Jeg er ikke lykkelig og jeg lurer på om det er håp

[AnonymBruker]

Lurer på om det er håp... Jeg føler ikke at jeg er lykkelig. Vi har vært gift i ti år nå, har to barn og har hatt det fint oppigjennom. 

Pga grunner kjente vi hverandre max en måned før vi giftet oss. Jeg elsker jo mannen min, jeg er glad i ham, og det at han bryr seg om meg, passer på meg, forstår meg, jeg kan fortelle ham alt.. Vi har samme interesser... 

Men han er så sur. Dette er ikke livet jeg ønsket meg. Når vi har fri alle sammen, og han er hjemme, får vi ingenting ut av dagen. Alt går etter hans tidsskjema. Fordi han skal sove ut, dusje i 40 minutter, lage heftig frokost, sove litt til, så blir vi alle påvirket. Drar jeg uten ham, eller i det hele tatt foreslår det, er det oppskriften på ødelagt helg og dårlig stemning. 

Et ord feil fra meg, er hele dagen ødelagt. 

Det er ekstremt lite som skal til. 

Han setter sine behov først og familietid er ikke prioritert. Sove, mobiltid, hundre år på do. Jeg har hovedansvaret for ungene. Altså, det er helt greit, jeg er hjemmeværende og liker å ha ansvaret sjøl for da har jeg kontroll, men måten han blir om han må ta over, er ganske irriterende. 

Skal jeg møte den siste venninnen jeg har igjen, må det avtales og planlegges flere uker i forveien. Dagen det skjer kan du banne på at han er sur og kjip mot meg. 

Er jeg syk og ikke kan fungere, er han kjip mot meg. Snakker ikke med meg, gir meg ikke noe kos eller kjærlighet, gjør alt for å gi meg dårlig samvittighet og føle meg jævlig. Han stiller opp, men kun fysisk. 

Han sier hva han vil til meg, men jeg kan ikke si noe til ham. Nå er ikke jeg så hårsår og tolker ting som det han gjør, men problemet ligger i at han har sagt fra dag 1 at i hans familie er man avslappet med hverandre, han blir sur om jeg bruker høflighetsfraser (vær så snill, tusen takk etc), de kødder med hverandre osv... Men gjør jeg det, så blir det dårlig stemning. 

Med dårlig stemning mener jeg at han blir tydelig sur og prøver å skjule det, men klarer ikke og sier ingenting til meg på eget initiativ i en lengre periode. Gjør det han skal og svarer når han blir snakket til liksom. 

Misforstår vi hverandre i en samtale, er løpet kjørt. 

Det er mye mer... Hovedpoenget er at det er så ekstremt lite som skal til, og det er mitt ansvar å holde stemningen på et visst nivå fordi han er et lettpåvirkelig eggeskall som ber om å bli tråkket på. 

Jeg er ikke lenger komfortabel. 

Jeg hater sex, men må ta initiativ til det om ikke blir det dritt stemning. 

Jeg vil ikke at barna skal ha delt bosted. 

Han mener at ekteskapet er fint og vi ikke har problemer og nekter å søke hjelp. 

Nå har jeg begynt å bli misunnelig på forholdet søstera mi har til hennes mann. Han virker som en fin fyr, morsom og samarbeidsvillig.. Hun fortjener det og jeg er glad på hennes vegne.. Men det fikk meg til å se på mitt eget forhold og ja... 

Men jeg vil så gjerne at det skal fungere. 

Kan noen pls fortelle om de har gått igjennom noe lignende? Har dere klart å fikse opp i det og evt hva gjorde dere? 

 

Anonymkode: 75680...d0c

[AnonymBruker]

Hjelper ikke å fikse hvis den andre ikke bryr seg og ikke synes det er noe som trengs fiksing engang 😕 Det er ikke noe du kan gjøre for å fikse dette, problemet er jo han.

