Hvordan skal jeg invitere far jeg ikke har kontakt med til bryllupet mitt? Eller burde jeg i det hele tatt?

[AnonymBruker]

Jeg er helt rådvill, og vil veldig gjerne ha råd fra noen utenforstående. Vær så snill å les hele innlegget og ikke døm verken han eller meg i verste mening før du velger å kommentere. Dette er selvfølgelig min versjon og en kort versjon av en hel relasjon. 

Faren min og jeg har hatt et utrolig nært forhold i oppveksten min, men dette endret seg da han fikk seg en partner da jeg var 24 år gammel. Etter det har det vært mange krangler og misforståelser fra begge hold, og ting har ikke vært lett. Dette har pågått i 5 år. Det er trygt å si at begge to har lite tillit til hverandre. Hans partner og jeg hadde et nært forhold etter felles innsats for det, men etter ett år så begynte hun å lyve gjentatte ganger om meg til faren min, og han stolte heller på henne. Jeg har motbevist påstandene hun har kommet med, men han holder enda med hennes side. Han er også i krangler med andre familiemedlemmer, og partneren hans ønsker ikke å ha kontakt med oss. 

Jeg har forsøkt etter min beste evne å gå i terapi med han, ringe han, sende meldinger og mail, og å møte både han og partneren hans for å ordne opp. Vi får ikke til å snakke eller gå videre. Vi hadde også nesten ett år uten kontakt da jeg ble så syk av all kranglingen og beskyldningene at jeg var lang tids sykemeldt med en depresjon og selvmordstanker. Jeg måtte rett og slett be om en pause fra å ha kontakt for å berge eget liv. Etter det året så sa jeg til han at jeg ønsket å ha kontakt med han, men at jeg da ønsket at vi skulle prøve terapi. Det ønsket ikke han. Han ønsker å la fortiden være fortiden, jeg ønsker å snakke ut så fortiden ikke gjentar seg.

Han skal gifte seg med sin partner i sommer etter det jeg har hørt, men ingen i familien har fått invitasjon. Vi vet ikke om det kommer en heller. 

Nå har status vært at vi kan være på samme familieselskap, men jeg svarer kun kort til han og velger å ikke holde en samtale med han. Jeg orker ikke å prate om vær og vind når han ikke ønsker å prate om noe som kan bedre relasjonen vår. Det tar flere dager etter et slik møte at jeg er ok igjen. Jeg sover dårlig både før og etter møter med han, og depresjonssymptomene og angsten kommer tilbake igjen. Venner, familie og brudgom er veldig usikre på hva jeg skal gjøre og hva som er best for meg. De har sett så mange tårer, angstanfall, depresjon og hørt på tankene om selvmord med direkte årsak av kontakt med han, og de vet ikke hvor mye jeg skal måtte finne meg i. Jeg klarer typisk ikke å sette mine behov først, og tar heller støyten etterpå. 

Og så, til dilemmaet. 

Bryllupet mitt nærmer seg, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg ønsker å ha han tilstede i vielsen fordi jeg vil at han skal få lov til å se datteren sin gifte seg. Jeg ønsker også å ha min egen far der som jeg elsker så høyt og som har gjort meg til det mennesket jeg er. Jeg vet at jeg kommer til å grue meg, men jeg vet at jeg også kommer til å angre om han ikke er der. Jeg vet ikke om vi noen sinne kommer til å være på talefot igjen. Jeg har bare så lyst til at han skal være der, men heller ikke late som om alt er i orden. 

Hvordan skal jeg invitere han på en verdig måte så han føler seg velkommen, til tross for alle problemene? Hvordan kan jeg invitere han og understreke at jeg uansett ikke ønsker overfladiske samtaler? Og er dette i det hele tatt lurt?

Jeg setter stor pris på alt av refleksjoner og råd. 

Anonymkode: 6cbfc...002

[AnonymBruker]

Ikke inviter ham. Les hva du har skrevet. Han bryr seg ikke dessverre. Vet det er vondt å ta innover seg, men du vil få det bedre når du aksepterer det.

Anonymkode: a13c5...c1c

[AnonymBruker]

Jeg var i en litt lik situasjon, men med litt annen bakgrunn. Min mor utsatte meg for alvorlig omsorgssvikt og fysisk og pyskisk vold, og min søster ble hennes medhjelper i det. Men i motsetning til deg har jeg kun negative følelser for dem. Jeg har delvis hatt noe kontakt med dem som voksen, men mindre og mindre da jeg merket at det ikke var bra for meg. Jeg var veldig i tvil slik du er nå før dåpen til det første barnet mitt, og endte med å sende invitasjon. Ingen av dem kom, og de har til dags dato aldri sett barnet eller forsøkt å se barnet. Dermed var valget mye enklere når jeg skulle gifte meg, de ble ikke invitert.

