Jeg er ulykkelig i forholdet, min samboer ikke/virker helt likegyldig

[AnonymBruker]

Jeg og kjæresten har vært sammen i 10 år, og har ett barn sammen. Jeg har for lenge siden følt at forholdet har begynt å skrante, og føler egentlig ikke vi er kjærester, men to stykker som bare bor sammen og samarbeider om et barn.

Min samboer mener at dette er helt normalt, og at forelskelsen ikke varer for alltid. Dette er jeg i grunnen enig i, men føler man likevel kan gjøre ting for å opprettholde forholdet og bevare kjærligheten? Eller er jeg helt på villspor her og forventer for mye?

Det jeg sliter mest med, er at jeg føler meg så lite emosjonelt nær han. Vi har liksom ingen dype samtaler (jeg opplever han som vanskelig å prate med om dypere ting - særlig ting som gjelder oss), vi har lite fysisk kontakt, sexlivet har skrantet for lenge siden (både med tanke på tid etter vi fikk barn, og at jeg rett og slett ikke så ofte har lyst), vi er dårlige på å sette pris på hverandre og tar rett og slett hverandre veldig for gitt. 

Jeg har et par ganger prøvd å ta opp hva jeg føler og foreslått parterapi, men siden han ikke ser hva som er galt i forholdet (noe jeg har litt vanskelig for å forstå at er mulig, da jeg føler forholdet er såpass dårlig), ser han ikke behovet og virker dermed veldig lite interessert. 

Ellers kan jeg si at kommunikasjonen har vært ganske dårlig siden start, og siden vi også er veldig forskjellige, er jeg noen ganger usikker på om vi i det hele tatt er en god match. Vi har ulike interesser, den ene er ryddig, den andre ikke, jeg har behov for noe «dypere», han er mer «overfladisk», vi har forskjellige livsstiler og ulike ønsker om hvordan vi vil ha det (noe som gjør at vi også er en del uenige om oppdragelsen til barnet). 

Hans skjermbruk er blant annet et problem, da han gjerne vil sette på skjerm store deler av dagen (noe han gjør også), mens jeg savner mer tilstedeværelse for både meg og barnet (men sitter dessverre til tider for mye på skjerm selv, da det for meg blir en måte å «rømme» fra virkeligheten på, siden jeg tidvis føler meg såpass ulykkelig).

Dette ble et ganske langt innlegg, og jeg skal avslutte før det blir veldig mye lengre (for det kunne det lett blitt), men jeg er, som dere kanskje skjønner, ganske frustrert om dagen, og dras stadig mellom å føle at ting på ekte i forholdet ikke er som de skal være, til at det ikke er så ille, og at jeg har for høye forventninger til hvordan det skal være. 

Noen som har noen råd og erfaringer å komme med? Jeg har flere ganger forsøkt på prate med min samboer om hva jeg føler, men synes det blir vanskelig å få sagt alt jeg føler og vil, grunnet manglende interesse fra hans side. Jeg føler ikke at han er interessert i å lytte, og siden jeg synes dette med følelser fra før er ganske utfordrende å snakke om, blir det så jeg liksom ikke kommer så langt…

Anonymkode: d9b03...50d

[AnonymBruker]

En mann kan grovt sett ha to roller i en kvinnes liv: elsker og venninne. 

Absolutt alle menn ønsker å være elskeren, og absolutt i gen menn klarer å være en god venninne uten også å være elskeren.

Det virker på meg som at du har veldig lyst til å caste ham i rollen som venninne, men da uten at han også skal være elskeren. Det er alt for mye forlangt. 

Begynn å ha sex med ham, vis litt initiativ til at du også ser på ham som elskeren din, mannen i ditt liv, han du faktisk tenner på, så skal du nok se at han også vil bli en bedre venninne for deg.

Uten det ene kan man ikke forvente det andre. 

Anonymkode: e0a57...cc7

[Navani]

Jeg hadde nok satt ned foten og sagt terapi sammen eller gjøre det slutt. 

Å gå og hangle slik over lang tid er grusomt. Du vil ha det mye bedre alene enn i et dårlig forhold, så enten blir han med i terapi for å redde det, ellers hadde jeg sagt ha det. Likegyldighet er det motsatte av kjærlighet.

[AnonymBruker]

Tro han på det han viser deg; han er likegyldig.

Anonymkode: 9854e...128

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

En mann kan grovt sett ha to roller i en kvinnes liv: elsker og venninne. 

