Er barn annerledes og mer krevende enn før?

[AnonymBruker]

Det høres sånn ut i mange tråder her, og jeg ser også at det skal mye mer til for å ha fornøyde barn enn tidligere.

Det høres ut som at ungene styrer alt, og hele familielivet går med til å tilfredsstille ungene. Bare de siste dagene spør foreldre om det egentlig er ferie når man må være med barna. At det er blytungt å være sammen med barna i flere uker, at de ønsker seg tilbake til jobb, og at det generelt er bortimot fælt å ha så mye tid som 3 uker med barna sine. 

Hva har skjedd i samfunnet? Sånn har det ikke vært å ha barn før!

Og her kommer igjen "da jeg hadde barn for 30 år siden"! Men det er en sannhet i det. Ta det til dere eller ikke.

Mine barn hadde en helt normal barndom som det var på den tida. Og ja, vi hadde sikkerhet i fokus vi også.

Vi foreldre lot ikke barna styre alt etter sitt humør. Kjedet de seg, utenom alt de hadde på planen, så fikk de gjøre det. Og da fant de fort noe å gjøre. Om de fortsatt kjedet seg, så ble de satt til å rydde på rommet, eller tatt med på annet husarbeid, som bretting av klær og sånt. Det hadde de som plikter ellers også, men særlig om de kjedet seg så ble de satt til sånt. De kjedet seg aldri etterhvert, og de ble flinke til å finne på ting selv, de ble kreative! På en god måte. 

Vi foreldre gjorde ting sammen med ungene. Vi var aktive, og de ble tatt med på mye. Og de var aktive selv sammen med venner. Så når de ble satt til husarbeid når de kjedet seg, så var det ikke fordi de manglet andre aktiviteter. Det var fordi de kjedet seg mens f.eks jeg var opptatt med rydding, vasking eller sånt. Og dette var før skjerm kom inn i bildet. Oftest var mine barn ute og lekte i flere timer hver dag.

 Jeg syntes ikke at det å ha barn var slitsomt, og vi begge foreldre hadde både full jobb og tid til interesser.

Jeg hadde to helt vanlige barn, de lekte med hverandre og andre barn, vi hadde ikke så mye barnehage, men vi var i full jobb begge foreldre. Og barna fikk ikke styre alt. De lærte seg bordskikk fra de var små, som jeg og min søster også måtte. De lærte seg å oppføre seg, og at de ikke alltid var i sentrum. Likevel hadde vi mange gode stunder, og de var hovedfokus i vårt liv selv om de ikke fikk styre det, og det er de ennå. 

Barna vokste opp, og er nå godt fungerende voksne med god utdanning. De har også begge fått barn.

Anonymkode: 782ee...07e

[Gjest Athena Catalina]

Det er foreldrene som har blitt mer "pakke barna inni bobleplast" 

[AnonymBruker]

Nei, barna er ikke annerledes, foreldrene derimot lar barn uten nødvendig kompetanse og erfaring  ta avgjørelser de ikke skal ta . De gir barna ansvar de ikke skal ha.

De voksne er kompiser og ikke rettledene voksne som viser ungene veien. 

 

Anonymkode: 773d9...6b7

[AnonymBruker]

Vi har det ganske likt idag som du beskriver at dere hadde det for 30 år siden. Største forskjellen på min egen oppvekst og mine barns oppvekst er at jeg var fire uker hos besteforeldre hver sommer, hver høst/vinterferie og hele juleferien, foreldrene mine kom dit litt innimellom. Mine egne foreldre har aldri passet mine barn, og nå etter syv år som forelder selv har jeg sluttet å spørre. Jeg spurte om de kunne passe eldste når jeg skulle føde yngste, og det kunne de ikke fordi de skulle på hytta. De er i full jobb, og jeg har respekt for at de trenger å hvile, men det sikkert vært hyggelig for barna om de ble invitert med på hytta i allefall én gang i løpet av syv år. Mine foreldre hadde nok mer overskudd i hverdagen siden de fikk avlastning 7-10 uker i året fra jeg og søsknene mine var nyfødte.

Anonymkode: b8d94...b6b

[AnonymBruker]

Det er samfunnet og foreldres forventninger/manglende styring som legger opp til en del av dette. Jeg ser igjen og igjen ute hvordan foreldre snakker til barna - de gir dem hele tiden valg og spørsmål, i stedet for å bare si "Nå er leken over, for nå skal vi hjem og lage middag."