Men for min del ville deres tilstedeværelse kun gitt negative følelser, for deg har du jo et ønske om å ha ham der og positive følelser knyttet til ham. Samtidig har forholdet mellom dere gitt deg alvorlige psykiske problemer, og det er usikkert hvordan hans tilstedeværelse vil påvirke deg. 

Jeg antar du var hos psykolog i forbindelse med sykemeldingen og selvmordstankene? Mitt tips er å kontakte psykologen du var hos, og spørre ham til råds.  Hvis ikke dette er mulig så heller jeg litt mot å ikke be ham, siden dette tidligere har hatt så negative konsekvenser for deg. Min erfaring er at livet blir mye bedre når man aksepterer at noen mennesker bare ikke er bra for deg, og som du er lykkeligere uten. 

Anonymkode: 9fdec...aca

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Jeg ønsker også å ha min egen far der som jeg elsker så høyt og som har gjort meg til det mennesket jeg er.

Uten å kjenne deg eller din far, så er mitt inntrykk at det du ønsker, er å ha den faren du en gang hadde tilstede i ditt bryllup. Du ønsker at denne markeringen av en dag som er veldig viktig for deg, også skal innebære en dag av betydning for forholdet dere to imellom.

Dessverre, slik du beskriver det, er risikoen tilstede for at det ikke blir slik. At en av de viktigste dagene i ditt liv, ender opp som en sår opplevelse, for drømmen om et bedre forhold til din far går ikke i oppfyllelse.

Om jeg var deg, ville jeg satt deg og din kommende ektefelle først. Skap en dag som dere kan minnes med glede. 

Vi må forutsette at din far ikke er dum. Han forstår at forholdet mellom dere er vanskelig, og det er også en mulighet for at han velger å ikke ha deg i sitt bryllup nettopp av den grunn du ikke bør ha han i ditt bryllup.

Hvis vi ser bort ifra selve bryllupet, så tenker jeg at du kanskje må revurdere ditt behov for å "snakke ut". Kvinner er generelt mer emosjonelle enn menn, vi snakker følelser, og bruker en god del energi på å "forstå". Menn generelt er mer praktisk anlagt, og har hverken samme behovet eller "evnen" til å snakke følelser.

Du ønsker at du og din far skal gå i terapi, du vil til og med bruke familiesammenkomster til å "snakke ut". Kan det tenkes at du stiller for store krav, eller problematiserer forholdet mer enn strengt tatt nødvendig? Menneskelige relasjoner er vanskelige, og vi kan ikke alltid være på bølgelengde. Vi må tåle at vi er ulike, ser ting ulikt, uten at dette betyr at vi er mindre glad i den vi ikke er enig med. Kanskje du må øve på å skille sak og person. 

Din far har valgt å leve sitt liv med en person du ikke trives med. Det er saken. Din far er ikke saken, han er din far. Klarer du å se det skillet, tror jeg du vil få det bedre med deg selv og forholdet til din far.

Hvis jeg var deg, ville jeg 

A. Hatt bryllupet uten din far. 

B. Truffet din far, gjerne på en kafe eller en spasertur, og øvd deg på å se han som den personen han er i dag og finne ting du liker ved han akkurat slik han er. Han er fortsatt din far, men han er, som alle andre mennesker, i endring.

Anonymkode: 12aa2...c19

[AnonymBruker]

Nei vet du hva, han må stå for all dritten han har gjort. Move on. Han er ikke dum, han vet jo at sine barn skal gifte seg og slik en gang. Så. Han er en drittmann. 

Anonymkode: b653c...b67

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Nei vet du hva, han må stå for all dritten han har gjort. Move on. Han er ikke dum, han vet jo at sine barn skal gifte seg og slik en gang. Så. Han er en drittmann. 

Anonymkode: b653c...b67

OK? Har du lest HI? 

Hvilken "dritt" er det far har gjort? Så vidt jeg forstår, har han gjort en helt menneskelig "feil": han har forelsket seg og trodd blindt på den han forelsket seg i. En helt 100% menneskelig feil, som veldig mange begår. 

