Treåring som slår, men bare meg

[AnonymBruker]

Jeg har ei på 3,5 år, som alltid har vært, og egentlig fortsatt også er, av den veldig rolige og forsiktige typen. 

Men nå den siste tiden er det mye temperament i sving, og det er alltid jeg som får gjennomgå. Selvfølgelig er lunta hennes veldig mye kortere hvis hun er trøtt og sliten, men siste episode kom da jeg spurte om hun ville sove i bare pysjoverdelen siden det var såpass varmt, og at jeg eventuelt måtte lete etter underdelen, for den hadde jeg ikke sett på en stund.

Hun kaster først smokken på meg, og jeg sier rolig at det ikke er så lurt å kaste de rundt, for de kan bli borte. Derfra eskalerte det plutselig til at hun slår, klyper og klorer mens jeg prøver å grave i kurven med klær etter pysjbuksa.

Dette var jo kun det siste eksempelet, men det er stadig sånne episoder hvor hun går bananas over småting. Skjønner jo at hun er frustrert og ikke klarer å styre alt dette enda, men det er jo slitsomt. Prøver hver gang å forholde meg rolig, prøve å holde hendene og få henne til å roe seg litt ned, prøver å tilby en klem i stedet, osv osv, men jeg har ikke funnet en mirakelkur enda. Noen ganger går jeg unna og sier at vi kan snakke om dette når hun er roligere. 

Skal også innrømme at jeg ikke alltid er like pedagogisk riktig, og blir litt mer brysk. Ikke ordentlig kjefting og på ingen som helst måte voldelig, men når jeg får gjennomgå raseriet for n'te gang på forholdsvis kort tid, så blir jeg også litt hissig og sier klart ifra at dette ikke er greit, og at nok er nok. Kommer jo selvfølgelig ingen vei med dette, heller. 

Det er "heldigvis" bare jeg som får denne herlige behandlingen, faren får ett og annet "Dumme deg!" hvis de ikke er helt enige, og hun gjør ikke noe sånt mot barn eller voksne i barnehagen. Jeg er den spesielt utvalgte som får gjennomgå, men også den beste til å trøste hvis noe er galt. Jeg får alle bunnene og alle toppene.🙈

Vi ender heldigvis alltid opp som venner igjen, og får en god klem og kan snakke litt om det. Men har noen noen gode tips til hva som er lurt å gjøre når vi står midt oppi det? 

 

Anonymkode: 0ec36...7a8

[Gjest WhisperingWind]

Trekk deg unna. La henne rase fra seg og ikke prøv å kommunisere med henne mens hun ser rødt. 

Ignorer henne, men vær tilgjengelig når hun er klar for kos og trøst. 

Trøst deg med at det er du som får lide mest fordi hun er trygg på deg. 

Når det stormer er du klippen hennes. Hold deg rolig, bestemt og vær konsekvent. 

Fokuser på positiv respons og forsterking når hun roer seg og når hun gjør som du ønsker. 

Det går over, men er jævlig mens det pågår😅

[AnonymBruker]

I situasjonen stopper du henne fra å slå deg eller ødelegge ting, ellers holder du deg rolig og litt på avstand. Si at du skjønner hun er sint/frustrert/lei seg eller hva det måtte være, men at det ikke er greit å slå.

Når hun er rolig kan dere snakke om det som skjedde. Gjenta med å anerkjenne og sette ord på følelsene sammen med henne, men at det aldri er greit å gjøre andre vondt likevel. Spør hva hun kunne gjort istedenfor (bruke ord, fortelle hva som er galt), hjelp henne å finne svar ved behov.

Anonymkode: 9ad07...f23

[AnonymBruker]

Det er veldig fint å lese gode tips!

Men igjen nå i stad hadde vi en ny runde. Prøver å bare holde armer unna og ikke gjøre noe mer ut av det, men hun er rasende, og helt krakilsk og prøver å få tak meg på alle mulige måter, og der hun eventuelt måtte komme til. Når armene var ute av drift begynte hun å spytte, og dét var noe nytt! 

