Utbrent av ektemannen

[AnonymBruker]

Hei og beklager langt innhold, men jeg trenger sårt litt inspirasjon og tips i en vanskelig sak.

Jeg er en dame i tredveårene som står i en vanskelig og tung sitasjon med min mann.  Vi har vært sammen i over 10 år og har barn sammen. Vi har vært i gjennom en hektisk småbarnsperiode. Nå begynner siste på skole og ting er litt lettere, barna er mer selvstendige.  Det har derimot vært mye vanskelige perioder for mann min. 

Mann min har vært mye deprimert, ikke helt godtatt diagnosen cøliaki som han fikk for 4 år siden og gjør han utmattet og trett. Det har vært tungt for han og akseptere å måtte endre matvaner/ kosthold og i tillegg til omskolering og en usikker arbeidsplass med permitteringer. Hans far fikk kreft for tredje gang i fjor. Generelt sett mye og forholde seg til i tillegg til hverdagslivet og småbarnslivet. 

I de siste årene har han blitt mer og mer deprimert og jeg har prøvd å få han til å gjøre de tingene i live han sitter pris på, trening, gå fjellturer, være sammen med venner. Jeg har bedd han om å gå til lege eller gå til noen for å snakke om hva han føler. Bedd han om å snakke til meg, noe som han kan gjøre. Jeg har gitt han pusterom med å ta ungene med på hytteturer i helgene, dratt alene på ferie med ungene og generelt sett tatt de med på turer på ettermiddagene, planlegge playdates osv.

Jeg veit at i et ekteskap skal man gi og ta. Stille opp for hverandre i onde år. Men hvor lenge skal man kun være den som gir?  Jeg føler at de 5 siste årene er det kun han som har tatt og tatt. Og jeg føler aldri at jeg får tid til meg selv. Jeg får liksom aldri det pusterommet jeg selv har behov for. Han tar svært sjeldent ungen en helg på hytten, han tar aldri kontakt med andre foreldre for å arrangere playdates for barna, han tar liksom aldri initiativ. 

De siste årene er han blitt mer og mer innesluttet og tar sjelden initiativ til noe. Det er jeg som må ordne med sosiale sammenkomster med venner og familie. Planlegge utflukter og aktiviteter for familien. 

Jeg er en person som er veldig aktiv og utadvendt som trenger at det skjer noe, ha gode venner og liker å planlegge fram i tid.  Når jeg møtte mannen min var han en utadvendt og gøy person som tok initiativ og fant på ting. Men i de siste 5 årene har han blitt en innadvendt person som skyr store folkemengder, syns det er slitsomt å møte nye mennesker, syns det er slitsom å være med familie over lengre tid. Det er greit å være innadvendt, det respektere jeg. Men føler vi er blitt en for stor kontrast. 

De siste årene har jeg kjent på en følelse av at vi har vokst fra hverandre. Jeg har hele tiden vært åpen og ærlig med mann min om dette. At jeg føler et stor savn på den person han en gang var. At jeg syns det er tøft og tungt at han er så pass sliten og trett og ikke orker å være med på aktiviteter og utflukter. Jeg føler ofte at jeg er en alenemor, selv om at vi skal være to om foreldrerollen. 

Det siste halvåret har jeg kjent et stor ubehag og blir irritert når han klager for at han ikke kan spise det vi andre spiser, når han forteller at han er sliten og trett, og når han har det tungt og vanskelig. Jeg får vondt i hode og vanskelig for å sove, jeg kjenner på at jeg ville ha hatt det mye bedre alene med barna enn å fortsette ekteskapet med han. Og ja jeg er bevist på at han fortjener å bli hørt og sett. Her burde jeg ha støttet han og hør på at han når han har det vanskelig. Men hele magen min vrir seg av irritasjon og kvalme av ordene sliten, trett og tungt. Jeg har startet å mislike han og finner alle de negative tingene ved han.  Jeg har vært 110% ærlig og sagt dette til han slik jeg forteller dere. 