Anonymkode: 282b6...633

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker said:

Lurer på om det er håp... Jeg føler ikke at jeg er lykkelig. Vi har vært gift i ti år nå, har to barn og har hatt det fint oppigjennom. 

Pga grunner kjente vi hverandre max en måned før vi giftet oss. Jeg elsker jo mannen min, jeg er glad i ham, og det at han bryr seg om meg, passer på meg, forstår meg, jeg kan fortelle ham alt.. Vi har samme interesser... 

Men han er så sur. Dette er ikke livet jeg ønsket meg. Når vi har fri alle sammen, og han er hjemme, får vi ingenting ut av dagen. Alt går etter hans tidsskjema. Fordi han skal sove ut, dusje i 40 minutter, lage heftig frokost, sove litt til, så blir vi alle påvirket. Drar jeg uten ham, eller i det hele tatt foreslår det, er det oppskriften på ødelagt helg og dårlig stemning. 

Et ord feil fra meg, er hele dagen ødelagt. 

Det er ekstremt lite som skal til. 

Han setter sine behov først og familietid er ikke prioritert. Sove, mobiltid, hundre år på do. Jeg har hovedansvaret for ungene. Altså, det er helt greit, jeg er hjemmeværende og liker å ha ansvaret sjøl for da har jeg kontroll, men måten han blir om han må ta over, er ganske irriterende. 

Skal jeg møte den siste venninnen jeg har igjen, må det avtales og planlegges flere uker i forveien. Dagen det skjer kan du banne på at han er sur og kjip mot meg. 

Er jeg syk og ikke kan fungere, er han kjip mot meg. Snakker ikke med meg, gir meg ikke noe kos eller kjærlighet, gjør alt for å gi meg dårlig samvittighet og føle meg jævlig. Han stiller opp, men kun fysisk. 

Han sier hva han vil til meg, men jeg kan ikke si noe til ham. Nå er ikke jeg så hårsår og tolker ting som det han gjør, men problemet ligger i at han har sagt fra dag 1 at i hans familie er man avslappet med hverandre, han blir sur om jeg bruker høflighetsfraser (vær så snill, tusen takk etc), de kødder med hverandre osv... Men gjør jeg det, så blir det dårlig stemning. 

Med dårlig stemning mener jeg at han blir tydelig sur og prøver å skjule det, men klarer ikke og sier ingenting til meg på eget initiativ i en lengre periode. Gjør det han skal og svarer når han blir snakket til liksom. 

Misforstår vi hverandre i en samtale, er løpet kjørt. 

Det er mye mer... Hovedpoenget er at det er så ekstremt lite som skal til, og det er mitt ansvar å holde stemningen på et visst nivå fordi han er et lettpåvirkelig eggeskall som ber om å bli tråkket på. 

Jeg er ikke lenger komfortabel. 

Jeg hater sex, men må ta initiativ til det om ikke blir det dritt stemning. 

Jeg vil ikke at barna skal ha delt bosted. 

Han mener at ekteskapet er fint og vi ikke har problemer og nekter å søke hjelp. 

Nå har jeg begynt å bli misunnelig på forholdet søstera mi har til hennes mann. Han virker som en fin fyr, morsom og samarbeidsvillig.. Hun fortjener det og jeg er glad på hennes vegne.. Men det fikk meg til å se på mitt eget forhold og ja... 

Men jeg vil så gjerne at det skal fungere. 

Kan noen pls fortelle om de har gått igjennom noe lignende? Har dere klart å fikse opp i det og evt hva gjorde dere? 

 

 

Anonymkode: 75680...d0c

Ts du skriver dette: Jeg elsker jo mannen min, jeg er glad i ham, og det at han bryr seg om meg, passer på meg, forstår meg, jeg kan fortelle ham alt.. Vi har samme interesser... 

