Jeg har virkelig kommet meg fra bunnen, og er ganske stolt av meg selv. Må skryte litt! (Handler om rus - jeg har råd hvis du sliter!)

[AnonymBruker]

For tre år siden - og i mange år før det - festet jeg som en gærning. Ingen respekt for morgendagen, eller meg selv. Har prøvd omtrent alle rusmidler på markedet, især de man forbinder med fest. Enkelte av dem tok jeg såpass ofte at det gikk veldig utover psyken. Jeg var aldri en sånn som nektet for at jeg hadde et problem... Jeg bare brydde meg ikke. Jeg syntes liksom ikke jeg hadde en fremtid å skue mot uansett, jeg kunne like gjerne ta drugs som gjorde den tanken litt mindre skremmende. Partydop på byen og på fest, piller hjemme etterpå for å slippe å føle. Cannabis har aldri hatt særlig effekt på meg, (u)heldigvis, kanskje jeg ville holdt meg til det om det funket. Hadde en haug sexpartnere, brukte ikke beskyttelse, ga faen - tenkte at om jeg ble gravid tok jeg bare abort, hva var vel enda en tragedie mot all dritten jeg forsøkte å undertrykke hver dag? For ja, barndommen min var ikke spesielt hyggelig, og jeg opplevde mye vondt som ung voksen, også.

Jeg var virkelig på vei til et jævlig sted. Jeg vurderte selvmord daglig, og ønsket å legge meg inn - men turte ikke fortelle DPS om rusbruk i frykt for å bli stemplet som narkoman, noe jeg tross alt enda ikke var. Heldigvis kom pandemien. Jeg mistet jobben, og havnet på dagpenger. Jeg hadde ikke råd til livet jeg hadde levd tidligere. Noen velger å selge dop eller seg selv i slike situasjoner, jeg hadde heldigvis litt vett igjen og begynte å gå i meg selv. Jeg begynte å søke jobber utenfor Oslo, siden jeg tross alt har en utdannelse som gjør at jeg kunne få jobb over alt. Jeg trakk meg vekk fra miljøet mitt og begynte å treffe gamle venner i stedet, sånne som ikke drev med stoff. Via dem traff jeg en veldig fin mann, som også kunne tenke seg å flytte ut av Oslo.

Vi flyttet til en liten by nord for hovedstaden, og fikk oss hund. Det gikk kjapt, men har gått veldig bra helt til nå. Jeg hadde ikke lappen, men med inntekt fra ny jobb og lave leieutgifter, samt øvelseskjøring med samboer gikk det kjapt å få bil på plass. Jobben er riktignok mannsdominert og jeg savner å ha venninner i nærheten - men jeg drar jo inn til Oslo og møter dem i blant, og da er det hyggelig. Jobben hadde et tilhørende treningssenter, og nå trener jeg nesten hver dag. Drikker minimalt, høyst én gang i måneden og gjerne sjeldnere. Går lange, fine turer hver dag med hunden og kan jobbe hjemme om jeg ønsker. Livet med samboer byr på utfordringer i blant, mye fordi jeg har traumer og dritt fra fortiden som kommer opp, men takket være YouTube, TikTok og lignende steder med terapeutisk innhold for sånne som meg, klarer jeg meg faktisk langt bedre enn jeg har gjort tidligere, med psykologer.

Så, nå er jeg en sånn turdame med hund som sier hallo til andre i skogen. Praktisk kledd, sunn og blid. Aldri vært sunnere, aldri vært friskere. Det er helt vilt å tenke på hva som kunne skjedd dersom pandemien ikke inntraff. Er det rart å si - at jeg er takknemlig for introspeksjonen lockdown førte med seg? 

Uansett, takk som leste.

- - -

PS: Hvis du sliter med rus og føler at uansett hvilken hjelp du får, vender du stadig tilbake til det samme, destruktive mønsteret, her er det jeg har lært:
Du. Må. Vekk.
Enten ved å ikke treffe de folka du traff før, eller ved å flytte. Helst begge deler. Du må erstatte de dårlige vanene med gode hobbyer. I starten må du bare veie ting opp mot hverandre; det er bedre å se på Netflix ei uke og bare være inne, enn å henge med folk som i beste mening ønsker deg vondt, om du skjønner hva jeg mener. Det er bedre å spise pannekaker til middag tre dager på rad, enn å ikke spise fordi du har angst. Det er bedre å gråte på butikken enn å ikke gå på butikken. Det er bedre å gjøre noe kjedelig, enn å ikke gjøre noe i det hele tatt. 
Selv fikk jeg aldri god hjelp av DPS og lignende. Riktignok var jeg ikke ærlig, men venner av meg som VAR ærlige fikk bare inndratt førerkort og ble tvunget til å gå på pisseprøver, uten å nødvendigvis få mer skreddersydd hjelp. Det er dessverre viktig å forstå at ingen andre kan redde deg. Du må redde deg selv. Det finnes ingen terapeut in shining armor, ingen forelder som ENDELIG skjønner hvor slem han/hun var, ingen partner som kan fikse følelseslivet ditt - du må selv oppsøke ressursene som kan hjelpe deg. Du må selv gå veien. Den er grundig oppmerket, men man må lære seg å se lysene. Spør gjerne her hvis du lurer på noe.


 

Anonymkode: 68a75...84d

[ajarRun]

Så din mirakuløse kur for rusavhengighet er å være avhengig av lette rusmidler, lyve til DPS, være kvinne, og ha en partner som kan finansiere flytting nordover? Kan du publisere disse funnene i Lancet Journal of Medicine? Du har jo løst hele problemet!

Håper du får en æresdoktorgrad.

[AnonymBruker]

Takker for at du er åpen og deler! Ikke hør på negativiteten enkelte må spy ut av seg. Det er kjempe fint å høre du har det bra og har fått til alt dette! Virkelig godt jobba!

Jeg ønsker å spørre deg om hva jeg kan gjøre som ikke drikker pga venner eller stedet jeg bor på, jeg drikker alene (selv om kona/barna er hjemme). Jeg kan ikke flytte fra problemet eller familien. Burde kanskje ha en hobby, men slapper best av hjemme og trenger hvile etter tung arbeidsuke. Drikker ikke søndag til fredag, men drikker tungt fredag og lørdag. Kona har snakket ut og inn om hvor mye dette påvirker henne og barna, men jeg bryr meg ikke. Hun har også bedt meg gå å få hjelp, men det ønsker jeg heller ikke. Likevel skjønner jeg at jeg burde gjøre noe. Men hva?

Anonymkode: 8dcce...c96