Absolutt alle menn ønsker å være elskeren, og absolutt i gen menn klarer å være en god venninne uten også å være elskeren.

Det virker på meg som at du har veldig lyst til å caste ham i rollen som venninne, men da uten at han også skal være elskeren. Det er alt for mye forlangt. 

Begynn å ha sex med ham, vis litt initiativ til at du også ser på ham som elskeren din, mannen i ditt liv, han du faktisk tenner på, så skal du nok se at han også vil bli en bedre venninne for deg.

Uten det ene kan man ikke forvente det andre. 

Anonymkode: e0a57...cc7

Nå er det ikke slik at vi ikke har sex i det hele tatt, men jeg tror litt av utfordringen hos meg er at jeg ikke har lyst på sex når de andre tingene er så fraværende. Og å tvinge meg selv til å ta sex med han når jeg ikke har lyst, føles feil.

Ts

Anonymkode: d9b03...50d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Tro han på det han viser deg; han er likegyldig.

Anonymkode: 9854e...128

Jeg tror nok ikke han egentlig er likegyldig til forholdet, men at han vil unngå å prate så mye om ting/gå i terapi så langt det lar seg gjøre fordi han ikke liker det/synes det er ubehagelig.
 

Ts

Anonymkode: d9b03...50d

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Nå er det ikke slik at vi ikke har sex i det hele tatt, men jeg tror litt av utfordringen hos meg er at jeg ikke har lyst på sex når de andre tingene er så fraværende. Og å tvinge meg selv til å ta sex med han når jeg ikke har lyst, føles feil.

Ts

Anonymkode: d9b03...50d

Og han har sikkert ikke lyst til de andre greiene, så lenge sex er et frustrasjonsmoment. Så der står dere da, på hver deres tue. 

Anonymkode: e0a57...cc7

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

En mann kan grovt sett ha to roller i en kvinnes liv: elsker og venninne. 

Absolutt alle menn ønsker å være elskeren, og absolutt i gen menn klarer å være en god venninne uten også å være elskeren.

Det virker på meg som at du har veldig lyst til å caste ham i rollen som venninne, men da uten at han også skal være elskeren. Det er alt for mye forlangt. 

Begynn å ha sex med ham, vis litt initiativ til at du også ser på ham som elskeren din, mannen i ditt liv, han du faktisk tenner på, så skal du nok se at han også vil bli en bedre venninne for deg.

Uten det ene kan man ikke forvente det andre. 

Anonymkode: e0a57...cc7

Minner meg litt om det en skrev her på kg en gang, som jeg føler er ganske riktig; Menn vil ha en søt, grei, ukomplisert og sexy kjæreste, mens kvinner ønsker en livspartner. 

Så hevder og tror jo også menn at de er enkle selv. Noe de absolutt ikke er. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg og kjæresten har vært sammen i 10 år, og har ett barn sammen. Jeg har for lenge siden følt at forholdet har begynt å skrante, og føler egentlig ikke vi er kjærester, men to stykker som bare bor sammen og samarbeider om et barn.

Min samboer mener at dette er helt normalt, og at forelskelsen ikke varer for alltid. Dette er jeg i grunnen enig i, men føler man likevel kan gjøre ting for å opprettholde forholdet og bevare kjærligheten? Eller er jeg helt på villspor her og forventer for mye?

Det jeg sliter mest med, er at jeg føler meg så lite emosjonelt nær han. Vi har liksom ingen dype samtaler (jeg opplever han som vanskelig å prate med om dypere ting - særlig ting som gjelder oss), vi har lite fysisk kontakt, sexlivet har skrantet for lenge siden (både med tanke på tid etter vi fikk barn, og at jeg rett og slett ikke så ofte har lyst), vi er dårlige på å sette pris på hverandre og tar rett og slett hverandre veldig for gitt. 

Jeg har et par ganger prøvd å ta opp hva jeg føler og foreslått parterapi, men siden han ikke ser hva som er galt i forholdet (noe jeg har litt vanskelig for å forstå at er mulig, da jeg føler forholdet er såpass dårlig), ser han ikke behovet og virker dermed veldig lite interessert. 

Ellers kan jeg si at kommunikasjonen har vært ganske dårlig siden start, og siden vi også er veldig forskjellige, er jeg noen ganger usikker på om vi i det hele tatt er en god match. Vi har ulike interesser, den ene er ryddig, den andre ikke, jeg har behov for noe «dypere», han er mer «overfladisk», vi har forskjellige livsstiler og ulike ønsker om hvordan vi vil ha det (noe som gjør at vi også er en del uenige om oppdragelsen til barnet). 