Han sier at han virkelig skal prøve på å være mer initiativtaker, mer sosial og mer uthvilt. Jeg har sett en liten forandring til det positive og jeg ser han prøver. Men jeg sliter fortsatt med å ha vanskelig for å sove, ha hodepiner og jeg klarer ikke slippe tanken på hvor deilig det ville ha vært å være alene uten han. 

Han var vekke på kurs i tre uker, de tre ukene var de beste ukene på lenge. Jeg hadde mer energi til barna, jeg merket at jeg var mer glad, jeg hadde ikke hodepine og sleit ikke med å sove. Er det noen som har følt på det samme? At man blir helt utmattet og utslitt av mann sin? ville det vært bedre å gått eller burde man gi han en sjanse? godt mulig det bare er en periode. 

På forhånd takk for alle svar :) 

Anonymkode: 3e958...c96

[AnonymBruker]

Han trenger psyk hjelp.forstå meg rett men du kan ikke være hans psykolog,han har selv ansvar for å søke hjelp når han trenger det.vet jeg høres hard ut,klart jeg forstår hans fortvilelse,men han kan ikke legge a l t på deg,det gjør han i praksis her.hilsen hardt prøvd dame som har fått psykolog hjelp.

Anonymkode: 47e2e...cfc

[Nymerïa]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

ville det vært bedre å gått eller burde man gi han en sjanse?

Jeg tror at svaret er det samme enten du vil bryte for godt eller gi det en sjanse. Nå må du ha tid for deg selv. Du har det bedre alene. Om du vil gi han en sjanse så er det vel mest hensiktsmessig at dere bor hver for dere en stund og han rydder opp i sine ting på egen hånd. Kanskje lærer han seg å engasjere seg mer i barnas liv hvis han er alene med dem også.

Jeg tror ikke egentlig at det å fortsette med elendigheten er å gi forholdet en sjanse. Det blir bare steindødt på denne måten.

[Lolla85]

NymeriaRhoynar skrev (13 timer siden):

Jeg tror at svaret er det samme enten du vil bryte for godt eller gi det en sjanse. Nå må du ha tid for deg selv. Du har det bedre alene. Om du vil gi han en sjanse så er det vel mest hensiktsmessig at dere bor hver for dere en stund og han rydder opp i sine ting på egen hånd. Kanskje lærer han seg å engasjere seg mer i barnas liv hvis han er alene med dem også.

Jeg tror ikke egentlig at det å fortsette med elendigheten er å gi forholdet en sjanse. Det blir bare steindødt på denne måten.

Tusen takk for godt råd. Jeg tenker også tid for meg selv ville gitt meg og barna mye. Så får han forhåpentligvis søke hjelp og det han trenger på egen hånd. Jeg må også få leve mitt liv  

[Elizia]

Kanskje det å flytte fra hverandre gir han det sparket bak han trenger? Dvs jobbe med seg selv og søke hjelp til lege evt terapeut? Han er voksen og har selv ansvaret for egen helse. Det virker som om du virkelig har prøvd over flere år å støtte og oppmuntre han, men det er ikke til hjelp for noen om du også knekker sammen. 

[Boblee]

Spiser han enda gluten? Hvis han gjør seg så er det første steg (for han) å akseptere diagnosen og slutte med. Vedkommende her i hus ble oppriktig et nytt menneske med energi og godt humør, gikk ned i vekt osv. Når kroppen fikk det den trengte. 

Psykolog høres også vesentlig ut for han. 

Om du vil ta en pause fra han eller gå, så du tar vare på deg selv og han la kanskje skjønner alvoret, er jo helt opp til deg - men forståelig om du gjør. 

[Lolla85]

Elizia skrev (44 minutter siden):

Kanskje det å flytte fra hverandre gir han det sparket bak han trenger? Dvs jobbe med seg selv og søke hjelp til lege evt terapeut? Han er voksen og har selv ansvaret for egen helse. Det virker som om du virkelig har prøvd over flere år å støtte og oppmuntre han, men det er ikke til hjelp for noen om du også knekker sammen. 

Tenker også ha trenger et spark bak og jobbe med seg selv Takk for svar!