Men så skriver du alt det andre som han gjør mot deg og måten han behandler deg på, da får jeg ikke det til å stemme. Om han virkelig er slik du beskriver han mot deg så virker det ikke som han bryr seg om deg, forstår deg, eller at du kan fortelle han alt. For han gjør jo tydeligvis helt motsatt. 

Anonymkode: ea865...213

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Hjelper ikke å fikse hvis den andre ikke bryr seg og ikke synes det er noe som trengs fiksing engang 😕 Det er ikke noe du kan gjøre for å fikse dette, problemet er jo han.

Anonymkode: 282b6...633

Ja. Jeg har bedt ham om å være ærlig med meg, fortelle meg om han er sur evt om det er på meg, fortelle meg om det er noe, slik at han ikke går sur over lang tid, og det var noe vi lovte hverandre (for det husker han sykt godt når det gjelder meg), men han klarer jo ikke praktisere den regelen sjøl. Jeg tror han bagatelliserer alt.. 

Anonymkode: 75680...d0c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Ts du skriver dette: Jeg elsker jo mannen min, jeg er glad i ham, og det at han bryr seg om meg, passer på meg, forstår meg, jeg kan fortelle ham alt.. Vi har samme interesser... 

Men så skriver du alt det andre som han gjør mot deg og måten han behandler deg på, da får jeg ikke det til å stemme. Om han virkelig er slik du beskriver han mot deg så virker det ikke som han bryr seg om deg, forstår deg, eller at du kan fortelle han alt. For han gjør jo tydeligvis helt motsatt. 

Anonymkode: ea865...213

Du sier noe der.. 

Anonymkode: 75680...d0c

[AnonymBruker]

GÅ!!! Dette er ikke et forhold å

leve i ❤️

Anonymkode: 32901...c13

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Lurer på om det er håp... Jeg føler ikke at jeg er lykkelig. Vi har vært gift i ti år nå, har to barn og har hatt det fint oppigjennom. 

Pga grunner kjente vi hverandre max en måned før vi giftet oss. Jeg elsker jo mannen min, jeg er glad i ham, og det at han bryr seg om meg, passer på meg, forstår meg, jeg kan fortelle ham alt.. Vi har samme interesser... 

Men han er så sur. Dette er ikke livet jeg ønsket meg. Når vi har fri alle sammen, og han er hjemme, får vi ingenting ut av dagen. Alt går etter hans tidsskjema. Fordi han skal sove ut, dusje i 40 minutter, lage heftig frokost, sove litt til, så blir vi alle påvirket. Drar jeg uten ham, eller i det hele tatt foreslår det, er det oppskriften på ødelagt helg og dårlig stemning. 

Et ord feil fra meg, er hele dagen ødelagt. 

Det er ekstremt lite som skal til. 

Han setter sine behov først og familietid er ikke prioritert. Sove, mobiltid, hundre år på do. Jeg har hovedansvaret for ungene. Altså, det er helt greit, jeg er hjemmeværende og liker å ha ansvaret sjøl for da har jeg kontroll, men måten han blir om han må ta over, er ganske irriterende. 

Skal jeg møte den siste venninnen jeg har igjen, må det avtales og planlegges flere uker i forveien. Dagen det skjer kan du banne på at han er sur og kjip mot meg. 

Er jeg syk og ikke kan fungere, er han kjip mot meg. Snakker ikke med meg, gir meg ikke noe kos eller kjærlighet, gjør alt for å gi meg dårlig samvittighet og føle meg jævlig. Han stiller opp, men kun fysisk. 

Han sier hva han vil til meg, men jeg kan ikke si noe til ham. Nå er ikke jeg så hårsår og tolker ting som det han gjør, men problemet ligger i at han har sagt fra dag 1 at i hans familie er man avslappet med hverandre, han blir sur om jeg bruker høflighetsfraser (vær så snill, tusen takk etc), de kødder med hverandre osv... Men gjør jeg det, så blir det dårlig stemning. 

