Den helsikkes angsten!

[AnonymBruker]

Jeg har levd med angsten i godt over 30 år, jeg husker angst-følelse allerede som 7-8 åring. Angstanfall med hyperventilering, skjelvinger etc oppsto i 17 års alderen.

De siste 20 årene har jeg sjelden angstanfall. Hadde ett i natt, og da er det 4-5 år siden sist tror jeg. Jeg husker jo med gru årene fra 17-20 år, hvor jeg hadde anfall flere timer i døgnet, hyperventilerte, besvimte og var generelt ikke i stand til noe som helst. 

Men jeg har angst 24/7. Verst om morgenen, til jeg får tatt anti-depressiva, og de kicker inn. Men den angst-følelsen i brystet, den er der hele tiden. 

I natt var det jo ingenting spesielt jeg var redd for. Jeg var bare redd, og flight responsen var der veldig. Jeg lå tre timer i armkroken til kjæresten, og bare ristet.  Jeg er bare dødsliten i dag. 

Og jeg blir både oppgitt, lei meg og litt frustrert. Her har jeg jobbet ræva av meg, i over 30 år, med eksponering, behandling og fandens oldemor. Jeg går rett på hver eneste utfordring med krum rygg. Angsten har aldri fått stoppet meg. Jeg går på med dødsforakt hver eneste gang. 

Men skjønner den overivrige hjernen min det? Nope. Den trykker like mye på den røde alarmknappen. Tror den er litt treg i oppfattelsen, haha. 

Har alltid fått høre at "bare du gjør det mange nok ganger, så skjønner til slutt kroppen at den ikke trenger å ha angst"

Nope, funker ikke. Det som skjer er at jeg VET jo at jeg ikke dør av å handle middag på Rema, og at jeg går inn, registerer angsten og tenker jaja, og handler. Men angsten er jo der like mye. 

Nå krysser jeg fingrene for at det som fastlegen snakker om slår til. At når man har slitt psykisk gjennom ungdomstid og voksentid, så kan det roe seg etter overgangsalderen. Det er jo lov å håpe. 

Men fytti jeg blir lei.

Anonymkode: 9e253...84d

[AnonymBruker]

Jeg antar at du sikkert har forsøkt dosejusteringer og/eller medisinbytte flere ganger på disse årene?

Eksponering er jo fint, men ikke hvis det forsterker et dårlig mønster. Men det vet du sikkert om og har kontroll på du som er erfaren i gamet.

Livet er kan være slitsomt og tungt, ja. Kjenner meg igjen i følelsen du har, selv om situasjonen ikke er helt lik. Jeg håper, jeg også.

Anonymkode: d1e8f...809

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Her har jeg jobbet ræva av meg, i over 30 år, med eksponering, behandling og fandens oldemor. Jeg går rett på hver eneste utfordring med krum rygg. Angsten har aldri fått stoppet meg. Jeg går på med dødsforakt hver eneste gang. 

Men skjønner den overivrige hjernen min det? Nope. Den trykker like mye på den røde alarmknappen. Tror den er litt treg i oppfattelsen, haha. 

Anonymkode: 9e253...84d

Jeg fniste høyt, fordi det er så gjenkjennbart, særlig det jeg siterte!

Jeg satser også på at det blir bedre i/etter overgangsalderen, for jeg er også lei..

Anonymkode: d0753...6c9

[AnonymBruker]

Er du utreda for adhd? min uro som satt i magen forsvant med ritalin…

Anonymkode: 97c17...a3a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 4.7.2022 den 18.50):

Jeg antar at du sikkert har forsøkt dosejusteringer og/eller medisinbytte flere ganger på disse årene?

Eksponering er jo fint, men ikke hvis det forsterker et dårlig mønster. Men det vet du sikkert om og har kontroll på du som er erfaren i gamet.

Livet er kan være slitsomt og tungt, ja. Kjenner meg igjen i følelsen du har, selv om situasjonen ikke er helt lik. Jeg håper, jeg også.

Anonymkode: d1e8f...809

Ja, vi har byttet medisin flere ganger, og nå er jeg på maxdose både på "morgenmedisin" og på remeron som jeg tar på kvelden. Det er ikke mer å hente på medisinering. Jeg vet jo at dette er reaksjoner på belastning jeg har stått i over tid, og en belastning som forhåpentligvis holder på å bli mindre nå. Belastningen kan vi ikke gjøre noe med, så jeg må bare bite sammen tennene. 

