Bli eller gå?

[AnonymBruker]

Har vært sammen med samboer i 7 år. Vi hadde en lengre periode for en tid tilbake med mye krangling (resultat av at jeg gikk gjennom en vanskelig sykdomsperiode). Ila denne perioden var hans svar på alt å kaste meg ut/skulle gjøre det slutt, jeg var en idiot i alle situasjoner og aldri god nok. Jeg bestemte meg for å gå på ett tidspunkt der, men hadde ikke overskudd til ett brudd så ble i forholdet. I etterkant har samboer oppført seg eksemplarisk og alt han ønsker er at det skal være oss. I utgangspunktet er han en fantastisk person og virkelig en jeg anser som en bestevenn i mitt liv. Men her er problemet; jeg føler at det kun er vennskapelige følelser igjen.. Kjenner jo at jeg setter pris på å ha han rundt meg, og det vi har sammen. Han godtar meg 110% som jeg er, og stiller alltid opp nå. Men sex, interessen for å bygge videre på forholdet, og skulle gjøre felles ting som ferier osv er helt fraværende. 
 

Jeg er fullstendig rådvill om jeg skal bli eller gå. På en måte ønsker jeg å redde det vi har sammen, på en annen måte føler jeg at det er for mye avstand fra min side til at det kan reddes. 
 

Noen med lignende erfaring eller gode råd? Til info så har vi ikke barn, er begge tidlig i 30-årene. 

Anonymkode: c360d...088

[Blod]

Ønsker han å redde det da? Høres jo ut som det er han som må fikse problemene sine for at det skal bli bedre.

[AnonymBruker]

Blod skrev (4 minutter siden):

Ønsker han å redde det da? Høres jo ut som det er han som må fikse problemene sine for at det skal bli bedre.

Ja han ønsker oppriktig å redde det. Han tar mye initiativ til å gjøre ting sammen, gå videre sammen, ordne problemer osv. Men jeg bremser hele tiden, fordi jeg er så usikker på hva jeg vil. Tenker jo at han er alt jeg ønsker, men allikevel er noe feil. TS 

Anonymkode: c360d...088

[snillOnkel]

Det der høres dødt ut. Kjærligheten forsvant trolig da han behandlet deg dårlig. Stikk om dere barnløse. 

[AnonymBruker]

snillOnkel skrev (28 minutter siden):

Det der høres dødt ut. Kjærligheten forsvant trolig da han behandlet deg dårlig. Stikk om dere barnløse. 

Er forsåvidt ganske enig med deg her. Problemet er vel at jeg føler jeg gjør en feil hver gang jeg tenker å stikke nå. Tenker på hvor støttende han er, snill, at han godtar meg og ønsker meg osv. Der og da ser jeg kun det positive, og frykter nok bare det ukjente og om jeg angrer… TS 

Anonymkode: c360d...088

[AnonymBruker]

Nå når han har oppført seg eksemplarisk, var det kun etter at du ble frisk? Eller ble han snill også mens du fortsatt var syk?

Anonymkode: dd0ce...2fa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Nå når han har oppført seg eksemplarisk, var det kun etter at du ble frisk? Eller ble han snill også mens du fortsatt var syk?

Anonymkode: dd0ce...2fa

Var nok etter at jeg ble frisk, og etter at jeg første gang sa at jeg ønsket å avslutte. Men så avsluttet jeg aldri da. Har hatt noen dårlige perioder i etterkant av sykdom, og de har han stått stødig i. TS

Anonymkode: c360d...088

[Mwanafunzi]

Jeg forstår ikke helt at du kan definere ham som en bestevenn når han har oppført seg sånn. En venn stiller opp når du har det dårlig, en god venn er en du kan stole på, en bestevenn er der for deg alltid, uansett. 

For meg høres dette ut som et svik og forstår ikke helt poenget med å fortsette. Hva skjer neste gang du blir syk? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Var nok etter at jeg ble frisk, og etter at jeg første gang sa at jeg ønsket å avslutte. Men så avsluttet jeg aldri da. Har hatt noen dårlige perioder i etterkant av sykdom, og de har han stått stødig i. TS

Anonymkode: c360d...088

Var de dårlige periodene like gale som da han var slem? Eller kan det hende at han faller tilbake til sitt slemme jeg om du blir veldig dårlig?

Anonymkode: dd0ce...2fa