[Lolla85]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Han trenger psyk hjelp.forstå meg rett men du kan ikke være hans psykolog,han har selv ansvar for å søke hjelp når han trenger det.vet jeg høres hard ut,klart jeg forstår hans fortvilelse,men han kan ikke legge a l t på deg,det gjør han i praksis her.hilsen hardt prøvd dame som har fått psykolog hjelp.

Anonymkode: 47e2e...cfc

Tusen takk for svar   Godt å få en bekreftelse på det jeg selv tenker. 

[Lolla85]

Boblee skrev (12 minutter siden):

Spiser han enda gluten? Hvis han gjør seg så er det første steg (for han) å akseptere diagnosen og slutte med. Vedkommende her i hus ble oppriktig et nytt menneske med energi og godt humør, gikk ned i vekt osv. Når kroppen fikk det den trengte. 

Psykolog høres også vesentlig ut for han. 

Om du vil ta en pause fra han eller gå, så du tar vare på deg selv og han la kanskje skjønner alvoret, er jo helt opp til deg - men forståelig om du gjør. 

Hei  Nei han spiser ikke gluten enda, han sluttet da han fikk diagnosen. Men han klager ofte over at han ikke kan spise det vi spiser av bakster når vi er på farten (bilturer eller den slags), kaker i bursdager hos andre, mat hos venner, at brødet er så tørt og at det er vanskelig når vi skal ut å spise fordi han hele tiden må leite etter noe han kan spise og han føler seg til "bry" som må spørre om maten inneholder hvetemel. De fleste venner og familie prøver å tilrettelegge for han så langt deg lar seg gjøre. Men mange glemmer dette av. Og jeg har sagt til han at han selv må være ansvarlig for å ta med seg mat han kan spise i ulike anledninger. Men da dropper han bare å ta med seg noe, å sitter og er molefonken fordi han ikke har noe å spise. 

Jeg tror det beste for meg er å få tid alene Så forhåpentligvis får han et spark i baken, som nevnt ovenfor!

[AnonymBruker]

Føler veldig med deg. Jeg har selv hatt psykisk syk ektemann, og måtte til slutt flytte fra ham en god stund. Da var jeg utslitt, og på vei til å bli syk selv, og ungene kunne ikke ha to foreldre som ikke fungerte. 

I ettertid angrer jeg på at jeg ikke satte hardt mot hardt og fikk ham til å flytte for seg selv tidligere, for det var sjokket han trengte for å ta tak i sine utfordringer. Uten å mene det og ville det var det en sovepute for ham at jeg var der, og ivaretok alt. Da trengte han ikke å virkelig ta tak i sine problemer. 

Vi er fremdeles gift, og dette begynner å bli mange år siden, men vi bodde faktisk fra hverandre i 5 år. De to første årene var jeg så tom at jeg ikke lenger hadde gode følelser for ham, og skilsmisse virket å være neste skritt. Så ble han gradvis bedre, når han tok tak i utfordringer. (MÅTTE ta tak, siden jeg ikke lenger var der og ivaretok.) Hele forholdet måtte gradvis bygges opp igjen, og jeg trengte GOD tid på å stole på at han virkelig hadde blitt bedre, og var innstilt på å gjøre det nødvendige (selv!) for å holde seg frisk. At han ikke lot behandling, medisiner og det å leve på en sunnere måte (søvn, trening og fokus på helse) gli ut dersom jeg var der igjen. 

Jeg anbefaler deg å sette foten ned for å ivareta ham og hans helse, og ta vare på deg selv og din helse. Ingen er tjent med at dere begge stuper. Han må ta ansvar for sin helse selv, for du må klare barna, og deg. Beste måten å få det til på er å ikke bo sammen. Han forstår neppe at du har fått nok, og at han MÅ, før du gir slipp på rollen som den som ivaretar alt, inkludert ham. 

Jeg skulle ha fått ham til å flytte ut tidligere. Jeg var også fullstendig utslitt da jeg endelig tok det valget, og i etterpåklokskap ser jeg godt at jeg var hvilepute, og at det var til hinder- ikke til hjelp- at jeg ivaretok. Det hadde vært bedre for oss begge, og barna, om han MÅTTE ta tak selv tidligere, fordi jeg ikke var der. 

