Er dette på grensen til psykisk terror?

[AnonymBruker]

LANGT OG LITT ROTETE INNLEGG! 

Hey. Jeg skriver her fordi jeg begynner å lure på om det er noe galt med meg eller kjæresten min. Er det jeg som tåler lite eller driver han til tider med psykisk terror? 

Vi har vært sammen i to år, bor sammen og det har egentlig vært krøll hele veien. 

Han kan være den mest elskverdige i verden. Utad så fremstår han som så snill og god, og det er det alle bekjente tenker om han. Hvis han blir nevnt, så sier alle det "oo, for en god fyr han er". Det er bare det at jeg vet at han ikke alltid er så god og snill. 

Fra start har det vært klare og tydelige tegn på at han ikke er så lett å ha med å gjøre om jeg kan si det. Krangler har det vært masse av, og jeg er ikke uskyldig i de, langt ifra!

Men der jeg har et ønske om å finne løsninger, snakke oss frem til en viss enighet og vise forståelse for hverandre, så er han stikk motsatt. Han går inn i en boble av sinne og stillhet. Han kan gi fullstendig silent treatment, for så å bli rasende og skrike, eller bare heve stemmen med tydelig sinne. Ellers er det frekke, umoderne og barnslige kommentarer. "Hold kjeft", "Er du dauhørt", hermer etter det jeg sier, osv. Jeg må innrømme at jeg blir ganske fra meg når han blir slik, prøver å snakke med hab, men null respons på det jeg sier, enten stillhet, setningen "det er ikke noe å snakke om" eller setninger som "du ser bare deg selv", eller sinne. Ofte så vet jeg ikke helt hva han er sur for, og ofte nekter han å svare på det også. Jeg blir desperat for å få ut en reaksjon, så jeg stiller spørsmål og prøver å få han til å snakke med meg. Det kan føre til at han reiser i raseri og blir borte i timesvis, går til et annet rom i timer eller lignende, for så å komme tilbake fremdeles sur og bare si korte ting til meg. Dette kan vare i dagesvis. Han er kald og tar ikke opp igjen temaet før det er noe annet som er vanskelig. Så det blir bare hengende i lufta i evigheten. For han vil ikke snakke noe om det. Så mye jeg har skjønt er at hvis jeg viser at jeg blir irritert eller noe i den dura, så eskalerer ting. Han mener jeg ikke respekterer at han ikke vil snakke om ting. Men jeg gjør det, for prøver alltid å bli stille, gå unna, osv en stund (timestid) for så å ta opp igjen tråden på en rolig måte. Men blir bare avvist. 

Dette kan skje flere ganger i måneden og det er kjempeslitsomt. Ting kan liksom ikke løses noengang, og skal bare gli over, men det tar lang tid. Jeg hater når han er slik, for da blir han et annet menneske. 

Han er veldig sjalu og jeg kan bli beskyldt for utroskap med jevne mellomrom. Hvis jeg til slutt reagerer med irritasjon så er det bevis på at han har rett i det han sier mener han. Det er en evig runddans. Har aldri vært utro mot han. Og kjenner jeg er redd for å møte på mannlige venner f.eks. Føler ikke jeg kan snakke om en annen mann for da blir det dratt dit. 

Han vil aldri være med på noe sosialt, med mindre det er med aller nærmeste familie. Før min tid var han veldig sosial, men jeg har ikke møtt noen av hans venner og han er ikke interessert i å møte mine. Prøvd å invitere, men får alltid nei. Og det hele har egentlig endt med at vi nesten aldri gjør noe som helst, verken sammen eller hver for oss. Føler meg isolert egentlig, samtidig så er jeg livredd for eventuelle sosiale samlinger, for tenk om han mener jeg så på en mann litt for lenge.. Hvis dere skjønner. 

Han har truet med å slå opp fryktelige mange ganger. Det gikk så langt en gang at vi skulle selge huset og var i gang med det. 

