«Vanskelige» barn av vanskelige foreldre?

[AnonymBruker]

Jeg vil først og fremst si at jeg jobber i barnehage, og dette er noe jeg tenker på ut ifra personlig grunnlag - ikke noe jeg tenker på eller «dømmer» andre foreldre på jobben min. Grunnen til at jeg har begynt å tenke på dette er at jeg er gravid. 
 

Så: jeg har sett mange barn oppover, og barna som sliter med følelseregulering, atferdsvansker o.l opplever jeg ofte har foreldre som gjerne blir fort hissig, overser barnas følelser og bare lar de «rase» fra seg. Ofte er det også foreldre som skylder på andre barn for måten deres eget barn oppfører seg på. 
 

Kan dette ha en sammenheng mellom at barna blir vanskelig? Barna som er empatiske, hjelpsomme, god mot andre og sjeldent får raserianfall er barna til de jeg opplever som rolige og imøtekommende foreldre. 
 

Jeg mener IKKE å trakke noen på tærne, og det er selvfølgelig mange barn som har vansker med ting som ikke går på foreldrene - men bare ut ifra ett tenkeperspektiv, vil det hjelpe mitt barn og være rolig og kontrollert i situasjoner eller vil barnet uansett få sinneutbrudd og atferdsvansker om det er «utsatt» for det? Eventuelt om slikt er arvelig? 
 

Jeg selv hadde skikkelig sinneproblem da jeg var mindre, men i mitt tilfelle skyltes det omsorgssvikt og vold. Likevel er jeg redd at dette skal være arvelig og at jeg får ett «vanskelig» barn som jeg selv var - selv om jeg ALDRI hadde oppdratt mitt barn på samme måte som mine foreldre. Jeg ønsker ingenting vondt med dette innlegget, bare reflektere. Har ikke utdanning i barnehage men jobber som assistent så kan ikke så mye teoretisk. Gjerne tips fra dere som har barn som ikke har utfordringer, hva gjør dere i oppdragelsen eksempel? 

Anonymkode: 80902...70a

[Sirinna]

Små barn kan ikke å regulere følelsene sine. Så når de må skru av peppa gris, eller de ikke får lov å gå ute i regnet i kun en sommerkjole,  eller dra på svømmehallen i det øyeblikket dere står på farta for å reise på familiebesøk, - så føles det for dem som om det er verdens undergang. De føler seg rasende sinte og agerer på det ved å rope, kanskje kaste ting rundt seg, hylgråte osv, fordi for dem er virkelig disse følelsene så sterke. Hvis du som voksen ikke får ting akkurat som du ønsker deg kjenner du kanskje på skuffelse osv, men fordi du har lært å regulere egne følelser sorterer du litt og tenker kanskje «jaja, en annen gang kanskje». Det gjør ikke barn. 
 

Jeg personlig mener at du som forelder har ansvar for å hjelpe barna håndtere og regulere følelser som dukker opp hos de. Det gjør du IKKE ved å avfeie de, f eks med «Hva er det du gråter for?? Det er da ingenting å bli lei seg for?!!!» (noe jeg hører foreldre si til barn hele tiden). Du må vise at du tåler HELE barnet, også de vanskelige følelsene. Prøv å møte barnet på barnets nivå. F eks «Uff nå ser jeg at du ble veldig sint og lei deg.. synes du alt ble skikkelig dumt nå? Det skjønner jeg kjempegodt. Vi kan jo dra i svømmehallen en annen gang når det passer bedre». Gi en god klem, stryk på. Vis med hele deg at du forstår at dette er store følelser - for barnet. Slik blir barnet god på å regulere følelsene sine selv.

Dette funker hos oss iallefall. 
 

Nå virker det kanskje som om dette ikke var svar på innlegget ditt, men du skriver om barn som får raserianfall og voksne som er vanskelige - sannheten er nok at barn er forskjellige og har forskjellig temperament i utgangspunktet, i tillegg til at noen foreldre er lite reflekterte på hvordan de møter barna i disse situasjonene. 