Distanse er ikke så enkelt når hun løper etter. Låste meg til slutt inn på badet, med pappaen i nærheten, men det hjalp ikke altfor mye. Han vil gjerne bryte inn og hjelpe til, men jeg sier som regel at jeg må gjøre det selv, ser for meg at det blir mer kaos hvis han begynner å blande seg inn. 

 

Anonymkode: 0ec36...7a8

[Perle]

Dere GIDDER! Bli sint! Har du ikke naturlige instinkter intakte? Banet tåler å oppleve det, det er forskjell på å reagere kontant på uakseptabel oppførsel, og å kjefte og smelle kronisk. 

Man trenger ikke forhandle med en treåring når denne oppfører seg som en ape, Jeg har en MEGET dramatisk og bestemt toåring selv hjemme så jeg ikke fremmed for meltdowns (disse bare overser jeg) og utagering, men jeg finner meg IKKE i å bli slått, klort og hadde ungen SPYTTET på meg, ja da hadde det blitt månelyst! 

Får helt fnatt av alt dette pedagogiske opplegget! Dere lager jo unger dere ikke engang liker eller orker å være rundt i en hel ferie.  Bruk sunn fornuft og reager naturlig. Samme om det er ute blant folk også. Fikk selv fysisk BÆRE med meg en skrikende unge ut fra et bassengomerådet igår da denne ikke klarte å slutte og løpe til isbaren selvom jeg hadde sagt NEI.  

Jeg forklarer alltid etterpå, og strekker ut en hånd først. Lar de forsøke prøve å oppføre seg på ny og roser masse når de får det til. Det er kort vei fra katastrofe til lykke hos så små barn og så lenge de er trygge og vet de er elsket så tåler de at foreldre blir sinte. 

 

Hilsen gammal kg dame på 37.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Jeg har ei på 3,5 år, som alltid har vært, og egentlig fortsatt også er, av den veldig rolige og forsiktige typen. 

Men nå den siste tiden er det mye temperament i sving, og det er alltid jeg som får gjennomgå. Selvfølgelig er lunta hennes veldig mye kortere hvis hun er trøtt og sliten, men siste episode kom da jeg spurte om hun ville sove i bare pysjoverdelen siden det var såpass varmt, og at jeg eventuelt måtte lete etter underdelen, for den hadde jeg ikke sett på en stund.

Hun kaster først smokken på meg, og jeg sier rolig at det ikke er så lurt å kaste de rundt, for de kan bli borte. Derfra eskalerte det plutselig til at hun slår, klyper og klorer mens jeg prøver å grave i kurven med klær etter pysjbuksa.

Dette var jo kun det siste eksempelet, men det er stadig sånne episoder hvor hun går bananas over småting. Skjønner jo at hun er frustrert og ikke klarer å styre alt dette enda, men det er jo slitsomt. Prøver hver gang å forholde meg rolig, prøve å holde hendene og få henne til å roe seg litt ned, prøver å tilby en klem i stedet, osv osv, men jeg har ikke funnet en mirakelkur enda. Noen ganger går jeg unna og sier at vi kan snakke om dette når hun er roligere. 

Skal også innrømme at jeg ikke alltid er like pedagogisk riktig, og blir litt mer brysk. Ikke ordentlig kjefting og på ingen som helst måte voldelig, men når jeg får gjennomgå raseriet for n'te gang på forholdsvis kort tid, så blir jeg også litt hissig og sier klart ifra at dette ikke er greit, og at nok er nok. Kommer jo selvfølgelig ingen vei med dette, heller. 

Det er "heldigvis" bare jeg som får denne herlige behandlingen, faren får ett og annet "Dumme deg!" hvis de ikke er helt enige, og hun gjør ikke noe sånt mot barn eller voksne i barnehagen. Jeg er den spesielt utvalgte som får gjennomgå, men også den beste til å trøste hvis noe er galt. Jeg får alle bunnene og alle toppene.🙈

Vi ender heldigvis alltid opp som venner igjen, og får en god klem og kan snakke litt om det. Men har noen noen gode tips til hva som er lurt å gjøre når vi står midt oppi det? 

