Et langt innlegg om min viljesterke datter og jeg trenger hjelp

[AnonymBruker]

Hei! Jeg trenger noen gode råd eller metoder for å møte min veldig viljesterke og temperamentsfulle fem år gamle jente på. Jeg trenger tålmodighet og det å huske på å ikke bli sint. Altså klare å forlenge lunta litt. 

La oss si hun ikke får viljen sin. Feks at hun vil leke med naboen som er ute til 22. Hun må være inne senest kl 20. Vi sier nei, fordi det er sent. 

Hun gir seg ikke, sier vær så snill, begynner å grine, deretter skrike og så å brøle av full hals. 

Jeg holder meg rolig gjennom det hele. I begynnelsen forklarer jeg. "nei, du kan leke med ham i morgen, nå er det for sent å gå ut". Dette gjentar jeg kanskje tre ganger før jeg bare sier nei og jeg prøver å avlede litt, men det nytter ikke fordi hun har låst seg og begynner med høylytt skriking. 

Tilslutt sprekker jeg og roper høyt tilbake at jeg har sagt nei! Hun fortsetter og jeg kan finne på å bære henne og sette henne på sofaen og rope at det er nok. Det hjelper ikke og hun sitter og gråter. Det går over til sånn grining hvor hun stikker tunga så langt ut hun klarer og så lager sånn "kaster opp lyd" eller faktisk bare lager gråte lyder uten å gråte. Bare dramatikk, selvsagt ikke ekte, hadde det vært det hadde jeg skjønt det og trøstet og vært nær. Desverre har jeg ingen tålmodighet til å møte dette med godhet og varme. Hun hater å klemme, så det skjer ikke. 

Dette skjer veldig ofte. Hver dag, og noen ganger flere ganger om dagen. Hun er verre når vi begge er til stede. I går feks la hun seg på bakken utenfor butikken og skrek mens hun lo og sutra om hverandre og ALLE i postkøen så på oss. Plutselig kom pedleder fra hennes avdeling gående. Ungen spratt opp som et tent lys og forvandlet seg umiddelbart om til det englebarnet barnehagen har har beskrevet så pent. 

Hun prøvde seg litt lenger inn i butikken, men jeg sier "oppfør deg, folk ser på". Det funket. Men er det innafor? 

Jeg får så lyst til å ty til unaturlige konsekvenser som husarrest, tidlig i seng, eller sitt i sofaen til du har roet deg. Jeg vet ikke.. En is om hun oppfører seg, overraskelse om hun kan legge seg til å sove etc... 

Hun har uendelig med energi og kan fint være oppe til 01 om natten uten å vise tegn til trøtthet. Hun legger seg selvsagt ikke så sent, det har skjedd to ganger, men når hun legges kl 2030 begynner gjerne dramaet og kan holde på i to timer til hun igjen blir sulten etter kveldsmaten og skal da mase om det... Sovner sjeldent før 22. Hun står opp kl 08. 

Pappaen jobber hele sommerferien og jeg er alene med henne og yngre søsken. Vi skal utenbys en uke og på hytta en uke med familien og kjenner jeg gruer meg fordi det er så intenst. 

Hun er ei veldig søt og kul jente, og mesteparten av tiden er hun ikke sånn, men disse episodene sliter meg ut. Hun vet veldig godt hva som er riktig og galt, en liten regelrytter egentlig, bortsett fra hjemme. 

Jeg hater å bli så streng. Jeg blir fort sint fordi jeg blir sliten. Passer på å få nok med søvn, spiser ordentlig, men drikker mye kaffe og litt sjokolade for å komme igjennom dagen. Jeg skulle ønske jeg kunne holde meg rolig og behersket, men når jeg til slutt sprekker og kjefter høylytt og bærer henne bort for å kjefte enda mer, og det fortsatt ikke gir effekt, så føler jeg meg maktesløs. 

Noen ting kan faktisk ikke hun bestemme. Noen ganger er det ikke rom for å samarbeide. Noen ganger må jeg ta en voksen avgjørelse som hun må lytte til, og noen ganger går det fint, men når hun har satt seg et mål, blir det kræsj. 

Hjelp... Jeg klarer tydeligvis ikke mammarollen.. 

