Når den ene har en vanskelig periode

[AnonymBruker]

Hei, jeg trenger litt råd. Jeg har det siste året hatt det veldig tøft psykisk. Mannen min klarer ikke forstå problemet mitt, og er mest irritert og sint på meg. Jeg har så langt det har gått holdt hvordan jeg har det for meg selv, men i det siste har det vært vanskelig siden problemene mine begynte å gå litt utover hverdagen min. Jeg har søkt hjelp og hatt samtaler med fastlege, men synes ikke det har blitt så my bedre av det. Er villig til å prøve det som trengs, utenom medisiner. Jeg er altså åpen for hjelp, Jeg føler derimot at mannen min irriterer seg så mye over meg, og er så mye oppgitt at han nå mener vi burde flytte fra hverandre. Vi har 2 barn, og jeg er ikke så psyk at jeg ikke klarer ta meg av de. Det er mer mitt eget liv og arbeidssituasjon som er problemet. Jeg vil jo ikke være noe hinder for han, men samtidig er jeg veldig overrasket over mangelen på støtte og det å bry seg når det oppstår en tøff periode. Før dette var jeg helt frisk. Jeg vet jo at det å være pårørende er kjempetøft osv, men hvor går lissom grensen på hva man skal finne seg i, og hvor man må bryte ut av forholdet for å redde seg selv som pårørende? Jeg bruker veldig mye tid på å stelle hjemme med barna, huset og for mannen min, så jeg tror nok han hadde fått seg et sjokk om han skulle gjøre alt selv, men jeg ønsker jo ikke å være alene.  Og jeg tror jo også at dette bare er en tøff periode i livet mitt som kommer til å gå over. Hvis jeg prøver snakke med mannen min, ber han meg bare ringe noe andre som gidder å høre. Jeg må nevne at han generelt sliter med å snakke om følelser. Bestevennen hans har depresjon og til tider selvmordstanker, og jeg vet at mannen min ikke klarer ta stilling og snakke med han om hvordan han har det heller. Og denne personen er ikke slik som forteller noe han heller, men heller isolerer seg når han har det tøft. Han klager altså ikke til mannen min, så det er ikke det at han blir helt overveldet av psykisk syke. Noen som har vært borti lignende? Jeg er veldig bevisst på at jeg ikke vil være en byrde i hans liv, men innebærer det altså at jeg må flytte fra han fordi jeg har det tøft?

Anonymkode: cf0e8...027

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (57 minutter siden):

han generelt sliter med å snakke om følelser.

Jeg tror utfordringen, og irritasjonen hans, ligger her. For å ta et særdeles banalt eksempel til illustrasjon; jeg har edderkoppfobi, og jeg hadde blitt ganske irritert av å føle meg nødt til å håndtere disse ekle åttebente krypene. De rundt meg hadde nok oppfattet det som at jeg ble irritert på dem. Kanskje med rette, for jeg hadde kanskje tatt det ut på dem i mangel av andre verktøy for å håndtere det. Men innerst inne hadde jeg vært irritert på den irrasjonelle frykten. Eller kanskje enda lenger inne, på min manglende evne til å håndtere den irrasjonelle frykten som paralyserer meg. Og for å sleppe å tenke på dette er jeg rask til å avvise hver gang det snakkes om edderkopper.

 

Hvordan dere kan løse det har jeg dessverre ingen råd om, da vi også har hatt en del utfordringer ifht dårlige perioder og kommunikasjon. (Jeg har add, han har adhd. Nå er ting bedre mellom oss pga medisiner og økt forståelse for hverandre. Men to personer med dårlig følelsesregulering, den ene med for mye energi og den andre med for lite energi, sånt blir det fort krøll av!)

Anonymkode: 98e60...6cf

[AnonymBruker]

Hvorfor vil du ikke prøve ut medisiner? 

Anonymkode: b0135...862

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Hvorfor vil du ikke prøve ut medisiner? 