[AnonymBruker]

Noen barn er langt mer krevende enn andre barn. Mer følelser, mer intensitet. De krever MYE mer av foreldrene sine enn barn med enkelt temperament. Det kan være lett å tro at disse barna har dårlige foreldre, mens sannheten er at foreldrene hadde funka helt greit for barn som er enklere. Du får vente og se, hvis du får 2 barn vil du se hvor store temperamentsforskjeller det er på barn... Det sies at personlighet er 50/50 arv og miljø. Ser du "vanskelige barn" så kan det like gjerne være barn som er født med hissig temperament med foreldre som er så lite hissige selv, så de aner ikke hvordan de skal møte det hos ungen sin.

Anonymkode: 8505d...64d

[AnonymBruker]

Dette finnes det ikke noe god fasit på, barn er bare mennesker og mennesker er forskjellige 

Min anekdote på området er at både jeg og mannen er veldig rolige, balanserte, snille og pedagogiske voksne og har rolige snille og rolige og pedagogiske foreldre (alle i familien jobbet i omsorgsyrker) og har en kjempefin barndom. Men jeg var et typisk "vanskelig" barn, samme med søsteren til mannen min. Og av våre to barn er ett "vanskelig" og et "lett".

Nå bruker jeg "vanskelig" i anførselstegn fordi det handler ikke om å være vanskelig, men at man sliter med regulering og atferd som barn. "Vanskelige" barn er oftest også helt fantastiske fine barn. Det ser jeg jo for barna jeg er lærer for også - de barna som er "vanskelige" er også kjempefine unger. 

Anonymkode: 8d362...91b

[AnonymBruker]

Sirinna skrev (4 timer siden):

Små barn kan ikke å regulere følelsene sine. Så når de må skru av peppa gris, eller de ikke får lov å gå ute i regnet i kun en sommerkjole,  eller dra på svømmehallen i det øyeblikket dere står på farta for å reise på familiebesøk, - så føles det for dem som om det er verdens undergang. De føler seg rasende sinte og agerer på det ved å rope, kanskje kaste ting rundt seg, hylgråte osv, fordi for dem er virkelig disse følelsene så sterke. Hvis du som voksen ikke får ting akkurat som du ønsker deg kjenner du kanskje på skuffelse osv, men fordi du har lært å regulere egne følelser sorterer du litt og tenker kanskje «jaja, en annen gang kanskje». Det gjør ikke barn. 
 

Jeg personlig mener at du som forelder har ansvar for å hjelpe barna håndtere og regulere følelser som dukker opp hos de. Det gjør du IKKE ved å avfeie de, f eks med «Hva er det du gråter for?? Det er da ingenting å bli lei seg for?!!!» (noe jeg hører foreldre si til barn hele tiden). Du må vise at du tåler HELE barnet, også de vanskelige følelsene. Prøv å møte barnet på barnets nivå. F eks «Uff nå ser jeg at du ble veldig sint og lei deg.. synes du alt ble skikkelig dumt nå? Det skjønner jeg kjempegodt. Vi kan jo dra i svømmehallen en annen gang når det passer bedre». Gi en god klem, stryk på. Vis med hele deg at du forstår at dette er store følelser - for barnet. Slik blir barnet god på å regulere følelsene sine selv.

Dette funker hos oss iallefall. 
 

Nå virker det kanskje som om dette ikke var svar på innlegget ditt, men du skriver om barn som får raserianfall og voksne som er vanskelige - sannheten er nok at barn er forskjellige og har forskjellig temperament i utgangspunktet, i tillegg til at noen foreldre er lite reflekterte på hvordan de møter barna i disse situasjonene. 

Ser noen har gått på cos-kurs.

Anonymkode: c6d38...145

[AnonymBruker]

Alle har forskjellig personlighet og selvfølgelig arver man personligheten etter de man vokser opp med, og helt ærlig, verden hadde ikke vært noe spennende hvis alle var like rolige buddha-figurer som dere beskriver dere som.

Anonymkode: c6d38...145

[AnonymBruker]

Arv og miljø rundt barnet har mye å si. Samt barnet inviduelt. Men ja, jeg har observert det samme som Ts har gjort igjennom jobben min med barn og gjennom bekjentskaper.Noen ganger kan man se at det er familiesituasjonen mellom foreldre og barn som avgjør hvordan barnet oppfører seg. Barnet har jo lært dette av noen.  Har barnet lært å få viljen sin ved å eks, trasse. Vil barnet fortsette med det, siden det er det barnet er kjent med.

Anonymkode: e7da9...017

[Sirinna]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Ser noen har gått på cos-kurs.