Uheldigvis har denne blinde troen ført til at forholdet mellom far og datter har fått en ganske alvorlig knekk. Spørsmålet er om far nå har åpnet øynene, og datteren parallelt med dette klarer å godta at også fedre har sine feil.

Anonymkode: 12aa2...c19

[Bålkaffe]

Hei.

Så lenge din far ikke gjør noe som kan virke som om han er ute etter å reparere og bearbeide dette som har skjedd mellom dere, ville jeg ikke ha invitert han til bryllupet.

Du lengter etter å ha din elskede far der, som han var før han fikk seg ny partner, men dette endrer seg ikke, han er ikke den han var før og han har en partner som tydeligvis gjør alt hun kan for å isolere din far fra resten av familien, siden det virker som om hun er katalysatoren for all denne kranglingen mellom deg og din far og resten av familien? Bare en liten tanke her angående det, det kan være at han er under psykisk vold, men dette er noe du må tenke nøye over og vurdere en god stund først, ok? Det kan være at han trenger hjelp til å komme seg unna henne i senere tid.

Videre til bryllupet og det om du skal invitere han:

Jeg merker, som deg, at jeg er delt her. Men også at det å si at du ikke skal invitere han er det som "vinner" for min del, for det kan kanskje gi han en såpass støkk i sjela at han kanskje innser noe? Jeg vet ikke.

Om du har noen å diskutere dette høyt med, TS, så gjør det.

[AnonymBruker]

Bålkaffe skrev (52 minutter siden):

Hei.

Så lenge din far ikke gjør noe som kan virke som om han er ute etter å reparere og bearbeide dette som har skjedd mellom dere, ville jeg ikke ha invitert han til bryllupet.

Du lengter etter å ha din elskede far der, som han var før han fikk seg ny partner, men dette endrer seg ikke, han er ikke den han var før og han har en partner som tydeligvis gjør alt hun kan for å isolere din far fra resten av familien, siden det virker som om hun er katalysatoren for all denne kranglingen mellom deg og din far og resten av familien? Bare en liten tanke her angående det, det kan være at han er under psykisk vold, men dette er noe du må tenke nøye over og vurdere en god stund først, ok? Det kan være at han trenger hjelp til å komme seg unna henne i senere tid.

Videre til bryllupet og det om du skal invitere han:

Jeg merker, som deg, at jeg er delt her. Men også at det å si at du ikke skal invitere han er det som "vinner" for min del, for det kan kanskje gi han en såpass støkk i sjela at han kanskje innser noe? Jeg vet ikke.

Om du har noen å diskutere dette høyt med, TS, så gjør det.

Tusen takk for refleksjoner. 

Det er som du bekymrer deg over, vold i bildet. Dette er en av grunnene til at han har fått høre fra meg at sånn hun holder på IKKE er akseptabelt. Det ble ikke godt tatt imot, og jeg skulle ønske jeg hadde klart å hjelpe han. 

 

Jeg prøver å diskutere dette, men alle jeg kjenner som kjenner han er så usikre på hva det klokeste å gjøre er. jeg vet ikke om de ikke ønsker å si noe veldig direkte for å såre meg heller. 

Anonymkode: 6cbfc...002

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Ikke inviter ham. Les hva du har skrevet. Han bryr seg ikke dessverre. Vet det er vondt å ta innover seg, men du vil få det bedre når du aksepterer det.

Anonymkode: a13c5...c1c

Tusen takk for innspill. 

Anonymkode: 6cbfc...002

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

OK? Har du lest HI? 

Hvilken "dritt" er det far har gjort? Så vidt jeg forstår, har han gjort en helt menneskelig "feil": han har forelsket seg og trodd blindt på den han forelsket seg i. En helt 100% menneskelig feil, som veldig mange begår. 

Uheldigvis har denne blinde troen ført til at forholdet mellom far og datter har fått en ganske alvorlig knekk. Spørsmålet er om far nå har åpnet øynene, og datteren parallelt med dette klarer å godta at også fedre har sine feil.

Anonymkode: 12aa2...c19

Takk for refleksjoner rundt dette. Jeg kan godta hans menneskelige feil på et intellektuelt plan, men det er ufattelig sårt å ikke bli trodd på av sin egen far.. Hodet og hjertet spiller ikke alltid samme tone. 

Jeg kan tilgi han, men akkurat nå så er det ingen innrømmelser fra hans side. Jeg kan tilgi han for at han ikke vet bedre, men det kommer ikke per nå til å bedre forholdet oss imellom. 