Anonymkode: adfcd...857

[lillevill]

Vet du hva, jeg tror du er en normal mamma som blir sliten av et krevende barn som trasser og roper og tester deg. Håper du får noen gode råd, høres ut som du har en jente som er ganske så viljesterk og krevende. 

Hvorfor må far jobbr så mye? Høres ut som dere skulle vært to for å samarbeide.

 

[KatyP]

Jeg har en slik liten jente som du beskriver. Jeg kjenner jeg skal følge tråden for forhåpentligvis noen gode råd, men ville si at du ikke er alene.

[AnonymBruker]

Du gir henne for mange sjanser. En beskjed! Hvis det ikke virker, tar du henne fysisk ut av situasjonen. Alltid. Hun styrer jo fullstendig. 

Anonymkode: 536f4...7a2

[AnonymBruker]

lillevill skrev (1 minutt siden):

Vet du hva, jeg tror du er en normal mamma som blir sliten av et krevende barn som trasser og roper og tester deg. Håper du får noen gode råd, høres ut som du har en jente som er ganske så viljesterk og krevende. 

Hvorfor må far jobbr så mye? Høres ut som dere skulle vært to for å samarbeide.

 

Tusen takk ❤️ 

Han har sesongarbeid, så han har helger fri, men for å være ærlig blir hun mer krevende da.. Synes ikke det er veldig ille å være alene om det fordi jeg går inn i overlevelsesmodus og tar frem mine beste sider. 

Glemte helt å nevne tiltak jeg har prøvd 

- kvalitetstid sammen jeg og henne, det funker ikke. Det er veldig fint der og da, men varer ikke. Altså liten effekt på lang sikt. 

- program for dagen, hun vil helst være hjemme og må nesten dras ut døren. Hun vil ikke gå ut uten at vi må ha med nabogutten. De to sammen funker ikke over lengre tid. Å holde henne opptatt kan gå hvis hun er i riktig humør.. 

- felles prosjekter funker på gode dager. Hun har vist interesse for å presse blomster, så nå er vi ofte på blomsterjakt.. 

 

Anonymkode: adfcd...857

[AnonymBruker]

Hei! Føler med deg! Har du snakket med ped. leder om hva de gjør/sier siden hun oppfører seg så annerledes når de er tilstede/ (eller) når hun er i barnehagen?

Kanskje det ikke er noe annet enn at hun "ikke er mamma", så da oppfører hun seg bedre når hun er borte. Men kanskje har de noen regler/måter å håndtere på som du ikke visste om eller har fått fortalt.

Uansett, det høres ut som hun har en skikkelig trass-fase. Ønsker deg alt godt og lykke til med jenta di, håper du får noen gode råd:)

Anonymkode: b7b6b...74a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Du gir henne for mange sjanser. En beskjed! Hvis det ikke virker, tar du henne fysisk ut av situasjonen. Alltid. Hun styrer jo fullstendig. 

Anonymkode: 536f4...7a2

Ok hvordan blir det i praksis for jeg kan jo ikke teipe igjen munnen hennes. Kan jeg bære henne til rommet og overse (så lenge det ikke er gråt og behov som må dekkes).. 

Anonymkode: adfcd...857

[AnonymBruker]

Åh, jeg kjenner meg igjen. Men hos oss er det mye fortere til at diskusjonen lukkes - orker ikke slikt gnål i evigheter. Har tre barn da, så har lært leg selektiv hørsel. Mas ignoreres grundig 🙈

Anonymkode: 3d5b6...004

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hei! Føler med deg! Har du snakket med ped. leder om hva de gjør/sier siden hun oppfører seg så annerledes når de er tilstede/ (eller) når hun er i barnehagen?

Kanskje det ikke er noe annet enn at hun "ikke er mamma", så da oppfører hun seg bedre når hun er borte. Men kanskje har de noen regler/måter å håndtere på som du ikke visste om eller har fått fortalt.

Uansett, det høres ut som hun har en skikkelig trass-fase. Ønsker deg alt godt og lykke til med jenta di, håper du får noen gode råd:)

Anonymkode: b7b6b...74a

Hmm.. Har ikke snakket med dem, men tror du det er innafor å be om et møte? Nå har jo pedleder sett "sannheten"... 😂 

Jeg vet at pedleder er ganske direkte og tydelig, så prøver liksom å ta litt etter henne, men funker ikke på hjemmebane! 

