Hvordan vite om forholdet er for skadet til å fikses?

[AnonymBruker]

Skal prøve å gjøre innlegget relativt kort selv om det er mye å si. Jeg har vært sammen med min samboer i 11 år. Vi ble sammen i en alder av 16 år og har to barn sammen. Barna våre er 4 og 1 år. 
Vi har hatt mange oppturer og nedturer, men har klart oss gjennom disse. 
 

I de siste har jeg hatt det veldig vanskelig fordi jeg ikke klarer å vite om forholdet er blitt for vennskapelig og om det kan fikses. 
vi har i alle år slitt med kommunikasjonsvansker. Dette gjelder spesielt at vi snakker veldig lite sammen i hverdagen, bortsett fra det rent praktiske, og har lite felles interesser. 
Begge opplever forholdet som strevsomt og vanskelig til tider. Sexlivet er preget av plikt, kommunikasjonen er dårlig, begge er preget av slitsomme jobber og lar dette gå ut over hverandre. 
 

Jeg har hatt det vanskelig med at over tid har jeg utviklet veldig vennskapelige følelser for han. Dette kommer av at jeg er den som bærer trygden av foreldrerollen, økonomien, ivareta husstanden og opprettholde kommunikasjonen. 
 

I det siste har han også blir veldig irritert/sur hver gang jeg skal noe med venner, kollegaer eller alene. Men når jeg spør han om det så vil han ikke prate om det og sier «at det går helt fint». 

Vi har gått regelmessig til parterapeut i ca et halvt år og får gode råd der. Men vi klarer aldri å gjennomføre rådene da vi alltid faller tilbake til gamle mønstre. 
 

jeg vet at man ikke kan endre andre, men seg selv, dette prøver jeg å leve etter men det er vanskelig når jeg aldri får møtt mine behov. 
 

som sagt så sliter jeg veldig med å føle meg som den som alltid må gi det lille ekstra for at ting skal gå rundt i hverdagen. Dette gjelder både økonomi, barn, husstand, vedlikehold av ting, kommunikasjon, relasjoner med andre…osv.. 

tanken på å gå har preget meg over lengre tid, men jeg er så redd for at barna skal lide under en eventuell separasjon. Den dårlige samvittigheten tar meg…

Leter etter tips eller erfaringer. 

Anonymkode: 318b6...974

[AnonymBruker]

Det er i hvert fall et lite holdepunkt at han viser at han er redd for at du skal komme i kontakt med andre menn (når du skriver at han viser irritasjon/blir sur når du skal ut med venner osv.). Hvis han ikke brydde seg, ville det vært helt likegyldig for ham om du dro ut med andre.

Det er forresten helt bortkastet å gå i terapi hvis dere ikke klarer å gjennomføre det som dere blir enige om. Da blir det kun prat.

Jeg tror jeg ville stilt ultimatum. Enten får dere starte å samarbeide og snakke sammen, og at begge gjør sitt ytterste for at forholdet skal fungere, eller så får dere ta ut separasjon. Kanskje sette et tidspunkt, at dere skal prøve et halvårs tid, og så ta avgjørelsen. Da blir det alvor.

Anonymkode: f96dd...0b6

[AnonymBruker]

Hva er det som er bra med forholdet? Hvorfor vil du redde det?

Ut i fra det du skriver tenker jeg at dette høres bare slitsomt ut, og som regel forandrer man seg ganske mye fra man er 16…. 

Anonymkode: 4a0b8...2c1

[Daytoday]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Det er i hvert fall et lite holdepunkt at han viser at han er redd for at du skal komme i kontakt med andre menn (når du skriver at han viser irritasjon/blir sur når du skal ut med venner osv.). Hvis han ikke brydde seg, ville det vært helt likegyldig for ham om du dro ut med andre.

Det er forresten helt bortkastet å gå i terapi hvis dere ikke klarer å gjennomføre det som dere blir enige om. Da blir det kun prat.

Jeg tror jeg ville stilt ultimatum. Enten får dere starte å samarbeide og snakke sammen, og at begge gjør sitt ytterste for at forholdet skal fungere, eller så får dere ta ut separasjon. Kanskje sette et tidspunkt, at dere skal prøve et halvårs tid, og så ta avgjørelsen. Da blir det alvor.

Anonymkode: f96dd...0b6

Takk for svar og godt tips. Skal følge dette og se om det forbedrer innsatsen vår. 

[Daytoday]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Hva er det som er bra med forholdet? Hvorfor vil du redde det?