Jeg kom på i morges at jeg har fått utskrevet Atarax som jeg kan ta som angst-dempende, så jeg tok det i morges da jeg merket at det ikke roet seg. Jeg skal liksom fungere som kjæreste, mor og med litt jobb også. 

Og det går i bølger. Jeg er litt stikk motsatt mange, jeg har ikke høst depresjoner, er som oftest best på høst og vinter, mens vår og sommer er verst. 

Anonymkode: 9e253...84d

[AnonymBruker]

Huff. Det hørtes helt forferdelig ut. Jeg har nettopp hørt om noen som fikk elektrosjokk som behandling for angst med god effekt. Hun var innlagt når hun fikk behandlingen. Har du forsøkt det?

Anonymkode: 52d4c...465

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Jeg fniste høyt, fordi det er så gjenkjennbart, særlig det jeg siterte!

Jeg satser også på at det blir bedre i/etter overgangsalderen, for jeg er også lei..

Anonymkode: d0753...6c9

Du aner ikke hvor godt det er å høre at noen kjenner seg igjen. ❤️  

Jeg snakker jo ikke om dette med noen egentlig. Delvis pga stigma, men også fordi at det har vært så stor del av livet mitt så lenge, og de få gangene jeg har prøvd, så har folk avfeid det litt, eller kommet med noen råd om helsekost, eller kommer med noen råd som jeg allerede brukte som 15 åring. Og folk skjønner ikke helt hvor mye jeg sliter, fordi det vises jo ikke på meg. 

Jeg er jo sta som ei geit, og er litt sånn at jeg smeller inn i murveggen, ligger nede i 2 minutter, før jeg tar fart og springer rett i samme murveggen enda en gang. Og sånn holder jeg på. Til slutt kommer jeg jo gjennom. Men man blir jo så inni helsikes sliten! 

Jeg får jo skryt for at jeg er så god på kommunikasjon og at jeg virker så trygg når jeg sitter i møter angående barna (har flere barn med spesielle behov), og at jeg aldri hever stemmen eller virker stresset. Og som jeg sa til hun fra PPT (som jeg har kjent LENGE og har en veldig god tone med) så er jo ikke det noe rart, jeg har jo fanden meg snart 40 års erfaring med å spille teater. DET kan jeg. Men det koster noe jævlig. 

To runder med atarax i dag, fortsatt er hjertet oppi halsen. Jeg må nok bare innse at det blir noen slitsomme dager nå, også går det seg til igjen. 
Skulle ønske jeg var i form så jeg kunne løpe meg en tur. Men da går jeg i bakken tror jeg. Haha. 

Anonymkode: 9e253...84d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Er du utreda for adhd? min uro som satt i magen forsvant med ritalin…

Anonymkode: 97c17...a3a

Ikke utredet, men vi har tenkt tanken. Jeg har barn med autisme/adhd/add. Og kjenner meg igjen veldig i barnet med ADD. Men ettersom jeg allerede er ufør, er det ikke bare bare og få en utredning på DPS. Men jeg skal ta det opp med fastlegen igjen når ting roer seg litt rundt meg. 
Jeg er 99% sikker selv på at jeg har ADD, men jeg tror det blir vanskelig å få utredet, fordi jeg var en ekstremt stille og snill pike som unge. De snakker om den ENE gangen jeg var sint liksom. Men jeg innagerte, istedenfor å utagere. Og det visste jo ingen.  Og skolebøkene mine taler egentlig sitt eget språk. Jeg fikk jo ting gjort, og ganske bra også. Men jeg brukte jo mest tid på å skrible. Haha.

Anonymkode: 9e253...84d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Huff. Det hørtes helt forferdelig ut. Jeg har nettopp hørt om noen som fikk elektrosjokk som behandling for angst med god effekt. Hun var innlagt når hun fikk behandlingen. Har du forsøkt det?

Anonymkode: 52d4c...465

Ikke forsøkt. Og helt uaktuelt så lenge jeg har barn med spesielle behov boende hjemme. Og det kommer nok fastlegen min til å si også, at den ballen kan vi ev ta opp når de er ute av redet og i opplegg som funker. Den store skrekken for oss alle er at det skal skje noe som gjør at jeg blir satt ut av spill. Legen følger med det meste med argus-øyne, for som hun sier, skal det være noe, må vi vite det kjapt. For blir jeg borte, da rakner alt. 
Så ikke noe press på meg der. Haha. 