Han sier nesten aldri unnskyld for noe. Uansett om jeg føler det er hans feil så er det jeg som kryper til korset. Og det tar en evighet før ting blir bra igjen uansett hva jeg gjør. 

Jeg har mistet det meste av selvtillit og føler meg så mislykket. Føler jeg gjør feil samme hva. Føler han ikke bryr seg når han ikke vil ordne opp på en ordentlig og vanlig måte. 

Det er mye slikt som beskrevet over. Beklager hvis det ble rotete! Men samtidig så er han så god og fin mot meg, sier de fineste tingene og trygger meg på at han bare vil ha meg, osv. Og ikke minst, jeg elsker han så mye! Men det er så opp og ned. Hvordan går det ann å være så varm for så å bli så kald? Jeg burde egentlig gå, for tror ikke dette er normalt. Men er så glad i han og skjønner ikke hvordan jeg skal klare meg uten. 

Er dette vanlig? Eller er det på grensen til psykisk terror? Jeg tåler det dere måtte komme med, vær ærlige med meg! 

 

Anonymkode: c9828...0c5

[AnonymBruker]

Hm han sliter nok med noe psykisk her ja. Kanskje dere skulle gått til parterapi? Det er psykisk belastende og er terror vil jeg si. Har opplevd mye av det samme selv så. Han virker umoden og egoistisk og har nok mange mørke tanker og følelser. Hvis ikke du vil få han med på evt terapi eller lignende så hadde jeg gått fra han. Dette kan gjøre deg dårlig psykisk også. 

Anonymkode: 8c857...d43

[AnonymBruker]

Det høres fryktelig slitsomt ut for deg. Jeg hadde ikke orket det. Tenk om dere får barn og han er kjempesint for alt mulig, og da er du «fanget» i mange år. 

Anonymkode: 60195...841

[AnonymBruker]

Silent treatment, sinne, lukker seg inne, aldri si unnskyld, ++++ Nei..., løp!

Anonymkode: bc89d...577

[AnonymBruker]

Takk for svar! Ja, det er kjempeslitsomt og jeg må innrømme at det tærer veldig på. Har allerede vært sykmeldt for pga dette. Det bryter meg ned. 

Samtidig så er det så vanskelig når jeg har så sterke følelser for han. Og vi har det fantastisk når ting er bra. Men det er ikke nok.. Hvordan skal jeg komme meg ut? Og hvordan skal jeg fungere i hverdagen når alt det står på? 

Kan si så mye som at det han sliter psykisk. Men nekter hjelp. 

Ts

Anonymkode: c9828...0c5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Silent treatment, sinne, lukker seg inne, aldri si unnskyld, ++++ Nei..., løp!

Anonymkode: bc89d...577

Ja, vet jeg burde, men hvordan? Føler meg hjelpesløs akkurat nå. 

Ts

Anonymkode: c9828...0c5

[AnonymBruker]

Må også si at hvis jeg nevner at det ikke er grei oppførsel eller at det bryter meg ned, så blir det bare verre, altså motsatt effekt. Han sier slik som "du har det så fælt" og "det er så synd på deg som er sammen med meg" eller "finn deg noen andre", "finn på noe annet", osv osv. 

Forstår det ikke. Hadde noen sagt noe lignende til meg ville jeg ha gjort alt jeg kunne for å gjøre det bedre og jobbe med det istedenfor. 

Hjelp! Hva kan jeg gjøre? 

Ts

Anonymkode: c9828...0c5

[Bålkaffe]

Spørsmålet du må stille her, TS, er: Er det dette jeg skal deale med resten av livet? Skal jeg ha barn med denne mannen?

Hvis svaret er nei på begge to, begynn å planlegg for å komme deg ut.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Må også si at hvis jeg nevner at det ikke er grei oppførsel eller at det bryter meg ned, så blir det bare verre, altså motsatt effekt. Han sier slik som "du har det så fælt" og "det er så synd på deg som er sammen med meg" eller "finn deg noen andre", "finn på noe annet", osv osv. 

