mobbing av småbarn

[Gjest Anonymous]

Jeg har et barn på 10 år.

Da hun var 4-5 år bodde vi på en plass der nabobarna på 3-7 mobbet henne og andre nyinnflyttede barn. De dyttet henne, prøvde å velte henne av sykkelen, stjal skoene hennes og nektet henne å leke på områdets lekeplass. Helt grusomt.

Jeg prøvde å prate med barnas foreldre, men fikk tilbakemelding om at hvis hun ikke gikk overens med de andre barna så burde jeg holde henne inne :evil: Et annet barn i nærheten fikk store problemer med mobbinga, og de måtte flytte, denne saken ble også tatt opp i konfliktrådet i kommunen uten at mobbernes foreldre ville innrømme feil. Min datter er en normal og grei jente med mange venner, selvfølgelig gjør hun også galt, men da vet hun det selv og ber om unnskyldning.

Den gangen hun ble mobba måtte jeg til slutt gi klarsignal til å ta igjen for å sette seg i respekt. Jeg sa at om barna ikke lot henne i fred så fikk hun lov å gjøre det samme som dem! Men selvfølgelig ikke med noen som ikke gjorde henne noenting.

Vi bodde bare der i 10 månder, så flytta vi "hjem" igjen.

Dette er en liten plass, og det meste går i rolige former, men litt erting er det jo her som alle plasser. Nå har min datters lærer tatt opp dette med fysisk og psykisk mobbing på skolen, og sier at det ikke er lov å ta igjen.

Jeg mener fortsatt at det er lov å ta igjen hvis man ikke får være i fred. Min datter har ikke blitt mobbet eller hatt problemer her, men nærmer seg nå en alder der dette er mer utbredt og man vet aldri. Vi snakker ofte om dette, og hun har fått mottoet "vær mot andre slik du vil at andre skal være med deg" inn med morsmelka.

Men det er vell ikke meningen at hun eller andre bare skal ta imot hvis det ikke nytter å prate eller forlate situasjonen? Skolegården er uansett vanskelig å forlate, og det er ikke alltid lærerne klarer å følge med.

Hva mener dere?

[Majken]

Vanskelig det der. "Does two wrongs make one right?" eller skal man bare ta imot?

Jeg ble selv mobbet på barneskolen, jeg tok alltid i mot. Jeg fikk beskjed om å "ikke bry meg noe om det", men som 7-åring misforsto jeg betydningen og trudde det betydde at jeg ikke skulle ta igjen men heller sette meg ned å grine og bare gi opp. Og det gjorde jeg. Det førte selvsagt bare til mer mobbing.

På ungdomsskolen tok jeg faktisk igjen med en bølle som dytta meg på glattisen så jeg datt og slo meg skikkelig. Jeg ble så forbanna at jeg dro til typen. Gjett hvem som fikk bråk og måtte til rektor? Det var meg det. Så det er ikke så lurt å ta igjen heller bestandig.

Jeg var fast barnevakt for ei 8 år gammel jente for noen årsiden. Hun ble mobbet en del i begynnelsen av tredjeklassen. Moren prentet det inn i henne at hun bare skulle heve seg over det (og fortalte hva det faktisk betydde), leke ute med venner, og vise at hun gir lang masj i hva "bøllene" mente og gjorde og sa. Det virket; hun lekte ute alt hun orket for å vise mobberne at hun ikke kom til å stenge seg inne fordi hun var redd dem.

Man skal ikke bare ta i mot. Det skal være lov å si fra at nok er nok!

Men de foreldrene på det stedet dere bodde, da! At dere går an... fortelle dere at dere må holde ungen inne...... Bra at dere flytta!

Håper alt ordner seg for dattera di.

[Tirill]

For noen fungerer det å ta igjen, og for noen fungerer det å ignorere mobberne, og for noen så hjelper ikke noe.

Jeg mener at en mor må gjøre alt i sin makt for å stoppe mobbingen, og da må man prøve forskjellige taktikker.

Jeg ble selv mobbet da jeg gikk på barne og ungdomsskolen. Og for meg var det ingen av disse rådene som hjalp...

Jeg tror at hvis jeg hadde mulighet til å flytte på meg, så ville det vært alternativ hvis mobbingen ikke sluttet, etter samtale med foreldrene.

("uheldigvis" for meg gjorde ikke mine foreldre en mine til å hjelpe.)