Jeg og samboer har snakket mye om det å være konsekvent og ikke la barna styre showet. Med en gang du stiller åpne spørsmål gir du barnet et valg, og da vil de vel etter hvert tenke at de er sjefen. 

Rent personlig husker jeg at mine foreldre ikke lekte med meg, så jeg måtte underholde meg selv, og det tror jeg var mer vanlig før. Jeg er nok være litt mer aktiv i lek og aktiviteter med barna, for det er jo faktisk veldig hyggelig å kose seg sammen og ha opplevelser utenom rutinene.

Men samtidig ha rutiner og være ganske konsekvent på ting, jeg er den som må bestemme når det er middag og når det er natta for kvelden.

Anonymkode: a2a62...434

[AnonymBruker]

Jobbene har endret seg. Og hvordan man tar vare på barn har endret seg.

Min farmor fikk 6 barn.  Det var ikke snakk om å kunne ta opp ungen hver gang den gråt! Var hun opptatt måtte babyen vente. Sikkert kjempesunt for utviklingen det... Farmor jobbet også, da ble småttisene passet av sine eldre mer eller mindre ansvarsfulle søsken.

Anonymkode: c9bb7...e68

[AnonymBruker]

Enig med TS. Barna er lite selvstendige i lek og annet nå for tiden. Henger på foreldrene hele tiden. Er derfor mange besteforeldre kvier seg for å være barnevakt. Vi på noen og femti er ikke vant til at barna er så krevende.

Anonymkode: 23c79...ea4

[AnonymBruker]

Så for å svare på tittelen: nei, barn er de samme. Men nå til dags er man mer opptatt av barnets behov for nærhet og å bli møtt på følelser. Og samfunnet har forandret seg, arbeidsmarkedet, og vi bor ikke lenger i en landsby av voksne som stiller opp. Et ungt par i dag kan ikke få flere barn enn de to klarer av med alene på toppen av fulle jobber.

Anonymkode: c9bb7...e68

[AnonymBruker]

Tror ikke det er nytt, kan huske at min mor for 25 år siden fortalte hvor mye hun gledet seg til å komme tilbake på jobb etter en lengre friperiode 😂

det er bare at nå kommer det fram svart å hvitt, og dermed mer tydelig.

Anonymkode: 4d96e...9a4

[AnonymBruker]

Ja, barn er mye mer krevende og forlangende nå enn før. Men, det er jo ikke barna sin feil. Det er samfunnet og oppdragerstilen. Jeg hadde nok trivdes bedre med å være forelder på 80- tallet enn i dag. 

Anonymkode: f1dff...396

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jobbene har endret seg. Og hvordan man tar vare på barn har endret seg.

Min farmor fikk 6 barn.  Det var ikke snakk om å kunne ta opp ungen hver gang den gråt! Var hun opptatt måtte babyen vente. Sikkert kjempesunt for utviklingen det... Farmor jobbet også, da ble småttisene passet av sine eldre mer eller mindre ansvarsfulle søsken.

Anonymkode: c9bb7...e68

Man fikk ikke flere barn for 30 år siden enn i dag. Vi snakker 1990 her, ikke 1930.

Anonymkode: 3231f...bbc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Så for å svare på tittelen: nei, barn er de samme. Men nå til dags er man mer opptatt av barnets behov for nærhet og å bli møtt på følelser. Og samfunnet har forandret seg, arbeidsmarkedet, og vi bor ikke lenger i en landsby av voksne som stiller opp. Et ungt par i dag kan ikke få flere barn enn de to klarer av med alene på toppen av fulle jobber.

Anonymkode: c9bb7...e68

Altså, det var jo ikke en landsby av voksne som stilte opp på syttitallet eller åttitallet heller. Mine besteforeldre passet f.eks aldri verken meg eller min bror da vi vokste opp, men vi hadde jo et godt forhold til dem likevel. Mormor og morfar bodde på en annen kant av landet, farfar var død og farmor var i full jobb. 

Men det er helt riktig som flere påpeker her, vi måtte underholde oss sjøl, enten med de lekene vi hadde, med hverandre eller med venner. Vi måtte vente til de voksne var ferdige med å snakke og bruke innestemme. Mor eller far bestemte hva vi skulle ha på oss, hva som var til middag og hundrevis av andre ting, og det var helt greit. Det var jo det livet vi kjente til og følte oss trygge og elsket i. 

Anonymkode: 5969c...041

[AnonymBruker]

Barn er som de alltid har vært. De som får barn nå er oppdratt til å tro de er divaer. 