Anonymkode: 9e253...84d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Du aner ikke hvor godt det er å høre at noen kjenner seg igjen. ❤️  

Jeg snakker jo ikke om dette med noen egentlig. Delvis pga stigma, men også fordi at det har vært så stor del av livet mitt så lenge, og de få gangene jeg har prøvd, så har folk avfeid det litt, eller kommet med noen råd om helsekost, eller kommer med noen råd som jeg allerede brukte som 15 åring. Og folk skjønner ikke helt hvor mye jeg sliter, fordi det vises jo ikke på meg. 

Min utheving, men jeg skjønner inderlig godt hva du mener. Eksponeringsterapi my butt!!! Det gjorde jeg på eget initiativ som 10 åring for jeg våget ikke gå utenfor porten hjemme. Som 14 åring trente jeg på å ta bybussen så jeg kunne besøke tante alene. Trene...javisst ja. Jeg trente, og på vei hjem fra trening så var det så ille at jeg lurte på om det ikke ville være bedre å gjøre slutt på hele greia. Jeg gjorde det ikke og rente huet mot noen flere vegger som du beskriver det. Tok utdannelse, flyttet til en annen by, fikk meg jobb som jeg tror jeg har fungert rimelig bra i og ser sannsynligvis veldig velfungerende ut. 

Og innimellom popper angsten pent opp igjen. Den er sjelden helt borte, men som voksen har den i lange perioder vært til å leve med selv om den blomstrer innimellom. 

Kjenner meg veldig igjen i det du sier om å bli lei. Ja, vi vet hva det er og at vi ikke stryker med, men det er så slitsomt å sloss mot seg selv hele tiden. 

Anonymkode: bdaef...256

[AnonymBruker]

Har du forsøkt meditasjon, mindfulness, yoga? Trening? Psykomotorisk fysioterapeut? Hvilken diagnose har du, er angsten del av en PTSD eller personlighetsforstyrrelse eller psykosesykdom? 

Anonymkode: a2539...4bc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Har du forsøkt meditasjon, mindfulness, yoga? Trening? Psykomotorisk fysioterapeut? Hvilken diagnose har du, er angsten del av en PTSD eller personlighetsforstyrrelse eller psykosesykdom? 

Anonymkode: a2539...4bc

Prøvd alt det der. Og meditasjon, mindfulness og yoga funker overhode ikke. Trening funker, men jeg har også fibromyalgi, og bruker å møte veggen, med at jeg trener meg dårlig. Psykomotorisk fysio prøvd både i gruppe og alene. 

Angsten har jeg som sagt hatt siden jeg var ungen. Depresjon fra 10 år til rundt 30 år, den forsvant da jeg fikk ungene. Jeg er ikke deprimert overhode. Bare lei. Spiseforstyrrelser (overspising og i perioder ikke spise) fra 10-12 års alderen. Den ligger også og lurer enda, men jeg holder det under kontroll. Fikk en unnvikende personlighetsforstyrrelse tidlig i 20 årene, men den ble fjernet igjen. Om jeg har PTSD vet jeg ikke. Men har hauger med traumatiske opplevelser i bagasjen. Aldri vært psykotisk. Suicidalitet forsvant på 18 årsdagen min, for jeg hadde bestemt meg for at overlevde jeg til 18 år, så skulle jeg for helsike stå løpet ut. Og det alternativet forsvant iallfall den dagen jeg ble mor. Samme med selvskading, den dagen jeg ble gravid, ble den veien for å komme ut av angsten låst. Men fortsatt har jeg automatiske tanker om det. Men de bare sparker jeg unna. 

Jeg trodde før at angsten kom fra mobbingen i barneårene, men nå ser jeg mer litt store linjer, og at jeg tror min familie har opphop av ett eller annet. Nevrodiversitet iallfall. Jeg har ei datter som også sliter med angst, og hun er ikke blitt mobbet, eller hatt noe som helst traumatisk i livet sitt. Og hun har ikke lært av meg, for alle som har observert oss sier at jeg ikke overfører angsten min. (Bare nevner det, ettersom det alltid bruker å være første forklaringsmodell). 
Men virker som om vi rett og slett er ekstra sårbare, at vi har med oss noe genetikk. Da min mor også "slet med nervene" og hennes mor igjen slet med alkohol. Det er ett eller annet som gjør at vi, spesielt damene, ender opp med å være litt sårbare. Men vi får nok aldri svar på hva det er, i vår levetid.