Anonymkode: 6cbfc...002

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Uten å kjenne deg eller din far, så er mitt inntrykk at det du ønsker, er å ha den faren du en gang hadde tilstede i ditt bryllup. Du ønsker at denne markeringen av en dag som er veldig viktig for deg, også skal innebære en dag av betydning for forholdet dere to imellom.

Dessverre, slik du beskriver det, er risikoen tilstede for at det ikke blir slik. At en av de viktigste dagene i ditt liv, ender opp som en sår opplevelse, for drømmen om et bedre forhold til din far går ikke i oppfyllelse.

Om jeg var deg, ville jeg satt deg og din kommende ektefelle først. Skap en dag som dere kan minnes med glede. 

Vi må forutsette at din far ikke er dum. Han forstår at forholdet mellom dere er vanskelig, og det er også en mulighet for at han velger å ikke ha deg i sitt bryllup nettopp av den grunn du ikke bør ha han i ditt bryllup.

Hvis vi ser bort ifra selve bryllupet, så tenker jeg at du kanskje må revurdere ditt behov for å "snakke ut". Kvinner er generelt mer emosjonelle enn menn, vi snakker følelser, og bruker en god del energi på å "forstå". Menn generelt er mer praktisk anlagt, og har hverken samme behovet eller "evnen" til å snakke følelser.

Du ønsker at du og din far skal gå i terapi, du vil til og med bruke familiesammenkomster til å "snakke ut". Kan det tenkes at du stiller for store krav, eller problematiserer forholdet mer enn strengt tatt nødvendig? Menneskelige relasjoner er vanskelige, og vi kan ikke alltid være på bølgelengde. Vi må tåle at vi er ulike, ser ting ulikt, uten at dette betyr at vi er mindre glad i den vi ikke er enig med. Kanskje du må øve på å skille sak og person. 

Din far har valgt å leve sitt liv med en person du ikke trives med. Det er saken. Din far er ikke saken, han er din far. Klarer du å se det skillet, tror jeg du vil få det bedre med deg selv og forholdet til din far.

Hvis jeg var deg, ville jeg 

A. Hatt bryllupet uten din far. 

B. Truffet din far, gjerne på en kafe eller en spasertur, og øvd deg på å se han som den personen han er i dag og finne ting du liker ved han akkurat slik han er. Han er fortsatt din far, men han er, som alle andre mennesker, i endring.

Anonymkode: 12aa2...c19

tusen takk for dine refleksjoner. 

 

Jeg drømmer ikke om at dette bryllupet løser noe. det er bare sånn om jeg... vil ha et vakuum i sorgen av å miste den faren jeg hadde. og ja, kanskje jeg helst har lyst på bildet mitt av faren min, ikke hvem han har vist seg som de siste årene.. og det er urettferdig for hans del at jeg ønsker. 

Jeg har forsøkt å ikke snakke ut, men det er så vanskelig når de samme hendelsene skjer gang på gang, og at han kommer med stikk fra fortiden selv om "vi skal fokusere på fremtiden". jeg ønsker heller ikke å bruke sosiale settinger til å snakke ut, men jeg ser det som overfladisk å snakke sånn om ingen ting har skjedd da, uten å være villig til å løse ting på tomannshånd. 

takk for forslagene dine! 

Anonymkode: 6cbfc...002

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg var i en litt lik situasjon, men med litt annen bakgrunn. Min mor utsatte meg for alvorlig omsorgssvikt og fysisk og pyskisk vold, og min søster ble hennes medhjelper i det. Men i motsetning til deg har jeg kun negative følelser for dem. Jeg har delvis hatt noe kontakt med dem som voksen, men mindre og mindre da jeg merket at det ikke var bra for meg. Jeg var veldig i tvil slik du er nå før dåpen til det første barnet mitt, og endte med å sende invitasjon. Ingen av dem kom, og de har til dags dato aldri sett barnet eller forsøkt å se barnet. Dermed var valget mye enklere når jeg skulle gifte meg, de ble ikke invitert.

Men for min del ville deres tilstedeværelse kun gitt negative følelser, for deg har du jo et ønske om å ha ham der og positive følelser knyttet til ham. Samtidig har forholdet mellom dere gitt deg alvorlige psykiske problemer, og det er usikkert hvordan hans tilstedeværelse vil påvirke deg. 