Forstår det ikke. Hadde noen sagt noe lignende til meg ville jeg ha gjort alt jeg kunne for å gjøre det bedre og jobbe med det istedenfor. 

Hjelp! Hva kan jeg gjøre? 

Ts

Anonymkode: c9828...0c5

Det er dessverre veldig enkelt, men også vanskelig. Du må gå!

Jo lenger du blir, jo vanskeligere blir det for deg å gå. Du blir sykere og mer nedbrutt for hver dag. Lag en plan og kom deg ut av forholdet.

Anonymkode: 6a83b...8dd

[AnonymBruker]

Bålkaffe skrev (2 minutter siden):

Spørsmålet du må stille her, TS, er: Er det dette jeg skal deale med resten av livet? Skal jeg ha barn med denne mannen?

Hvis svaret er nei på begge to, begynn å planlegg for å komme deg ut.

Takk for svar! Det er den eneste løsningen? Skjønner jeg ikke kan ha det sånn her. Har vel sakte men sikkert begynt å forstå det,derfor denne tråden. Men hvordan skal jeg? Selge hus, begynne på nytt? Det høres helt utenkelig ut, jeg føler meg fanget. Men jeg må vel bare, selv om jeg blir kvalm ved tanken. 

Ts

Anonymkode: c9828...0c5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det er dessverre veldig enkelt, men også vanskelig. Du må gå!

Jo lenger du blir, jo vanskeligere blir det for deg å gå. Du blir sykere og mer nedbrutt for hver dag. Lag en plan og kom deg ut av forholdet.

Anonymkode: 6a83b...8dd

Takk for svar! 

Kan du komme med tips til plan? Jeg føler meg som skrevet over her helt hjelpesløs! 

Ts

Anonymkode: c9828...0c5

[Blod]

Nei, det er ikke vanlig. Og om det hadde vært det, er det fortsatt ikke greit. 

Det han driver med er psykisk vold. Han kommer aldri til å endre seg. Du sier han er så god og fin mot deg. Men er han virkelig det, eller er det bare det at du holder ekstra fast ved det som er "godt"? Jeg tror han vet hva han gjør. For hvis han aldri var god, hadde du jo ikke blitt. Eller?

https://dinutvei.no/vold-i-naere-relasjoner/hva-er-psykisk-vold/

[AnonymBruker]

Ring og snakk med noen. Hjelpetelefon eller krisesenter. Kirkens SOS er veldig bra. 

Anonymkode: bc89d...577

[Gjest Ghostface]

Det er psykisk terror. Kom deg vekk fra ham.

[AnonymBruker]

Jeg forstår hvordan du har det. Jeg opplevde det akkurat på samme måte, i 7 år. Mine verste år. Kjærlighet og psykisk terror om hverandre.  Jeg måtte oppsøke profesjonell hjelp- en kristen terapeut som hjalp meg å bli løst fra alle bånd jeg hadde til han. Først da klarte jeg å bryte. 

Klem ❤️

Anonymkode: bc89d...577

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (53 minutter siden):

Ja, vet jeg burde, men hvordan? Føler meg hjelpesløs akkurat nå. 

Ts

Anonymkode: c9828...0c5

Ta sats og just do IT. 

Anonymkode: 0e8c4...53d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (51 minutter siden):

Må også si at hvis jeg nevner at det ikke er grei oppførsel eller at det bryter meg ned, så blir det bare verre, altså motsatt effekt. Han sier slik som "du har det så fælt" og "det er så synd på deg som er sammen med meg" eller "finn deg noen andre", "finn på noe annet", osv osv. 

Forstår det ikke. Hadde noen sagt noe lignende til meg ville jeg ha gjort alt jeg kunne for å gjøre det bedre og jobbe med det istedenfor. 

Hjelp! Hva kan jeg gjøre? 

