Her er en transe som angrer på kjønnsskiftet.

[jennya]

1 minutt siden, ops2 said:

Her er hva den internasjonale foreningen for transgender helse sier (WPATH) World Professional Association for Transgender Health:

https://www.wdbo.com/news/health/trans-kids-treatment/USZPP5J37LHSI3TNFZGAEG4UHY/

WPATH er den ledende internasjonale foreningen. Siden @jennyakjenner så godt til norske organisasjoner for behandling av transseksuelle, så kan jeg jo spørre om de ønsker at disse retningslinjene skulle gjelde i Norge.

 

Problemet i Norge er at riksen ikke følger ICD-11. De har endret diagnosekoden (for voksne) til Z76.80 fra ICD-10s F64.0, men ellers kjører de fortsatt fullt ut etter ICD-10, iblandet Harry Benjamins antipatier fra 60-tallet.

[ops2]

Tillegg til posten over: Rundt 41 minutter sies det tydelig at 14-åringer skal få behandling uten foreldrenes samtykke.

https://www.foreningenfri.no/desentralisering/

PKI og FRI vil ha mer desentralisering og et større brukertilbud, kombinert med at aldersgrensen skal ned og foreldresamtykke bort, som vist i videoen over.

Kun Rikshospitalet har kompetanse.

Siden Rikshospitalet er restriktive, så må behandlingen bort fra Rikshospitalet. Rikshospitalet kalles en portvakt, i nytale. En port som stenger for behandling.

Helsestasjoner har ikke kompetanse. Det er nå min mening. Snart vil vel disse foreningene at helsesøster på skolene skal komme og gi pubertetsblokkere og hormoner på skolen?

Hvis ikke det blir en offentlig debatt, så kan de godt få dette gjennom. Ingen vet hva de vil, fordi de skjuler det med pene ord.

[Entern]

ops2 skrev (1 minutt siden):

Tillegg til posten over: Rundt 41 minutter sies det tydelig at 14-åringer skal få behandling uten foreldrenes samtykke.

https://www.foreningenfri.no/desentralisering/

PKI og FRI vil ha mer desentralisering og et større brukertilbud, kombinert med at aldersgrensen skal ned og foreldresamtykke bort, som vist i videoen over.

Kun Rikshospitalet har kompetanse.

Siden Rikshospitalet er restriktive, så må behandlingen bort fra Rikshospitalet. Rikshospitalet kalles en portvakt, i nytale. En port som stenger for behandling.

Helsestasjoner har ikke kompetanse. Det er nå min mening. Snart vil vel disse foreningene at helsesøster på skolene skal komme og gi pubertetsblokkere og hormoner på skolen?

Hvis ikke det blir en offentlig debatt, så kan de godt få dette gjennom. Ingen vet hva de vil, fordi de skjuler det med pene ord.

Det er viktig at informasjon om hva dette innebærer kommer ut til folk flest, før vi søvnegjenger inn et sted der mange, mange mennesker får livene sine ødelagt.

[ops2]

4 minutter siden, jennya said:

Problemet i Norge er at riksen ikke følger ICD-11. De har endret diagnosekoden (for voksne) til Z76.80 fra ICD-10s F64.0, men ellers kjører de fortsatt fullt ut etter ICD-10, iblandet Harry Benjamins antipatier fra 60-tallet.

Harry Benjamin er 100% bedre enn Luca Dalen Espeseth i videoen over. Er han den samme som Luca Espseth, som poster ACAB på twitter?

[ops2]

En normal og sunn pubertet sies å være galt i videoen over. Man skal ikke vente og se, for da gjennomgår barnet en irreversibel pubertetsutvikling, sier de.

Men hva er verst, at en skal vente og la kroppen og hjernen modnes, eller kaste seg ut i å bekrefte straks en tenåring eller en preteen sier at han/hun er et annet kjønn?

Det ene gjør ingen skade på annet enn forfengeligheten.

Det andre gjør skade på alt, hvis man angrer.

Endret 1. juli 2022 av ops2

[Entern]

ops2 skrev (6 minutter siden):

En normal og sunn pubertet sies å være galt i videoen over. Man skal ikke vente og se, for da gjennomgår barnet en irreversibel pubertetsutvikling, sier de.

Men hva er verst, at en skal vente og la kroppen og hjernen modnes, eller kaste seg ut i å bekrefte straks en tenåring eller en preteen sier at han/hun er et annet kjønn?

Det ene gjør ingen skade på annet enn forfengeligheten.

Det andre gjør skade på alt, hvis man angrer.

Det viktigste for dem er vel å rekruttere flere transpersoner, tenker jeg. Liker ikke smilet til han ene fyren.

[Rullerusk]

38 minutter siden, jennya said:

Ja, enig. Det som er viktig er å gi barn en trygg ramme og tid til å kunne finne ut av dette og jobbe seg igjennom det, uansett utfall. Jeg har lest om tilfeller hvor foreldre er i stand til å gjøre akkurat dette, og den motsatte ytterligheten - at barna skal være konforme med foreldrenes bilde av hva de skal være.

Det er mange forhold rundt det å ha kjønnsinkongruens som er et rent helvete. Det er ingen med kjønnsinkongruens som "overtaler" barn til å bli trans, for det er ingen av oss som ønsker at andre skal gå igjennom de psykiske og fysiske belastningene vi har opplevd selv. Jeg tror ikke det er noen som går igjennom dette uten å bli merket for livet, og mange bukker under på veien. Psykiske problemer, arbeidsløshet og selvmord er høyt over resten av befolkningen.

Men som for homofili er transkjønnethet noe du er født med, og det er helt analogt ikke noe som kan "kureres" på noe vis. Derfor er det så viktig å være en støtte både til dem som sliter med å finne ut av seg selv og til dem som er kjønnsinkongruente. Det må ikke være stigma hverken rundt transisjon eller detransisjon.

Du får detransisjom til å høres enkelt, trygt og fint ut. Det er jo ikke det. Du er fratatt normal pubertet.og mange er kvestet for livet. 

[ops2]

1 hour ago, jennya said:

Problemet i Norge er at riksen ikke følger ICD-11. De har endret diagnosekoden (for voksne) til Z76.80 fra ICD-10s F64.0, men ellers kjører de fortsatt fullt ut etter ICD-10, iblandet Harry Benjamins antipatier fra 60-tallet.

Snille du... jeg skjønner at du har mange dårlige minner fra din behandling, som ikke var riktig for deg. Du ønsket at du skulle ha fått behandling mye tidligere, og å vente var tortur for deg. Du følte du måtte kjempe og kjempe.

Jeg er så lei meg for at du har hatt det vondt. Men din historie er ikke alle andres historie. Du brenner for at ingen andre skal gjennomgå det du har gjort.

Men du skjønner vel at en eksplosjonsartet økning i de som blir henvist, ikke bør tas så lettvint som Luca Espseth ønsker? Han er sikkert ekspert på seg selv.

Men han er ikke ekspert på andres historie, Han er en aktivist, som brenner for enklere og enklere behandling. PKI og FRI setter alle undersøkelser som de ikke liker til side. De lyver om irreversible effekter og bivirkninger.

Og jeg er sikker på at han bare har hån og forakt for de som detranser, og sier at de var aldri ekte transseksuelle. Eller at noen har betalt de for å detranse og stå fram.

Han virker som en helt annen person på twitter enn som han er i tv-programmet. En Dr. Jekyll og Mr. Hyde.

(PS: Jeg tok bort linken til hans twitter. Jeg syntes det ble for mye. De som vil se hva han skriver, kan sikkert finne det selv.)

