Føler meg satt utenfor når stebarnet er hos oss

[AnonymBruker]

Mulig jeg er veldig fintfølende, men vil gjerne vite hvordan det er i andre familier. Jeg har en bonussønn og synes det er vanskelig å vite hvor mye jeg skal tvinge meg på han og far når de holder på sammen. Har kjent barnet i flere år siden hen var veldig liten og vi går godt overens.

For eksempel om en av oss foreslår en fellesaktivitet (leke i sandkassa, male, bygge togbane, leke med leire, hva som helst), så blir det fort til at bare far og barnet leker sammen. Far snakker bare med barnet og jeg blir på en måte sittende der som en statist og lure på om jeg skal blande meg inn eller bare kikke ut i lufta. Samme under måltider, ingen kommunikasjon på kryss og tvers, bare de to. Henvender barnet seg til meg i måltid eller lek så tar far fort over. Prøver jeg å snakke med far, så prøver jo selvsagt barnet å overta fars oppmerksomhet igjen. Noen ganger bare ignorerer begge det jeg sier. Det kan gå 20-30min uten at noen har forholdt seg til meg før jeg typisk opplyser om at jeg går og gjør en annen aktivitet. Det er jo 0% givende å bare se på dem leke. Savner å bli litt inkludert, for det er vanskeligere å blande meg inn enn det er å bli invitert med i samtalen. Er det bare meg og barnet alene så er barnet veldig inkluderende og lett å snakke med, det er bare når vi er alle tre at jeg opplever det som vanskelig. Føles så rart å være helt utenfor når vi er tre, men skulle stille opp selvstendig om far jobber eller barnet er sykt eller liknende. Barnet er her 50% av tiden og jeg begynner å lure på om det er jeg som må jobbe med meg selv og at det er slik det er med barn - eller om jeg faktisk blir ekskludert mer enn normalt. Vet jo at det er far som har samvær, men hadde vært hyggelig å bli snakket til av og til også… Går jeg for meg selv får jeg høre at jeg ikke er interessert i barnet hans, er jeg med dem så blir jeg bare sittende og sulle med alenelek. 

Så for dere vanlige familier, snakker dere voksne sammen selv om barna er der, leker dere sammen alle sammen, har dere bare fokus på barnet og snakker primært med det, hvordan kommuniseres det hos dere? 

Anonymkode: 85a60...90d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Henvender barnet seg til meg i måltid eller lek så tar far fort over. Prøver jeg å snakke med far, så prøver jo selvsagt barnet å overta fars oppmerksomhet igjen.

Snakk med ham om det, at du vil også inkluderes. Ellers er det ikke liv laga at du hele tiden skal stå på sidelinja, hva er du der for da liksom? 

Anonymkode: a4ff6...342

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Snakk med ham om det, at du vil også inkluderes. Ellers er det ikke liv laga at du hele tiden skal stå på sidelinja, hva er du der for da liksom? 

Anonymkode: a4ff6...342

Jeg har forsøkt, og han forstår ikke hva han gjør galt - han har jo bare fokus på barnet. Og det er greit, men jeg vil jo gjerne være mer enn en samværsfasilitator som lager måltider og holder det rent og ryddig. Men i og med at jeg ikke har egne barn, vet jeg jo ikke hva som er vanlig heller…

Anonymkode: 85a60...90d

[AnonymBruker]

Bare jeg og min mann kan ha en samtale selv om barna er til stede, uten at de prøver ta over samtalen. Vi kan også leke sammen alle sammen.

Det virker som om problemet hos dere ligger hos din samboer, for du sier han tar over hvis du prøver å ha en samtale med barnet.

Hvordan er barnets mor? Det kan faktisk være et problem som ligger der. Mange mødre er veldig styrete og forteller hvordan ting skal være der de ikke bor.

Anonymkode: b90b5...f43

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg har forsøkt, og han forstår ikke hva han gjør galt - han har jo bare fokus på barnet. Og det er greit, men jeg vil jo gjerne være mer enn en samværsfasilitator som lager måltider og holder det rent og ryddig. Men i og med at jeg ikke har egne barn, vet jeg jo ikke hva som er vanlig heller…

Anonymkode: 85a60...90d

Du skal ikke være en hushjelp og statist heller. 

Anonymkode: a4ff6...342

[AnonymBruker]

Du må ta det opp med samboeren din på en hyggelig måte. Det er jo veldig positivt at du ønsker å være tilstede, og med et barn som bor der 50% er jo du bonusmor og veldig dumt om du føler deg uten for. 