Med dårlig stemning mener jeg at han blir tydelig sur og prøver å skjule det, men klarer ikke og sier ingenting til meg på eget initiativ i en lengre periode. Gjør det han skal og svarer når han blir snakket til liksom. 

Misforstår vi hverandre i en samtale, er løpet kjørt. 

Det er mye mer... Hovedpoenget er at det er så ekstremt lite som skal til, og det er mitt ansvar å holde stemningen på et visst nivå fordi han er et lettpåvirkelig eggeskall som ber om å bli tråkket på. 

Jeg er ikke lenger komfortabel. 

Jeg hater sex, men må ta initiativ til det om ikke blir det dritt stemning. 

Jeg vil ikke at barna skal ha delt bosted. 

Han mener at ekteskapet er fint og vi ikke har problemer og nekter å søke hjelp. 

Nå har jeg begynt å bli misunnelig på forholdet søstera mi har til hennes mann. Han virker som en fin fyr, morsom og samarbeidsvillig.. Hun fortjener det og jeg er glad på hennes vegne.. Men det fikk meg til å se på mitt eget forhold og ja... 

Men jeg vil så gjerne at det skal fungere. 

Kan noen pls fortelle om de har gått igjennom noe lignende? Har dere klart å fikse opp i det og evt hva gjorde dere? 

 

 

Anonymkode: 75680...d0c

Kjenner meg godt igjen. Så satte ned foten. Sa at jeg kan ikke ha det sånn. Til jeg blir gammel. Så enten får han fortsette å være sur et annet sted og ellers får han jobbe litt med humøret sitt. Han er fortsatt sur da. Men han prøver iallefall. Dun høres jo endel værre ut. Men det er psykisk slitsomt. 

Han må faktisk tåle at du drar ut på noe når han skal dasse hjemme. Så der kan du begynne å sette ned foten. 

Anonymkode: 85ded...83e

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker said:

Du sier noe der.. 

Anonymkode: 75680...d0c

Hei igjen. Du gjør tydeligvis ditt ts for å vise forståelse til han og være konkret og gi han rom for å komme med sitt. Men han virker mer til å ta deg og deres liv sammen for gitt, at han på et eller annet vis "kjeder" seg og kjenner frustrasjon over det , og istedenfor å klare å være ærlig så kommer det ut i frustrasjon og sinne over deg og deres forhold. Han hadde hatt godt av at du satt foten ned og lot han få kjenne hvordan livet uten deg kan være. Du trenger ikke skille deg osv på et eller annet vise at du er ikke der for enhver pris. 

Anonymkode: ea865...213

[Fjelltopp]

Les på google eller se på youtube, om covert narcissist.   For meg høres han slik ut, men det du som lever med ham og best kan avgjøre om det stemmer eller ikke.

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Kjenner meg godt igjen. Så satte ned foten. Sa at jeg kan ikke ha det sånn. Til jeg blir gammel. Så enten får han fortsette å være sur et annet sted og ellers får han jobbe litt med humøret sitt. Han er fortsatt sur da. Men han prøver iallefall. Dun høres jo endel værre ut. Men det er psykisk slitsomt. 

Han må faktisk tåle at du drar ut på noe når han skal dasse hjemme. Så der kan du begynne å sette ned foten. 

Anonymkode: 85ded...83e

Glemte å skrive, at jeg valgte å kronisk være like sur. Smelle litt med dører. Når han etter en uke spurte han hvorfor jeg var sur, svarte på samme måte som han svarer på samme spm. På en sur måte :jeg er ikke sur, hva snakker du om. Osv. Til slutt ble det så ubehagelig for han at jeg kunne avsløre at de siste to uker, var rett og slett en demonstrasjon på hvordan min hverdag med hans humør var. Deg hjalp en stund iallefall, til han falt tilbake i samme sure sporet

Anonymkode: 85ded...83e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hei igjen. Du gjør tydeligvis ditt ts for å vise forståelse til han og være konkret og gi han rom for å komme med sitt. Men han virker mer til å ta deg og deres liv sammen for gitt, at han på et eller annet vis "kjeder" seg og kjenner frustrasjon over det , og istedenfor å klare å være ærlig så kommer det ut i frustrasjon og sinne over deg og deres forhold. Han hadde hatt godt av at du satt foten ned og lot han få kjenne hvordan livet uten deg kan være. Du trenger ikke skille deg osv på et eller annet vise at du er ikke der for enhver pris. 