(PPS: Jeg bestemte meg for å la skjermdumpene stå i innlegget over. Det er jo tross alt hentet fra et program på Nrk som han ville være med på, og legge fram sitt syn. Så det er mer offentlig enn twitter i mine øyne.)

(PPPS: Og jeg tok skjermdumper fordi, som jeg opplever omatt og omatt og omatt, folk bryr seg ikke med lenker. Det er for mye arbeid å klikke på de?)

 

 

Endret 1. juli 2022 av ops2

[jennya]

7 minutter siden, Rullerusk said:

Du får detransisjom til å høres enkelt, trygt og fint ut. Det er jo ikke det. Du er fratatt normal pubertet.og mange er kvestet for livet. 

Jeg har ikke sagt at noe som helst her er enkelt. Da kan du ikke ha lest noe av det andre jeg skrev. 

[Gibralfaro]

8 hours ago, ops2 said:

Jeg har ennå ikke sett et eneste intervju uten at personen sier ting som: Jeg hadde Borderline, jeg hadde PTSD, jeg var deprimert, jeg hatet kroppen min, jeg gikk på medisiner for depresjon. Jeg kom inn i en gruppe på internett med bare suksesshistorier om kjønnskifte.

Jeg har også sett mange slike historier, og synes det er skremmende at mennesker som tilsynelatende har lidelser ikke får den hjelpen de faktisk behøver og fortjener.

Jeg hadde selv store problemer når jeg var yngre med å finne meg selv, å passe inn noen steder, forstå meg selv, bli kjent med meg selv, og så videre. Jeg var så svak psykisk at hadde jeg vokst opp i dag, og havnet innenfor i et av disse miljøene som pumper unges hjerner full av "informasjon", så hadde jeg også endt opp som transe, eller noe, det er jeg helt sikker på.

Ungdommer som sliter med dette, får endelig innpass et sted, og føler seg kanskje hjemme, på plass, for første gang i livet. At bitene endelig faller på plass. Men det man som regel ikke forstår i den situasjonen man befinner seg er at man kun får høre den ene siden av historien. Man får bekreftelser på at det er greit å være seg selv. At alle andre tar feil. At man bare kan endre kjønn, så blir man den man egentlig er, og livet blir så mye bedre. At alle andre er forpliktet til å være støttende. At samfunnet tilpasser seg. Det er kanskje ikke før noen år senere at virkeligheten begynner å innhente en (no pun intended).

Men hva skal samfunnet egentlig tilpasse seg? Man har snakket i årevis om hvordan man har sett en eksplosjon i psykiske og mentale lidelser, og utviklings- og læringsvansker, blant mennesker, og gjerne unge mennesker. Depresjoner, angst, PTSD, personlighetsforstyrrelser, bipolar lidelse, og mye annet. Jeg regner ikke en gang med at det er nødvendig å legge ved linker som beskriver slike tanker og debatter, for det er ganske velkjent, føler jeg selv i alle fall, men det er jo mulig jeg tar feil. 

I følge Store Medisinske Leksikon, så beskrives kjønnsdysfori som følgende:

"Kjønnsdysfori, viser til manglende samsvar mellom registrert kjønn ved fødsel og kjønnsidentitet. Dysfori betyr ubehag. I denne sammenhengen viser det til et bredt spekter av ulike former for subjektivt ubehag og misnøye knyttet til hele eller deler av kroppen, eller de sosiale og kulturelle forventningene knyttet til fødselskjønn."

Nå skal jeg glatt innrømme at jeg ikke besitter noen som helst ekspertise på dette området, bortsett fra egne erfaringer, som naturligvis er subjektive, og på ingen måte noen fasit. Men beskrivelsen over føler jeg gjerne kunne beskrevet flere ulike angstlidelser også, og om noen får diagnosen kjønnsdysfori, så har jeg ingen problemer med å innse at det er på grunn av noe som jeg nødvendigvis ikke forstår. Men det jeg heller ikke forstår, er hvordan man så lett kan avvise at slike "former for subjektivt ubehag og misnøye"  ikke "bare" betyr at man har en angstlidelse, og hvorfor skal man ikke kunne debattere dette i dag? Hvorfor skal man kunne prate om mennesker som lider av andre lidelser, men ikke kjønnsdysfori?

Så hva skal samfunnet tilpasse seg? Burde man innføre lover som forplikter borgere å følge og bruke andre menneskers ønskede pronomen? Selvfølgelig ikke, mener jeg. Å innføre det ville vært fullstendig og latterlig absurd. Burde man klare å skille mellom det å ha en mening i en debatt, og det man gjør i det daglige liv? Jeg tenker litt som flere andre har sagt, at jeg er fullstendig motstander av å bruke pronomen, men det betyr ikke at jeg vil gå bevisst inn for å ikke å gjøre det. Er jeg ute og spiser middag med en transekvinne, så ser jeg ikke noen grunn til å gjøre kvelden uhyggelig ved å bevisst kalle vedkommende for en mann, så da hadde jeg trolig brukt ønskede pronomen uten å tenke over det. Så fremt det ikke var noe hjemmesnekret, for det utgår uansett, og det har null og nada med respekt å gjøre. Men den respekten må samtidig gå begge veier. Om en mann føler seg som kvinne, så kan man ikke forvente at resten av verden også føler det samme. Det er litt det som er greia med mennesker, vi er ulike. Vi føler og tenker ulikt, som i ikke identisk. 

Vi mennesker er alle forskjellige, i stor grad, men én ting som mange av oss kan enes om er at det kan være ubehagelig å prate om tema som er sårbare for oss. For noen så kan dette gå på vekt eller fasong, for noen kan det være en kroppsdel som ikke "passer helt inn", det kan være hårtype, og eventuelle hårlidelser, og så mye annet. For mange så føles det sårt å prate om slikt, og spesielt om man da får høre at noen andre har noen tanker som er negativt ladet om noe man kanskje ser på som en så stor del av seg selv. Det burde si seg selv at dette kan skape reaksjoner for enkelte, at det også kan skape angst- eller panikkreaksjoner, eller lignende, til og med. Noen kan bli krenket, og bli kanskje sint eller trist. 

Men sånn er verden. Uansett om man er mann eller kvinne, overvektig eller undervektig, transe eller ikke, homofil eller heterofil, religiøs eller ikke, det vil alltid være mennesker som har et eller annet problem med noen andre. Det er trist, det er synd, men det er sant. Men man kan ikke forvente at resten av verden skal liste seg på tå rundt alle andre, fordi at man ikke kan risikere å si noe som krenker eller sårer noen. Kommunikasjon og debatt vil alltid medføre en risiko for at noen skal bli krenket eller såret. Vi må slutte å tilpasse samfunnet etter mennesker som blir krenket og såret, og heller hjelpe mennesker med å håndtere følelser, emosjoner og tanker, slik at de slipper å føle seg krenket og såret så ofte. (Nå generaliserer og forenkler jeg veldig.)

Kritikk er ikke synonymt med hat. Debatt betyr ikke at man er uenig. I "alle" andre debatter så er det vanlig kotyme å debattere et tema fra ulike synspunkt og aspekter. Man tester ulike teorier, og gjør seg underveis opp meninger om temaet, som naturligvis kan forandre seg underveis, etter hvert som man får mere informasjon, andre impulser og synspunkter, og får sine egne verdier og meninger satt under press. Men dette er ikke hat. Det er ikke transfobisk å debattere alle sider av saken, ikke kun den som gir bekreftelser til transer, og stryker de etter hårene. Det er ikke det debatt handler om.