Håper dette er noe som går over, for jeg gruer meg til skolestart neste år🙃

Tusen takk for råd, ❤️

Anonymkode: adfcd...857

[Gjest WhisperingWind]

Artig tid🙈😅 Hun tester deg. 

Min gutt var sånn. Beste rådet er hovedsaklig timer. Gi et par advarsler og sett timer på klokken.

"Se. Nå setter jeg på 10 minutter og når alarmen ringer er vi ferdig" 

På min fungerte det som gull. Med noe tålmodighet først🙈😅

Han innså at han ikke kom noen vei med drama. Uansett hvor vi var tok jeg han under armen, uten noen form for oppmerksomhet, og tok han ut av situasjonen. 

Han kunne legge seg ned på gata og hyle og jeg sto der helt rolig. Så gjerne på mobilen. 

Jeg ga en god f i forbi passerende, men de fleste smilte og visste nøyaktig hva jeg gikk gjennom. 

Holder du deg klar, rolig og er konsekvent så blir det fort kjedelig og slitsomt å hyle når en innser at en ikk kommer noen vei. 

Istedenfor skiftet jeg fokuset på massiv positiv oppmerksomhet når ungen roet seg, hørte på meg, gjorde som jeg ønsket. 

 

 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ok hvordan blir det i praksis for jeg kan jo ikke teipe igjen munnen hennes. Kan jeg bære henne til rommet og overse (så lenge det ikke er gråt og behov som må dekkes).. 

Anonymkode: adfcd...857

Moren min ga meg "husarrest" (sitte på rommet med kosedyr, til nød tegne litt eller lese stille i bildebøker) fra jeg var ganske lita. Jeg var ekstremt hissig på å få viljen min som barn. Det roet hvertfall gemyttene, og jeg ble aldri sittende så lenge som hun sa jeg måtte, så lenge jeg sluttet å trasse og ble grei igjen. Nå vet ikke jeg om dette er korrekt barneoppdragelse i det herrens år 2022 altså, men det fungerte på meg og jeg har ingen varige mén annet enn at jeg frekventerer Kvinneguiden😅

Anonymkode: b7b6b...74a

[AprilLudgate]

Neh, med den mengden dramatikk er det helt innafor i offentlige situasjoner å si «oppfør deg, folk ser på». 
 

Kanskje ikke hyppig, men når det er full krakilsk absurd teater i butikken fordi man ikke får sjokoladefrokostblanding og godteri på en onsdag så er det helt greit å bare si det som det er uten å skulle møte enhver følelse.

Men, det kan være lurt å gi en banan eller noe FØR man går i butikken rett etter barnehagen.

Hun er gammel nok til å skjønne at «nå synes andre jeg oppfører meg tullete», og det gir en skamfølelse. Jeg tenker man ikke trenger la barn gå med en skamfølelse de ikke helt klarer håndtere selv, så FOREBYGGING av det man kan er greit å huske på.

Mao: sulten i butikken etter barnehagen er å be om problemer. 
 

Den oppkastlyden har jeg og hørt, og da er de i en fase hvor ingen fornuft når inn og iallefall ikke mer korreks. Da er det bedre å si at «nå er du stresset i kroppen fordi du er sint, prøv å puste litt rolig så kroppen får slappet litt mer av». 
 

Du kan veilede i hvordan snu fysisk intense emosjoner - uten å gi etter på det hun klikket av. 
 

Synes det høres ut som du gjør så godt som det går an 🤷‍♀️ I den alderen synes jeg det er helt innafor å snakke om hvorfor du bruker tid på å lære henne om hvordan takle ulike følelser. 
 

Det er viktig å snakke om følelser man har - gode, sterke og vanskelige.

Men at dersom dere er ute så må dere ta hensyn til andre også.

Voksne kan også ha lyst til å hyle som en baby avogtil, og store barn kan også ha lyst til å brøle høyt på bussen fordi man føler seg sint.

Men man må prøve å holde lydnivået med innestemme, små babyer/hunder blir jo skremt av sterk skriking. Og mange kan få vondt i ørene eller hodet. 
 

Så: bra å bruke ord og vise hva man mener - det er viktig å kunne. Men man må også øve seg på å roe ned kroppen når det eksploderer av følelser. Puste med magen, ikke brøle som en løve på Rimi. 