 

Anonymkode: 0ec36...7a8

Dette er en fase hun må gjennom. Du får alle bunnene fordi hun er trygg på deg. Møt med forståelse og empati og forstå at det er tøft for henne med så store følelser. Ikke true relasjonen deres på noen som helst måte, det setter igang alarmsystemet. Hun har store følelser og få måter å ordlegge dem enn så lenge, denne fasen vil pågå en stund.

Si bare «mamma er her, du er trygg. Jeg ser du har store følelser, det er helt okey. Men jeg lar deg ikke slå meg». Kjenner du at du mister temperamentet, så sier du «mamma må bare ut og roe seg ned litt. Jeg kommer snart tilbake». 

Anonymkode: e4bf3...8e7

[AnonymBruker]

Perle skrev (58 minutter siden):

Dere GIDDER! Bli sint! Har du ikke naturlige instinkter intakte? Banet tåler å oppleve det, det er forskjell på å reagere kontant på uakseptabel oppførsel, og å kjefte og smelle kronisk. 

Man trenger ikke forhandle med en treåring når denne oppfører seg som en ape, Jeg har en MEGET dramatisk og bestemt toåring selv hjemme så jeg ikke fremmed for meltdowns (disse bare overser jeg) og utagering, men jeg finner meg IKKE i å bli slått, klort og hadde ungen SPYTTET på meg, ja da hadde det blitt månelyst! 

Får helt fnatt av alt dette pedagogiske opplegget! Dere lager jo unger dere ikke engang liker eller orker å være rundt i en hel ferie.  Bruk sunn fornuft og reager naturlig. Samme om det er ute blant folk også. Fikk selv fysisk BÆRE med meg en skrikende unge ut fra et bassengomerådet igår da denne ikke klarte å slutte og løpe til isbaren selvom jeg hadde sagt NEI.  

Jeg forklarer alltid etterpå, og strekker ut en hånd først. Lar de forsøke prøve å oppføre seg på ny og roser masse når de får det til. Det er kort vei fra katastrofe til lykke hos så små barn og så lenge de er trygge og vet de er elsket så tåler de at foreldre blir sinte. 

 

Hilsen gammal kg dame på 37.

Du har ikke skjønt noenting... sorry, altså. Men å ignorere meltdowns er helt sinnsykt. Barna står i store følelser og har aktivert fight or flight mode, og du velger å drite i det fordi det for deg er irrelevant? Det er barnets JOBB å teste grenser, gråte, hyle. Trass er forventningsbrudd. At du bærer ut ungen er noe mange flere ville gjort, meg selv inkludert. Men vi som derimot ikke ignorerer utbrudd, men anerkjenner dem, noe som gjør at barnets fight or flight-respons raskere roer seg ned, vi behøver ikke bære ut ungen vår. 
 

Helt fine unger som oppfører seg bra kan plutselig slå, klore etc. Dette er en reaksjon på så store følelser at de ikke klarer å håndtere dem, så de kommer til fysisk uttrykk. De er selv livreddde. Å kjefte hjelper ingenting for den nevrologiske utviklingen til barnet. 

Min mor tvang oss til å «oppføre oss», «ta oss sammen», «skjerpe oss», ignorerte sterke følelsesutbrudd nettopp fordi de var sterke. Jeg har slitt med tilknytning til andre hele livet, og jeg har lovet meg selv at jeg ALDRI skal bestemme over barnas følelser og si at de er feil eller true med å ta vekk relasjonen vår. Jeg er fullstendig kapabel til å sette grenser til barnet og samtidig ivareta det emosjonelt. Feks «jeg ser at du har store følelser nå, det går fint, jeg er her med deg, men du får IKKE slå meg». De første ordene gjør at barnets hjerne klarer å roe seg ned igjen og utvikle seg og lære. 
 

ts: anbefaler å følge responsive_parenting, respektfulltforaldraskap, Dr.vanessalapoint på Instagram. 