Ut i fra det du skriver tenker jeg at dette høres bare slitsomt ut, og som regel forandrer man seg ganske mye fra man er 16…. 

Anonymkode: 4a0b8...2c1

Helt ærlig er det for det meste barna som gjør at jeg vil kjempe for forholdet. Jeg ønsker å vite 100% at jeg tar riktig valg. Men når vi tilbringer tid med hverandre utenfor hverdagens styr og stress så har vi en god tone og prater alltid bedre sammen når vi ikke er inni husets fire vegger. I disse samtalene så viser vi hverandre den vi engang forelsket oss i en gang i tiden. Men dessverre så skjer det alltid en endring når vi kommer hjem, begge slår seg liksom litt av… 

Vi har endret oss endel siden vi var 16, som de fleste gjør, og min frykt er at vi har vokst for mye fra hverandre. 

[AnonymBruker]

Det du beskriver er et helt normalt familieliv med to småbarn. Å prøve parterapi oppå to travle jobber og småbarnstilværelsen er litt ambisiøst. 

Mitt råd er å holde ut litt til. Gjøre de små grepene nå, og begynne å jobbe ordentlig med forholdet når minste er 3.

Anonymkode: cdb2c...7d1

[Diezel]

Daytoday skrev (2 timer siden):

Helt ærlig er det for det meste barna som gjør at jeg vil kjempe for forholdet. Jeg ønsker å vite 100% at jeg tar riktig valg. Men når vi tilbringer tid med hverandre utenfor hverdagens styr og stress så har vi en god tone og prater alltid bedre sammen når vi ikke er inni husets fire vegger. I disse samtalene så viser vi hverandre den vi engang forelsket oss i en gang i tiden. Men dessverre så skjer det alltid en endring når vi kommer hjem, begge slår seg liksom litt av… 

Vi har endret oss endel siden vi var 16, som de fleste gjør, og min frykt er at vi har vokst for mye fra hverandre. 

Det er dessverre slik at man sjeldent vet 100%.. det du kan tenke på er om du blir lettet av tanken på å gå - se for deg at du har gått, du har flyttet, skillet er over og barna hsr blitt vant til den nye situasjonen. Du er da alene, fri og frank og har barna (50%). Hva kjenner du? Trist? Savner du ham eller savner du bildet av familie (som kanskje aldri har blitt oppfylt)?

og samme motsatt - dere jobber dere (knallhardt) gjennom dette - ting går bedre dere holder sammen - hva kjenner du nå?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Det du beskriver er et helt normalt familieliv med to småbarn. Å prøve parterapi oppå to travle jobber og småbarnstilværelsen er litt ambisiøst. 

Mitt råd er å holde ut litt til. Gjøre de små grepene nå, og begynne å jobbe ordentlig med forholdet når minste er 3.

Anonymkode: cdb2c...7d1

Problemet e at da går det for langt og blir vanskeligere å ta tak i problemene.

Det anbefales å ta tak i problemene før de blir for store til å gjøre noe med

Anonymkode: 6a4fc...601

[AnonymBruker]

13 hours ago, AnonymBruker said:

sliter jeg veldig med å føle meg som den som alltid må gi det lille ekstra for at ting skal gå rundt i hverdagen. Dette gjelder både økonomi, barn, husstand, vedlikehold av ting, kommunikasjon, relasjoner med andre…osv.. 

Anonymkode: 318b6...974

Har han noensinne bodd alene og måtte ta ansvar for slike ting selv? 

Anonymkode: 8d1db...f56

[Eneri]

Jeg tenker at med to små barn er det litt unntakstilstand, og man bør kanskje ikke ta en stor og livsendrende avgjørelse nå. Jeg ville ikke sagt " hold ut litt til" hvis det var vold inne i bildet, men det er det ikke her 

Så tenker jeg det kan være skjevhet i behovet for fysisk nærhet. Småunger er veldig oppå mamma heeeleee tiden, og da vil man ha kroppen for seg selv når man kan. Dette kan også være en medvirkende årsak til at dine følelser for ham har dreid mer i vennskapelig retning 

Jeg er enig med en over her som kommenterte at hvis parterapi skal ha noen effekt må man følge de råd og bruke de verktøy man får. 

Ta en prat og bli enige om innsats framover, før dere evaluerer på nytt om x antall måneder 

[Daytoday]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Har han noensinne bodd alene og måtte ta ansvar for slike ting selv? 

Anonymkode: 8d1db...f56

Han bodde for seg selv i en tidlig alder (17 år), i ca et år. Han bodde også et år i kollektiv når han studerte i Bergen. Men vi har bodd sammen de siste 6 årene. 
 