[AnonymBruker]

WhisperingWind skrev (7 minutter siden):

Artig tid🙈😅 Hun tester deg. 

Min gutt var sånn. Beste rådet er hovedsaklig timer. Gi et par advarsler og sett timer på klokken.

"Se. Nå setter jeg på 10 minutter og når alarmen ringer er vi ferdig" 

På min fungerte det som gull. Med noe tålmodighet først🙈😅

Han innså at han ikke kom noen vei med drama. Uansett hvor vi var tok jeg han under armen, uten noen form for oppmerksomhet, og tok han ut av situasjonen. 

Han kunne legge seg ned på gata og hyle og jeg sto der helt rolig. Så gjerne på mobilen. 

Jeg ga en god f i forbi passerende, men de fleste smilte og visste nøyaktig hva jeg gikk gjennom. 

Holder du deg klar, rolig og er konsekvent så blir det fort kjedelig og slitsomt å hyle når en innser at en ikk kommer noen vei. 

Istedenfor skiftet jeg fokuset på massiv positiv oppmerksomhet når ungen roet seg, hørte på meg, gjorde som jeg ønsket. 

 

 

 

Det kan nok funke. Hun blir mer medgjørlig om hun føler hun har kontroll eller ansvar med tanke på det du nevner om timer. Hun er veldig ansvarsbevisst! 

Dette var et veldig veldig fint råd, og jeg skal prøve det frem. Neste gang bare sitter jeg og ser på /overser /evt skjermer yngre søsken, så får hun bare rase fra seg og skjønner at det er kjedelig og ikke kommer noen vei. 

Når vi har det hyggelig sammen så passer jeg veldig på å si det. At det er så fint å prate med deg, jeg liker så godt å gå tur med deg/lage squishy sammen/dette var morsomt. 😊

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Åh, jeg kjenner meg igjen. Men hos oss er det mye fortere til at diskusjonen lukkes - orker ikke slikt gnål i evigheter. Har tre barn da, så har lært leg selektiv hørsel. Mas ignoreres grundig 🙈

Anonymkode: 3d5b6...004

Hadde egentlig vært ganske chill, bare lukket ørene og oversett. Men vil det bli bedre med tid mtp hvor mye hyling det er? For jeg tenker litt på naboene som sikkert får med seg alt av skriking og masing. De er også veldig pedagogisk korrekte foreldre og har aldri hørt en eneste lyd derfra..  For slik det er nå er jeg gjerne desperat etter at hun skal være stille, men det er kanskje ikke veien å gå. 

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Moren min ga meg "husarrest" (sitte på rommet med kosedyr, til nød tegne litt eller lese stille i bildebøker) fra jeg var ganske lita. Jeg var ekstremt hissig på å få viljen min som barn. Det roet hvertfall gemyttene, og jeg ble aldri sittende så lenge som hun sa jeg måtte, så lenge jeg sluttet å trasse og ble grei igjen. Nå vet ikke jeg om dette er korrekt barneoppdragelse i det herrens år 2022 altså, men det fungerte på meg og jeg har ingen varige mén annet enn at jeg frekventerer Kvinneguiden😅

Anonymkode: b7b6b...74a

Personlig ser jeg ingenting galt i det jeg heller, rommet hennes er jo fint, hun har leker der, bøker, mye hun kan holde på med, men hun må altså roe seg og si ifra når hun er klar for å komme ut igjen og prate 😊  men aner jo ikke om det er det riktige...

For å sende dem bort fra situasjonen blir jo som å "ikke tåle hele spekteret og avviser" idk, jeg tåler det jo, men på en måte som beholder roen så babyen ikke blir skremt. 

Anonymkode: adfcd...857

[AnonymBruker]

Ah, du har en sånn en! Velkommen i klubben 😅

Det aller første jeg skal si, er at det blir bedre. Mye bedre. Min er 11 nå, og som et helt annet menneske. 

Det andre jeg skal si, er at det finnes ingen magisk løsning.

For meg har det funket å unngå ordet 'nei'. Det virker som en enorm trigger. Her har det fungert mye bedre med svar som 'i morgen, nå er det kveld', 'ikke i dag' og lignende svar. 