Anonymkode: e4bf3...8e7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

I situasjonen stopper du henne fra å slå deg eller ødelegge ting, ellers holder du deg rolig og litt på avstand. Si at du skjønner hun er sint/frustrert/lei seg eller hva det måtte være, men at det ikke er greit å slå.

Når hun er rolig kan dere snakke om det som skjedde. Gjenta med å anerkjenne og sette ord på følelsene sammen med henne, men at det aldri er greit å gjøre andre vondt likevel. Spør hva hun kunne gjort istedenfor (bruke ord, fortelle hva som er galt), hjelp henne å finne svar ved behov.

Anonymkode: 9ad07...f23

Her er det en fallgruve mange norske foreldre gjør; dere sier «jeg skjønner at du er...». Det burde dere ikke si, for jeg skjønner virkelig ikke at Tom på 2 hylskriker fordi yoghurten ramlet i bakken. Men jeg kan «se» at han er frustrert, og det er helt okey. Men slutt å si at dere forstår og skjønner alle urimelige følelser 😅

Anonymkode: e4bf3...8e7

[Lacy]

Det jeg hører i eksempelet ditt med pysjbuksen er at det er veldig mange ord for den. Hvorfor fører du denne samtalen med henne? Hun hadde nok ingen tanker om denne før du begynte å snakke om den. Hadde du registrert at den var vekk, tenkt at dette tar vi om den etterlyses, kunne dere gjort det til et felles prosjekt å finne passende sovetøy til henne. I stedet oppstår det veldig mye tankevirksomhet hos henne knyttet til denne, som hun som følge av at hun er 3,5 år, ikke kan forholde seg til. Hun er sliten, blir frustrert og utagerer.

Jeg råder deg til å ta noen dager hvor du tester: Alt som egentlig er fullstendig uvesentlig for henne, hva hun spiser, hva hun spiser av, hvilke klær som er rene, basicly alt som er en voksenjobb å holde styr på, gjør du uten å ha dialog med henne. Dersom hun selv har meninger kan dere snakke om det i fellesskap, men med deg som tydelig voksen om nødvendig. Lilla eller blå kjole er viktig for henne, ikke deg.

Er det nødvendige oppgaver til henne, må dette gis som beskjeder. Jeg vil at du …. Mamma hjelper deg…

På denne måten bør det frigjøres en del kapasitet i hjernen hennes, som gjør at tankene ikke eksploderer i utagering som nå.

Husk jevnt blodsukker. Mat hver 3. time og holde kosemat på et absolutt minimum.

Det er mitt beste råd 😊

Endret 9. juli 2022 av Lacy

[Perle]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du har ikke skjønt noenting... sorry, altså. Men å ignorere meltdowns er helt sinnsykt. Barna står i store følelser og har aktivert fight or flight mode, og du velger å drite i det fordi det for deg er irrelevant? Det er barnets JOBB å teste grenser, gråte, hyle. Trass er forventningsbrudd. At du bærer ut ungen er noe mange flere ville gjort, meg selv inkludert. Men vi som derimot ikke ignorerer utbrudd, men anerkjenner dem, noe som gjør at barnets fight or flight-respons raskere roer seg ned, vi behøver ikke bære ut ungen vår. 
 

Helt fine unger som oppfører seg bra kan plutselig slå, klore etc. Dette er en reaksjon på så store følelser at de ikke klarer å håndtere dem, så de kommer til fysisk uttrykk. De er selv livreddde. Å kjefte hjelper ingenting for den nevrologiske utviklingen til barnet. 

Min mor tvang oss til å «oppføre oss», «ta oss sammen», «skjerpe oss», ignorerte sterke følelsesutbrudd nettopp fordi de var sterke. Jeg har slitt med tilknytning til andre hele livet, og jeg har lovet meg selv at jeg ALDRI skal bestemme over barnas følelser og si at de er feil eller true med å ta vekk relasjonen vår. Jeg er fullstendig kapabel til å sette grenser til barnet og samtidig ivareta det emosjonelt. Feks «jeg ser at du har store følelser nå, det går fint, jeg er her med deg, men du får IKKE slå meg». De første ordene gjør at barnets hjerne klarer å roe seg ned igjen og utvikle seg og lære. 
 

ts: anbefaler å følge responsive_parenting, respektfulltforaldraskap, Dr.vanessalapoint på Instagram. 