Hans skjermbruk er blant annet et problem, da han gjerne vil sette på skjerm store deler av dagen (noe han gjør også), mens jeg savner mer tilstedeværelse for både meg og barnet (men sitter dessverre til tider for mye på skjerm selv, da det for meg blir en måte å «rømme» fra virkeligheten på, siden jeg tidvis føler meg såpass ulykkelig).

Dette ble et ganske langt innlegg, og jeg skal avslutte før det blir veldig mye lengre (for det kunne det lett blitt), men jeg er, som dere kanskje skjønner, ganske frustrert om dagen, og dras stadig mellom å føle at ting på ekte i forholdet ikke er som de skal være, til at det ikke er så ille, og at jeg har for høye forventninger til hvordan det skal være. 

Noen som har noen råd og erfaringer å komme med? Jeg har flere ganger forsøkt på prate med min samboer om hva jeg føler, men synes det blir vanskelig å få sagt alt jeg føler og vil, grunnet manglende interesse fra hans side. Jeg føler ikke at han er interessert i å lytte, og siden jeg synes dette med følelser fra før er ganske utfordrende å snakke om, blir det så jeg liksom ikke kommer så langt…

Anonymkode: d9b03...50d

Det hjelper ikke å prate for at menn skal føle seg nært kvinner. Han har sikkert forsøkt å prate med deg, men jeg vil tro at du ikke har lagt vekt på hans tanker. hva om du heller forsøker å forføre han og piffe opp sexlivet.

prating hjelper ikke, kvinner tror at det vil hjelpe å prate med mannen sin, men det er ikke slik det fungerer

Anonymkode: f5ff4...9db

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Nå er det ikke slik at vi ikke har sex i det hele tatt, men jeg tror litt av utfordringen hos meg er at jeg ikke har lyst på sex når de andre tingene er så fraværende. Og å tvinge meg selv til å ta sex med han når jeg ikke har lyst, føles feil.

Ts

Anonymkode: d9b03...50d

Nettopp, du må starte med å ha mer sex, så vil dere få ett bedre forhold. du kan prate så mye du bare vil men det vil ikke hjelpe.

Anonymkode: f5ff4...9db

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker said:

Det hjelper ikke å prate for at menn skal føle seg nært kvinner. Han har sikkert forsøkt å prate med deg, men jeg vil tro at du ikke har lagt vekt på hans tanker. hva om du heller forsøker å forføre han og piffe opp sexlivet.

prating hjelper ikke, kvinner tror at det vil hjelpe å prate med mannen sin, men det er ikke slik det fungerer

Anonymkode: f5ff4...9db

 

8 minutter siden, AnonymBruker said:

Nettopp, du må starte med å ha mer sex, så vil dere få ett bedre forhold. du kan prate så mye du bare vil men det vil ikke hjelpe.

Anonymkode: f5ff4...9db

Du kan ikke være så skråsikker. Det finnes menn som ikke er molboere som er i stand til å prate. Uten at jeg vet om det gjelder mannen til TS.

Skulle ikke forundre meg om mannen starter tråd her på KG hvis TS slår opp. "Dama slår opp og jeg forstår ikke hvorfor, vi hadde det jo bra". 

Anonymkode: e2e75...84c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Det hjelper ikke å prate for at menn skal føle seg nært kvinner. Han har sikkert forsøkt å prate med deg, men jeg vil tro at du ikke har lagt vekt på hans tanker. hva om du heller forsøker å forføre han og piffe opp sexlivet.

prating hjelper ikke, kvinner tror at det vil hjelpe å prate med mannen sin, men det er ikke slik det fungerer

Anonymkode: f5ff4...9db

Okei, så det eneste som skal til for at et forhold skal fungere, er et aktivt sexliv? Det er liksom alt som teller? Ikke hvordan man har det sammen/prater sammen ellers?

Og nei, han har ikke forsøkt å prate med meg om forholdet vårt. Han er ikke der at han tar de dypere/viktigere samtalene i det hele tatt. 
 

Ts

Anonymkode: d9b03...50d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Og han har sikkert ikke lyst til de andre greiene, så lenge sex er et frustrasjonsmoment. Så der står dere da, på hver deres tue. 