Det kan høres ut som din også er av typen som i hvert fall ikke gir seg hvis hun ikke får svar? Å gjenta 'nei' i det uendelige virker likevel mot sin hensikt. Jeg pleide si ting som 'det har jeg svart på' eller 'jeg forstår godt at du vil, men det er ikke aktuelt nå'. 

Ikke gi henne timeout, men ta deg gjerne en timeout selv hvis du får det til. Jeg tok meg en røyk, gikk ut med søpla e.l. for å få et par minutter ro i ørene og puste ny tålmodighet inn. Etter hvert sa jeg rett ut at 'nå kjenner jeg at jeg blir så sint at jeg må ha en liten pause' - og jammen gjorde hun det samme innimellom etter hvert!

Ta en prat med barnehagen, det er ikke sikkert de gjør noe annerledes - mange unger tar ut absolutt all frustrasjon hjemme og er engler borte. Du kan også høre med helsestasjonen om de har Cos-p kurs, det går ut på å møte ungene på følelser og gjenkjenne triggere i seg selv for å beholde roen. 

Det skal sies at min har ADHD, og at for henne har disse voldsomme følelsesutbruddene vært et symptom på det. Det er også noe du evt kan lufte for barnehagen, om de ser utfordringer barnet har som kan medføre disse voldsomme utbruddene. 

Og pust med magen. Du er en god mor som gjør ditt aller beste for et barn som har sterk vilje og sterke følelser. 

 

Anonymkode: d81bc...311

[Gjest WhisperingWind]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det kan nok funke. Hun blir mer medgjørlig om hun føler hun har kontroll eller ansvar med tanke på det du nevner om timer. Hun er veldig ansvarsbevisst! 

Dette var et veldig veldig fint råd, og jeg skal prøve det frem. Neste gang bare sitter jeg og ser på /overser /evt skjermer yngre søsken, så får hun bare rase fra seg og skjønner at det er kjedelig og ikke kommer noen vei. 

Når vi har det hyggelig sammen så passer jeg veldig på å si det. At det er så fint å prate med deg, jeg liker så godt å gå tur med deg/lage squishy sammen/dette var morsomt. 😊

Hadde egentlig vært ganske chill, bare lukket ørene og oversett. Men vil det bli bedre med tid mtp hvor mye hyling det er? For jeg tenker litt på naboene som sikkert får med seg alt av skriking og masing. De er også veldig pedagogisk korrekte foreldre og har aldri hørt en eneste lyd derfra..  For slik det er nå er jeg gjerne desperat etter at hun skal være stille, men det er kanskje ikke veien å gå. 

Personlig ser jeg ingenting galt i det jeg heller, rommet hennes er jo fint, hun har leker der, bøker, mye hun kan holde på med, men hun må altså roe seg og si ifra når hun er klar for å komme ut igjen og prate 😊  men aner jo ikke om det er det riktige...

For å sende dem bort fra situasjonen blir jo som å "ikke tåle hele spekteret og avviser" idk, jeg tåler det jo, men på en måte som beholder roen så babyen ikke blir skremt. 

Anonymkode: adfcd...857

😂

 

Ungen min skrek til tider så høyt at naboene sikkert trodde jeg mishandlet han 😂 

Så var det kanskje fordi han måtte pusse tenner liksom 🙈😂

Men timer er fantastisk 💛🙌💕 Da føler de at de har mer kontroll 🖤

[AnonymBruker]

Vi gir beskjed. Prøver barnet å diskutere, sier vi at sånn er det og dette diskuterer vi ikke videre. 
Bruker å surke litt, men går fort over.

Anonymkode: 1d1d8...cf8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Hei! Jeg trenger noen gode råd eller metoder for å møte min veldig viljesterke og temperamentsfulle fem år gamle jente på. Jeg trenger tålmodighet og det å huske på å ikke bli sint. Altså klare å forlenge lunta litt. 

La oss si hun ikke får viljen sin. Feks at hun vil leke med naboen som er ute til 22. Hun må være inne senest kl 20. Vi sier nei, fordi det er sent. 

Hun gir seg ikke, sier vær så snill, begynner å grine, deretter skrike og så å brøle av full hals. 

Jeg holder meg rolig gjennom det hele. I begynnelsen forklarer jeg. "nei, du kan leke med ham i morgen, nå er det for sent å gå ut". Dette gjentar jeg kanskje tre ganger før jeg bare sier nei og jeg prøver å avlede litt, men det nytter ikke fordi hun har låst seg og begynner med høylytt skriking. 