Anonymkode: e4bf3...8e7

Ikke du heller. Jeg snakker ikke om traumatiserende hendelser, men sammenbrudd på kjøkkengulevet over at favorittkoppen er i oppvaskmaskinen, eller et "NEI", du får ikke is nå, du skal spise MAT først. 

Har man en frisk nevrotypisk unge, så tålet denne at tullball blir oversett. (Les. kaste seg bakover og åle seg rundt på gulvet fordi man skal ha på sko ute) 

Hvis min prøver å lugge/klore, er dette fordi h*n burde sovet middagshvil for "altfor lenge siden", eller er sulten. Det gjennomgår ikke et traume, eller står "store følelser"..

Jeg skrev at kjeft ikke er er konstruktivt. (les!)

-Hadde en kjeftende mor selv, og har aldri noensinne kjeftet på ungen min. Kjeft er idiotisk, fordummende og ekstremt kontraproduktivt. Det jeg derimot skrev, er at trygge og elskede barn tåler en kontant reaksjon på uakseptabel oppførsel. - Altså, dersom du spytter på moren din, du moren blir hun sint.

Men, for all del, hold bare på og forhandle. Sulle og lull. Bruk tre-fiire timer på leggetid, forklar i inviklede termer hvorfor man ikke på sjokolade.Ikke kunne dra ut alene med barnet på en badeplass, ikke kunne spise ute, prøve å pottetrene fireåringer med "do-vegring"(!), og å få total panikk når barnehagen stenger for sommeren og dere må være med krapylet 24/7... 

🙌

Endret 9. juli 2022 av Perle

[AnonymBruker]

Perle skrev (2 timer siden):

Dere GIDDER! Bli sint! Har du ikke naturlige instinkter intakte? Banet tåler å oppleve det, det er forskjell på å reagere kontant på uakseptabel oppførsel, og å kjefte og smelle kronisk. 

Man trenger ikke forhandle med en treåring når denne oppfører seg som en ape, Jeg har en MEGET dramatisk og bestemt toåring selv hjemme så jeg ikke fremmed for meltdowns (disse bare overser jeg) og utagering, men jeg finner meg IKKE i å bli slått, klort og hadde ungen SPYTTET på meg, ja da hadde det blitt månelyst! 

Får helt fnatt av alt dette pedagogiske opplegget! Dere lager jo unger dere ikke engang liker eller orker å være rundt i en hel ferie.  Bruk sunn fornuft og reager naturlig. Samme om det er ute blant folk også. Fikk selv fysisk BÆRE med meg en skrikende unge ut fra et bassengomerådet igår da denne ikke klarte å slutte og løpe til isbaren selvom jeg hadde sagt NEI.  

Jeg forklarer alltid etterpå, og strekker ut en hånd først. Lar de forsøke prøve å oppføre seg på ny og roser masse når de får det til. Det er kort vei fra katastrofe til lykke hos så små barn og så lenge de er trygge og vet de er elsket så tåler de at foreldre blir sinte. 

 

Hilsen gammal kg dame på 37.

Takk for tips, men jeg er på ingen måte en av de som har laget innlegg om å ikke orke å være hjemme med eget barn i sommerferien, så det trenger du ikke dra inn i dette. Det har ingen sammenheng med innlegget mitt. 🙂

Ts

Anonymkode: 0ec36...7a8

[AnonymBruker]

Det første jeg tenker er om det har skjedd noe i relasjonen deres, da hun åpenbart tester den. Jobber du mye for tiden? Er du gravid? Er du med henne hele dagen uten å virkelig SE henne?

Anonymkode: e4bf3...8e7

[AnonymBruker]

Perle skrev (1 time siden):

Ikke du heller. Jeg snakker ikke om traumatiserende hendelser, men sammenbrudd på kjøkkengulevet over at favorittkoppen er i oppvaskmaskinen, eller et "NEI", du får ikke is nå, du skal spise MAT først. 