I mange debatter så for tiden, og spesielt rundt betente tema som Pride, uføretrygd, muslimer, incels, metoo og  andre tema så kan man i mange tilfeller ikke gjøre nettopp dette. Å debattere en sak fra flere sider. Å belyse flere synspunkter. Gjør man det så betyr det at man er motstander av menneskerettigheter. At man er transfob. At man støtter voldtektsforbrytere. At man støtter overgripere. Og annet svada. Akkurat som at observasjoner man gjør alltid er knyttet til noe man føler eller mener.

Jeg har gjennom de siste årene tenkt mye på årsaker til dette, og selv om jeg ikke har noen ekspertise, gjort noen studier, undersøkelser, eller veldig mye annet bortsett fra å tenke og synse på egen hånd, så har jeg en teori. Internett og sosiale medier har gjort noe med mennesker. Når internett kom så var det en lovløshet man sjelden har sett i et slikt moderne og vestlig samfunn. Man kunne dele absolutt mellom himmel og jord, og i starten var sjansen for å bli oppdaget forsvinnende liten.

Det førte også til at mange la igjen folkeskikk og nestekjærlighet på den andre siden av telefonmodemet, og man så etter hvert at mennesker omhandlet og behandlet hverandre online på en helt annen måte enn man ville gjort på gata. Vi ser utallige eksempler her inne på innlegg som blir skrevet, hvor vedkommende aldri i verden ville uttalt det samme, om man stod ansikt til ansikt med hverandre, eller satt ovenfor hverandre på en kafé. Så hvorfor snakker man om og til hverandre så ulike på internett, og i virkeligheten? Og hva skjedde etter hvert som teknologien skred fremover?

Bærbare PC-er ble mere vanlig, nettbrett, smarttelefoner, og utallige dingser, som alle kan kobles på sosiale medier, og på sosiale medier, og internett generelt, så er man i en verden helt ulik den fysiske vi alle er vant med, hvor menneskehjernen har problemer med å tilpasse seg en digital og stadig forandrende virkelighet, som ikke kan fysisk knyttes til, eller sammenlignes med noe vi er kjent med fra "vår" verden.

Mennesker ble mere og mere vant til elektriske dingser, og også langt mere avhengig enn hva vi trolig noen ganger tidligere i menneskehistorien har vært av noen forbrukerprodukter. Alt handler om reklame. Å vise seg frem fra sin beste side, slik at man lettest kan selge produktet. Uansett om det er et faktisk, fysisk produkt, eller seg selv, i form av popularitet og aksept i samfunnet. Alle produsenter reklamerer målrettet mot "svake" forbrukergrupper. De som støtter produktet, og som er lette å lede i markedsføring. Man skaper en trang etter å ha det nye og det beste, og har man ikke det, så risikerer man å bli sett ned på, eller kanskje til og med utfryst.

Etter hvert som reklame tok mere og mere plass i våre liv, så begynte mennesker mere og mere å reklamere for seg selv også. Blogger, sosiale medier, reality-tv, og mye annet. Alt handlet om å vise seg selv fra sin beste side, og mange begynte etter hvert å ta i bruk uetiske metoder for å nå sine mål, eller for å nå toppen. Vi mennesker gjør det jo over alt ellers i samfunnet, så hvorfor ikke også her? Gir jo fullstendig mening, når man ser hvordan mennesker elsker hierarkier, og å sette hverandre i bås, med merkelapper langt opp i rumpesprekka.

Kildekritikk før i tiden var gjerne at man dro til biblioteket, sjekket en bok eller to, så hadde man dokumentert en påstand eller et standpunkt. Gjør man det i dag, så har man faktisk ingen garantier på at den informasjonen man har funnet er korrekt, fordi at man har erstattet biblioteket, med bøker som var godkjente for utlån, med et uendelig internett, hvor absolutt alle kan legge ut absolutt hvilken som helst informasjon som de vil, og nesten slippe unna med det meste. Men vi mennesker har i stor grad ikke lært oss å leve i denne digitale verdenen. Vi har ikke lært oss å ikke tro på alt vi leser på internett. Vi har ikke lært oss at all kildekritikk er alfa omega for bruk av internett. Det gjelder nesten uansett hva slags informasjon man leter etter. Hvorfor ble vi så slepphendte med kildekritikken? Hvorfor begynte vi å ta negative meldinger fra anonyme mennesker på internett ut av handling, og ta de med oss som negativ motivasjon hvor enn vi beveger oss i samfunnet? Hva tilfører de våre liv?

Informasjon på internett er litt som tanker som farer gjennom hodene våre. Noen kommer brått på, andre kommer snikende, mens andre igjen kanskje også kommer planlagt. Det er ikke alle tankene som går gjennom hodene våre som vi nødvendigvis ofrer hverken tid eller tanker, og de fleste av de forsvinner som dugg for solen, før vi en gang enser at de har vært der. Akkurat sånn burde man også behandle internett. Og viktigst av alt, ikke alle tanker som går gjennom hodene våre kommer ut gjennom munnen. Da behøver ikke alt å deles på internett heller. Går man på gaten og passerer to fremmede som prater seg. imellom, så avbryter man ikke ved å skrike ut "Hold kjeft, di jævla hore!", eller "Ikke hør på han, han er en bitter incel.". 

Ikke alle tanker som farer gjennom hodet er verd å bruke tid og energi på. Noen av de kan være direkte stygge og farlige, og de burde man lære seg å filtrere. Akkurat som med informasjon på internett. Klarer man det, så vil jeg påstå at det er den endringen som vil utgjøre størst forskjell på ens eget liv, og ens egen dårlige psykiske helse, for de som sliter med sånt, eller som er lettpåvirkelige av internettgift.

Dette kan naturligvis ikke overføres direkte til en debatt på internett, men man kan fint ta med seg noen av konseptene, som empati, nestekjærlighet, folkeskikk, respekt, kritisk tankegang og nysgjerrighet, for eksempel. Det betyr ikke at man skal male roser på hvert eneste innlegg, men om man klarer å male bildet med litt mere positive nyanser enn negative, så tipper jeg det hadde økt det kollektive lykke- og gledenivået på KG og ellers i samfunnet ganske mange hakk. Uansett kjønn, legning, hudfarge, religion, hobby, yrke eller sivilstatus.

Endret 1. juli 2022 av Gibralfaro

[ops2]

Hvis Rikshospitalet behandler pasienter med psykiske problemer som om de har psykiske problemer, er det galt? Selv on kjønnsinkongruens ikke skal regnes som en psykiatrisk lidelse lenger, så kommer 2/3 av de som blir henvist med psykiatriske problemer og diagnoser i tillegg.

Hvis de har et komplisert bilde med diagnoser som begynte før kjønnsdysmorfi, som Asperger for eksempel. Så bør det utredes om Asperger er grunnen til å ikke føle seg til rette i sin egn kropp. Og ja, Rikshospitalet gir avslag når de mener kjønnsdysmorfi har andre, underliggende årsaker.

Rikshospitalet krever også at man skal leve sosialt som det annet kjønn i et helt år før de får pubertetsblokkere. Dette føler ungdommen er urettferdig. De vil ha hormoner så de kan få de ytre forandringene og se ut som det andre kjønn med det samme.

Dette er tungt å svelge for mange. Derfor jobber de med å få enklere veier til behandlingen. Dører som er lettere å åpne. Behandlere som er "snillere".