Jeg antar du var hos psykolog i forbindelse med sykemeldingen og selvmordstankene? Mitt tips er å kontakte psykologen du var hos, og spørre ham til råds.  Hvis ikke dette er mulig så heller jeg litt mot å ikke be ham, siden dette tidligere har hatt så negative konsekvenser for deg. Min erfaring er at livet blir mye bedre når man aksepterer at noen mennesker bare ikke er bra for deg, og som du er lykkeligere uten. 

Anonymkode: 9fdec...aca

Tusen takk for dine refleksjoner. 

Det er det, jeg har så mye positivt å si om han, men også mye negative følelser fra de siste fem årene.. og han har ikke vært en person som har vært bra for meg å være rundt, heller ikke nå. og jeg vet at det hadde vært et mirakel om jeg ikke var sengeliggende eller fikk anfall noen dager før eller etter bryllupet. 

Jeg har forsøkt å kontakte psykologen som jeg hadde under den tiden, men han har dessverre ikke hatt tid til flere pasienter. Tusen takk for tips likeså! 

Anonymkode: 6cbfc...002

[Nymerïa]

Det du ikke nevner er om du skal inkludere den nye partneren i invitasjonen. Hvis du ikke inkluderer henne tror jeg at vi kan gå ut i fra at han rett og slett ikke kommer. Han har bestemt seg for hvor lojaliteten ligger.

De tingene du ønsker deg er flotte, men du skjønner vel selv at det ikke kommer til å bli som du drømmer om selv om han dukker opp.

Som mor selv så holder ikke dette mål, TS. Å ta en ny partners side på bekostning av barnet er helt håpløst. Når han ikke gidder å legge ned mer energi i å reparere enn dette så fortjener han ingen invitasjon. Og det sier jeg altså som mor.

[SinfulBby]

Folk du vil ha i livet ditt får invitasjon. Folk du ikke vil ha med videre får ikke.. en uteblitt bryllupsinvite er ett ganske klart signal 😀 syns du skal bruke denne muligheten til å ta ett standpunkt for deg selv.. skriv en liste for og en liste i mot det å ha han i livet ditt. Så ser du hvilken liste som veier mest👌🏼👍🏻

Endret 5. juli 2022 av SinfulBby

[AnonymBruker]

NymeriaRhoynar skrev (1 minutt siden):

Det du ikke nevner er om du skal inkludere den nye partneren i invitasjonen. Hvis du ikke inkluderer henne tror jeg at vi kan gå ut i fra at han rett og slett ikke kommer. Han har bestemt seg for hvor lojaliteten ligger.

De tingene du ønsker deg er flotte, men du skjønner vel selv at det ikke kommer til å bli som du drømmer om selv om han dukker opp.

Som mor selv så holder ikke dette mål, TS. Å ta en ny partners side på bekostning av barnet er helt håpløst. Når han ikke gidder å legge ned mer energi i å reparere enn dette så fortjener han ingen invitasjon. Og det sier jeg altså som mor.

Jeg kommer ikke til å invitere partneren. Hun har fått så mange sjanser til å oppføre seg, men har vært direkte motbydelig mot meg og min kommende mann. 

Tusen takk, dette stikker når det kommer fra en mor.. Moren min gikk vekk da jeg var yngre, og pappa måtte stå for omsorgen alene etter det. Jeg har hatt så stor respekt for det, og har gledet meg til den dagen han fikk noen å dele livet sitt med, spesielt når vi fløy fra redet og ikke kom til å dele hverdagen i like stor grad lenger. Gjett om jeg og vi andre i familien ble glad da partneren hans dukket opp! dessverre etter et år så ble det en annen vise. Hun ønsket ikke kontakt med mine kusiner, fettere, tante eller onkler fordi det var "eksen hans familie", altså min avdøde mor.. 

Jeg tror virkelig ikke at bryllupet vil være mirakelløsningen på problemene, heller noe vi kan se tilbake på som et viktig øyeblikk vi begge hadde vært glad for at han deltok i, uansett hvor vi ender opp. 

Anonymkode: 6cbfc...002

[AnonymBruker]

SinfulBby skrev (6 minutter siden):

Folk du vil ha i livet ditt får invitasjon. Folk du ikke vil ja med videre får ikke.. en uteblitt bryllupsinvite er ett ganske klart signal 😀 syns du skal bruke denne muligheten til å ta ett standpunkt for deg selv.. skriv en liste for og en liste i mot det å ha han i livet ditt. Så ser du hvilken liste som veier mest👌🏼👍🏻

Tusen takk for forslag. jeg elsker sånne lister selv! Jeg synes bare denne type liste er ekstremt vanskelig.. fordi akkurat nå så er han ikke i livet mitt av gode grunner, men jeg hadde villet ha han inn om han hadde vært villig til å jobbe for relasjonen vår. da hadde jeg vært villig til å bruke mye energi og ta alle vanskelig samtaler som kom vår vei. så det er status quo: nei, men et ja kan ikke jeg styre...

