Jeg var det barnet som aldri var på ferie eller fikk noe, og klarer derfor ikke slutte å gi til egne barn.

[AnonymBruker]

Jeg hadde foreldre med veldig god råd, godt over gjennomsnittet på 90 tallet og de første ti årene av 2000 tallet mens jeg var barn og ungdom. Men hver eneste sommer var vi hjemme, det ble noen få stranddager med en lite engasjert mor, og vi fikk aldri ha med oss venner fordi mamma ikke gadd å passe andre. Så jeg var på stranda med to småsøsken. Mamma passet egentlig ikke oss heller, vi passet oss selv mens hun leste bok eller sov. Vi fikk en is etter noen timer, men fikk aldri velge den vi ville ha, men mamma- hun skulle ha den største og beste. 

Vi var aldri i parker, på turer i skog og mark eller dro til Sverige for den saks skyld en gang, og vi besøkte sjeldent familie eller andre. Vi hadde ikke hytte, og vi leide/lånte heller aldri noen. Mamma dro til Tyrkia hvert år i ungdommen vår, men vi fikk aldri være med. Da var foreldrene våre blitt skilt, så mamma dro på tur med ny  type hvert år. Pappa tok oss ikke med på noe han heller, ingenting. Vi fikk såvidt lommepenger til noe som helst heller, så jeg følte jeg falt helt utenfor når det gjaldt andre aktiviteter også, jeg måtte snike meg inn på kino hvis venninnene mine skulle. Jeg ønsket meg kule klær, men fikk sjeldent. Jeg ble ekstremt mobbet på skolen, så det hjalp ikke på å ikke ha det "de andre" hadde. Jeg hadde heller ingen hobby, men ønsket så sterkt en, men fikk aldri. Jeg prøvde å få sommerjobb, men var så blyg. Mitt første ordentlige møte med penger var da jeg var 18 år og jeg hadde ikke lært noe hjemme om noe som helst selvom mine foreldre hadde godt med penger. 

Idag er jeg voksen, 30 år og gir så til de grader til egne barn. Alt for mye.  Jeg kjøper merkeklær i fleng, vippser penger her og der og tar de med på det ene og det andre i ferier. Jeg får dårlig samvittighet hvis det går noen uker mellom hver ting vi gjør i ferien, da må jeg liksom finne på noe. Nå er det bowling liksom. Jeg lar de bli med på alt de ønsker med venner som kafé, kino, u name it, og jeg passer på at de aldri mangler noe. Mer lommepenger? Ja, værsågod...

Jeg ser jo selv at det jeg driver med også er helt gale-mathias, og at jeg heller ikke lærer barna mine økonomi. Bare at jeg gjør det feil den andre veien enn mine foreldre. Det kommer av at jeg unner dem en så mye bedre barndom enn min egen, men jeg skjønner at jeg må ta meg sammen og at dette heller ikke er bra i lengden. Jeg synes det er vanskelig, hva gjør jeg, det er akkurat som jeg har mistet all fornuft? Jeg snakker mye om hvor viktig økonomi er til barna og kommer med mye råd, men handlingene mine sier noe annet- de sier værsågod. Jeg sier såklart nei noen ganger også, men det er sjeldent. 

 

Anonymkode: 17f14...234

[AnonymBruker]

Sånn som dette bilde føler jeg meg stadig vekk, og sliter veldig med å komme meg ut av det mønsteret. 

Anonymkode: 17f14...234

[Sensi]

Hei

 

Så bra du ser det selv. Det du trenger er en god rollemodell. Dette kan være en venninne. Gjerne en som har litt eldre barn enn deg selv og som du opplever er en trygg og god forelder. Men det kan vel også være en på familievernkontoret? Siste vet jeg ikke hva de kan hjelpe med. Men du kan jo spørre. 
 

Poenget er: snakk med andre hva de ser på som normalt og passe. Legg deg på linja til de av barnas venner du syns virker som har sunne grenser. 
 

Jeg også skjemmer bort barna. Men de får ikke alt de vil hele tiden. Fokuser på at de skal bli selvstendige og tåler å få et nei. 

[AnonymBruker]

Jeg tenker det viktigste er faste rammer. Lag regler for hva de "alltid" får penger til å gjøre og hvilke ting de må spare til selv. Eventuelt opptil f.eks 4 betalte aktiviteter (bowling, kino etc) med venner i måneden. Mer enn det må de spare til selv. Ha faste ukentlige oppgaver som de får et fast beløp for og før opp andre oppgaver de kan gjøre ekstra for ekstra penger. 

Jeg tenker når de blir 16 så må de stå for telefonregningen og buss selv, mot at de får tilsvarende høyere månedslønn/ukepenger. 

Cluet her er forutsigbarhet. Lag regler og rammer sammen på et familiemøte og reguler disse sammen når behovene endrer seg. 

Anonymkode: 03c69...7a3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Sånn som dette bilde føler jeg meg stadig vekk, og sliter veldig med å komme meg ut av det mønsteret. 