Anonymkode: c6d38...145

? Jeg har ikke gått noe kurs, nei.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Ser noen har gått på cos-kurs.

Anonymkode: c6d38...145

? Ikke alle som trenger et kurs for å forstå elemtære ting 😅

Anonymkode: c424a...63a

[nisselue]

12 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg vil først og fremst si at jeg jobber i barnehage, og dette er noe jeg tenker på ut ifra personlig grunnlag - ikke noe jeg tenker på eller «dømmer» andre foreldre på jobben min. Grunnen til at jeg har begynt å tenke på dette er at jeg er gravid. 
 

Så: jeg har sett mange barn oppover, og barna som sliter med følelseregulering, atferdsvansker o.l opplever jeg ofte har foreldre som gjerne blir fort hissig, overser barnas følelser og bare lar de «rase» fra seg. Ofte er det også foreldre som skylder på andre barn for måten deres eget barn oppfører seg på. 
 

Kan dette ha en sammenheng mellom at barna blir vanskelig? Barna som er empatiske, hjelpsomme, god mot andre og sjeldent får raserianfall er barna til de jeg opplever som rolige og imøtekommende foreldre. 
 

Jeg mener IKKE å trakke noen på tærne, og det er selvfølgelig mange barn som har vansker med ting som ikke går på foreldrene - men bare ut ifra ett tenkeperspektiv, vil det hjelpe mitt barn og være rolig og kontrollert i situasjoner eller vil barnet uansett få sinneutbrudd og atferdsvansker om det er «utsatt» for det? Eventuelt om slikt er arvelig? 
 

Jeg selv hadde skikkelig sinneproblem da jeg var mindre, men i mitt tilfelle skyltes det omsorgssvikt og vold. Likevel er jeg redd at dette skal være arvelig og at jeg får ett «vanskelig» barn som jeg selv var - selv om jeg ALDRI hadde oppdratt mitt barn på samme måte som mine foreldre. Jeg ønsker ingenting vondt med dette innlegget, bare reflektere. Har ikke utdanning i barnehage men jobber som assistent så kan ikke så mye teoretisk. Gjerne tips fra dere som har barn som ikke har utfordringer, hva gjør dere i oppdragelsen eksempel? 

Anonymkode: 80902...70a

Du virker jo oppriktig bekymret for at du skal "ødelegge" ditt barn, men jeg tror ikke du skal være veldig redd for det. Barn er fantastiske skapninger og så lenge du gir de trygghet er det meste greit.

Mitt beste råd er at du opptrer ærlig overfor ditt barn. Det betyr at dersom du blir sint skal du tørre å være sint. Gjerne banne også om det er hva du føler for. Det samme med skuffet, trøtt, sliten, glad, irritert og alt som kommer med å være et menneske. Dersom du tillegger deg et skuespill for å virke som noe annet enn hva du føler deg som blir barn usikre. Tillat deg å ha følelser og tillat barnet å ha de samme følelsene. Om man i tillegg setter grenser for hva som er akseptert oppførsel, altså man slår ikke og man ødelegger ikke hverandres ting og slikt, så har de klare rammer for hvordan man kan vise følelser på en trygg måte. Altså at de blir trygge på at det de gjør er greit og at det ikke er usikkerhet om din reaksjon etterpå. Det betyr at de ikke må sette likhetstegn mellom at de selv blir sinte og at du (alltid) blir sint når de uttrykker seg.

Rett og slett - er du ærlig med dine egne følelser og barnet vil barnet blir ærlig med sine egne følelser og deg.

Jeg tar det for gitt at vi ikke snakker om drittssekkvoksne som prøver å gjøre alle andres liv til et helvete. Inkludert for egne barn.

[Kaneel]

Sirinna skrev (1 time siden):

? Jeg har ikke gått noe kurs, nei.

Nemlig! Du bruker sunn fornuft! Det er ingen normalt oppegående mennesker som trenger et cos kurs! Det er tidens mest selvsagte kurs! 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Noen barn er langt mer krevende enn andre barn. Mer følelser, mer intensitet. De krever MYE mer av foreldrene sine enn barn med enkelt temperament. Det kan være lett å tro at disse barna har dårlige foreldre, mens sannheten er at foreldrene hadde funka helt greit for barn som er enklere. Du får vente og se, hvis du får 2 barn vil du se hvor store temperamentsforskjeller det er på barn... Det sies at personlighet er 50/50 arv og miljø. Ser du "vanskelige barn" så kan det like gjerne være barn som er født med hissig temperament med foreldre som er så lite hissige selv, så de aner ikke hvordan de skal møte det hos ungen sin.