Anonymkode: f6660...7d4

[AnonymBruker]

Hm.. Innleggene fra hi og siste innskriver gjør meg så ettertenksom.. 

Min mann fikk påvist chrons etter år med plager. I starten var jeg pådriver for undersøkelser, hjalp han med å huske, purre på avtaler etc. Men etter at vi fikk nr 2 så mistet jeg overskuddet til å gjøre det, og han måtte ta ansvaret selv. 

Og det har fungert ok. Han husker det viktigste. Men samtidig kan han fortelle meg midt i ferien at han har vondt i ansiktet fordi han ikke har vært til tannlegen etter å ha mistet del av tanna i mai. Og jeg skulle like gjerne ønske han holdt kjeft om det. Ikke gjør det til mitt problem at du er sløv med egen helse! 

Det som plager meg aller mest er at han også lever ansvarsfritt på andre områder. Jeg er definitivt adm.direktør for omtrent alt i huset. Han tar omtrent ingen initiativ til husarbeid og blir som en gretten tenåring når jeg ber han om å feks vaske badet som har tisseflekker etter barna. Og jeg vasker sikkert 80% i huset. 

Tanken på å tvinge han til å klare seg alene har slått meg også.. Men det er så stort steg med barn... 

Anonymkode: 95d7f...f37

[AnonymBruker]

Han må legges innpå psykiatrisk fortere enn fy. Skulle vært gjort for lenge siden..

Anonymkode: ec433...db8

[Lolla85]

AnonymBruker skrev (På 7.7.2022 den 12.53):

Føler veldig med deg. Jeg har selv hatt psykisk syk ektemann, og måtte til slutt flytte fra ham en god stund. Da var jeg utslitt, og på vei til å bli syk selv, og ungene kunne ikke ha to foreldre som ikke fungerte. 

I ettertid angrer jeg på at jeg ikke satte hardt mot hardt og fikk ham til å flytte for seg selv tidligere, for det var sjokket han trengte for å ta tak i sine utfordringer. Uten å mene det og ville det var det en sovepute for ham at jeg var der, og ivaretok alt. Da trengte han ikke å virkelig ta tak i sine problemer. 

Vi er fremdeles gift, og dette begynner å bli mange år siden, men vi bodde faktisk fra hverandre i 5 år. De to første årene var jeg så tom at jeg ikke lenger hadde gode følelser for ham, og skilsmisse virket å være neste skritt. Så ble han gradvis bedre, når han tok tak i utfordringer. (MÅTTE ta tak, siden jeg ikke lenger var der og ivaretok.) Hele forholdet måtte gradvis bygges opp igjen, og jeg trengte GOD tid på å stole på at han virkelig hadde blitt bedre, og var innstilt på å gjøre det nødvendige (selv!) for å holde seg frisk. At han ikke lot behandling, medisiner og det å leve på en sunnere måte (søvn, trening og fokus på helse) gli ut dersom jeg var der igjen. 

Jeg anbefaler deg å sette foten ned for å ivareta ham og hans helse, og ta vare på deg selv og din helse. Ingen er tjent med at dere begge stuper. Han må ta ansvar for sin helse selv, for du må klare barna, og deg. Beste måten å få det til på er å ikke bo sammen. Han forstår neppe at du har fått nok, og at han MÅ, før du gir slipp på rollen som den som ivaretar alt, inkludert ham. 

Jeg skulle ha fått ham til å flytte ut tidligere. Jeg var også fullstendig utslitt da jeg endelig tok det valget, og i etterpåklokskap ser jeg godt at jeg var hvilepute, og at det var til hinder- ikke til hjelp- at jeg ivaretok. Det hadde vært bedre for oss begge, og barna, om han MÅTTE ta tak selv tidligere, fordi jeg ikke var der. 

Anonymkode: f6660...7d4

Tusen takk for at du deler din historie ❤️ God å høre at alt gikk fin til slutt!

