Jeg tror jeg aldri kommer til å få jobb noen gang.

[AnonymBruker]

Er 22 år og midt i bachelorgraden min i kunsthistorie og visuelle studier ved uio. Tar 40-gruppe i statsvitenskap i tillegg. Karakterene mine er gjennomsnittligere. Har ADD så sliter en del med å opprettholde konsentrasjon på ting jeg ikke er spesielt interessert i så sannsynligheten får at jeg skal komme med på et B eller A karakternivå er lite sannsynlig. Jeg har lyst til å ta mastergrad rett etter bachelor bare så jeg har en unnskyldning til å ikke jobbe. Med ADD har jeg ikke mulighet til å jobbe deltid ved siden av studiene uansett ellers hadde jeg falt ut med en gang.

Jeg har aldri hatt jobb før, bare vært på skole hele livet fordi jeg er dritredd for å jobbe. Jeg er ekstremt introvert og har dårlig sosial kompetanse, jeg kan ikke se folk inn i øynene engang. Jeg får sammenbrudd hvis jeg gjør noe feil siden jeg er redd for å få kjeft, og siden jeg sliter med å få med meg beskjeder og instrukser gjør jeg feil ofte. Jeg skulle så gjerne ønske jeg hadde evner til å få jobb med noe som krever nesten fullstendig ingen menneskelig interaksjon som noe innen IT eller selvstendig forskning. Men jeg har dyskalkuli og kan ikke matematikk og har mest sannsynlig ikke evne til å få gode nok karakterer til å da doktorgrad å bli forsker, selv om det er noe jeg har veldig lyst til. Jeg skjønner ikke helt hva Gud tenkte da han skapte meg for jeg er helt ubrukelig. Ting jeg kan og ting jeg er interessert i er helt ubrukelige og ingenting å leve av. Noen ganger har jeg vurdert å bare dra til Roma eller noe for å bli nonne, eller hvis det blir helt krise havne i fengsel. Da har jeg i hvertfall tak over hodet og mat, og man har tilgang til bøker og man kan ta utdanning. Det er ikke noe sosialt press der, det er det kanskje ikke som nonne heller. Jeg har liksom innsett at livet virkelig er survival of the fittest, og jeg kom evnemessig helt på bånn i den rangstigen. Jeg bryr meg ikke om å få høy lønn eller noe for jeg har ikke evner til å få en jobb med høy lønn til å begynne med, men håper bare jeg får nok til å ikke leve under fattigdomsgrensen i fremtiden. 

Jeg lurer på er det noen andre her som også har vært så evnemessig svak, og som har fortsatt klart å få seg jobb? Isåfall hadde det det vært veldig fint om du kan dele din erfaring om hvordan du klarte det. Det hadde hjulpet veldig.

Anonymkode: 98ba7...eb0

[AnonymBruker]

Det høres ut som du først og fremst bør gå til en psykolog eller lignende for å få hjelp med selvbildet ditt. Det er ikke til å stikke under en stol at enkelte av utfordringene dine ikke kan løses med psykolog, men et bedre selvbilde vil likevel bety mye for hvordan du seg deg selv og mulighetene dine. Akkurat nå ser du kun begrensninger. 

Anonymkode: 2f38a...c57

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Er 22 år og midt i bachelorgraden min. 

Jeg lurer på er det noen andre her som også har vært så evnemessig svak, og som har fortsatt klart å få seg jobb? Isåfall hadde det det vært veldig fint om du kan dele din erfaring om hvordan du klarte det. Det hadde hjulpet veldig.

Anonymkode: 98ba7...eb0

Du er 22, og har kommet deg gjennom videregående og holder nå på med bachelor.  Du er ikke evnemessig svak! Hadde du vært det  så hadde du neppe fullført videregående, og ihvertfall ikke kommet deg gjennom et drøyt år med studier!

Og så vidt jeg kan se tar du to studier samtidig.  Det er jo definitivt ikke å være evnemessig svak. 

 

Jeg støtter forslaget over om å få deg time hos psykolog. 

Og når det gjelder jobb, så løser det seg på et vis for de fleste. Det er lav arbeidsledighet i landet, selv om ikke alle får jobbe med det de er utdannet som. 