Det er utrolig mye hat mot Rikshospitalet ute på sosiale media. Det som kommer fram i en avis som linken under, er den snille varianten. Folk poster at de hater Riksen. Å være så ubalansert mener jeg er et faresignal. Og for meg, er det et signal på at Rikshospitalet gjør det riktig, når de gjør aktivister så rasende. Det bør ikke være de med kort lunte og sleivspark når de møter motbør, som skal åpne dørene til behandling.

https://www.nettavisen.no/norsk-debatt/livredd-er-ordet-som-beskriver-transfolk-under-utredning-pa-rikshospitalet-best/o/5-95-448368

 

 

Endret 1. juli 2022 av ops2
la til setning 2

[jennya]

9 minutter siden, ops2 said:

Rikshospitalet krever også at man skal leve sosialt som det annet kjønn i et helt år før de får pubertetsblokkere. Dette føler ungdommen er urettferdig. De vil ha hormoner så de kan få de ytre forandringene og se ut som det andre kjønn med det samme.

Dette er tungt å svelge for mange. Derfor jobber de med å få enklere veier til behandlingen. Dører som er lettere å åpne. Behandlere som er "snillere".

Det er ingen som tror dette. Endringer fra hormoner tar år. Derimot fins det publikasjoner på at hormoner gir forbedret livskvalitet.

[ops2]

57 minutter siden, Gibralfaro said:

Jeg har også sett mange slike historier, og synes det er skremmende at mennesker som tilsynelatende har lidelser ikke får den hjelpen de faktisk behøver og fortjener.

Jeg hadde selv store problemer når jeg var yngre med å finne meg selv, å passe inn noen steder, forstå meg selv, bli kjent med meg selv, og så videre. Jeg var så svak psykisk at hadde jeg vokst opp i dag, og havnet innenfor i et av disse miljøene som pumper unges hjerner full av "informasjon", så hadde jeg også endt opp som transe, eller noe, det er jeg helt sikker på.

Ungdommer som sliter med dette, får endelig innpass et sted, og føler seg kanskje hjemme, på plass, for første gang i livet. At bitene endelig faller på plass. Men det man som regel ikke forstår i den situasjonen man befinner seg er at man kun får høre den ene siden av historien. Man får bekreftelser på at det er greit å være seg selv. At alle andre tar feil. At man bare kan endre kjønn, så blir man den man egentlig er, og livet blir så mye bedre. At alle andre er forpliktet til å være støttende. At samfunnet tilpasser seg. Det er kanskje ikke før noen år senere at virkeligheten begynner å innhente en (no pun intended).

Men hva skal samfunnet egentlig tilpasse seg? Man har snakket i årevis om hvordan man har sett en eksplosjon i psykiske og mentale lidelser, og utviklings- og læringsvansker, blant mennesker, og gjerne unge mennesker. Depresjoner, angst, PTSD, personlighetsforstyrrelser, bipolar lidelse, og mye annet. Jeg regner ikke en gang med at det er nødvendig å legge ved linker som beskriver slike tanker og debatter, for det er ganske velkjent, føler jeg selv i alle fall, men det er jo mulig jeg tar feil. 

I følge Store Medisinske Leksikon, så beskrives kjønnsdysfori som følgende:

"Kjønnsdysfori, viser til manglende samsvar mellom registrert kjønn ved fødsel og kjønnsidentitet. Dysfori betyr ubehag. I denne sammenhengen viser det til et bredt spekter av ulike former for subjektivt ubehag og misnøye knyttet til hele eller deler av kroppen, eller de sosiale og kulturelle forventningene knyttet til fødselskjønn."

Nå skal jeg glatt innrømme at jeg ikke besitter noen som helst ekspertise på dette området, bortsett fra egne erfaringer, som naturligvis er subjektive, og på ingen måte noen fasit. Men beskrivelsen over føler jeg gjerne kunne beskrevet flere ulike angstlidelser også, og om noen får diagnosen kjønnsdysfori, så har jeg ingen problemer med å innse at det er på grunn av noe som jeg nødvendigvis ikke forstår. Men det jeg heller ikke forstår, er hvordan man så lett kan avvise at slike "former for subjektivt ubehag og misnøye"  ikke "bare" betyr at man har en angstlidelse, og hvorfor skal man ikke kunne debattere dette i dag? Hvorfor skal man kunne prate om mennesker som lider av andre lidelser, men ikke kjønnsdysfori?

Så hva skal samfunnet tilpasse seg? Burde man innføre lover som forplikter borgere å følge og bruke andre menneskers ønskede pronomen? Selvfølgelig ikke, mener jeg. Å innføre det ville vært fullstendig og latterlig absurd. Burde man klare å skille mellom det å ha en mening i en debatt, og det man gjør i det daglige liv? Jeg tenker litt som flere andre har sagt, at jeg er fullstendig motstander av å bruke pronomen, men det betyr ikke at jeg vil gå bevisst inn for å ikke å gjøre det. Er jeg ute og spiser middag med en transekvinne, så ser jeg ikke noen grunn til å gjøre kvelden uhyggelig ved å bevisst kalle vedkommende for en mann, så da hadde jeg trolig brukt ønskede pronomen uten å tenke over det. Så fremt det ikke var noe hjemmesnekret, for det utgår uansett, og det har null og nada med respekt å gjøre. Men den respekten må samtidig gå begge veier. Om en mann føler seg som kvinne, så kan man ikke forvente at resten av verden også føler det samme. Det er litt det som er greia med mennesker, vi er ulike. Vi føler og tenker ulikt, som i ikke identisk. 

Vi mennesker er alle forskjellige, i stor grad, men én ting som mange av oss kan enes om er at det kan være ubehagelig å prate om tema som er sårbare for oss. For noen så kan dette gå på vekt eller fasong, for noen kan det være en kroppsdel som ikke "passer helt inn", det kan være hårtype, og eventuelle hårlidelser, og så mye annet. For mange så føles det sårt å prate om slikt, og spesielt om man da får høre at noen andre har noen tanker som er negativt ladet om noe man kanskje ser på som en så stor del av seg selv. Det burde si seg selv at dette kan skape reaksjoner for enkelte, at det også kan skape angst- eller panikkreaksjoner, eller lignende, til og med. Noen kan bli krenket, og bli kanskje sint eller trist. 

Men sånn er verden. Uansett om man er mann eller kvinne, overvektig eller undervektig, transe eller ikke, homofil eller heterofil, religiøs eller ikke, det vil alltid være mennesker som har et eller annet problem med noen andre. Det er trist, det er synd, men det er sant. Men man kan ikke forvente at resten av verden skal liste seg på tå rundt alle andre, fordi at man ikke kan risikere å si noe som krenker eller sårer noen. Kommunikasjon og debatt vil alltid medføre en risiko for at noen skal bli krenket eller såret. Vi må slutte å tilpasse samfunnet etter mennesker som blir krenket og såret, og heller hjelpe mennesker med å håndtere følelser, emosjoner og tanker, slik at de slipper å føle seg krenket og såret så ofte. (Nå generaliserer og forenkler jeg veldig.)

Kritikk er ikke synonymt med hat. Debatt betyr ikke at man er uenig. I "alle" andre debatter så er det vanlig kotyme å debattere et tema fra ulike synspunkt og aspekter. Man tester ulike teorier, og gjør seg underveis opp meninger om temaet, som naturligvis kan forandre seg underveis, etter hvert som man får mere informasjon, andre impulser og synspunkter, og får sine egne verdier og meninger satt under press. Men dette er ikke hat. Det er ikke transfobisk å debattere alle sider av saken, ikke kun den som gir bekreftelser til transer, og stryker de etter hårene. Det er ikke det debatt handler om.