Anonymkode: 89b0b...f69

[AnonymBruker]

vel... man husker det som er positivt ikke sant? 

jeg er født på 80 tallet og husker vi ble sendt på landet til tanten vår av og til😅 Mamma har også fortalt at årene med 3 små barn, full jobb og en mann som jobbet mye borte var tunge år, og at hun var mye sliten.

Dagens barneoppdragelse har nok både positive og negative sider.

Anonymkode: 59cf4...384

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Så for å svare på tittelen: nei, barn er de samme. Men nå til dags er man mer opptatt av barnets behov for nærhet og å bli møtt på følelser. Og samfunnet har forandret seg, arbeidsmarkedet, og vi bor ikke lenger i en landsby av voksne som stiller opp. Et ungt par i dag kan ikke få flere barn enn de to klarer av med alene på toppen av fulle jobber.

Anonymkode: c9bb7...e68

Barnets behov for nærhet? Tror du ikke vi hadde det i fokus for 30 år siden? Det hadde vi!

Begge mine barn har blitt møtt veldig mye på nærhet. Det ble bært og bysset minst like mye før som nå. For 30 år siden hadde vi kommet mye lengre enn for 50-70-100 år siden. Jeg ser egentlig ikke den store forskjellen på omsorg sånn sett. 

Det jeg ser, og det kaller jeg ikke omsorg, er at barna får ta styring.

 

Anonymkode: 782ee...07e

[AnonymBruker]

En annen ting som var vanligere før var at skilte foreldre ikke hadde 50-50 ordning. Både jeg og flere venninner traff pappa kanskje annenhver helg.

For min mor første nok det til at hun ikke hadde overskudd til å følge meg opp så tett og sittende på gulvet og leke med meg, samtidig som middagen var på komfyren og huset måtte ryddes. Men det gikk jo veldig fint, jeg ble tidlig selvstendig og lærte meg jo hva jeg likte å underholde meg med hjemme (og da hadde vi ikke TV en gang, så her var det null skjerm).

Det negative jeg vil trekke frem er at jeg mener å huske at mamma var veldig sliten, og kanskje ikke alltid i godt humør. Hun hadde ingen foreldre som kunne avlaste. Så det håper jeg kanskje er bedre i dag med en 50-50 ordning; at begge foreldre har litt mer overskudd.

Anonymkode: a2a62...434

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Vi har det ganske likt idag som du beskriver at dere hadde det for 30 år siden. Største forskjellen på min egen oppvekst og mine barns oppvekst er at jeg var fire uker hos besteforeldre hver sommer, hver høst/vinterferie og hele juleferien, foreldrene mine kom dit litt innimellom. Mine egne foreldre har aldri passet mine barn, og nå etter syv år som forelder selv har jeg sluttet å spørre. Jeg spurte om de kunne passe eldste når jeg skulle føde yngste, og det kunne de ikke fordi de skulle på hytta. De er i full jobb, og jeg har respekt for at de trenger å hvile, men det sikkert vært hyggelig for barna om de ble invitert med på hytta i allefall én gang i løpet av syv år. Mine foreldre hadde nok mer overskudd i hverdagen siden de fikk avlastning 7-10 uker i året fra jeg og søsknene mine var nyfødte.

Anonymkode: b8d94...b6b

Akkurat det kan jeg ikke tenke eller synes noe om. Jeg hadde heller ikke besteforeldre som passet mine barn.

Anonymkode: 782ee...07e

[AnonymBruker]

Problemet er ikke det økte fokuset på sikkerhet. Problemet er de små kongene og dronningene som styrer hele familien. Det er ikke bra for noen.

Anonymkode: a27a8...e68

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Jobbene har endret seg. Og hvordan man tar vare på barn har endret seg.

Min farmor fikk 6 barn.  Det var ikke snakk om å kunne ta opp ungen hver gang den gråt! Var hun opptatt måtte babyen vente. Sikkert kjempesunt for utviklingen det... Farmor jobbet også, da ble småttisene passet av sine eldre mer eller mindre ansvarsfulle søsken.

Anonymkode: c9bb7...e68

Min farmor hadde det også sånn på 40-tallet.

Jeg er født i 1967, og hadde småbarn på 90-tallet. Litt forskjell på det!

 

Anonymkode: 782ee...07e

[kri.star]

Det morsomme her er jo at det er du og dere på din alder som har oppdratt oss som er foreldre nå!

Så, kanskje dere oppdragerstil ikke var så knallbra som dere selv liker å tro, siden deres egne barn nå velger noe helt annet?