Anonymkode: b0135...862

Pga bivirkninger og hørt mye negativt. Vil helst klare det uten. 

Anonymkode: cf0e8...027

[Olive_North]

Det er vanskelig å vite hva som passer for dere… jeg kan bare gi råd ut fra min egen situasjon.

Her er vi enige om at partner ikke er terapaut eller lege, partner er her for støtte og omsorg. Vi har begge hatt hver vår veldig dårlige periode i det forholdet vi har, begge pga arbeidssituasjon og pandemien. 

Problemer som min partner ikke kan løse, forsøker jeg å ikke kommunisere til han. Det går selvfølgelig ikke alltid, men det hjelper til å bevare balansen mellom oss. 

Også ligger det på meg å ta den eksperthjelpen jeg behøver for å fungere normalt og bevare det forholdet jeg har.

 

Vil bare si at dette ikke betyr at vi ikke snakker om psykisk sykdom og vanskeligheter. Men vi forsøker å legge mer vekt på «jeg har hatt en veldig vanskelig dag på jobb i dag, det har vært situasjoner som har fått meg til å føle meg liten og ubrukelig på jobb,  jeg behøver mange klemmer i dag» i stedet for å snakke om selve problemet som vi ikke får løst uansett…

[AnonymBruker]

Noen mennesker evner ikke å elske i gode og onde dager. Bare de gode dagene. Så lenge du er oppegående, frisk, glad, drar din del av lasset og vel så det, så er du lett å elske. Men straks det røyner på så har de ingen raushet og ingenting å gi.

Anonymkode: 89bb0...0be

[AnonymBruker]

Hjemme hos oss tenker i på livet sammen som en vekt med to skåler. Noen ganger sliter jeg og noen ganger sliter han. Det han gir når jeg er syk får han igjen når han er syk. Sånn enkelt har jeg psykisk sykdom og han har fysisk sykdom, jeg er ufør og han i full jobb. Gi og ta. Mannen din kommer før eller senere til ett sted i livet hvor han trenger ekstra omsorg, forståelse og tolmodighet. Håper du kan få han til å se det. Kanskje dere bør snakke med legen sammen og kanskje du bør vurdere å teste ut medisiner og ikke høre så mye på alle som klager over bivirkninger, det er flere som opplever hjelp uten masse bivirkninger men de klager jo ikke

Anonymkode: 294d5...aee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Vil helst klare det uten. 

Anonymkode: cf0e8...027

Joda, men hva skal du prøve hvis kun samtaleterapi ikke virker? 

Anonymkode: b0135...862

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

hørt mye negativt

Ikke ta alt du hører for god fisk. Prøv. Det er jo ikke verre enn at du kan slutte igjen hvis du ikke er fornøyd med virkningen

Anonymkode: 1a7d2...d20

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hvorfor vil du ikke prøve ut medisiner? 

Anonymkode: b0135...862

☝🏼
sovemedisin gjorde underverker for min psyke. Burde tatt i mot lenge før jeg gjorde. Medisin er virkelig ikke noe nederlag. 

Anonymkode: 37fe1...e20

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

☝🏼
sovemedisin gjorde underverker for min psyke. Burde tatt i mot lenge før jeg gjorde. Medisin er virkelig ikke noe nederlag. 

Anonymkode: 37fe1...e20

Samme her. Har også brukt antidepressiva helt uten å få noe bivirkninger. Fikk ett mye bedre liv. Jeg synes man skylder den man er gift med og ungene man har å forsøke.

Anonymkode: 294d5...aee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Samme her. Har også brukt antidepressiva helt uten å få noe bivirkninger. Fikk ett mye bedre liv. Jeg synes man skylder den man er gift med og ungene man har å forsøke.

Anonymkode: 294d5...aee

Det er jo fint, men det er dessverre mange som opplever bivirkninger. Skal ikke kimse av det. Fullt forståelig at man ønsker å prøve uten først.