Tilslutt sprekker jeg og roper høyt tilbake at jeg har sagt nei! Hun fortsetter og jeg kan finne på å bære henne og sette henne på sofaen og rope at det er nok. Det hjelper ikke og hun sitter og gråter. Det går over til sånn grining hvor hun stikker tunga så langt ut hun klarer og så lager sånn "kaster opp lyd" eller faktisk bare lager gråte lyder uten å gråte. Bare dramatikk, selvsagt ikke ekte, hadde det vært det hadde jeg skjønt det og trøstet og vært nær. Desverre har jeg ingen tålmodighet til å møte dette med godhet og varme. Hun hater å klemme, så det skjer ikke. 

Dette skjer veldig ofte. Hver dag, og noen ganger flere ganger om dagen. Hun er verre når vi begge er til stede. I går feks la hun seg på bakken utenfor butikken og skrek mens hun lo og sutra om hverandre og ALLE i postkøen så på oss. Plutselig kom pedleder fra hennes avdeling gående. Ungen spratt opp som et tent lys og forvandlet seg umiddelbart om til det englebarnet barnehagen har har beskrevet så pent. 

Hun prøvde seg litt lenger inn i butikken, men jeg sier "oppfør deg, folk ser på". Det funket. Men er det innafor? 

Jeg får så lyst til å ty til unaturlige konsekvenser som husarrest, tidlig i seng, eller sitt i sofaen til du har roet deg. Jeg vet ikke.. En is om hun oppfører seg, overraskelse om hun kan legge seg til å sove etc... 

Hun har uendelig med energi og kan fint være oppe til 01 om natten uten å vise tegn til trøtthet. Hun legger seg selvsagt ikke så sent, det har skjedd to ganger, men når hun legges kl 2030 begynner gjerne dramaet og kan holde på i to timer til hun igjen blir sulten etter kveldsmaten og skal da mase om det... Sovner sjeldent før 22. Hun står opp kl 08. 

Pappaen jobber hele sommerferien og jeg er alene med henne og yngre søsken. Vi skal utenbys en uke og på hytta en uke med familien og kjenner jeg gruer meg fordi det er så intenst. 

Hun er ei veldig søt og kul jente, og mesteparten av tiden er hun ikke sånn, men disse episodene sliter meg ut. Hun vet veldig godt hva som er riktig og galt, en liten regelrytter egentlig, bortsett fra hjemme. 

Jeg hater å bli så streng. Jeg blir fort sint fordi jeg blir sliten. Passer på å få nok med søvn, spiser ordentlig, men drikker mye kaffe og litt sjokolade for å komme igjennom dagen. Jeg skulle ønske jeg kunne holde meg rolig og behersket, men når jeg til slutt sprekker og kjefter høylytt og bærer henne bort for å kjefte enda mer, og det fortsatt ikke gir effekt, så føler jeg meg maktesløs. 

Noen ting kan faktisk ikke hun bestemme. Noen ganger er det ikke rom for å samarbeide. Noen ganger må jeg ta en voksen avgjørelse som hun må lytte til, og noen ganger går det fint, men når hun har satt seg et mål, blir det kræsj. 

Hjelp... Jeg klarer tydeligvis ikke mammarollen.. 

Anonymkode: adfcd...857

En sånn har jeg også. I dag tok jeg en timeout på meg selv, stående nesten inni kjøleskapet for å spise sjokolade. 

Alt jeg opplever med barnet mitt er det veldig få som får med seg. Jeg har blitt strengere, tar vekk goder når det er for ille, stopper opp og forklarer hva som skal skje den neste timen, forbereder hele dagen, roser uforberedt god oppførsel. 

Det hjelper ikke stort, men jeg føler meg bedre med å ikke gå å rope beskjeder eller få disse utbruddene av sinne så ofte. 

Tidligere i dag satt eldste å lo av tilsnakk flere ganger da det handlet om skade på yngre søsken. Ordet nei er også kjempe gøy, pusher meg så langt barnet klarer og gidder hver dag. Hver morgen må vi begynne på nytt med samme stramme regler og rutiner. 