Anonymkode: 6cbfc...002

[Nymerïa]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg kommer ikke til å invitere partneren. Hun har fått så mange sjanser til å oppføre seg, men har vært direkte motbydelig mot meg og min kommende mann. 

Som jeg sa, det er svært usannsynlig at noen som helst drar til et bryllup hvor partneren ikke er invitert av prinsipp. Og faren din har bestemt seg for å være lojal mot henne, ikke deg. I tillegg risikerer du at hun bruker dette til å lage drama og få det til å handle om at du ikke tåler henne og prøve å få henne ut av livet til faren din. Du blir plutselig den ekskluderende personen.

Det er en særdeles dårlig ide å bare invitere faren din, av flere grunner. Og det kommer neppe noe godt ut av en slik invitasjon.

[Gjest ti10]

Hm, jeg tror at hvis du bare inviterer ham, og han kommer alene, vil det ganske sikkert bli til at du fokuserer sånn på ham/forholdet deres at det er det bryllupsdagen din kommer til å dreie seg om. Vil du ha det sånn?

Og hvorfor vil du egentlig ha ham der? At han bare skal være der, uten at dere snakker sammen?  Han må vel få gratulere deg? Eller vil du gjøre det klart på forhånd at han er invitert, men at det ikke betyr at alt er i orden mellom dere? Da kjennes det nesten ut som at du like gjerne kan la være å invitere ham. 

En annen ting er om du tror han vil komme uten at den nye partneren blir invitert? Det tviler jeg egentlig på ut fra det du sier.

Jeg tror nok at uansett hva du bestemmer deg for, bør du bestemme deg god tid i forveien og akseptere situasjonen, slik at ikke bryllupsdagen din kun dreier seg om det dårlige forholdet dere har. Dvs. at hvis han kommer, alene eller med partner, må du slå deg til ro med at ja, han er der og ser deg bli gift, men realiteten er at deres forhold ikke er så bra. Eventuelt at han ikke kommer, sånn er situasjonen, men du kan kose deg og nyte dagen uansett.

Jeg så hva du skrev om partneren, men har du i det hele tatt vurdert å strekke ut en hånd og invitere begge to? Rett og slett bare heve deg over fortiden og være veldig raus, så får det være opp til dem om de vil ta imot, avslå, lage intriger i etterkant eller hva de vil. Det er selvsagt forutsatt at de klarer å oppføre seg akkurat på bryllupsdagen.

[AnonymBruker]

ti10 skrev (1 minutt siden):

Jeg så hva du skrev om partneren, men har du i det hele tatt vurdert å strekke ut en hånd og invitere begge to? Rett og slett bare heve deg over fortiden og være veldig raus, så får det være opp til dem om de vil ta imot, avslå, lage intriger i etterkant eller hva de vil. Det er selvsagt forutsatt at de klarer å oppføre seg akkurat på bryllupsdagen.

Tusen takk for innspill. 

Jeg kommer ikke til å invitere henne av respekt for meg selv og min kommende mann. Jeg får panikkanfall bare hun har sendt en melding, da man aldri vet hva man får. Jeg har mareritt om henne ca. 1 gang i uken og har hatt det i flere år. Hun har ødelagt familien vår, er voldelig mot faren min og isolerer han, og hun har aldri sagt unnskyld selv når vi har tatt henne i løgn. Det blir ikke raust å invitere henne, det blir dessverre direkte ødeleggende. 

Anonymkode: 6cbfc...002

[AnonymBruker]

NymeriaRhoynar skrev (8 minutter siden):

Som jeg sa, det er svært usannsynlig at noen som helst drar til et bryllup hvor partneren ikke er invitert av prinsipp. Og faren din har bestemt seg for å være lojal mot henne, ikke deg. I tillegg risikerer du at hun bruker dette til å lage drama og få det til å handle om at du ikke tåler henne og prøve å få henne ut av livet til faren din. Du blir plutselig den ekskluderende personen.

Det er en særdeles dårlig ide å bare invitere faren din, av flere grunner. Og det kommer neppe noe godt ut av en slik invitasjon.

ja.. du sier mye klokt her. men kommer han til å kunne forstå min side av dette? 

Anonymkode: 6cbfc...002