Han har en jobb nå, men skal begynne å studere til høsten for å ta mastergrad. Dette går over to år så det økonomiske ansvaret blir lagt på meg. Dette er greit, men det sliter på da jeg, som nevnt tidligere, ikke får dekket flere av mine egne behov. 

Jeg har prøvd å kommunisere at jeg ønsker at han tar mer ansvar på ulike områder, men han velger ofte å prioritere seg selv og sine interesser. Jeg savner spesielt at han tar mer ansvar med barna til tross for at han er sliten, slik jeg gjør. Siden de er så små så kan man ikke helt velge når man skal hjelpe dem utifra eget humør. Hvis det for mening? noen må jo hjelpe dem og det blir fort meg. 
 

[Daytoday]

Diezel skrev (1 time siden):

Det er dessverre slik at man sjeldent vet 100%.. det du kan tenke på er om du blir lettet av tanken på å gå - se for deg at du har gått, du har flyttet, skillet er over og barna hsr blitt vant til den nye situasjonen. Du er da alene, fri og frank og har barna (50%). Hva kjenner du? Trist? Savner du ham eller savner du bildet av familie (som kanskje aldri har blitt oppfylt)?

og samme motsatt - dere jobber dere (knallhardt) gjennom dette - ting går bedre dere holder sammen - hva kjenner du nå?

Jeg blir trist på tanken av å ha barna 50%. Jeg tror jeg også kommer til å savne det bildet jeg har av oss som familie. 
Men en glede over å kunne være meg selv uten å ta hensyn til negative og energikrevende humør. 
 

Motsatt tenker jeg det er positivt og et håp om at vi klarer å holde det ved like. 

[AnonymBruker]

53 minutter siden, Daytoday said:

Han har en jobb nå, men skal begynne å studere til høsten for å ta mastergrad. Dette går over to år så det økonomiske ansvaret blir lagt på meg. Dette er greit, men det sliter på da jeg, som nevnt tidligere, ikke får dekket flere av mine egne behov. 

Jeg har prøvd å kommunisere at jeg ønsker at han tar mer ansvar på ulike områder, men han velger ofte å prioritere seg selv og sine interesser. 

Så du aksepterer altså at du skal 1) forsørge ham mens han studerer, 2) ta deg av nesten alt det praktiske, 3) at dine behov blir totalt oversett, 4) kjedelig sex, og 5) at han bare stikker av gårde og "prioriterer" seg selv og sine interesser.

Er du ...godt dum?  

Hvis du skal ha dette skip på rett kjøl igjen, så må du slutte å 'prøve å kommunisere' hva du ønsker med forsiktig innestemme og i stedet klaske et metaforisk baseball batt i kjøkkenbenken og fortelle ham hva du KREVER.

Du har ét maktmiddel, at det er deg som tjener pengene. Bruk det for alt det er verd eller kvitt deg med en viss utgiftspost. 

 

 

 

Anonymkode: 8d1db...f56

[Daytoday]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Så du aksepterer altså at du skal 1) forsørge ham mens han studerer, 2) ta deg av nesten alt det praktiske, 3) at dine behov blir totalt oversett, 4) kjedelig sex, og 5) at han bare stikker av gårde og "prioriterer" seg selv og sine interesser.

Er du ...godt dum?  

Hvis du skal ha dette skip på rett kjøl igjen, så må du slutte å 'prøve å kommunisere' hva du ønsker med forsiktig innestemme og i stedet klaske et metaforisk baseball batt i kjøkkenbenken og fortelle ham hva du KREVER.

Du har ét maktmiddel, at det er deg som tjener pengene. Bruk det for alt det er verd eller kvitt deg med en viss utgiftspost. 

 

 

 

Anonymkode: 8d1db...f56

Litt dårlig kommunisert av meg, han skal jobbe ved siden av studiene. Ca to ganger i uken og eventuelle noen helger. Men hovedinntektskilde blir min fordi han ikke får jobbet like mye som nå. 

[AnonymBruker]

Daytoday skrev (19 timer siden):

Jeg savner spesielt at han tar mer ansvar med barna til tross for at han er sliten, slik jeg gjør. Siden de er så små så kan man ikke helt velge når man skal hjelpe dem utifra eget humør. Hvis det for mening? noen må jo hjelpe dem og det blir fort meg. 

 

Hva med om dere får hovedansvar for hvert deres barn? Men da at den andre overhodet ikke blander seg.

Anonymkode: 385b6...0a2