Ts

Anonymkode: c9828...0c5

Finn noen andre komentar, kan du besvare med, ha jeg har begynt å skjønne at det kanskje ikke er så dumt. En jeg kan kommunisere ordentlig med, og ikke blir møtt med en diger vegg det står silent treatment på. Lykken finnes ikke i dette huset

Anonymkode: 0e8c4...53d

[anonym78910]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

LANGT OG LITT ROTETE INNLEGG! 

Hey. Jeg skriver her fordi jeg begynner å lure på om det er noe galt med meg eller kjæresten min. Er det jeg som tåler lite eller driver han til tider med psykisk terror? 

Vi har vært sammen i to år, bor sammen og det har egentlig vært krøll hele veien. 

Han kan være den mest elskverdige i verden. Utad så fremstår han som så snill og god, og det er det alle bekjente tenker om han. Hvis han blir nevnt, så sier alle det "oo, for en god fyr han er". Det er bare det at jeg vet at han ikke alltid er så god og snill. 

Fra start har det vært klare og tydelige tegn på at han ikke er så lett å ha med å gjøre om jeg kan si det. Krangler har det vært masse av, og jeg er ikke uskyldig i de, langt ifra!

Men der jeg har et ønske om å finne løsninger, snakke oss frem til en viss enighet og vise forståelse for hverandre, så er han stikk motsatt. Han går inn i en boble av sinne og stillhet. Han kan gi fullstendig silent treatment, for så å bli rasende og skrike, eller bare heve stemmen med tydelig sinne. Ellers er det frekke, umoderne og barnslige kommentarer. "Hold kjeft", "Er du dauhørt", hermer etter det jeg sier, osv. Jeg må innrømme at jeg blir ganske fra meg når han blir slik, prøver å snakke med hab, men null respons på det jeg sier, enten stillhet, setningen "det er ikke noe å snakke om" eller setninger som "du ser bare deg selv", eller sinne. Ofte så vet jeg ikke helt hva han er sur for, og ofte nekter han å svare på det også. Jeg blir desperat for å få ut en reaksjon, så jeg stiller spørsmål og prøver å få han til å snakke med meg. Det kan føre til at han reiser i raseri og blir borte i timesvis, går til et annet rom i timer eller lignende, for så å komme tilbake fremdeles sur og bare si korte ting til meg. Dette kan vare i dagesvis. Han er kald og tar ikke opp igjen temaet før det er noe annet som er vanskelig. Så det blir bare hengende i lufta i evigheten. For han vil ikke snakke noe om det. Så mye jeg har skjønt er at hvis jeg viser at jeg blir irritert eller noe i den dura, så eskalerer ting. Han mener jeg ikke respekterer at han ikke vil snakke om ting. Men jeg gjør det, for prøver alltid å bli stille, gå unna, osv en stund (timestid) for så å ta opp igjen tråden på en rolig måte. Men blir bare avvist. 

Dette kan skje flere ganger i måneden og det er kjempeslitsomt. Ting kan liksom ikke løses noengang, og skal bare gli over, men det tar lang tid. Jeg hater når han er slik, for da blir han et annet menneske. 

Han er veldig sjalu og jeg kan bli beskyldt for utroskap med jevne mellomrom. Hvis jeg til slutt reagerer med irritasjon så er det bevis på at han har rett i det han sier mener han. Det er en evig runddans. Har aldri vært utro mot han. Og kjenner jeg er redd for å møte på mannlige venner f.eks. Føler ikke jeg kan snakke om en annen mann for da blir det dratt dit. 

Han vil aldri være med på noe sosialt, med mindre det er med aller nærmeste familie. Før min tid var han veldig sosial, men jeg har ikke møtt noen av hans venner og han er ikke interessert i å møte mine. Prøvd å invitere, men får alltid nei. Og det hele har egentlig endt med at vi nesten aldri gjør noe som helst, verken sammen eller hver for oss. Føler meg isolert egentlig, samtidig så er jeg livredd for eventuelle sosiale samlinger, for tenk om han mener jeg så på en mann litt for lenge.. Hvis dere skjønner. 