Anonymkode: e0a57...cc7

Du misforstår. Sexlivet skrantet i utgangspunktet fordi vi fikk barn sammen og var så slitne på kveldene at vi heller prioriterte å sove, fremfor å ha sex. Det gikk begge veier. Han sovner også på sofaen mesteparten av tiden fordi han er sliten etter jobb, så det er ikke slik at han legger opp til å ha sex flere ganger i uka, også sier jeg nei.

Det har naturlig blitt til at det har blitt mindre, og det siste året, kanskje, har lysten blitt mindre fra min side - delvis fordi jeg føler at jeg er sammen med en mann (som til tider føles som mitt andre barn) som heller velger å sitte med skjerm, enn å være tilstede/bidra i hjemmet. 
 

Ts

Anonymkode: d9b03...50d

[AnonymBruker]

Du må få han til å se alvoret. Mange menn trenger faktisk en skikkelig vekker om det skal bli bedre. Har prøvd å redde flere lenge forhold i lang tid før jeg omsider slo opp, de våkner ikke før du er på vei ut døra.

Hva tror du han sier hvis du setter deg ned med han, og sier rett ut at dersom dere ikke jobber med forholdet nå, så vil du avslutte det? 

Anonymkode: 33289...6e0

[AnonymBruker]

Finn deg en fyr som du kan prate med. Mange menn tror dessverre at det bli sex av seg selv- det blir det IKKE. De må legge bort mobilen (kontinuerlig skjermbruk er så turn-off) og invitere til litt prating, vise interesse. 
Det er en grunn til at det oftest er damene som gjør det slutt.

Anonymkode: e9d31...a65

[AnonymBruker]

Han høres ut som en typisk mann. Når du sier at forholdet er over, er han totalt overrasket. Han vil nok aldri skjønne at du trenger at han er emosjonelt tilgjenglig for deg. Klassisk skilsmissegrunn det der.

Du kan vise rapporter om det. Det er flere skriv i medier om akkurat dette. Si at det han siste advarsel. Hvis ikke ting endrer seg, så er han singel igjen. Bare å Google grunner til at kvinner forlater forhold. 

Anonymkode: ca75a...f0a

[Diskusjon69]

4 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg og kjæresten har vært sammen i 10 år, og har ett barn sammen. Jeg har for lenge siden følt at forholdet har begynt å skrante, og føler egentlig ikke vi er kjærester, men to stykker som bare bor sammen og samarbeider om et barn.

Min samboer mener at dette er helt normalt, og at forelskelsen ikke varer for alltid. Dette er jeg i grunnen enig i, men føler man likevel kan gjøre ting for å opprettholde forholdet og bevare kjærligheten? Eller er jeg helt på villspor her og forventer for mye?

Det jeg sliter mest med, er at jeg føler meg så lite emosjonelt nær han. Vi har liksom ingen dype samtaler (jeg opplever han som vanskelig å prate med om dypere ting - særlig ting som gjelder oss), vi har lite fysisk kontakt, sexlivet har skrantet for lenge siden (både med tanke på tid etter vi fikk barn, og at jeg rett og slett ikke så ofte har lyst), vi er dårlige på å sette pris på hverandre og tar rett og slett hverandre veldig for gitt. 

Jeg har et par ganger prøvd å ta opp hva jeg føler og foreslått parterapi, men siden han ikke ser hva som er galt i forholdet (noe jeg har litt vanskelig for å forstå at er mulig, da jeg føler forholdet er såpass dårlig), ser han ikke behovet og virker dermed veldig lite interessert. 

Ellers kan jeg si at kommunikasjonen har vært ganske dårlig siden start, og siden vi også er veldig forskjellige, er jeg noen ganger usikker på om vi i det hele tatt er en god match. Vi har ulike interesser, den ene er ryddig, den andre ikke, jeg har behov for noe «dypere», han er mer «overfladisk», vi har forskjellige livsstiler og ulike ønsker om hvordan vi vil ha det (noe som gjør at vi også er en del uenige om oppdragelsen til barnet). 

Hans skjermbruk er blant annet et problem, da han gjerne vil sette på skjerm store deler av dagen (noe han gjør også), mens jeg savner mer tilstedeværelse for både meg og barnet (men sitter dessverre til tider for mye på skjerm selv, da det for meg blir en måte å «rømme» fra virkeligheten på, siden jeg tidvis føler meg såpass ulykkelig).