Både jeg og kjæresten min snakker både sammen og med barnet mitt når vi tre er i lag. Hvem som snakker med hvem, om det er voksenprat eller prat til barnet varierer, og det er vel vanlig i de fleste settinger med både barn og voksne uavhengig av relasjoner. Har det likt hvis feks. en venninne er på besøk, Jeg setter pris på at andre voksne viser interesse til barnet mitt. 😊

Anonymkode: e57e8...3f1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Bare jeg og min mann kan ha en samtale selv om barna er til stede, uten at de prøver ta over samtalen. Vi kan også leke sammen alle sammen.

Det virker som om problemet hos dere ligger hos din samboer, for du sier han tar over hvis du prøver å ha en samtale med barnet.

Hvordan er barnets mor? Det kan faktisk være et problem som ligger der. Mange mødre er veldig styrete og forteller hvordan ting skal være der de ikke bor.

Anonymkode: b90b5...f43

Barnets mor vil ikke snakke med meg, så jeg vet ikke, dessverre. Men jeg har ikke inntrykk av at hun er veldig styrete, i hvert fall ikke i detalj. Det har vært en del uenigheter om hva jeg får lov til av større ting, f.eks ha barnet hjemme om det er sykt på min fridag, levere/hente i bhg osv, men det virker som om det har løst seg. Har ikke inntrykk av at hun sier noe stygt om meg foran barnet heller, for som sagt er barnet veldig ålreit når det bare er oss, og virker ikke til å være avvisende mot meg på noen måte. Men mannen har ikke sagt noe spesielt rundt det -så her bare gjetter jeg.

Anonymkode: 85a60...90d

[AnonymBruker]

Her må du være den voksne. Jeg har vært i samme situasjon. Jeg har full forståelse for at far ville ha 100% oppmerksomhet på sønnen når han var hos oss. Jeg valgte å være litt i bakgrunnen, og la dem pleie forholdet. Gutten hadde behov for pappa og pappaen hadde behov for han. Nå er gutten stor og flyttet ut. Vi har en god tone. Pappaen (min mann) har nå barn med meg, og er like oppmerksom og flink med våre barn. Nå er jeg en del av familiedynamikken på en helt annen måte selvfølgelig. Det kan være sårt å være ste forelder. Du må finne en måte å gjøre det på, som du kan leve med. For meg ble det å bygge en god relasjon til barnet viktig, og ha full respekt for at barnet og pappaen trengte hverandre masse. 

Anonymkode: c275c...fa2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Her må du være den voksne. Jeg har vært i samme situasjon. Jeg har full forståelse for at far ville ha 100% oppmerksomhet på sønnen når han var hos oss. Jeg valgte å være litt i bakgrunnen, og la dem pleie forholdet. Gutten hadde behov for pappa og pappaen hadde behov for han. Nå er gutten stor og flyttet ut. Vi har en god tone. Pappaen (min mann) har nå barn med meg, og er like oppmerksom og flink med våre barn. Nå er jeg en del av familiedynamikken på en helt annen måte selvfølgelig. Det kan være sårt å være ste forelder. Du må finne en måte å gjøre det på, som du kan leve med. For meg ble det å bygge en god relasjon til barnet viktig, og ha full respekt for at barnet og pappaen trengte hverandre masse. 

Anonymkode: c275c...fa2

Ja, jeg ser poenget. Samtidig er dette barnet fire år - og jeg kan ikke gå halve uka eller annenhver uke i ensomhet de neste 15 årene? Synes de to siste har vært tøffe nok. Det er jo nettopp fordi jeg respekterer deres behov for hverandre at jeg ikke blander meg, men det er er veldig sårt under måltider, i helgene hvor det er mye tid sammen, etc. Det blir også vanskelig å bygge en god relasjon til barnet når man ikke får vært så mye med det, annet enn i fysisk nærhet, hvordan løste du det? 

