Å være ærlig har kostet for mye.

[AnonymBruker]

Jeg vet egentlig ikke hva jeg vil med tråden. Kanskje bare å tenke høyt, eller kanskje noen kan bidra med noen kloke råd angående situasjonen?

For noen år siden ble jeg alvorlig syk, og etterhvert ble jeg ufør fordi sykdommen førte til kognitive utfordringer, i tillegg til at smerter er en naturlig del av min hverdag. Min mann har virkelig steppet opp etter at jeg ble syk. Før var han utrolig bortskjemt med at jeg ordnet og fikset det meste. Nå tar han sin del av ansvaret, og har virkelig modnet til å bli en ansvarsfull partner. Barna er store, og de er flinke til å hjelpe til med alt mulig. (Det var de tidligere også. ) Likevel har min utfordring flere deler;

Mann og barn: De er så vant til at jeg fikser det meste, og alltid er tilgjengelig, at de ofte glemmer seg, og blir skuffet når jeg ikke klarer å følge opp ønsker og forventninger. Barna har begynt å gi uttrykk for sjalusi ovenfor hverandre når jeg gjør noe med en av dem, eller med far. Jeg har derfor begynt å bli redd for å si ja til noe med en, fordi jeg da må ha krefter til å gjøre noe tilsvarende med andre. Helst fort. 

Mine foreldre: Jeg har aldri hatt et nært og trygt forhold til min mor. Hun kan være verdens skjønneste, men hun har antagelig noen psykiske ting å streve med, som medfører at hun mangler filter når noe opprører henne. Da skjeller og smeller hun noe voldsomt, gjerne helt uventet og plutselig, på måter som overhodet ikke står i balanse med ting/forseelser hun reagerer på. Som barn opplevde jeg dette som ekstremt utrygt, som voksen før jeg ble syk taklet jeg det (selv om ubehagelig), nå som syk takler jeg det overhodet ikke. Jeg har ikke krefter til det, og bryter helt sammen. Min far er egentlig verdens snilleste på mange måter, men også han er hissig (virker som han og min mor har utviklet en resistens mot å anse giftig og høylytt "dialog" som noe unormalt). Han har dessuten liten forståelse for både min sykdom ("Det er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det!", "Jeg tror du hadde hatt godt av å jobbe.", "Du er altfor ung til å...". Han mener å være oppmuntrende, men skjønner ikke at det bare blir sårt når jeg så gjerne vil, men ikke kan.), og han har absolutt ingen forståelse for at min mors utskjellinger tar så på meg nå at jeg holder avstand. Begge er såre over å se meg lite, men forsøk på å ta opp hvorfor førte til konflikt istedenfor forståelse. Min far synes jeg er urimelig og urettferdig ovenfor min mor, og jeg har endt opp i krangler med ham også. Akkurat fordi jeg ikke orket mer utskjellinger og krangel. 🥴

Sjalusi hos barna var aldri et problem tidligere. Før jeg ga beskjed til mine foreldre om at jeg ikke orker utskjellinger og konflikter var det også hyggelig sammen ofte, mens nå er de så såre at det er er syrlige og såre stikk veldig ofte, og konflikter/utskjellinger nesten hver gang jeg har mer enn en kort telefonsamtale med dem. Jeg trekker meg dermed mer unna, de blir mer sår, og det er en negativ spiral jeg ikke vet hvordan jeg kan få slutt på.

Jeg har forsøkt å prate med mine foreldre ja. Det blir bare krangel. Jeg har siste året fått høre slikt som at jeg tar fra dem nattesøvnen, jeg ødelegger alderdommen deres, jeg er egoistisk/urettferdig/ urimelig/ ondskapsfull/ vanskelig/ umulig Jeg snakker også jevnlig med barna om situasjonen, men selv om de forstår mye klarer de ikke følelsesmessig å ikke synes ting er sårt.

På en måte angrer jeg på at jeg ikke bare har latet som om jeg var friske enn jeg er hele tiden, uansett hva det kostet, fordi det å erkjenne at jeg ikke klarer alt har riktig nok resultert i at mann (og venner) har tilpasset seg det, men kostnadene ved å være ærlig har angående familie ellers vært større enn å bare late som om ting gikk greit. 

Jeg ble ikke bare syk, jeg mistet en bra (nok) relasjon til mine foreldre, og har to barn som plutselig veier alt jeg gjør med/for hver av dem (og med min mann). Jeg føler at jeg har feilet fullstendig, om man kan si at man har feilet i å bli syk. 

Hva gjør jeg med dette?

Anonymkode: 364d2...ca7

[AnonymBruker]

Dytter tråden for deg ❤️

Anonymkode: 082e5...5af

[AprilLudgate]

Jeg synes for det første du skal bruke din energi på mann og barn - som tross alt gir deg noe.

Din familie ellers er ekstremt lite støttende.