Han har truet med å slå opp fryktelige mange ganger. Det gikk så langt en gang at vi skulle selge huset og var i gang med det. 

Han sier nesten aldri unnskyld for noe. Uansett om jeg føler det er hans feil så er det jeg som kryper til korset. Og det tar en evighet før ting blir bra igjen uansett hva jeg gjør. 

Jeg har mistet det meste av selvtillit og føler meg så mislykket. Føler jeg gjør feil samme hva. Føler han ikke bryr seg når han ikke vil ordne opp på en ordentlig og vanlig måte. 

Det er mye slikt som beskrevet over. Beklager hvis det ble rotete! Men samtidig så er han så god og fin mot meg, sier de fineste tingene og trygger meg på at han bare vil ha meg, osv. Og ikke minst, jeg elsker han så mye! Men det er så opp og ned. Hvordan går det ann å være så varm for så å bli så kald? Jeg burde egentlig gå, for tror ikke dette er normalt. Men er så glad i han og skjønner ikke hvordan jeg skal klare meg uten. 

Er dette vanlig? Eller er det på grensen til psykisk terror? Jeg tåler det dere måtte komme med, vær ærlige med meg! 

 

Anonymkode: c9828...0c5

Synes du er knalltøff som skriver her inne. Håper inderlig ikke dere har felles barn. Ikke for å skremme deg, men lag en god plan for hvordan du skal komme deg bort. Bruk tiden til å lage deg en liten økonomisk buffer gjerne at du fører penger over til et familiemedlem du stoler 100% på. Slik at du har litt når du flytter ut. Planlegg hvor du skal bo, gjerne sammen med noen første tiden hvis det er mulig. Ting som er dine fra før av flytter du ut før du tar bruddet eks bunad, smykker små ting han ikke merker er borte, det må så klart være dine ting. Det vil ikke bli lett for deg å komme deg derfra, han vil presse deg på følelsene dine. Det er stor sannsynlighet for at du ikke får ut de tingene du har rett på som dere har skaffet dere sammen, la det gå det er ikke det viktigste. Han vet alle dine gode egenskaper at du er snill, erlig og omtenksom. Han vet du ikke er utro. Han vet han sårer deg når han kaller deg stygge ting. Han gjør det med viten og vilje. Såklart er det du som kryper til korset hver gang for du er alt for god person til å klare å stå i den vanskelige følelsesmessige posisjonen han setter deg i. Dette vet han, han bryter deg ned litt dag for dag sakte og sikkert. Du godtar mer og mer, du tviler på deg selv, til slutt blir det kjempevanskelig å komme seg bort. At han er god av og til og dere har det bra er helt normalt i slike forhold, dette er en del av berg og dalbane spillett. Jeg kan love deg at til slutt er du så sliten når han er på topp i berg og dalbanen, at du ikke klarer å nyte det du bare slenger etter han som slipset hans hadde gjort i en ekte berg og dalbane.

kanskje jeg er litt for direkte nå men et par ting du kan tenke over:

- hvordan er seksen, tilfredstiller han deg og er den god?. slike personer som dette er gjerne veldig god til å tilfredstille seksuelt. Dette er også en måte å holde på deg, jeg var selv ikke klar over det før jeg fikk spørsmål om dette i politavhør. Det er vanskelig å forklare men de oppfører seg som drittsekker så er sexen god og da tenker en oisann han må jo faktisk bry seg om meg og ha følelser for meg. Men nei skal love deg at det er en del av spillet. Såklart er det mest normale å ha god sex men da også med gode mennesker. Det er ikke ment at gode mennesker ikke er god i sengen, men gode mennesker ville aldri brukt sex på denne måten. håper ingen misforstår meg nå. Jeg har turt å møte noen nå etter mange år og har sex på en veldig god tilfredstillende måte og mye bedre fordi jeg er trygg på at denne personen er god og vil meg vel. tror for å skille og forstå dette fullt ut må du ha opplevd det, eller blitt det forklart på en riktig måte. jeg er nok litt for dårlig til å forklare. sier på ingen måte at de som er god i sengen er narsisister men narsisister vet å utntytte dette maks.