Anonymkode: 8505d...64d

Det skjedde her. Jeg og mannen er veldig rolige på alle måter. Vi var nok mer ville som små barn, men det husker vi jo ikke.

Nå skal det sies at barnet vårt er veldig empatisk og flink til å se andres følelser når hen er i godt humør, men hen vil bestemme alt hele tiden, som vanligvis går ut på å ødelegge noe eller sette seg selv i fare, og slår seg helt vrang hver gang hen ikke får lov. Da er det vill sprelling, vræling, kaste seg på gulvet, slå seg i hodet osv.

Kanskje jeg skal slutte å skrive hen? Alle skjønner sikkert at det er en gutt det er snakk om her.🤣 Han blir stort sett møtt på en god og pedagogisk måte, selv om begeret selvfølgelig kan renne litt over her også. Vi har nok over gjennomsnittet lang tålmodighet, men barnet vårt er rett og slett veldig uttrykksfull og aktiv. Regner med at han roer seg med alderen, for hele slekta er veldig rolige og greie som voksne (og var det både som litt større barn og tenåringer).

Jeg ser forresten masse foreldrene rundt meg som ikke er pedagogiske i det hele tatt, og ungen hører likevel. Eller så trenger de bare å gi en beskjed én gang, og så godtar barnet det. Når vi snakker om oppdragelse, er gjengangeren hos de som har såkalte enkle barn, at "tipset" de kommer med, er det enkleste trikset i boka og det første man prøver. Vi er langt forbi det med vårt barn. Slike mennesker vil aldri forstå.

Jeg har f.eks en venninne som ikke har kjøpt inn èn eneste barnesikring "fordi hun har oppdratt barnet til at det ikke er lov til å gå i skuffer etc". Vi prøvde også å "oppdra" barnet til å ikke gå i kjøkkenskuffene, men hadde ikke sjans i havet.

Anonymkode: ec16c...f66

[AnonymBruker]

Kaneel skrev (36 minutter siden):

Nemlig! Du bruker sunn fornuft! Det er ingen normalt oppegående mennesker som trenger et cos kurs! Det er tidens mest selvsagte kurs! 

Hvis du bruker sunn fornuft og er såpass "oppegående" at du forstår alt dette fra før av, hadde du nok skrevet innlegget ditt litt anerledes. 

Jeg hadde veldig god nytte av cos kurset. Jeg vil nå anse meg selv som oppegående, men hadde desverre ingen å lære dette av da foreldrene mine var fraværende. Synes ikke man skal trenge å komme med slike kommentarer, vil tro de fleste hadde hatt godt av et slikt kurs uansett hvor oppegående man er 😊

 

Anonymkode: cf277...9e4

[AnonymBruker]

55 minutter siden, AnonymBruker said:

 

Nå skal det sies at barnet vårt er veldig empatisk og flink til å se andres følelser når hen er i godt humør, men hen vil bestemme alt hele tiden, som vanligvis går ut på å ødelegge noe eller sette seg selv i fare, og slår seg helt vrang hver gang hen ikke får lov. Da er det vill sprelling, vræling, kaste seg på gulvet, slå seg i hodet osv.

Kanskje jeg skal slutte å skrive hen? Alle skjønner sikkert at det er en gutt det er snakk om her.🤣 

Tja, hvorfor tror du det? Vår datter er også helt vill 😆

Anonymkode: 8d362...91b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Tja, hvorfor tror du det? Vår datter er også helt vill 😆

Anonymkode: 8d362...91b

Min også 🤷‍♀️ 

Eldste er nok arv, yngste er miljø. Dessverre. 

Anonymkode: e70d1...172

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 1.7.2022 den 11.18):

Arv og miljø rundt barnet har mye å si. Samt barnet inviduelt. Men ja, jeg har observert det samme som Ts har gjort igjennom jobben min med barn og gjennom bekjentskaper.Noen ganger kan man se at det er familiesituasjonen mellom foreldre og barn som avgjør hvordan barnet oppfører seg. Barnet har jo lært dette av noen.  Har barnet lært å få viljen sin ved å eks, trasse. Vil barnet fortsette med det, siden det er det barnet er kjent med.