I mange debatter så for tiden, og spesielt rundt betente tema som Pride, uføretrygd, muslimer, incels, metoo og  andre tema så kan man i mange tilfeller ikke gjøre nettopp dette. Å debattere en sak fra flere sider. Å belyse flere synspunkter. Gjør man det så betyr det at man er motstander av menneskerettigheter. At man er transfob. At man støtter voldtektsforbrytere. At man støtter overgripere. Og annet svada. Akkurat som at observasjoner man gjør alltid er knyttet til noe man føler eller mener.

Jeg har gjennom de siste årene tenkt mye på årsaker til dette, og selv om jeg ikke har noen ekspertise, gjort noen studier, undersøkelser, eller veldig mye annet bortsett fra å tenke og synse på egen hånd, så har jeg en teori. Internett og sosiale medier har gjort noe med mennesker. Når internett kom så var det en lovløshet man sjelden har sett i et slikt moderne og vestlig samfunn. Man kunne dele absolutt mellom himmel og jord, og i starten var sjansen for å bli oppdaget forsvinnende liten.

Det førte også til at mange la igjen folkeskikk og nestekjærlighet på den andre siden av telefonmodemet, og man så etter hvert at mennesker omhandlet og behandlet hverandre online på en helt annen måte enn man ville gjort på gata. Vi ser utallige eksempler her inne på innlegg som blir skrevet, hvor vedkommende aldri i verden ville uttalt det samme, om man stod ansikt til ansikt med hverandre, eller satt ovenfor hverandre på en kafé. Så hvorfor snakker man om og til hverandre så ulike på internett, og i virkeligheten? Og hva skjedde etter hvert som teknologien skred fremover?

Bærbare PC-er ble mere vanlig, nettbrett, smarttelefoner, og utallige dingser, som alle kan kobles på sosiale medier, og på sosiale medier, og internett generelt, så er man i en verden helt ulik den fysiske vi alle er vant med, hvor menneskehjernen har problemer med å tilpasse seg en digital og stadig forandrende virkelighet, som ikke kan fysisk knyttes til, eller sammenlignes med noe vi er kjent med fra "vår" verden.

Mennesker ble mere og mere vant til elektriske dingser, og også langt mere avhengig enn hva vi trolig noen ganger tidligere i menneskehistorien har vært av noen forbrukerprodukter. Alt handler om reklame. Å vise seg frem fra sin beste side, slik at man lettest kan selge produktet. Uansett om det er et faktisk, fysisk produkt, eller seg selv, i form av popularitet og aksept i samfunnet. Alle produsenter reklamerer målrettet mot "svake" forbrukergrupper. De som støtter produktet, og som er lette å lede i markedsføring. Man skaper en trang etter å ha det nye og det beste, og har man ikke det, så risikerer man å bli sett ned på, eller kanskje til og med utfryst.

Etter hvert som reklame tok mere og mere plass i våre liv, så begynte mennesker mere og mere å reklamere for seg selv også. Blogger, sosiale medier, reality-tv, og mye annet. Alt handlet om å vise seg selv fra sin beste side, og mange begynte etter hvert å ta i bruk uetiske metoder for å nå sine mål, eller for å nå toppen. Vi mennesker gjør det jo over alt ellers i samfunnet, så hvorfor ikke også her? Gir jo fullstendig mening, når man ser hvordan mennesker elsker hierarkier, og å sette hverandre i bås, med merkelapper langt opp i rumpesprekka.

Kildekritikk før i tiden var gjerne at man dro til biblioteket, sjekket en bok eller to, så hadde man dokumentert en påstand eller et standpunkt. Gjør man det i dag, så har man faktisk ingen garantier på at den informasjonen man har funnet er korrekt, fordi at man har erstattet biblioteket, med bøker som var godkjente for utlån, med et uendelig internett, hvor absolutt alle kan legge ut absolutt hvilken som helst informasjon som de vil, og nesten slippe unna med det meste. Men vi mennesker har i stor grad ikke lært oss å leve i denne digitale verdenen. Vi har ikke lært oss å ikke tro på alt vi leser på internett. Vi har ikke lært oss at all kildekritikk er alfa omega for bruk av internett. Det gjelder nesten uansett hva slags informasjon man leter etter. Hvorfor ble vi så slepphendte med kildekritikken? Hvorfor begynte vi å ta negative meldinger fra anonyme mennesker på internett ut av handling, og ta de med oss som negativ motivasjon hvor enn vi beveger oss i samfunnet? Hva tilfører de våre liv?

Informasjon på internett er litt som tanker som farer gjennom hodene våre. Noen kommer brått på, andre kommer snikende, mens andre igjen kanskje også kommer planlagt. Det er ikke alle tankene som går gjennom hodene våre som vi nødvendigvis ofrer hverken tid eller tanker, og de fleste av de forsvinner som dugg for solen, før vi en gang enser at de har vært der. Akkurat sånn burde man også behandle internett. Og viktigst av alt, ikke alle tanker som går gjennom hodene våre kommer ut gjennom munnen. Da behøver ikke alt å deles på internett heller. Går man på gaten og passerer to fremmede som prater seg. imellom, så avbryter man ikke ved å skrike ut "Hold kjeft, di jævla hore!", eller "Ikke hør på han, han er en bitter incel.". 

Ikke alle tanker som farer gjennom hodet er verd å bruke tid og energi på. Noen av de kan være direkte stygge og farlige, og de burde man lære seg å filtrere. Akkurat som med informasjon på internett. Klarer man det, så vil jeg påstå at det er den endringen som vil utgjøre størst forskjell på ens eget liv, og ens egen dårlige psykiske helse, for de som sliter med sånt, eller som er lettpåvirkelige av internettgift.

Dette kan naturligvis ikke overføres direkte til en debatt på internett, men man kan fint ta med seg noen av konseptene, som empati, nestekjærlighet, folkeskikk, respekt, kritisk tankegang og nysgjerrighet, for eksempel. Det betyr ikke at man skal male roser på hvert eneste innlegg, men om man klarer å male bildet med litt mere positive nyanser enn negative, så tipper jeg det hadde økt det kollektive lykke- og gledenivået på KG og ellers i samfunnet ganske mange hakk. Uansett kjønn, legning, hudfarge, religion, hobby, yrke eller sivilstatus.

Langt og fint innlegg. ❤️

Jeg ville også kalt en transperson som jeg spiser middag med for hun eller han, alt etter kjønnsuttrykket. Men hvis jeg ble presset av personen, at jeg skulle svare bekreftende på at "noen kvinner har penis", eller at det "ikke er urettferdig at transkvinner skal delta i kvinneklassen" så hadde jeg ikke sagt ja. Jeg hadde prøvd å avlede samtalen, men hvis jeg ble presset til å svare, måtte jeg si: "Det er jeg uenig i". Så ville det nok bli veldig ukoselig.

Man bør ikke diskutere politikk i selskaper... heller ikke transdebatten.

[Entern]

Gibralfaro skrev (1 time siden):

Jeg har også sett mange slike historier, og synes det er skremmende at mennesker som tilsynelatende har lidelser ikke får den hjelpen de faktisk behøver og fortjener.

Jeg hadde selv store problemer når jeg var yngre med å finne meg selv, å passe inn noen steder, forstå meg selv, bli kjent med meg selv, og så videre. Jeg var så svak psykisk at hadde jeg vokst opp i dag, og havnet innenfor i et av disse miljøene som pumper unges hjerner full av "informasjon", så hadde jeg også endt opp som transe, eller noe, det er jeg helt sikker på.