Anonymkode: 9e253...84d

[MyMichelle]

Endelig noen som ligner litt på meg. Jeg fikk diagnosen for over 30 år siden. Har forskjellige angstdiagnoser, og til tider depresjon. «Alle» sier kognitiv terapi hjelper. At eksponering hjelper. Bare vås at det hjelper alle! Jeg har alltid gjort det psykologene mine (har prøvd mange) har bedt meg om. Men jeg føler meg like elendig. Den eneste tiden i mitt voksne liv jeg hadde det bra var da jeg brukte Cipralex. Så sa legen jeg ble så bra at jeg ikke trengte bruke medisin. Jahaja. Når jeg sluttet ble alt som før.

Men jeg har ikke så sterke symptomer som du har. Så du har det verre, og du er tøff som klarer det 💪 Jeg har avfunnet meg med at mesteparten av livet er bare dritt, men det gjelder å holde ut, og lete etter lyspunkter ✨

[AnonymBruker]

Angst er noe jævla dritt... Kan bare liste opp det som fungerer for min del, men i likhet med resten av oss har du sikker prøvd det meste allerede:

- Spise sunt, kutte ut alt (!) som inneholder korn og sukker. Spise nok fett, både mettet fett og omega 3.  Tar minst 1 ss tran hver dag. Hodet mitt fungerer best når jeg spiser hovedsaklig kjøtt, frukt, fett og grønnsaker. For å få i meg nok karbohydrater spiser jeg mye potet og frukt. Brødmat er det verste jeg kan få i meg.

- Spise jevnlige og store nok måltider, helst hver 4 time ca.

- Være utendørs i naturen flere ganger pr uke!

- Før jeg legger meg: Dobbel dose magnesium, og et lite glass varm melk med honning.

- Aktivt oppsøke ting som får meg til å le og tenke på noe annet. Morsomme aktiviteter med folk, morsomme filmer, osv. Det høres banalt ut men av en eller annen grunn gjør det noe med huet.

- Moderat trening, ca. 30 minutter 4 ganger i uka. Merker fort hvis det blir for mye eller lite.

- Trene på å puste ordentlig.

 

Håper du finner noe som fungerer, ikke gi opp!

Anonymkode: 21368...e5e

[AnonymBruker]

Ja jeg kan skrive under på at angsten er et mareritt som aldri skal ta slutt visst. Er nå 42 og har hatt angst siden jeg var 8-9 år. Dvs nesten hele livet. Håper den vil bli mindre jo eldre jeg blir men har ikke merket noe av det ennå dessverre. Føler med deg TS. Men husk at vi er sterke som må tåle angsten, den er ikke for pyser.

Anonymkode: d5793...47c

[AnonymBruker]

Jeg er 40 år og har hatt det helt likt. Siden jeg gikk i barnehagen. 
Generalisert angstlidelse, med panikk-anfall osv. Deprimert på våren/sommeren. 

I fjor fikk jeg diagnosen ADD. Begynte med Ritalin, og det var en helt syk opplevelse. Alt var rolig, angsten var helt borte. Uroen var stille. Jeg har aldri vært så lettet. Veldig merkbart når Ritalinen gikk ut. 
 

Den siste tiden har dessverre effekten av Ritalin avtatt, så nå venter jeg på å få nye medisiner. Håper virkelig at den fungerer like bra og at effekten ikke avtar. 
 

Leser at du har et barn med add. Du må stå på kravet om snarlig utredning for deg selv. Høres veldig ut som at dette kan være det samme. Da vil riktige medisiner fungere veldig mye bedre. 
 

Lykke til 💗

Anonymkode: d6bf4...c0e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg er 40 år og har hatt det helt likt. Siden jeg gikk i barnehagen. 
Generalisert angstlidelse, med panikk-anfall osv. Deprimert på våren/sommeren. 

I fjor fikk jeg diagnosen ADD. Begynte med Ritalin, og det var en helt syk opplevelse. Alt var rolig, angsten var helt borte. Uroen var stille. Jeg har aldri vært så lettet. Veldig merkbart når Ritalinen gikk ut. 
 