Anonymkode: 89bb0...0be

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Samme her. Har også brukt antidepressiva helt uten å få noe bivirkninger. Fikk ett mye bedre liv. Jeg synes man skylder den man er gift med og ungene man har å forsøke.

Anonymkode: 294d5...aee

Sovemedisin er ikke det samme som antidepressiva. Og ikke vondt ment, men man bør være forsiktige med å gi råd om så viktige ting man ikke har god kunnskap om. 

Det er vitenskapelig bevist at samtaleterapi hjelper best. Det tar bare lengre tid. Antidepressiva er egentlig kun en krykke i feks overgangsperiode til samtaleterapi og i kombinasjon med terapi når symptomstrykket er ekstra høyt. 

Antidepressiva alene, vil kun sette et lokk på de faktiske utfordringene vedkommende sliter med. I tillegg er faktisk antidepressiva utrolig hard kost for kroppen og også hjernen. Det er en av grunnene kort fortalt, til at noen ikke takler det så bra. Det kan man lese mye om på nett. 

Derfor synes jeg du ts er klok som tar den avgjørelsen. Terapi og det at du ønsker å få til dette, vil få deg i mål. Det kan bare ta litt lenger tid🙂

Anonymkode: 3b82a...9b8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Sovemedisin er ikke det samme som antidepressiva. Og ikke vondt ment, men man bør være forsiktige med å gi råd om så viktige ting man ikke har god kunnskap om. 

Det er vitenskapelig bevist at samtaleterapi hjelper best. Det tar bare lengre tid. Antidepressiva er egentlig kun en krykke i feks overgangsperiode til samtaleterapi og i kombinasjon med terapi når symptomstrykket er ekstra høyt. 

Antidepressiva alene, vil kun sette et lokk på de faktiske utfordringene vedkommende sliter med. I tillegg er faktisk antidepressiva utrolig hard kost for kroppen og også hjernen. Det er en av grunnene kort fortalt, til at noen ikke takler det så bra. Det kan man lese mye om på nett. 

Derfor synes jeg du ts er klok som tar den avgjørelsen. Terapi og det at du ønsker å få til dette, vil få deg i mål. Det kan bare ta litt lenger tid🙂

Anonymkode: 3b82a...9b8

Jeg anbefaler ikke sovemedisin men for meg hjelper det å få 5-6 timer søvn fremfor Max 3. Man skal selvfølgelig prøve alt for å få normal søvn, det finnes søvnkurs man kan ta men med min sykdom får jeg ikke lov til å gå gjennom det regime søvnkurset er basert på. For ts er nok det med søvn noe som ordner seg når hun kommer seg gjennom denne tunge tiden. 

Anonymkode: 294d5...aee

[AnonymBruker]

Vanskelig for oss å vite om mannen din burde tåle dette. Vi vet ikke hva dette dreier seg om, og hva han må tåle. Kanskje ikke én gang du vet hvor mye dette sliter på han.

Jeg er fullt klar over at du sikkert har det verre. Men det er lett å bagatellisere hvor tungt det er for de pårørende. "Hun/han elsker meg og bør tåle alt siden hun/han elsker meg". Det er faktisk grenser for hvor mye en rygg kan bære. Og det er ikke fordi man ikke bryr seg. Men det kan selvsagt være derfor også. Men litt lite informasjon i tråden.

Anonymkode: 1b4b3...c36

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Pga bivirkninger og hørt mye negativt. Vil helst klare det uten. 

Anonymkode: cf0e8...027

Anbefaler deg å gi det et forsøk. Vi er flere som har god hjelp i det enn det er som får verre situasjonen av medisiner. Hadde det vært omvendt ville slike medisiner utgå. 

Anonymkode: 9e5e2...068

[AnonymBruker]

Mannen din er ikke psykologen din. Finn en annen søppelbøtte. 
Og du må jo begynne på medisiner 

Anonymkode: 7b0a2...407