Vanskelig situasjon

[AnonymBruker]

Jeg og samboeren er midt i en prøverørsprosess. Under prøverørsprosessen har han blitt dårligere og dårligere med revmatismeplagene sine og endt opp med å omtrent daglig ta NSAIDS. Hver gang han tar nsaids , blir han tappet for energi, ligger og sover i sengen til langt på dag, får kort lunte, svarer surt og kort, er generelt ikke noe koselig å være med. 
 Tre helger på rad har våre planer i helgen blitt avlyst pga han har vondt. så vi har blitt sittende hjemme tre helger på rad. 
jeg kjenne at jeg trenger noe mer enn dette livet , mer energi, latter, humor, dype samtaler, sosiale møter, aktiviteter og morsomme opplevelser.
Han sliter veldig med å snakke om ting og sette ord på ting, mens kommunikasjon for meg er kjempeviktig. Så jeg ender jeg opp med å bli mye skuffet . 
Det blir mer og mer krangling. Jeg blir redd når jeg ser at han blir sykere og sykere . når han har har vondt kan han ha problemer med å gå eller bære noe pga leddsmertene. Jeg tenker hvordan skal han da kunne ta vare på en baby i pappapermisjon? 
det er alt i alt en veldig deprimerende og uforutsigbar hverdag . Med mye sykdomssnakk, der han snakker mye om seg selv. Meg oppi prøverørsprosessen er liksom glemt. 
jeg har en jobb der jeg jobber for det meste alene,  bor i hans hjemby og livet er generelt lite sosialt. Kjenner jeg savner familien min mye. Jeg kommer meg noe ut på ting. Men i og med at vi er i en prøverørsprosess som er ganske tøft og ensomt, så er jeg ganske avhengig av han for å trives og finne på ting.. som jeg for øyeblikket ikke akkurat trives så veldig med..

Ville bare dele tankene mine her.. for dette er en så vanskelig situasjon å være i. Og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Vi har planer om å kjøpe hus og fortsette prøverørsprosessen men jeg tviler ofte for tiden om det er dette jeg vil. Noen tips/råd? 

Anonymkode: 44ade...8e3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Jeg og samboeren er midt i en prøverørsprosess. Under prøverørsprosessen har han blitt dårligere og dårligere med revmatismeplagene sine og endt opp med å omtrent daglig ta NSAIDS. Hver gang han tar nsaids , blir han tappet for energi, ligger og sover i sengen til langt på dag, får kort lunte, svarer surt og kort, er generelt ikke noe koselig å være med. 
 Tre helger på rad har våre planer i helgen blitt avlyst pga han har vondt. så vi har blitt sittende hjemme tre helger på rad. 
jeg kjenne at jeg trenger noe mer enn dette livet , mer energi, latter, humor, dype samtaler, sosiale møter, aktiviteter og morsomme opplevelser.
Han sliter veldig med å snakke om ting og sette ord på ting, mens kommunikasjon for meg er kjempeviktig. Så jeg ender jeg opp med å bli mye skuffet . 
Det blir mer og mer krangling. Jeg blir redd når jeg ser at han blir sykere og sykere . når han har har vondt kan han ha problemer med å gå eller bære noe pga leddsmertene. Jeg tenker hvordan skal han da kunne ta vare på en baby i pappapermisjon? 
det er alt i alt en veldig deprimerende og uforutsigbar hverdag . Med mye sykdomssnakk, der han snakker mye om seg selv. Meg oppi prøverørsprosessen er liksom glemt. 
jeg har en jobb der jeg jobber for det meste alene,  bor i hans hjemby og livet er generelt lite sosialt. Kjenner jeg savner familien min mye. Jeg kommer meg noe ut på ting. Men i og med at vi er i en prøverørsprosess som er ganske tøft og ensomt, så er jeg ganske avhengig av han for å trives og finne på ting.. som jeg for øyeblikket ikke akkurat trives så veldig med..

Ville bare dele tankene mine her.. for dette er en så vanskelig situasjon å være i. Og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Vi har planer om å kjøpe hus og fortsette prøverørsprosessen men jeg tviler ofte for tiden om det er dette jeg vil. Noen tips/råd? 

Anonymkode: 44ade...8e3

Hei. Han er jo din familie. Såklart han blir sur når han har smerter. Tenk på alt det stygge vi kvinner sier under fødsel. Tenk om du var den som var syk, hva du hadde ønsket da. han går gjennom Veldig mye, og akkurat nå må du være den sterke. Han har SMERTER. Det er sikkert tøft, men han trenger at du er støttende. Det er ingen som tar skade av å ha det rolig en periode. Man må ikke gjøre noe hver helg.  Kanskje kan dere sette baby på vent, kan være det er sårt for han også, kanskje det stresser han. Ikke alle mennesker må brette ut om det de føler. Og hva skal du gjøre om du går fra han? Gå finne en ny mann og få barn med? Forhold har gode og dårlige perioder. 

Anonymkode: f1c38...e24

[AnonymBruker]

Stakkars mannen din. Du virker å ha lite forståelse for hvordan det er å leve med en kronisk sykdom og mye smerter. 

Anonymkode: 94c1e...686

[AnonymBruker]

Får han ikke noe behandling og oppfølging av revmatismen?

Anonymkode: b1dd3...8b4

[AnonymBruker]

Om det er befruktning med mannens sæd ville jeg revurdert barn med han. Dette kan gå i arv. Ikke det du lurte på, bare en tanke som slo meg. 

Anonymkode: a7a91...212

[AnonymBruker]

Men la oss koke det ned til: Elsker du ham? Hva var det som gjorde at du tenkte at dette er han du vil bli samboer med og få barn med? Det vil alltid være dårlige perioder i et forhold, og «gode og onde dager». Men hvordan er han når han er frisk? Er det noen mulighet for å få medisiner med bedre smertelindrende effekt eller annen behandling som kan hjelpe bedre?

Jeg skjønner deg ellers godt. Det er blytungt å leve sammen med kronisk syke som er mye preget av sykdommen. Men hvis han er mannen du elsker ville jeg gitt det en sjanse. Hvis du kjenner på magefølelsen at det føles feil hadde jeg avbrutt prøvingen og tenkt meg nøye om. Er dere for ulike siden dere kommuniserer så ulikt?

Anonymkode: 41bcf...424

[AnonymBruker]

Her får du mye sure svar, antakeligvis fra kvinner som selv er kronisk syke.

Jeg har selv vært sammen med og har barn med en mann som er kronisk syk. Han ble gradvis verre. Ble i tillegg surere og surere, kortere lunte, behandlet barna og meg dårlig. Hele mannen ble til slutt en kjempeegoist. Barna orket ikke mer, og jeg orket ikke mer.
 

Vi har det så mye bedre nå. Vi kan være oss selv, slippe å ta hensyn til en sint, sur og egoistisk mann 24/7. Jeg elsker barna mine over alt på jord, men jeg hadde aldri gått inn for å få barn med en kronisk syk mann. Mest sannsynlig blir du ensom og ulykkelig i forholdet. Du ser jo allerede nå hvor det bærer. 

Anonymkode: 1cae5...7e0