Anonymkode: ea865...213

Har hatt så lyst til å slenge kommentar til ham, akkurat slik "alle andre gjør", eller jeg vet ikke hva folk sier men typ "nå må du gi deg, du klarer å være alene med ungene et par timer, ta dem med ut da vel!", "jeg orker ikke idag, kan du ikke fikse det sjøl" uten at han skal bli sur og såret i en hel uke etterpå... 

Han tåler jo ingenting. 

Anonymkode: 75680...d0c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Glemte å skrive, at jeg valgte å kronisk være like sur. Smelle litt med dører. Når han etter en uke spurte han hvorfor jeg var sur, svarte på samme måte som han svarer på samme spm. På en sur måte :jeg er ikke sur, hva snakker du om. Osv. Til slutt ble det så ubehagelig for han at jeg kunne avsløre at de siste to uker, var rett og slett en demonstrasjon på hvordan min hverdag med hans humør var. Deg hjalp en stund iallefall, til han falt tilbake i samme sure sporet

Anonymkode: 85ded...83e

Får lyst til å gjøre det. Hørtes ut som en god ide. Jeg får noen ganger lyst til å bare ikke være så grei og være dønn ærlig hele tiden. Se hvor lenge han holder ut.. 

Fjelltopp skrev (2 minutter siden):

Les på google eller se på youtube, om covert narcissist.   For meg høres han slik ut, men det du som lever med ham og best kan avgjøre om det stemmer eller ikke.

 

Skal sjekke det. Jeg veit ikke om han gjør dette med vilje eller hva.. 

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Kjenner meg godt igjen. Så satte ned foten. Sa at jeg kan ikke ha det sånn. Til jeg blir gammel. Så enten får han fortsette å være sur et annet sted og ellers får han jobbe litt med humøret sitt. Han er fortsatt sur da. Men han prøver iallefall. Dun høres jo endel værre ut. Men det er psykisk slitsomt. 

Han må faktisk tåle at du drar ut på noe når han skal dasse hjemme. Så der kan du begynne å sette ned foten. 

Anonymkode: 85ded...83e

Det er sykt slitsomt. Hvorfor har hans behov rett til å bli fylt hele tiden, hvorfor skal jeg bare godta surheten og ta imot alt.. Helt forferdelig å tenke på at min mest hyggeligste aktivitet som er å dra på cafe aldri kan skje med ham fordi han sitter der bare på telefonen og demonstrerer at det er en aktivitet han ikke liker.. 

 

Anonymkode: 75680...d0c

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker said:

Har hatt så lyst til å slenge kommentar til ham, akkurat slik "alle andre gjør", eller jeg vet ikke hva folk sier men typ "nå må du gi deg, du klarer å være alene med ungene et par timer, ta dem med ut da vel!", "jeg orker ikke idag, kan du ikke fikse det sjøl" uten at han skal bli sur og såret i en hel uke etterpå... 

Han tåler jo ingenting. 

Anonymkode: 75680...d0c

Og det skal du absolutt klare å si, dere er et team, det er ikke han og så kommer resten. La han sutre og være såret, han har veldig godt av det. Jeg kan forstå følelsen med å ønske å beholde husfreden men det skal ikke gå på bekostning av din psyke og velvære. Test ut å la han kjenne på følelsen av at du gir rett og slett litt F***, så lenge til ikke går direkte utover ungenes vel så synes jeg du skal begynne å pushe tilbake. Han har som nevnt blitt veldig vant til at tar til takke og ordner opp så lenge han bare furter. Dette klarer du 👏👏

Anonymkode: ea865...213

[AnonymBruker]

Du skriver så mange motsigelser om han. Til og begynne med er han alt han ikke er lenger ned i teksten din. 