Og dette med energien.. vi hadde besøk av 3 barn på samme alder, de var så slitne at de nesten knakk sammen i beina mens min ikke merket noe mindre energi. Samtidig som barnet er evnerik og full konsentrasjon på mange måter. Så er barnet veldig vimsete og distre, ser aldri hvor den la fra seg det ene eller det andre. Det hjelper ikke å peke heller for det er som den ikke forstår at bak betyr bak. 

Jeg skal også ha barna mine alene store deler av sommerne da samboer jobber. Jeg aner ikke hvordan dette skal gå, selv etter å ha vært ansatt i barnehage i mange år før. 

Anonymkode: 4a327...ac7

[Gjest theTitanic]

Ikke kast bort tiden din med forklaringer. Hun får ikke fordi du har bestemt det. Ferdig. Ignorer oppførselen og ikke la henne få viljen sin. Hun er 5. Et sunt og friskt barn som prøver deg ut som en del av utviklingen. Og du går fem på. Å komme hjem til et klokkeslett er en temmelig avansert oppgave for en 5 åring. 

Husarrest er ikke en straff i 2022. Mange ville jublet. 

 

[Gjest Anonymus Notarius]

Som flere skriver, du må ikke gi henne så mange sjanser.

Det med at man skal forstå alle følelsene til barna i hjel er en god tanke, men det fungerer ikke alltid så bra i praksis. Noen ganger er det best å bare si "Du kan ikke xyz. Nå sitter du her til du har roa deg ned, for dette orker ikke mamma å høre på". Og så går du. Ikke diskuter eller forhandle med barna.

Hvis hun får masse oppmerksomhet på trassing, hyl og skrik (slik det ser ut til å være nå), blir det en ond sirkel.

Endret 7. juli 2022 av Anonymus Notarius

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Ah, du har en sånn en! Velkommen i klubben 😅

Det aller første jeg skal si, er at det blir bedre. Mye bedre. Min er 11 nå, og som et helt annet menneske. 

Det andre jeg skal si, er at det finnes ingen magisk løsning.

For meg har det funket å unngå ordet 'nei'. Det virker som en enorm trigger. Her har det fungert mye bedre med svar som 'i morgen, nå er det kveld', 'ikke i dag' og lignende svar. 

Det kan høres ut som din også er av typen som i hvert fall ikke gir seg hvis hun ikke får svar? Å gjenta 'nei' i det uendelige virker likevel mot sin hensikt. Jeg pleide si ting som 'det har jeg svart på' eller 'jeg forstår godt at du vil, men det er ikke aktuelt nå'. 

Ikke gi henne timeout, men ta deg gjerne en timeout selv hvis du får det til. Jeg tok meg en røyk, gikk ut med søpla e.l. for å få et par minutter ro i ørene og puste ny tålmodighet inn. Etter hvert sa jeg rett ut at 'nå kjenner jeg at jeg blir så sint at jeg må ha en liten pause' - og jammen gjorde hun det samme innimellom etter hvert!

Ta en prat med barnehagen, det er ikke sikkert de gjør noe annerledes - mange unger tar ut absolutt all frustrasjon hjemme og er engler borte. Du kan også høre med helsestasjonen om de har Cos-p kurs, det går ut på å møte ungene på følelser og gjenkjenne triggere i seg selv for å beholde roen. 

Det skal sies at min har ADHD, og at for henne har disse voldsomme følelsesutbruddene vært et symptom på det. Det er også noe du evt kan lufte for barnehagen, om de ser utfordringer barnet har som kan medføre disse voldsomme utbruddene. 

Og pust med magen. Du er en god mor som gjør ditt aller beste for et barn som har sterk vilje og sterke følelser. 

 

Anonymkode: d81bc...311

Følte det når jeg leste at ordet nei kan være en enorm trigger. Det er som en lysbryter som skrus av! Har derfor ikke villet si nei, kommunikasjon har vært mye bedre 😂 men så er jeg sliten da av å forklare alt hele tiden, at det blir nei mot jo. Men å si "det har jeg svart på" virker mye bedre, så takk for tips:) 

Høres også ut som en god ide at jeg tar meg en time out som en løsning for å bevare roen 😊 at jeg heller fokuserer på å gjøre det enn at jeg skal "stå i det" for det ender ofte bare verre.. 

Anonymkode: adfcd...857