Ungdommer som sliter med dette, får endelig innpass et sted, og føler seg kanskje hjemme, på plass, for første gang i livet. At bitene endelig faller på plass. Men det man som regel ikke forstår i den situasjonen man befinner seg er at man kun får høre den ene siden av historien. Man får bekreftelser på at det er greit å være seg selv. At alle andre tar feil. At man bare kan endre kjønn, så blir man den man egentlig er, og livet blir så mye bedre. At alle andre er forpliktet til å være støttende. At samfunnet tilpasser seg. Det er kanskje ikke før noen år senere at virkeligheten begynner å innhente en (no pun intended).

Men hva skal samfunnet egentlig tilpasse seg? Man har snakket i årevis om hvordan man har sett en eksplosjon i psykiske og mentale lidelser, og utviklings- og læringsvansker, blant mennesker, og gjerne unge mennesker. Depresjoner, angst, PTSD, personlighetsforstyrrelser, bipolar lidelse, og mye annet. Jeg regner ikke en gang med at det er nødvendig å legge ved linker som beskriver slike tanker og debatter, for det er ganske velkjent, føler jeg selv i alle fall, men det er jo mulig jeg tar feil. 

I følge Store Medisinske Leksikon, så beskrives kjønnsdysfori som følgende:

"Kjønnsdysfori, viser til manglende samsvar mellom registrert kjønn ved fødsel og kjønnsidentitet. Dysfori betyr ubehag. I denne sammenhengen viser det til et bredt spekter av ulike former for subjektivt ubehag og misnøye knyttet til hele eller deler av kroppen, eller de sosiale og kulturelle forventningene knyttet til fødselskjønn."

Nå skal jeg glatt innrømme at jeg ikke besitter noen som helst ekspertise på dette området, bortsett fra egne erfaringer, som naturligvis er subjektive, og på ingen måte noen fasit. Men beskrivelsen over føler jeg gjerne kunne beskrevet flere ulike angstlidelser også, og om noen får diagnosen kjønnsdysfori, så har jeg ingen problemer med å innse at det er på grunn av noe som jeg nødvendigvis ikke forstår. Men det jeg heller ikke forstår, er hvordan man så lett kan avvise at slike "former for subjektivt ubehag og misnøye"  ikke "bare" betyr at man har en angstlidelse, og hvorfor skal man ikke kunne debattere dette i dag? Hvorfor skal man kunne prate om mennesker som lider av andre lidelser, men ikke kjønnsdysfori?

Så hva skal samfunnet tilpasse seg? Burde man innføre lover som forplikter borgere å følge og bruke andre menneskers ønskede pronomen? Selvfølgelig ikke, mener jeg. Å innføre det ville vært fullstendig og latterlig absurd. Burde man klare å skille mellom det å ha en mening i en debatt, og det man gjør i det daglige liv? Jeg tenker litt som flere andre har sagt, at jeg er fullstendig motstander av å bruke pronomen, men det betyr ikke at jeg vil gå bevisst inn for å ikke å gjøre det. Er jeg ute og spiser middag med en transekvinne, så ser jeg ikke noen grunn til å gjøre kvelden uhyggelig ved å bevisst kalle vedkommende for en mann, så da hadde jeg trolig brukt ønskede pronomen uten å tenke over det. Så fremt det ikke var noe hjemmesnekret, for det utgår uansett, og det har null og nada med respekt å gjøre. Men den respekten må samtidig gå begge veier. Om en mann føler seg som kvinne, så kan man ikke forvente at resten av verden også føler det samme. Det er litt det som er greia med mennesker, vi er ulike. Vi føler og tenker ulikt, som i ikke identisk. 

Vi mennesker er alle forskjellige, i stor grad, men én ting som mange av oss kan enes om er at det kan være ubehagelig å prate om tema som er sårbare for oss. For noen så kan dette gå på vekt eller fasong, for noen kan det være en kroppsdel som ikke "passer helt inn", det kan være hårtype, og eventuelle hårlidelser, og så mye annet. For mange så føles det sårt å prate om slikt, og spesielt om man da får høre at noen andre har noen tanker som er negativt ladet om noe man kanskje ser på som en så stor del av seg selv. Det burde si seg selv at dette kan skape reaksjoner for enkelte, at det også kan skape angst- eller panikkreaksjoner, eller lignende, til og med. Noen kan bli krenket, og bli kanskje sint eller trist. 

Men sånn er verden. Uansett om man er mann eller kvinne, overvektig eller undervektig, transe eller ikke, homofil eller heterofil, religiøs eller ikke, det vil alltid være mennesker som har et eller annet problem med noen andre. Det er trist, det er synd, men det er sant. Men man kan ikke forvente at resten av verden skal liste seg på tå rundt alle andre, fordi at man ikke kan risikere å si noe som krenker eller sårer noen. Kommunikasjon og debatt vil alltid medføre en risiko for at noen skal bli krenket eller såret. Vi må slutte å tilpasse samfunnet etter mennesker som blir krenket og såret, og heller hjelpe mennesker med å håndtere følelser, emosjoner og tanker, slik at de slipper å føle seg krenket og såret så ofte. (Nå generaliserer og forenkler jeg veldig.)

Kritikk er ikke synonymt med hat. Debatt betyr ikke at man er uenig. I "alle" andre debatter så er det vanlig kotyme å debattere et tema fra ulike synspunkt og aspekter. Man tester ulike teorier, og gjør seg underveis opp meninger om temaet, som naturligvis kan forandre seg underveis, etter hvert som man får mere informasjon, andre impulser og synspunkter, og får sine egne verdier og meninger satt under press. Men dette er ikke hat. Det er ikke transfobisk å debattere alle sider av saken, ikke kun den som gir bekreftelser til transer, og stryker de etter hårene. Det er ikke det debatt handler om.

I mange debatter så for tiden, og spesielt rundt betente tema som Pride, uføretrygd, muslimer, incels, metoo og  andre tema så kan man i mange tilfeller ikke gjøre nettopp dette. Å debattere en sak fra flere sider. Å belyse flere synspunkter. Gjør man det så betyr det at man er motstander av menneskerettigheter. At man er transfob. At man støtter voldtektsforbrytere. At man støtter overgripere. Og annet svada. Akkurat som at observasjoner man gjør alltid er knyttet til noe man føler eller mener.

Jeg har gjennom de siste årene tenkt mye på årsaker til dette, og selv om jeg ikke har noen ekspertise, gjort noen studier, undersøkelser, eller veldig mye annet bortsett fra å tenke og synse på egen hånd, så har jeg en teori. Internett og sosiale medier har gjort noe med mennesker. Når internett kom så var det en lovløshet man sjelden har sett i et slikt moderne og vestlig samfunn. Man kunne dele absolutt mellom himmel og jord, og i starten var sjansen for å bli oppdaget forsvinnende liten.

Det førte også til at mange la igjen folkeskikk og nestekjærlighet på den andre siden av telefonmodemet, og man så etter hvert at mennesker omhandlet og behandlet hverandre online på en helt annen måte enn man ville gjort på gata. Vi ser utallige eksempler her inne på innlegg som blir skrevet, hvor vedkommende aldri i verden ville uttalt det samme, om man stod ansikt til ansikt med hverandre, eller satt ovenfor hverandre på en kafé. Så hvorfor snakker man om og til hverandre så ulike på internett, og i virkeligheten? Og hva skjedde etter hvert som teknologien skred fremover?