Dette ble et ganske langt innlegg, og jeg skal avslutte før det blir veldig mye lengre (for det kunne det lett blitt), men jeg er, som dere kanskje skjønner, ganske frustrert om dagen, og dras stadig mellom å føle at ting på ekte i forholdet ikke er som de skal være, til at det ikke er så ille, og at jeg har for høye forventninger til hvordan det skal være. 

Noen som har noen råd og erfaringer å komme med? Jeg har flere ganger forsøkt på prate med min samboer om hva jeg føler, men synes det blir vanskelig å få sagt alt jeg føler og vil, grunnet manglende interesse fra hans side. Jeg føler ikke at han er interessert i å lytte, og siden jeg synes dette med følelser fra før er ganske utfordrende å snakke om, blir det så jeg liksom ikke kommer så langt…

Anonymkode: d9b03...50d

Ganske likt hvordan jeg har det med min kvinne. Mye her bunner i at hun vil ha alt det emosjonelle, men sex, nei det kan vi gå måneder uten, fordi hun ikke har noen særlig lyst lengre og slik var hun ikke de første årene.

Kjøpte vibrator til hennne i den tro at om hun lekte mer selv, så ville de gli over i mer sex for oss, det ble det ikke og den støver også ned.

Så, da er vi som 2 venner som bor sammen og oppdrar barn akkurat som deg og din mann, ganske kjipt og jeg hadde såklart gått for lenge siden om det ikke var for at det er barn inne i bilde.

Tips, begynn å ha mer sex med din mann, finn ut hvordan du kan få mer lyst. Går ikke det, vil det nok aldri bli noe bedre.

Endret 5. juli 2022 av Diskusjon69

[Rosatoast]

Høres ut som at du må starte å stille noen krav, TS. Mannen nekter jo å kommunisere med deg, jeg forstår godt frustrasjonen din. Det er viktig med kommunikasjon og nærhet i et parforhold, og når begge de tingene ikke er tilstedeværende - da skranter det. 
 

Du må kreve parterapi, kall det gjerne parsamtaler - hvor dere får pratet ut, slik at begge blir hørt og forstått, der begge blir innenforstått med hverandres følelser og behov. Hvis han er interessert i å redde forholdet, må han bli med på dette! Deretter må det bli mindre skjermtid på han, slik at dere to alene - og kjernefamilien, kan finne på ting sammen å ha kvalitetstid. 

Endret 5. juli 2022 av Rosatoast

[Rosatoast]

Diskusjon69 skrev (1 time siden):

Ganske likt hvordan jeg har det med min kvinne. Mye her bunner i at hun vil ha alt det emosjonelle, men sex, nei det kan vi gå måneder uten, fordi hun ikke har noen særlig lyst lengre og slik var hun ikke de første årene.

Kjøpte vibrator til hennne i den tro at om hun lekte mer selv, så ville de gli over i mer sex for oss, det ble det ikke og den støver også ned.

Så, da er vi som 2 venner som bor sammen og oppdrar barn akkurat som deg og din mann, ganske kjipt og jeg hadde såklart gått for lenge siden om det ikke var for at det er barn inne i bilde.

Tips, begynn å ha mer sex med din mann, finn ut hvordan du kan få mer lyst. Går ikke det, vil det nok aldri bli noe bedre.

Alt handler ikke om sex, og i TS sitt tilfelle så er ikke sex problemet sier hun. Kan du ikke lese? 
 

Du og fruen din burde oppsøke en sexolog og en parterapeut, sexen uteblir jo selvfølgelig når mye av spenningen er borte. Og dere to har surret dere inn i en stor rutine, hvor denne spenningen og romantikken uteblir. Det er ikke bare kvinnen din sitt ansvar, dette er like mye ditt ansvar. En vibrator øker ikke romantikk og spenning, i en hverdag fylt med rutiner og barns behov. 🙄

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Okei, så det eneste som skal til for at et forhold skal fungere, er et aktivt sexliv? Det er liksom alt som teller? Ikke hvordan man har det sammen/prater sammen ellers?

Og nei, han har ikke forsøkt å prate med meg om forholdet vårt. Han er ikke der at han tar de dypere/viktigere samtalene i det hele tatt. 
 

Ts

Anonymkode: d9b03...50d

Nei, men for menn så er sex viktigste når det ikke fungerer. å snakke sammen hjelper ikke, du har prøvd å snakke om forholdet i flere år, har det hjulpet? Jeg gir deg et tips om at hvis du forfører mannen og tar initiativ til sex ofte i flere uker så vil du få en helt ny mann og nytt forhold. 

Anonymkode: f5ff4...9db