Lykke til!

[Majken]

Mine foreldre løftet heller ikke en finger! :evil:

[Tirill]

Foreldre er noen merkelig greie ikke sant ;-)

[Linemor]

Når jeg ble mobbet fikk jeg også beskje om jeg skulle heve meg over det, men det er ikke lett når selvtiliiten blir lik null.

Synes foreldre skal ta litt mer affere, enten snakke med de andre foreldrene, eller også barna. Hvis det er mobbing på skolen, bør lærene få beskjed om og engasjere seg litt mer, og ikke bare gå og se på.

Tror det er veldig få av de som går på barneskolen som synes det er helt greit hvis lærerne sier i fra.

Men det er nok ikke lett og være foreldre til de som blir mobbet, eller de værste mobberene. Men vi må jo prøve så godt vi kan og jobbe for og nå de målene vi setter oss.

[anett2]

Hei

Barn kan være så slemme mot hverandre uten å tenke på konsekvensen .. Om mine barn ble mobbet, jeg ville prøvd å ta det opp med skolen o.l, men helt ærlig så ville jeg ikke bedt barnet mitt stå å ta i mot, men heller å ta igjen, det kan enten føre til at det blir verre, eller bedre.. Hvorfor mobber barn andre barn i dag? Leste et innslag i aftenposten der det var fra en skole på nordberg i Oslo, hun som jobber som rådgiver der er min gamle frøken. En teori er at mobbere blir sydd puter under armene som små hjemmeni fra og andre mobber for å unngå å bli mobbet.

Ville nok råde mitt barn til å ta igjen,men samtidig så er jeg veldig imot mobbing og da for de å mobbe andre ville jeg slå hardt ned på. Hvem er vel ikke redd for at barnet sitt skal bli mobbet?

[Bettie]

Mobbere mobber fordi de liker det! Så enkelt er det. De liker å ha mant over andre, og mobber så lenge de tror de kan komme unna med det.

Det er ikke alltid lett for foreldre å vite at ens barn blir mobbet. For det er ikke alltid barnet sier ifra. Man får prøve å fange signalene. Men sier barnet ifra, da må man trå til så godt man kan.

[Majken]

Mobbere mobber fordi de liker det! Så enkelt er det. De liker å ha mant over andre,

Joda, de liker nok makten, men jeg tror nok at ofte ligger det noe mer bak. Jeg ble som nevnt mobbet på barneskolen, jeg hadde det vondt hjemme, selvtilliten var lik null ------------>> og på ungdomsskolen mobbet jeg selv også. Det gikk utover ei annen usikker jente.

[Bettie]

Hei Majken

Mobbet du fordi du var blitt mobbet selv, eller mobbet du fordi du syntes det var godt å endelig kunne ta igjen noe du hadde måttet tåle?

Ofte er det siste vanlig, og da handler det ikke egenlig om man ble mobbet eller ikke tidligere, men det handler om et ønske om å ha makt over et annet menneske - ikke på godt, men på vondt.

Men ofte prøver man å finne forklaringer på hvorfor noen blir mobbere. Et vanskelig hjem, er en forklaring, blitt mobbet sjøl et en forklaring, er usikker, men gjemmer det bak en tøff maske er en forklaring osv.

Men egentlig holder ikke disse forklaringene. For det er amange barn fra vanskelige hjem som IKKE mobber, mange som er blitt mobbet som IKKE mobber, mange usikre som IKKE mobber.

Både Olwus og Roland (to "guruer" innen mobbeforskning) hevder at mobbere mobber fordi de liker den maktfølelsen det gir.

Derfor mine spørsmål til deg......

Uansett - å bli mobbet er forferdelig, og det MÅ stoppes. Og der må vi hjelpe hverandre. Foreldre har ikke lov til å bli så naive at de ikke kan tro at sitt avkom ikke kan mobbe noen, for det kan de! Og det blir helt galt når offeret må flytte. Det mobberne lærer da, er at det er lov å mobbe, og de oppnår virkelig makt ved å gjøre det, så gjett om de kommer til å fortsette. Man kan se dem om noen år på en arbeidsplass.....