Skriv et kort brev hvor du forklarer. Legg ved en brosjyre som forklarer din sykdom. Du har ikke kapasitet til dette, og her er grunnen. Om de ønsker kontakt må det dessverre være på dine premisser. Take it or leave it, du har ikke noe valg.

Til din familie:

Ta et mini familieråd. Si at du vet denne sykdommen påvirker mye, og det fremstår som forskjellsbehandling når du må vente mer enn noen dager med å gjøre noe med den neste. 
Derfor lager du en felles kalender eller liknende - slik at «du ikke skal glemme» (bare ta den inngangsporten så de ikke fremstilles som vanskelige) avtaler og liknende. 
Men at de jo vet dette med din svært manglende kapasitet, og derfor blir det tomme dager mellom hver aktivitet. 
 

Fokuser på det positive når du tar praten. 
 

«Jeg er jo ikke blitt friskere, men tenkte jeg ville holde oversikt selv så jeg ikke glemmer». Den kan henge på kjøkkenet, og forsåvidt brukes av andre også til andre aktiviteter. 
 

Familien ber du back the fuck off om de skal fortsette å gjøre deg sykere. På en så høflig som mulig måte via et oppklarende brev, og brosjyre/faktaark om sykdommen. 
 

Det er ikke sykdommen som ødelegger forholdet til familien din, det klarer de utmerket fint selv. 

Endret 8. juli 2022 av DundreMilfin

[AnonymBruker]

Barn: Det må være mulig å forklare dem at du kun har energi til én av gangen.  

Foreldre: Kutt dem ut. Det utøver psykisk vold mot deg. Du har bedt dem stoppe og de hører ikke på deg. Det eneste du kan gjøre er å vise dem at dette finner du deg ikke i, og at konsekvensen er null kontakt. De kan bli så rasende som de overhodet orker. Vis dem at det ikke lenger er "gangbar valuta" i relasjonen dere imellom. Kanskje de kommer krypende tilbake på et tidspunkt, ellers er de intet tap. 

Anonymkode: 9d229...4b7

[AnonymBruker]

Du virker reflektert og ressurssterk utfra det du skriver. Forstår at situasjonen er vanskelig. Har du kontakt med en god terapeut? 

Anonymkode: bd3c7...ffc

[AnonymBruker]

Finnes det noe pårørendekurs som kan passe? Av beskrivelsen din tenkte jeg på ms, vet ms foreningen har litt filmer om blant annet å leve med fatigue på siden sin. 
 

 

Anonymkode: e66e3...554

[AnonymBruker]

Sett fra foreldrene dine sitt ståsted er reaksjonen deres egentlig ganske logisk. Du setter nå grenser for, og fjerner deg fra situasjoner som sannsynligvis "i alle år" har vært en del av familiedynamikken. Og som de, etter beskrivelsen å dømme, ser på som helt normalt. Du har da tålt det før, hvorfor er det så vanskelig nå? Pluss på minimal forståelse for kroniske sykdommer, og forvirringen deres er komplett.

 

Det som er viktig å huske på, er at deres beskyldninger om at du ødelegger nattesøvn og alderdom for dem, handler om deres følelser og manglende evne til å forstå. Det handler ikke om hva du har gjort galt, selv om det er det de forteller deg. De klarer ikke ta innover seg at deres handlinger og ord påvirker deg, derfor gjør de deg til syndebukk og søppelbøtte.

 

Og deres følelser er deres eget ansvar. Du har ansvar for dine egne følelser, og det ansvaret tar du som en sunn voksen ved å sette grenser når det blir for mye for deg. Jeg syns altså du gjør helt rett i å redusere kontakten og si fra når ting ikke er greit.

Anonymkode: f57a2...aa0

[AnonymBruker]

Dine barn, ts, har også mistet noe. 
Slik du går gjennom eller har gått gjennom en sorgprosess over det du har mistet - helse, hobbyer, energi, jobb, leveår - slik går de gjennom en sorgprosess knyttet til det de har mistet og vil miste. Kvalitetstid, leveår, en ubekymret barndom.

Det riktige er å anerkjenne og snakke om dette. Å ta det opp, lufte det og sette ord på sorgen. Og si høyt at den er normal. De finnes også grupper for barn som er pårørende, og barna bør inn i slike så raskt som mulig. De bør også få oppfølging av fagpersoner på rollen som pårørende fordi denne rollen er helt ekstremt psykisk belastende og må håndteres 24/7. man kan sykemelde seg fra utbrenthet i forbindelse med jobb, men ikke med sykdom. Så ta byrden på alvor.

Det er også viktig at du behandler familie som familie. De er ikke psykiatere, psykologer, sykepleiere eller assistenter. Det har vi helsevesen til. Forsøk å grensesette egen sykdom, feks ved kun å snakke om den en gang i måneden, og da maks noen minutter. Sykdom fyller fort et helt liv, om vi ikke begrenser den, og det gjør alle vondt, deg inkludert.

Anonymkode: c1d7e...1c8