?

Anonymkode: 9020b...aa3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Og det skal du absolutt klare å si, dere er et team, det er ikke han og så kommer resten. La han sutre og være såret, han har veldig godt av det. Jeg kan forstå følelsen med å ønske å beholde husfreden men det skal ikke gå på bekostning av din psyke og velvære. Test ut å la han kjenne på følelsen av at du gir rett og slett litt F***, så lenge til ikke går direkte utover ungenes vel så synes jeg du skal begynne å pushe tilbake. Han har som nevnt blitt veldig vant til at tar til takke og ordner opp så lenge han bare furter. Dette klarer du 👏👏

Anonymkode: ea865...213

Kan jo faktisk teste det ut, så lenge det er innenfor rimelighetens grenser. Tåler han det ikke, så vet jeg ihvertfall hvor jeg har ham.. 

 

Anonymkode: 75680...d0c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

GÅ!!! Dette er ikke et forhold å

leve i ❤️

Anonymkode: 32901...c13

Enig ❤️kan ikke gå på nåler for den andre.klem fra brent dame,som også prøvde.

Anonymkode: 080aa...4bf

[AnonymBruker]

Neste gang han er urettferdig sur sier du:

"Ja fortsett sånn, så blir du boende alene. Jeg har begynt å se frem til det"

 

Anonymkode: d2253...8fe

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker said:

Kan jo faktisk teste det ut, så lenge det er innenfor rimelighetens grenser. Tåler han det ikke, så vet jeg ihvertfall hvor jeg har ham.. 

 

Anonymkode: 75680...d0c

Det er nettopp det, han viser deg sine verste sider og synes tydeligvis det er helt ok. Push tilbake på ting som ikke går utover barna, og sett litt skylapper på når det gjelder han. Gjør dine ting for deg. Du kommer fort til å merke at dette synes han er uvant og kommer til å bli forvirret, så om han blir en drittunge og ikke forstår alvoret så kan du true med at du tenker på og gå e.l men ser han at du faktisk er en egen person og står opp for deg selv og kommer deg i møte så har du vinn vinn 

Anonymkode: ea865...213

[AnonymBruker]

Hvitfisk kjente dere ikke hverandres før dere giftet dere? 

Anonymkode: 1d6d0...9c4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Det er nettopp det, han viser deg sine verste sider og synes tydeligvis det er helt ok. Push tilbake på ting som ikke går utover barna, og sett litt skylapper på når det gjelder han. Gjør dine ting for deg. Du kommer fort til å merke at dette synes han er uvant og kommer til å bli forvirret, så om han blir en drittunge og ikke forstår alvoret så kan du true med at du tenker på og gå e.l men ser han at du faktisk er en egen person og står opp for deg selv og kommer deg i møte så har du vinn vinn 

Anonymkode: ea865...213

Har faktisk begynt litt.. Men føler det hele er så vanskelig. Jeg vet lkksom ikke om han er kjip med vilje, og noen ganger er det så svakt at jeg tenker om det bare er i hodet mitt eller fordi han vanligvis er kjip så da er dette kjipt også, hvis du skjønner. 

Han klager på ting jeg ikke gjør, det er heller ikke store vanskelige ting, men enkle ting som å lage matpakke til ham eller stryke klær, sy klær med hull osv.. Hvorfor jeg ikke gjør det.. Jeg tenker aldri på det, og tar meg aldri tid til det fordi jeg har 100 ting å gjøre... Føler meg allerede som en crappy kone som ikke gjør noen ting.. Men jeg glemmer det helt, tenker han må vel klare å si ifra hvis han vil ha ting... 

Anonymkode: 75680...d0c