[Tirill]

Uansett - å bli mobbet er forferdelig, og det MÅ stoppes. Og der må vi hjelpe hverandre. Foreldre har ikke lov til å bli så naive at de ikke kan tro at sitt avkom ikke kan mobbe noen, for det kan de! Og det blir  helt galt når offeret må flytte. Det mobberne lærer da, er at det er lov å mobbe, og de oppnår virkelig makt ved å gjøre det, så gjett om de kommer til å fortsette. Man kan se dem om noen år på en arbeidsplass.....

Her forleden dag var det ei venninne av meg som kom og fortalte at tantebarnet var blitt mobbet over legre tid, men det var kommet frem først nå. Mora til jenta tok det opp med mora til mobbern. Og fikk klar melding tilbake: Det må a jaggu meg tåle! Sånn var da vi å når vi var små!!!

Hvis NOEN skal stille opp for å forhindre mobbing og andre ikke, kommer vi aldri til å få slutt på mobbingen.

Da jeg ble mobbet over så mange år, og foreldrene mine ikke gjorde noe... Synes jeg faktisk at det å flytte HVIS ikke annet funker er en helt grei måte å løse problemet på.

Selv satt jeg i samtaler med rådgiver på skolen min to ganger i uka, under hele ungdomsskolen. Det funka ikke...

[Majken]

Hei Majken  

Mobbet du fordi du var blitt mobbet selv, eller mobbet du fordi du syntes det var godt å endelig kunne ta igjen noe du hadde måttet tåle?  

 

Jeg mobbet nok fordi jeg hadde så lav selvtillit at jeg syns det var herlig å kjenne at også jeg kunne ha en viss makt over et menneske. Så ja, jeg likte makten jeg fikk over henne. MEN det lå noe bak, det er alt jeg prøver å si.

Men jeg er enig i at ikke alle som har det vondt hjemme eller på skolen, eller er usikre, blir mobbere. Hun som jeg mobbet f.eks. kan jeg aldri tenke meg har gjort noen andre noe vondt med vilje. Og det er heller ikke sikkert at alle som mobber har en annen grunn at, som du sier, de liker makten. Jeg har aldri foretatt noen forskning på området, jeg bare snakker av egen erfaring.

Mora til jenta tok det opp med mora til mobbern. Og fikk klar melding tilbake: Det må a jaggu meg tåle! Sånn var da vi å når vi var små!!!  

Jeg har også snakket med voksne folk som mener at barn faktisk har godt av å bli mobbet på skolen, i tråd med "det man ikke dør av, blir man sterkere av"-filosofien. Joda, litt kritikk må man lære seg til å tåle, men det fins grenser! Det er forskjell på å få en slengbemerkning etter seg, og å være klassens/skolens hakkekylling dag ut og dag inn i flere år!

[Bettie]

Til Tirill

Jeg hadde aldri godtatt det svaret fra en forelder, og jeg hadde nok sagt ifra også. Barn skal ikke tåle å bli mobbet. Men jeg vet det er vanskelig å ta opp noe sånt med foreldre som er "døve" og "blinde" (har prøvd det selv) Som foreldre går man rimelig raskt i skyttergraven - et lite konstruktivt sted å være. Men det er lurt å være konkret. Komme med eksempler på hva som er skjedd, og hvis man kan - også når det har skjedd og hvor det har skjedd. Det er mye vanskeligere å "gjemme seg" bak at dette måtte vi også tale da vi var små. (den virka bedre da jeg prøvde det)

Og jeg tror nok heller ikke at det hjelp mot mobbingen at du satt i samtale med rådgiver to ganger i uka. Den eneste funksjonen det kunne hatt, var at det var en voksen du kunne stole på som kunne hjelpe deg gjennom å støtte deg, og arbeide videre med mobberne. Det er faktisk mobberne som må "tas", ikke offeret.

Og alle må stille opp.

Til Majken:

Klart det ofte ligger mer bak - men maktperspektivet er ganske så gjennomgående. Ved å ha makt setter du en annen i avmakt, ikke sant.

Og jeg er helt enig med deg i slutten av ditt innlegg. Klokt sagt.

[Bettie]

Obs - nesten dobbelt innlegg. det får være nok å si det en gang.

[Gjest Anonymous]

Til Majken:  

Klart det ofte ligger mer bak - men maktperspektivet er ganske så gjennomgående. Ved å ha makt setter du en annen i avmakt, ikke sant.

Ja, nå er vi enige!

[Majken]

Ja, det var da altså Majken som var enig.....