Bærbare PC-er ble mere vanlig, nettbrett, smarttelefoner, og utallige dingser, som alle kan kobles på sosiale medier, og på sosiale medier, og internett generelt, så er man i en verden helt ulik den fysiske vi alle er vant med, hvor menneskehjernen har problemer med å tilpasse seg en digital og stadig forandrende virkelighet, som ikke kan fysisk knyttes til, eller sammenlignes med noe vi er kjent med fra "vår" verden.

Mennesker ble mere og mere vant til elektriske dingser, og også langt mere avhengig enn hva vi trolig noen ganger tidligere i menneskehistorien har vært av noen forbrukerprodukter. Alt handler om reklame. Å vise seg frem fra sin beste side, slik at man lettest kan selge produktet. Uansett om det er et faktisk, fysisk produkt, eller seg selv, i form av popularitet og aksept i samfunnet. Alle produsenter reklamerer målrettet mot "svake" forbrukergrupper. De som støtter produktet, og som er lette å lede i markedsføring. Man skaper en trang etter å ha det nye og det beste, og har man ikke det, så risikerer man å bli sett ned på, eller kanskje til og med utfryst.

Etter hvert som reklame tok mere og mere plass i våre liv, så begynte mennesker mere og mere å reklamere for seg selv også. Blogger, sosiale medier, reality-tv, og mye annet. Alt handlet om å vise seg selv fra sin beste side, og mange begynte etter hvert å ta i bruk uetiske metoder for å nå sine mål, eller for å nå toppen. Vi mennesker gjør det jo over alt ellers i samfunnet, så hvorfor ikke også her? Gir jo fullstendig mening, når man ser hvordan mennesker elsker hierarkier, og å sette hverandre i bås, med merkelapper langt opp i rumpesprekka.

Kildekritikk før i tiden var gjerne at man dro til biblioteket, sjekket en bok eller to, så hadde man dokumentert en påstand eller et standpunkt. Gjør man det i dag, så har man faktisk ingen garantier på at den informasjonen man har funnet er korrekt, fordi at man har erstattet biblioteket, med bøker som var godkjente for utlån, med et uendelig internett, hvor absolutt alle kan legge ut absolutt hvilken som helst informasjon som de vil, og nesten slippe unna med det meste. Men vi mennesker har i stor grad ikke lært oss å leve i denne digitale verdenen. Vi har ikke lært oss å ikke tro på alt vi leser på internett. Vi har ikke lært oss at all kildekritikk er alfa omega for bruk av internett. Det gjelder nesten uansett hva slags informasjon man leter etter. Hvorfor ble vi så slepphendte med kildekritikken? Hvorfor begynte vi å ta negative meldinger fra anonyme mennesker på internett ut av handling, og ta de med oss som negativ motivasjon hvor enn vi beveger oss i samfunnet? Hva tilfører de våre liv?

Informasjon på internett er litt som tanker som farer gjennom hodene våre. Noen kommer brått på, andre kommer snikende, mens andre igjen kanskje også kommer planlagt. Det er ikke alle tankene som går gjennom hodene våre som vi nødvendigvis ofrer hverken tid eller tanker, og de fleste av de forsvinner som dugg for solen, før vi en gang enser at de har vært der. Akkurat sånn burde man også behandle internett. Og viktigst av alt, ikke alle tanker som går gjennom hodene våre kommer ut gjennom munnen. Da behøver ikke alt å deles på internett heller. Går man på gaten og passerer to fremmede som prater seg. imellom, så avbryter man ikke ved å skrike ut "Hold kjeft, di jævla hore!", eller "Ikke hør på han, han er en bitter incel.". 

Ikke alle tanker som farer gjennom hodet er verd å bruke tid og energi på. Noen av de kan være direkte stygge og farlige, og de burde man lære seg å filtrere. Akkurat som med informasjon på internett. Klarer man det, så vil jeg påstå at det er den endringen som vil utgjøre størst forskjell på ens eget liv, og ens egen dårlige psykiske helse, for de som sliter med sånt, eller som er lettpåvirkelige av internettgift.

Dette kan naturligvis ikke overføres direkte til en debatt på internett, men man kan fint ta med seg noen av konseptene, som empati, nestekjærlighet, folkeskikk, respekt, kritisk tankegang og nysgjerrighet, for eksempel. Det betyr ikke at man skal male roser på hvert eneste innlegg, men om man klarer å male bildet med litt mere positive nyanser enn negative, så tipper jeg det hadde økt det kollektive lykke- og gledenivået på KG og ellers i samfunnet ganske mange hakk. Uansett kjønn, legning, hudfarge, religion, hobby, yrke eller sivilstatus.

Veldig fin og klok post 👍

[ops2]

Jeg er ikke noen ekspert på HKS, men er ikke de helsefagarbeidere? De går to år helsefag på videregående og er to år i praksis før de går opp til fagprøven?

Jeg regner med at de som sitter og gir ut hormoner, har et tyngre faglig grunnlag enn det. Hun som uttaler seg ved Helsestasjon for Kjønn og Seksualitet er helsesøster og sexolog. https://sykepleien.no/2017/09/ja-vi-gir-kjonnshormoner-til-ungdommer

Kan jeg være spydig nå? Hvordan kan en sexolog utrede depresjoner og nevrologiske sykdommer? Fire-fem samtaler med en helsesøster/sexolog, så har de avklart mer enn Rikshospitalet?

Jeg slo opp hva en sexologutdannelse er. Et studieår, 60 studiepoeng. Jeg er ikke overbevist om at det er bedre enn Rikshospitalet.

Quote

– Vi gir hormoner i kjønnsbekreftende behandling på lavterskelnivå. Men viktigere er det kanskje at vi kan gi pubertetsblokkere, slik at vi får stoppet puberteten. Det får man også hos fastlegen.

Vi har altså to sider, hvor den ene siden sier at pubertetsblokkere ikke er farlig i det hele tatt og ikke har noen bivirkninger. Det er en "time-out". Det er ikke noe ord man bruker i forskning eller medisin!

Den andre siden sier at det ikke er nok forskning, men å stoppe utviklingen av naturlige hormoner i puberteten kan føre til benskjørhet og endre hjernens utvikling. Derfor gir de pubertetsblokkere bare i spesielle tilfeller.

Les hva hun sier, og døm selv.

Quote

– Det har vært en kjempetilstrømming hos oss. Det kommer fem-seks nye ukentlig som har kjønnsidentitet som tema, forteller Wik.

Det høres nesten ut som om hun er stolt av seg selv og helsestasjonen. Jeg blir skremt, jeg.

 

[Entern]

ops2 skrev (5 minutter siden):

Jeg er ikke noen ekspert på HKS, men er ikke de helsefagarbeidere? De går to år helsefag på videregående og er to år i praksis før de går opp til fagprøven?

Jeg regner med at de som sitter og gir ut hormoner, har et tyngre faglig grunnlag enn det. Hun som uttaler seg ved Helsestasjon for Kjønn og Seksualitet er helsesøster og sexolog. https://sykepleien.no/2017/09/ja-vi-gir-kjonnshormoner-til-ungdommer

Kan jeg være spydig nå? Hvordan kan en sexolog utrede depresjoner og nevrologiske sykdommer? Fire-fem samtaler med en helsesøster/sexolog, så har de avklart mer enn Rikshospitalet?