Anonymkode: e7da9...017

Enig. Har sett mye sånt. Eksempelet du gjengir er et typisk kjennetegn på enten konfliktsky foreldre eller foreldre som skal «snakke i hel» barnas innerste følelser. Det verste tror jeg er de konfliktsky foreldrene som skal gjøre «alt» for at ikke barnet lager drama, foruten å oppdra det.

Anonymkode: 8e268...7e6

[AnonymBruker]

Har sett det samme selv, og jeg var også ganske enig i teorien din… Men så fikk vi nr 2. Har gitt nr 2 like gode oppvekst-vilkår, samme oppdragelse og kjørt samme «linja» hele veien… Men nr 2 er definitivt verre i oppførsel. Merker at vi føler vi oppdrar han dobbelt så hardt, til ingen nytte. Vært på flere kurs via helsestasjonen også. 

Anonymkode: dbe7b...d68

[AnonymBruker]

Min far har alltid sagt at «snille foreldre har snille barn». 
Stemmer ofte, selv om det er kraftig forenklet og det finnes alltid unntak. 

Anonymkode: 350f6...f16

[~white lady~]

AnonymBruker skrev (På 1.7.2022 den 0.41):

Jeg vil først og fremst si at jeg jobber i barnehage, og dette er noe jeg tenker på ut ifra personlig grunnlag - ikke noe jeg tenker på eller «dømmer» andre foreldre på jobben min. Grunnen til at jeg har begynt å tenke på dette er at jeg er gravid. 
 

Så: jeg har sett mange barn oppover, og barna som sliter med følelseregulering, atferdsvansker o.l opplever jeg ofte har foreldre som gjerne blir fort hissig, overser barnas følelser og bare lar de «rase» fra seg. Ofte er det også foreldre som skylder på andre barn for måten deres eget barn oppfører seg på. 
 

Kan dette ha en sammenheng mellom at barna blir vanskelig? Barna som er empatiske, hjelpsomme, god mot andre og sjeldent får raserianfall er barna til de jeg opplever som rolige og imøtekommende foreldre. 
 

Jeg mener IKKE å trakke noen på tærne, og det er selvfølgelig mange barn som har vansker med ting som ikke går på foreldrene - men bare ut ifra ett tenkeperspektiv, vil det hjelpe mitt barn og være rolig og kontrollert i situasjoner eller vil barnet uansett få sinneutbrudd og atferdsvansker om det er «utsatt» for det? Eventuelt om slikt er arvelig? 
 

Jeg selv hadde skikkelig sinneproblem da jeg var mindre, men i mitt tilfelle skyltes det omsorgssvikt og vold. Likevel er jeg redd at dette skal være arvelig og at jeg får ett «vanskelig» barn som jeg selv var - selv om jeg ALDRI hadde oppdratt mitt barn på samme måte som mine foreldre. Jeg ønsker ingenting vondt med dette innlegget, bare reflektere. Har ikke utdanning i barnehage men jobber som assistent så kan ikke så mye teoretisk. Gjerne tips fra dere som har barn som ikke har utfordringer, hva gjør dere i oppdragelsen eksempel? 

Anonymkode: 80902...70a

Barn er født med sin personlighet, men formes av det miljøet det vokser opp i. En viktig oppgave i foreldrerollen er hjelp til følelsesregulering, da dette er umodent og utvikles gjennom sosialt samspill med sine omsorgspersoner. 
I grunn er dette veldig enkelt: når barnet opplever store følelser og er dysregulert, skal den voksne være rolig tilstede slik st barnet kan «låne» roen til den voksne. Gradvis vil barnet utvikle sitt eget reguleringssystem, men som voksne må vi tåle å stå i det- tåle følelsene til barnet uten å bli trigget selv (hovedsakelig er det snakk om sinne her) være både fysisk og mentalt til stede, og tilby kos og trøst når barnet har «rast i fra seg». 

Barn som oppleves som vanskelige, har ofte foreldre som hisser seg opp ved barnets sinne og gråt, avviser barnet eller straffer det ved å sette det i time out/ ta fra barnet goder. Dette gjør at evnen til selvregulering blir minimal, ofte gjennom hele livet. 

[AnonymBruker]

Tja. Jeg fremstår veldig rolig og avbalansert, men er egentlig ikke det.

Anonymkode: bac99...3b1