Du må være forsiktig med å si han imot hvis sinne eskalerer. Jeg tror du vil se først en ydmyk angrende side av han som lover bot og bedring, han går gjerne med på terapi. stakkars angrende han, han drar gjerne frem ting fra tidligere i livet som har vert vanskelig for han for å få sympati. Hvis han ikke får deg tilbake (det tror jeg at han gjør) så kommer sinnet. Jeg kom meg aldri ut før barna og meg ble hentet ut av offentlige innstanser. vi hadde alarm en periode og nå over 12 år etter bruddet holder han det fortsatt gående. Narsisister er ikke engang glad i sine egne barn. han sier fint de samme tignene  til barna som til meg. sender bursdagshilsen til sin jente "måtte du råtne i helvete sammen med din mor" osv... Så er det de som tror på narsisisten og når han skriver på fb "måtte det menneske råtne langsomt i helvette (meg)" så klikker folk jeg aldri har møtt liker. nettopp fordi de hører hans versjon og aldri får min. Jeg skjønner at ting hos deg ikke har eskalert hit enda men din situasjon er 100% lik min slik den var i starten.

- lar han deg få prate med venner og familie når du vil?

- liker/aksepterer han vennene dine?

- skal han overhøre samtalen og vite hva dere snakket om? 

- får du gå ut med kollega fra jobben?

- klager han over jobben/kollegaene dine?

- får du gå i de klærne du vil uten kommentarer?

google litt og les, for all del søk råd hos politi, krisesenter, lege, psykolog hva som helst. Du er alt for god for dette, han vet akkurat hvor god du er og det skal knekkes.  

https://dinutvei.no/vold-i-naere-relasjoner/hva-er-psykisk-vold/

 

Beklager hvis jeg skremmer deg eller andre her men alle tingene over du har beskrevet han med er store røde flagg hos meg. søk hjelp, kom deg ut men bruk tid og gjør det når du har mennesker rundt deg som forstår situasjonen og skjønner at de må støtte deg. Forhåpentligvis kommer du deg derfra uten alt for mye styr og at jeg har overreagert. Ingen overnatting eller lignende etter bruddet. Brudd, ut bort til din sikre hule, ingen kontakt med han aleine. hvis du får hente din del av felles ting, ha med noen gode trygge venner. masse lykke til.

[AnonymBruker]

Han er så kjekk og såååå sjarmerende, men eksen hans var helt gæærn, det er derfor han ble single............

Hustyrann het det i gamle dager, du blir helt terrorisert innafor husets 4 vegger, men nesten ingen vet om det. 

Jeg er fristet til å spørre om hva han heter og hvor han bor, siden han høres ut som en eks av meg med narsisstiske tendenser ( og har hatt ny dame og nytt bosted i to år......

Anonymkode: 53ff9...404

[Blod]

AnonymBruker skrev (45 minutter siden):

Takk for svar! Det er den eneste løsningen? Skjønner jeg ikke kan ha det sånn her. Har vel sakte men sikkert begynt å forstå det,derfor denne tråden. Men hvordan skal jeg? Selge hus, begynne på nytt? Det høres helt utenkelig ut, jeg føler meg fanget. Men jeg må vel bare, selv om jeg blir kvalm ved tanken. 

Ts

Anonymkode: c9828...0c5

Ja. Det virker skummelt nå, fordi han har hjernevasket deg til å føle det slik. Det går over. Snart kan du tenke klart. Du vil føle på en frihet du aldri kunne forestille deg. Kjempeskummelt nå, men uendelig deilig etterpå.