Har man en frisk nevrotypisk unge, så tålet denne at tullball blir oversett. (Les. kaste seg bakover og åle seg rundt på gulvet fordi man skal ha på sko ute) 

Hvis min prøver å lugge/klore, er dette fordi h*n burde sovet middagshvil for "altfor lenge siden", eller er sulten. Det gjennomgår ikke et traume, eller står "store følelser"..

Jeg skrev at kjeft ikke er er konstruktivt. (les!)

-Hadde en kjeftende mor selv, og har aldri noensinne kjeftet på ungen min. Kjeft er idiotisk, fordummende og ekstremt kontraproduktivt. Det jeg derimot skrev, er at trygge og elskede barn tåler en kontant reaksjon på uakseptabel oppførsel. - Altså, dersom du spytter på moren din, du moren blir hun sint.

Men, for all del, hold bare på og forhandle. Sulle og lull. Bruk tre-fiire timer på leggetid, forklar i inviklede termer hvorfor man ikke på sjokolade.Ikke kunne dra ut alene med barnet på en badeplass, ikke kunne spise ute, prøve å pottetrene fireåringer med "do-vegring"(!), og å få total panikk når barnehagen stenger for sommeren og dere må være med krapylet 24/7... 

🙌

Eller er sulten? Jeg orker ikke lese resten av innlegget ditt engang. Får vondt av ungen din, som du avfeier følelseslivet til som fullstendig irrelevant. Behaviorism er faktisk fullstendig ute, fordi man ser i dag skadene det gjorde på 80/90-tallet. 

Anonymkode: e4bf3...8e7

[Mamajune11]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Her er det en fallgruve mange norske foreldre gjør; dere sier «jeg skjønner at du er...». Det burde dere ikke si, for jeg skjønner virkelig ikke at Tom på 2 hylskriker fordi yoghurten ramlet i bakken. Men jeg kan «se» at han er frustrert, og det er helt okey. Men slutt å si at dere forstår og skjønner alle urimelige følelser 😅

Anonymkode: e4bf3...8e7

Det er ikke urimelig for Tom. 

[Mamajune11]

Perle skrev (1 time siden):

Ikke du heller. Jeg snakker ikke om traumatiserende hendelser, men sammenbrudd på kjøkkengulevet over at favorittkoppen er i oppvaskmaskinen, eller et "NEI", du får ikke is nå, du skal spise MAT først. 

Har man en frisk nevrotypisk unge, så tålet denne at tullball blir oversett. (Les. kaste seg bakover og åle seg rundt på gulvet fordi man skal ha på sko ute) 

Hvis min prøver å lugge/klore, er dette fordi h*n burde sovet middagshvil for "altfor lenge siden", eller er sulten. Det gjennomgår ikke et traume, eller står "store følelser"..

Jeg skrev at kjeft ikke er er konstruktivt. (les!)

-Hadde en kjeftende mor selv, og har aldri noensinne kjeftet på ungen min. Kjeft er idiotisk, fordummende og ekstremt kontraproduktivt. Det jeg derimot skrev, er at trygge og elskede barn tåler en kontant reaksjon på uakseptabel oppførsel. - Altså, dersom du spytter på moren din, du moren blir hun sint.

Men, for all del, hold bare på og forhandle. Sulle og lull. Bruk tre-fiire timer på leggetid, forklar i inviklede termer hvorfor man ikke på sjokolade.Ikke kunne dra ut alene med barnet på en badeplass, ikke kunne spise ute, prøve å pottetrene fireåringer med "do-vegring"(!), og å få total panikk når barnehagen stenger for sommeren og dere må være med krapylet 24/7... 

🙌

Hva faen er do-vegring? 😂

[AnonymBruker]

Mamajune11 skrev (20 timer siden):

Det er ikke urimelig for Tom. 

Nei, men det er jo det jeg sier!!! Du kan anerkjenne og se følelsene til barnet uten å si «jeg forstår...» for du FORSTÅR faktisk ikke! Men du SER

Anonymkode: e4bf3...8e7