[Tirill]

Nå har vi jaggu meg hatt dette gående en stund også

Kanskje noen lure sjeler kan sette seg ned å skrive en konklusjon av det hele, sende den til "oh store politiker guru" som skulle få slutt på mobbinga... (Jeg følger ikke med for tiden, så jeg husker ikke hvem det var...)

Kanskje vi blir kjendiser på dette området også?!?!

[Gjest Anonymous]

Hei, det var jeg som startet tråden :D

Hyggelig å se at så mange bryr seg om, og har noe å si om emnet. Mindre hyggelig med alle sjebner innen mobbing :cry:

Uansett, jeg tolker det som at de fleste mener det er greit å ta igjen, og selvfølgelig skal foreldre følge med å stille opp for barna sine!

Det gjorde jeg. Jeg satte meg på trappa da gulljenta ville ut å leke, noe hun ville ofte. Jeg forbannet meg på at disse småkrypene som ikke eide oppdragelse eller normer og regler fra foreldrene skulle få med meg å bestille.

Jeg sprang etter dem, jeg truet med "barnepolitiet" (barnevernet),

jeg truet en gutt på 6 mens moren hans hørte på, jeg lovte at jeg omså skulle komme inn å ta både han og foreldrene om de ikke lot min datter i fred.

Jeg jaget en spesiellt jævli gutt hjem til foreldrene flere ganger å såg foreldrene dypt inn i øynene.

Mulig jeg skremte vettet av både barn og foreldre, jeg er en løve når det gjelder barna mine :evil:

Men det hjalp litt, etter 3 mnd. dukka det opp ei jente på 4 år, som bodde 30 meter fra oss, vi hadde aldri sett henne. Min datter ble invitert inn for å leke, og selvfølgelig dro jeg med henne. Foreldrene til jenta kunne fortelle at de hadde bodd der i 6månder, men at dattera ble så mobba at hun ikke turte å gå ut!!

Som sagt så flytta vi hjem igjen, men skulle jeg noen gang flytte herifra, så skal det ikke være til et nybyggerområde der alle er totalt ukjente for hverandre, og alle holder på å tilpasse seg på samme tid. Tror dette var bunnen i problemet når det gjaldt både barn og voksne

[Gjest sexysadie]

Anti-mobbing handler først og fremst om at voksne bryr seg, og markerer en holdning. Mobbing er ikke bare fysisk trakassering, men også subtil utestenging. Det er trender i samfunnet som motarbeider det flotte arbeidet som ellers pågår for å stanse mobbingen. Jeg hevder at økt stress og hardere konkurranse i arbeidslivet fører til mer mobbing blant voksne. Å rakke ned på andre er blitt et middel til å klatre, eller klamre seg fast. Det oppkavede samfunnet påvirker sannsynligvis også barnas arbeidsplasser. I hvert fall er har jeg venner som jobber som i skolen som hevder at skolebarn har fått mindre tålmodighet med hverandre og er raskere til å harselere med og forakte dem som ikke henger med.Barn er speilbilder av voksensamfunnet, både når det gjelder personlig oppførsel og politiske utviklingstrekk. Voksne må sette standard for hva som er akseptabel oppførsel. Det forutsetter at voksne er bevisst på egen atferd. Også mobbing blant voksne har mange ansikter: Ubetenksom latterliggjøring, subtile metoder som hvisking, tisking og knising, himling med øynene, samtaler som stopper opp, informasjon som holdes tilbake, utfrysing. Dersom voksne blir flinkere til å se hva vi gjør med andre mennesker, vil vi også få bedre antenner for hva barn gjør med hverandre, og stanse dem. Mobbing handler ofte om å skaffe seg makt og skape utrygghet rundt seg. De som har opplevd at denne metoden fungerte i skolegården, uten å få korrektiv, vil ofte gjenta mønstrene som voksen når det er noe de vil oppnå. Dyktige mobbere får offeret til å tro at det får som fortjent, er for «stygg» til å være med i gjengen på skolen, eller for «sær» til å være med i teamet på jobben. Slik slipper de som deltar i mobbingen å få dårlig samvittighet. Når selvtilliten er nok nedbrutt, vil mobbeofferet ta på seg all skyld. Derfor er det i alt arbeid mot mobbing, enten det er blant barn eller voksne, så viktig å fokusere på mobberens oppførsel i stedet for på offerets personlighet. Det er også viktig å minne om at uten medløpere og tause tilskuere blir det ingen mobbing.