Den siste tiden har dessverre effekten av Ritalin avtatt, så nå venter jeg på å få nye medisiner. Håper virkelig at den fungerer like bra og at effekten ikke avtar. 
 

Leser at du har et barn med add. Du må stå på kravet om snarlig utredning for deg selv. Høres veldig ut som at dette kan være det samme. Da vil riktige medisiner fungere veldig mye bedre. 
 

Lykke til 💗

Anonymkode: d6bf4...c0e

Jeg har ett barn med autisme + ADHD, og ett barn med ADD og sannsynligvis autisme. 

Problemet er at når jeg allerede er ufør, så har det ikke noen funksjon om jeg får en diagnose til eller ikke, og dermed er det ikke sikkert DPS tar meg inn. Men jeg kommer til å høre med fastlegen enda en gang, det er noen år siden sist nå. 

Jeg kommer jo ikke inn på DPS, og i kommunen kunne jeg få TO timer med psykiatrisk sykepleier "for du kan jo ikke bli frisk uansett, også er du så reflektert så da går det jo greit!"  Har heldigvis en fantastisk fastlege som jeg kan få time til på sekundet hvis det smeller. 

Anonymkode: 9e253...84d

[AnonymBruker]

Angst er dritt, men du skriver at du har en kampånd inni deg. Du er ikke tilbake til start selv om du fikk et anfall i natt. 
angst kommer gjerne ikke ut av det blå selv om det virker slik. Hva har skjedd siste halvåret? Er du sliten? Mye bekymringer knyttet til barna? Sovet dårlig? Slike ting kan bidra til uro. 
Glem angsten og ikke ha fokus på at du hadde ei dårlig natt. Ikke gi angsten næring eller bruk tid på den. Bare registrer at den dukket opp, og fortsett livet som vanlig. Skjønner du blir skuffet og lei, men ist det av deg. 
 

Anonymkode: 65ec8...dc0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Angst er dritt, men du skriver at du har en kampånd inni deg. Du er ikke tilbake til start selv om du fikk et anfall i natt. 
angst kommer gjerne ikke ut av det blå selv om det virker slik. Hva har skjedd siste halvåret? Er du sliten? Mye bekymringer knyttet til barna? Sovet dårlig? Slike ting kan bidra til uro. 
Glem angsten og ikke ha fokus på at du hadde ei dårlig natt. Ikke gi angsten næring eller bruk tid på den. Bare registrer at den dukket opp, og fortsett livet som vanlig. Skjønner du blir skuffet og lei, men ist det av deg. 
 

Anonymkode: 65ec8...dc0

Jeg har generelt stått i en rimelig heftig belastning de siste årene, egentlig siden før korona brøt ut. Det siste året har vært i overkant heftig, med barn med skolevegring. Hen har vært hjemme nesten 24 timer i døgnet. Jeg har drevet massiv oppbacking av hen, for hen har virkelig slitt med angst osv. Og jeg har vært i kamp med skolen i 7 år. Også fikk samboeren dårlige helsenyheter, samtidig som jeg tok eksamen, skulle jobbe litt, og drive med overgang fra barne til ungdomsskolen for barnet med skolevegring. 

Nå har kjæresten fått litt bedre nyheter, eksamen og alt er ferdig, opplegget på ungdomsskolen er spikret, og ungen får faktisk HJELP, for første gang på 7 år på skolen, jeg er ferdig med den helsikkes barneskolen og vi kan klappe oss selv på skulderen og si at vi kom oss gjennom, helt uten å ta livet av noen. :knegg: Og vi har fått innvilget litt avlastning, så jeg var 2-3 timer i uka alene. Og ungen begynner å komme opp av gjørma, og vi ser fremgang.

Så jeg senker skuldrene. Jeg trenger ikke være i kampmodus 24/7 lenger. Bare 12/7 eller noe. *ler* Og da smeller det ofte litt. Og dette vet jeg jo egentlig. 

Bruker å spøke med at enten så blir jeg frisk som en fisk når ungene flytter hjemmefra, og kan ENDELIG ut i full jobb. Eller så går jeg i bakken og blir liggende noen år. Litt galgenhumor må være lov?

Anonymkode: 9e253...84d