Anonymkode: 85a60...90d

[Boetica]

Annenhver uke er du en usynlig hushjelp. At barnet har fullt fokus på far er forståelig, da det sikkert er et savn i den tiden de ikke er sammen. Men at mannen din ignorerer hvordan du føler deg, selv om du har gjort ham oppmerksom på det, er ikke greit. Han er en voksen mann, og han må ta ansvar for forholdet sitt. Å føle seg usynlig er en fæl følelse, og ikke noe du trenger å finne deg i. Snakk med ham på nytt og krev at han tar deg på alvor. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Ja, jeg ser poenget. Samtidig er dette barnet fire år - og jeg kan ikke gå halve uka eller annenhver uke i ensomhet de neste 15 årene? Synes de to siste har vært tøffe nok. Det er jo nettopp fordi jeg respekterer deres behov for hverandre at jeg ikke blander meg, men det er er veldig sårt under måltider, i helgene hvor det er mye tid sammen, etc. Det blir også vanskelig å bygge en god relasjon til barnet når man ikke får vært så mye med det, annet enn i fysisk nærhet, hvordan løste du det? 

Anonymkode: 85a60...90d

Har du kjent barnet i flere år når barnet er bare 4? Hvor lenge har dere vært sammen og sånn da?

Anonymkode: a4ff6...342

[Gjest tullerikke]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Har du kjent barnet i flere år når barnet er bare 4? Hvor lenge har dere vært sammen og sånn da?

Anonymkode: a4ff6...342

Tenkte jeg også. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (45 minutter siden):

Mulig jeg er veldig fintfølende, men vil gjerne vite hvordan det er i andre familier. Jeg har en bonussønn og synes det er vanskelig å vite hvor mye jeg skal tvinge meg på han og far når de holder på sammen. Har kjent barnet i flere år siden hen var veldig liten og vi går godt overens.

For eksempel om en av oss foreslår en fellesaktivitet (leke i sandkassa, male, bygge togbane, leke med leire, hva som helst), så blir det fort til at bare far og barnet leker sammen. Far snakker bare med barnet og jeg blir på en måte sittende der som en statist og lure på om jeg skal blande meg inn eller bare kikke ut i lufta. Samme under måltider, ingen kommunikasjon på kryss og tvers, bare de to. Henvender barnet seg til meg i måltid eller lek så tar far fort over. Prøver jeg å snakke med far, så prøver jo selvsagt barnet å overta fars oppmerksomhet igjen. Noen ganger bare ignorerer begge det jeg sier. Det kan gå 20-30min uten at noen har forholdt seg til meg før jeg typisk opplyser om at jeg går og gjør en annen aktivitet. Det er jo 0% givende å bare se på dem leke. Savner å bli litt inkludert, for det er vanskeligere å blande meg inn enn det er å bli invitert med i samtalen. Er det bare meg og barnet alene så er barnet veldig inkluderende og lett å snakke med, det er bare når vi er alle tre at jeg opplever det som vanskelig. Føles så rart å være helt utenfor når vi er tre, men skulle stille opp selvstendig om far jobber eller barnet er sykt eller liknende. Barnet er her 50% av tiden og jeg begynner å lure på om det er jeg som må jobbe med meg selv og at det er slik det er med barn - eller om jeg faktisk blir ekskludert mer enn normalt. Vet jo at det er far som har samvær, men hadde vært hyggelig å bli snakket til av og til også… Går jeg for meg selv får jeg høre at jeg ikke er interessert i barnet hans, er jeg med dem så blir jeg bare sittende og sulle med alenelek. 

Så for dere vanlige familier, snakker dere voksne sammen selv om barna er der, leker dere sammen alle sammen, har dere bare fokus på barnet og snakker primært med det, hvordan kommuniseres det hos dere? 

Anonymkode: 85a60...90d

Snakk sammen!!

Eneste løsning, hver gang. Hva sier han når du forklarer han dette?

har du barn selv? Hvis ikke kan det være vanskelig å forstå det båndet. Faktisk det eneste sterkere enn et romantisk kjærlighetsbånd, og det er slik det bør være mellom far og sønn. Ingen kjøreste bør trumfe over båndet mellom far og barn, eller mor og barn for den saks skyld. Slikt bør man tenke over før innlede forhold til noen med barn. Men, ikke alltid det gjøres uansett.  Vær glad de har en god connection, det er drit-viktig for barnet som tydleigvis vokser opp i splittet familie. Og la barnets beste komme først. Evt Finn barnløs partner. 

men snakk med kjæresten din om hva du føler, kanskje hjelper han deg å forstå. Eller prøve å inkludere deg mer. Men hvis ikke, så spørs det om DU skal ta sykt barn dager for kjæresten, for helt ærlig; det er han som han samvær, det er HAN som skal være hjemme med sykt barn. Det er bare slik det er. Mulig du heller strekker deg for langt i dette… 

Anonymkode: d3f0f...da3