Jeg slo opp hva en sexologutdannelse er. Et studieår, 60 studiepoeng. Jeg er ikke overbevist om at det er bedre enn Rikshospitalet.

Vi har altså to sider, hvor den ene siden sier at pubertetsblokkere ikke er farlig i det hele tatt og ikke har noen bivirkninger. Det er en "time-out". Det er ikke noe ord man bruker i forskning eller medisin!

Den andre siden sier at det ikke er nok forskning, men å stoppe utviklingen av naturlige hormoner i puberteten kan føre til benskjørhet og endre hjernens utvikling. Derfor gir de pubertetsblokkere bare i spesielle tilfeller.

Les hva hun sier, og døm selv.

Det høres nesten ut som om hun er stolt av seg selv og helsestasjonen. Jeg blir skremt, jeg.

 

Jeg blir også skremt. Det er hårreisende.  En hjelpepleier med et års studie om sex > Rikshospitalet? Sinnssykt. Forkvaklet. Finner i grunnen ikke ord.

[ops2]

Jeg sier bare, se dette programmet, om du bare skal se et eneste program i transdebatten, se det. https://tv.nrk.no/serie/folkeopplysningen/2022/KMTE31009321/avspiller

Rikshospitalet uttrykker seg profesjonelt og vennlig, uten å være umenneskelige. Fra 22 minutter. Så er det ganske ubalanserte transpersoner som angriper Rikshospitalet. Fra 26 minutter. Tilbudet er forferdelig, sier de. Litt etter 28 minutter kommer sexolog Pirelli Benestad. Det er en lettvintere vei til hormoner.

Hans første ord i programmet er : "Hvis du kommer, vil jeg ofte si: Hva er det du vil kjøpe i min butikk?" (Pirelli Benestad opptrer både som mann og kvinne. I programmet ser han kvinnelig ut, men pronomenet som brukes er han)

Pirelli Benestad har utdannet alle som jobber på Helsestasjon for Kjønn og Seksualitet. Alle sammen. Ikke mye tverrfaglig grunnlag der. Espen Esther Pirelli Benestad er guruen på feltet, sier lederen der. Hun har ingen problematiske tanker om at det før kom 3-4 i året, og nå er det 140 som kommer i året.

Se fra 30 min 30 sekunder (Om Rikshospitalet) "Hele tiden får de spørsmål. 'Er du sikker?' Det er skadelig for barn (Å få spørsmål er skadelig for barn, mener hun)". Ved 30:50 kommer spørsmålet om i hvilken grad er 13-14 åringer i stand til å ta veloverveide valg om sin kjønnsidentitet. Hun svarer at hennes erfaring er at barn  og unge som kommer, er tydelige på det.

I motsetning til Rikshospitalet er det ingen krav om psykiatrisk evaluering.

FRI og PKI kjørte en målrettet kampanje for å få bort Rikshospitalet. De avviste for mange. De spurte for mye. Resultatet ble Helsestasjon for Kjønn og Seksualitet (HKS).

Dette vil nå FRI og PKI ha over hele landet.

Jeg håper for guds skyld at de 140 de behandler hvert år ikke angrer seg. Og hvis det er mange som angrer seg, hva skal sexologene si? "Beklager, vi tok feil."

(Nei, nå poster jeg ikke mer på en stund. Jeg er stuptøtt, og i morgen blir en travel dag.)

Endret 2. juli 2022 av ops2

[MyMichelle]

Ikke noe nytt at flere angrer på behandling. Men det er synd at det er så tabu å snakke om det, og at de som velger detransisjon mister venner i miljøet. Det er mer fokus på det i Sverige, trolig fordi de har hatt en mer libreal politikk enn Norge. Derfor er det også flere som angrer. NRK har også en dokumentar som heter «En feilslått drøm om et annet kjønn».

Her er noe fra Sverige:  https://www.qx.se/samhalle/212062/forsta-svenska-forelasningen-om-detransition-visa-aktivt-intresse-for-vara-erfarenheter/

Jeg synes det er ille at det er fy-fy å stille spørsmål ved om kjønnsbekreftende behandling virkelig er det riktige for alle som ønsker det.

[Gibralfaro]

1 hour ago, ops2 said:

Det høres nesten ut som om hun er stolt av seg selv og helsestasjonen. Jeg blir skremt, jeg.

Helt enig, men det positive med det er i det minste at det er så mange flere som innser at de har et problem, og oppsøker hjelp. Det som er synd er at alle virker å være forhåndsbestemte på diagnose og behandling, allerede før første samtale, og uten at det gjøres nok for å faktisk utrede de.

Å faktisk gjennomføre et kjønnsskifte burde vært siste "utvei". Etter gjentatte samtaler. Grundig terapi, kanskje med medikamenter. Det krever også full åpenhet fra ungdommen, som i og for seg kan være relativt utfordrende, som igjen burde være en indikasjon på at dette ikke noe man bare kan bestemme seg for (satt på spissen). Nå kjenner jeg ikke regler for slankeoperasjoner, men jeg vil tippe at de fleste leger vil kreve at pasienten først gjør forsøk på slanking og kostholdsendring, om nødvendig med profesjonell hjelp, og kanskje også terapi, før man lar skalpellen gli gjennom alle tre hudlagene og skreller av litt vinterisolasjon. I tillegg så krever man også som oftest at pasienten er av myndig alder, og derfor er i lovlig posisjon til å inngå avtaler, og i større grad forstå risikoen av de vurderingene man gjør. Jeg ser ingen grunn til at kjønnsskifte skulle være annerledes.

Det er en grunn til at man har en minimumsalder på tobakk, alkohol, sex og avtaleinngåelser, for eksempel, og det er fordi at man krever at vedkommende er myndig, og derfor etter loven kan ta egne avgjørelser, samt man er moden og reflektert nok til å ikke bare lytte til hva mobben på sosiale medier, og i sine egne klikker sier, men å lytte til profesjonelle, og gjøre sine egne voksne vurderinger. Dette vil innebære at man får tøffe spørsmål. Det vil innebære at man må grave dypt etter personlige og knallharde svar, som blottlegger ens sjel fullstendig. Det er akkurat sånn det burde være når man skal ta en avgjørelse man ikke kan gå tilbake på, som faktisk vil forandre ens liv.

Ingen kan komme og si at det ikke finnes mobbing og trakassering blant unge. At de ikke blir utfryst for hva de sier, hva de gjør, hva de har på seg, eller hvem de er med. At ungdommer ikke har en egen verden inne i enkelte sosiale medier, spill eller apper, hvor voksne har tilnærmet null kontroll og oversikt over hva som foregår. Hvordan de snakker til hverandre. Hvordan feilinformasjon spres uten kildekritikk. Hvordan gruppepress og trusler om utfrysing og verre er, gjør at ungdommer blir lettpåvirkelige. Akkurat dette mener jeg burde gjøre kravet om terapi uomtvistelig, uten debatt..

Måten dette håndteres på vil jeg nesten sammenligne med å stå på gata og gi ut gratis kondomer og tamponger til ungdom, og tro at man har reddet en hel generasjon fra kjønnssykdommer og uønskede graviditeter.

Endret 2. juli 2022 av Gibralfaro

[Anonymburker]

Jeg kommer aldri til å forstå kjønnsskifte. Er overbevist om at det er psykiske årsaker.

Ingen ville akseptert hvis jeg sa jeg ble født med angst og negative tanker, og trengte en hjerneoperasjon for å fikse det.

Nei, jeg blir rådet til å gå til psykolog og akseptere meg selv som jeg er.

Endret 2. juli 2022 av Anonymburker