Det var fin å lese at det hjalp å gi dem et dytt i baken! Jeg er ganske trygg nå på hvilken vei jeg skal gå.

Skal gi han et dytt bak, så håper jeg virkelig at han tar det til seg.  

[AnonymBruker]

Det kan være han også får det bedre ved at dere bor fra hverandre en periode. Hvis det er sånn at du sier rett ut at dette er en belastning for deg, så kan det gjøre ham verre, og enda vanskeligere å komme seg ut av. Hvis han får den roen han trenger kan det hende han har mer energi når dere først møtes.

Anonymkode: 3358b...f04

[AnonymBruker]

Lolla85 skrev (På 7.7.2022 den 12.36):

Tusen takk for svar   Godt å få en bekreftelse på det jeg selv tenker. 

❤️🌺

Anonymkode: 47e2e...cfc

[AnonymBruker]

Han må spise mer kjøtt. Kok supper til fra bunnen og stek biff. Og dere må kanskje skilles. Jeg hadde det som deg, ble sliten av å ha han i hus, og det ble 1000 ganger bedre av å være alene, selv om jeg ble alene med barna. 

Anonymkode: 7ec3d...553

[lillevill]

omskolering, høres jo veldig bra ut på en måte. Man er jo heldig om man får mer utdanning. 

Jeg synes også det kan virke som at du har blitt kjølig i følelsene, og ikke føler noe medfølelse når han sitter og er sur og klage og ikke spiser, fordi han selv ikke har planlagt å ta med noe. og i stedet for å reagere med å vise omtanke så blir du også sur, slik som han er. Og det med hodepinen, er det kansje stresshodepine? Altså at hans klaging og negativitet gjør at du blir stresset og irritert og de små gledene som er livet blir overskygget av negativiteten.

Kan også være at en slik sur mannebaby ikke eier situasjonen og handler inn det han kan spise og det han synes er godt. Kansje han synes det er dama som skal vite hva han skal få å spise, eller hva som skal handles. Da er det ihvertfall vanskelig, når man som en person, får ansvar for alle barna OG mannen. 

Synes det virker som mannen trenger litt hjelp til å forstå at 1. han må eie ansvaret for å ha det bra, ikke legge dette på andre. 2. hva er muligehtene. Hva slags god mat kan han ha til tross for sykdommen? 3. sjekke seg hos lege og ta ansvar for å få det bedre. hva erdet som gjør at humøret er på bånn og ta tak i det.

[AnonymBruker]

https://www.ncf.no/

Du kjenner vel til den linken, men uansett..

Kansje dere kan begynne å lage skikkelig god glutenfri mat, TS. Men la mannen lage "kokeboka" slik at han får mange retter som han liker. og han må så klart lære seg å lage rettene.

Kan jo være dere er dritgode på å bake og lage mat, i så fall beklager jeg. Men kansje dere kan bli eksperter. mulig det får opp humøret hans? Det MÅ jo ikke være "tørt brød" eller?

Anonymkode: 61d4a...93b

[AnonymBruker]

Må du gi så mye da? 

Kan du ikke bare ha han i hus og overse han? Ikke tenk på hva du kan gjøre for han, hvordan du skal hjelpe han og hva han egentlig trenger. Distanser deg. Drit i han. La deg sjøl få fred fra hans problemer, la han få fred fra at du har problemer med hans problemer. 

Fyren er i en kjempekrise og han vil trenge år på seg. 

Det er bedre å ha en ektemann og barnefar i bakhånd, enn å sende ungene hit og dit. Tror du ikke? 

 

Anonymkode: 14702...096

[Nymerïa]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Det er bedre å ha en ektemann og barnefar i bakhånd,

Jeg tror du skal lese HI på nytt. Denne mannen er verken i bakhånd eller i forhånd. Han bidrar ikke. TS hadde tjent på å være alenemor for da hadde hun sluppet å forholde seg til han. Hun skriver selv at de 3 ukene han var borte var de beste hun har hatt på lenge og at de fysiske plagene forsvant.