Jeg vet ikke hvordan det er på ditt studie, men er det mulig for deg å etterhvert prøve deg som stud.ass for studenter som er kortere kommet i studiet? Dette kan i så fall være en jobb som kanskje kan være bidra til å styrke selvfølelsen din. 

 

En helt annen ting, det med introvert og problemer med øyekontakt, det er vi mange som sliter med. Men som regel løser det seg for de fleste av oss i yrkeslivet.  Jeg er lærer. Det å stå fremfor 100 elever gjør meg ikke noenting lenger. Da er jeg jo ikke meg, Anne, men jeg er en lærer. Det er noe annet. (Jeg sier ikke at du skal bli lærer, men vil bare si at introverthet ikke er en ulempe i jobber (bortsett kanskje fra selgerjobber)). 

 

Men finn deg noen å snakke med!, et av dine problemer er nedsnakkinga du har om deg selv. Og det kan fikses! ❤️

Lykke til!

Anonymkode: 2afd6...bc7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Er 22 år og midt i bachelorgraden min i kunsthistorie og visuelle studier ved uio. Tar 40-gruppe i statsvitenskap i tillegg. Karakterene mine er gjennomsnittligere. Har ADD så sliter en del med å opprettholde konsentrasjon på ting jeg ikke er spesielt interessert i så sannsynligheten får at jeg skal komme med på et B eller A karakternivå er lite sannsynlig. Jeg har lyst til å ta mastergrad rett etter bachelor bare så jeg har en unnskyldning til å ikke jobbe. Med ADD har jeg ikke mulighet til å jobbe deltid ved siden av studiene uansett ellers hadde jeg falt ut med en gang.

Jeg har aldri hatt jobb før, bare vært på skole hele livet fordi jeg er dritredd for å jobbe. Jeg er ekstremt introvert og har dårlig sosial kompetanse, jeg kan ikke se folk inn i øynene engang. Jeg får sammenbrudd hvis jeg gjør noe feil siden jeg er redd for å få kjeft, og siden jeg sliter med å få med meg beskjeder og instrukser gjør jeg feil ofte. Jeg skulle så gjerne ønske jeg hadde evner til å få jobb med noe som krever nesten fullstendig ingen menneskelig interaksjon som noe innen IT eller selvstendig forskning. Men jeg har dyskalkuli og kan ikke matematikk og har mest sannsynlig ikke evne til å få gode nok karakterer til å da doktorgrad å bli forsker, selv om det er noe jeg har veldig lyst til. Jeg skjønner ikke helt hva Gud tenkte da han skapte meg for jeg er helt ubrukelig. Ting jeg kan og ting jeg er interessert i er helt ubrukelige og ingenting å leve av. Noen ganger har jeg vurdert å bare dra til Roma eller noe for å bli nonne, eller hvis det blir helt krise havne i fengsel. Da har jeg i hvertfall tak over hodet og mat, og man har tilgang til bøker og man kan ta utdanning. Det er ikke noe sosialt press der, det er det kanskje ikke som nonne heller. Jeg har liksom innsett at livet virkelig er survival of the fittest, og jeg kom evnemessig helt på bånn i den rangstigen. Jeg bryr meg ikke om å få høy lønn eller noe for jeg har ikke evner til å få en jobb med høy lønn til å begynne med, men håper bare jeg får nok til å ikke leve under fattigdomsgrensen i fremtiden. 

Jeg lurer på er det noen andre her som også har vært så evnemessig svak, og som har fortsatt klart å få seg jobb? Isåfall hadde det det vært veldig fint om du kan dele din erfaring om hvordan du klarte det. Det hadde hjulpet veldig.

Anonymkode: 98ba7...eb0

Dersom noen andre hadde skrevet innlegget ditt, ville du kalt dem evneveik etter at de har beskrevet hva de driver med og hva de får til?

Anonymkode: 75a41...1ac

[AnonymBruker]

Du trenger bare hjelp med den dårlige selvtilliten og selvbildet ditt. Har du hatt det vanskelig i oppveksten? Du hadde ikke klart alt det du gjør dersom du var evneveik.

Du må kontakte psykolog, og gjerne en jobb coach eller lignende, som kan hjelpe deg inn i arbeidslivet. 

Dette klarer du ❤

Anonymkode: 14ad6...b1d