeg og kollega smile over det begge og vite at vi begge er fornøyde med det valget🥰

Anonymkode: 3065d...ef1

[Daria]

Samboeren din mener at det livet han har med deg nå er viktigere enn det potensielle, hypotetiske livet han kunne hatt md barn. Stol på at han er en voksen mann som kan tenke selv og mener det han sier, gled deg over å ha et sterkt forhold med en mann som åpenbart elsker deg høyt og blås en lang marsj i teite kollegaer og andre som mener masse om ting de hverken har noe med eller vet noe om.

[AnonymBruker]

Du gjør to feil.

Han er et voksent og oppegående menneske, som må ta sine valg. Om han vil gå fordi du ikke vil ha barn, så får han velge å gå. Det er ikke ditt valg å ta. 

Du snakker i vei om dette til kollegaer og diverse. Jeg er selv 40, gift, og frivillig barnløs. For meg har det alltid vært et "ikke-din-sak" tema. Nettopp fordi folk er så vanvittig ufølsomme og lite forståelsesfulle til dette. Slutt å være så åpen.

Anonymkode: c4c71...14a

[Lovis Fenja]

Det er jo tydeligvis ikke kjempeviktig for han siden han med en gang sier at dere kan leve fint uten, så her kan du bare puste ut. Gi faen i sånne folk som han duste kollegaen! Jeg har flere vennepar som har valgt å ikke få barn og de lever fantastiske liv og har sikkert bedre forhold enn de fleste som fikk barn sammen

Ikke la andres forventinger og meninger påvirke deg i det hele tatt. Det er kun du og samboeren som har noe dere skulle ha sagt og han er helt ok med at du ikke vil.

Så ikke ødelegg det fine dere har ved å mistro hva han forteller deg. Han er voksen! Respekter han og ta han på hans ord!

[AnonymBruker]

Altså alt vi gjør med barna, kunne vi gjort alene også... 

Og de maser og krangler dagen lang 

Anonymkode: 6daa3...2fe

[AnonymBruker]

Det er hans ansvar å bli pappa om han virkelig ønsker det. Du skal ikke tvinge deg gjennom prøving, svangerskap, oppdragelse og å gi slipp på ditt eget liv for å tilfredsstille hans behov for å bli pappa. Vil han veldig gjerne ha barn? Da må han gå fra deg og finne en kvinne som vil ha barn med han. Men han har tatt et valg. Han vil være med deg. Da vet han hva han (ikke) får. Det er han klar over. Du skal slippe dårlig samvittighet. Du tvinger han ikke til å forbli barnløs.

Anonymkode: bb8b5...7ae

[Ulla Ullsokk]

Minner meg om de hjernedøde folka som mente at jeg bedrev barnemishandlig fordi vi bare ville ha ett barn. Ingen sa noe til mannen min, selvsagt.

Ganske sikker på at mitt barn, som snart er voksen, er gladere enn de kjerringene sine barn, uansett hvor mange søsken de har.

Enig i hun over og de andre som sier at du må høre på hva kjæresten din sier.

Nyt at dere har det så fint sammen og ikke gi andre makt til å rokke ved det.

[Gjest Anonymus Notarius]

Synes du skylder ham å være helt klar på det dersom du faktisk ikke ønsker barn. Hvis du bare kommer med halvkvedede viser om "kanskje jeg ikke vil ha barn" når (hvis) du vet inni deg at du helt sikkert ikke vil, er det dårlig gjort. Vær ærlig. 

Når det er sagt, er det han som velger å leve sammen med deg. Du tar ikke fra ham noe om du ikke vil ha barn. Begge må være enige dersom man skal få det. Ingen skylder noen å "gi" dem et barn, men man skylder hverandre å være åpne og ærlige om hva man faktisk ønsker seg når det gjelder så viktige spørsmål.

[tangent]

Hater sånne folk som kollegaen din som skal trykke på folk sine egne meninger om andres livsvalg. 

Du og mannen er voksne og kommuniserer åpent rundt dette med barn, så da er det ikke sånn at du lurer ham eller tvinger ham. Ignorer den idiotiske kollegaen. Jeg kjenner flere par som har valgt å ikke få barn. Et par der begge var enige om at barn ikke var aktuelt, et der en av partene hadde lyst på barn, men allikevel valgte kjæresten og livet deres sammen osv. Felles for dem er at de har et godt liv sammen. Og foreløpig har ingen av dem angret på valgene sine. (Forhold som foreløpig har vart i 15-20 år.)