Anonymkode: 17f14...234

Jeg lurer på... Gir du dem faktisk for mye materielt og for lite grenser rent objektivt, eller oppleves det sånn fordi du selv fikk for lite 'ja' og for mye 'nei' i oppveksten? Har du råd til 'merkeklær i fleng', kaféturer, kino, bowling, aktiviteter og alt det der, er det ikke nødvendigvis gitt at det er 'for mye'.

Tar ungene det for gitt at du er en utømmelig kilde til 'cash og stæsj', blir de gretne når du sier nei? Får de alt de peker på uavhengig av behov typ nyeste iPhone selv om den de har er i utmerket stand? Eller bare bruker du litt mer enn nødvendig når de trenger noe nytt? Strengt tatt er det jo ingen som trenger merkeklær og dyr elektronikk, men det er mange som unner seg det fordi de har lyst og råd 🤔

Du trenger selvsagt ikke svare meg på disse spørsmålene, jeg forsøker bare å illustrere at det å unne ungene mye ikke nødvendigvis er direkte feil - og med din bakgrunn er det absolutt og på alle måter forståelig at du føler behov for å overøse ungene med både tid, oppmerksomhet og penger ❤️

Anonymkode: a5481...f5b

[AnonymBruker]

Hvor gamle er barna dine? Er de såpass store at det går an å snakke med dem om dette? 
Er barnas far i bildet, og hva mener eventuelt han? 
 

Tenker at det er fornuftig å lære barna om økonomi og hvordan man styrer penger, slik at de blir bedre rustet for voksenlivet når de kommer dit. 
 

Anonymkode: ed067...62a

[AnonymBruker]

Vet ikke om du er så ille som fetteren min, vi vokste alle opp fattigdom og kom pss greit ut av det og har penger nå, men han har tatt helt av med ungene.

De virker deprimerte og tafatte av å få alt mulig, han kjøper ikke bare det de vil ha, men det han vil de skal ha også. 

Anonymkode: 85152...290

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg hadde foreldre med veldig god råd, godt over gjennomsnittet på 90 tallet og de første ti årene av 2000 tallet mens jeg var barn og ungdom. Men hver eneste sommer var vi hjemme, det ble noen få stranddager med en lite engasjert mor, og vi fikk aldri ha med oss venner fordi mamma ikke gadd å passe andre. Så jeg var på stranda med to småsøsken. Mamma passet egentlig ikke oss heller, vi passet oss selv mens hun leste bok eller sov. Vi fikk en is etter noen timer, men fikk aldri velge den vi ville ha, men mamma- hun skulle ha den største og beste. 

Vi var aldri i parker, på turer i skog og mark eller dro til Sverige for den saks skyld en gang, og vi besøkte sjeldent familie eller andre. Vi hadde ikke hytte, og vi leide/lånte heller aldri noen. Mamma dro til Tyrkia hvert år i ungdommen vår, men vi fikk aldri være med. Da var foreldrene våre blitt skilt, så mamma dro på tur med ny  type hvert år. Pappa tok oss ikke med på noe han heller, ingenting. Vi fikk såvidt lommepenger til noe som helst heller, så jeg følte jeg falt helt utenfor når det gjaldt andre aktiviteter også, jeg måtte snike meg inn på kino hvis venninnene mine skulle. Jeg ønsket meg kule klær, men fikk sjeldent. Jeg ble ekstremt mobbet på skolen, så det hjalp ikke på å ikke ha det "de andre" hadde. Jeg hadde heller ingen hobby, men ønsket så sterkt en, men fikk aldri. Jeg prøvde å få sommerjobb, men var så blyg. Mitt første ordentlige møte med penger var da jeg var 18 år og jeg hadde ikke lært noe hjemme om noe som helst selvom mine foreldre hadde godt med penger. 

Idag er jeg voksen, 30 år og gir så til de grader til egne barn. Alt for mye.  Jeg kjøper merkeklær i fleng, vippser penger her og der og tar de med på det ene og det andre i ferier. Jeg får dårlig samvittighet hvis det går noen uker mellom hver ting vi gjør i ferien, da må jeg liksom finne på noe. Nå er det bowling liksom. Jeg lar de bli med på alt de ønsker med venner som kafé, kino, u name it, og jeg passer på at de aldri mangler noe. Mer lommepenger? Ja, værsågod...

Jeg ser jo selv at det jeg driver med også er helt gale-mathias, og at jeg heller ikke lærer barna mine økonomi. Bare at jeg gjør det feil den andre veien enn mine foreldre. Det kommer av at jeg unner dem en så mye bedre barndom enn min egen, men jeg skjønner at jeg må ta meg sammen og at dette heller ikke er bra i lengden. Jeg synes det er vanskelig, hva gjør jeg, det er akkurat som jeg har mistet all fornuft? Jeg snakker mye om hvor viktig økonomi er til barna og kommer med mye råd, men handlingene mine sier noe annet- de sier værsågod. Jeg sier såklart nei noen ganger også, men det er sjeldent. 

 

Anonymkode: 17f14...234

En tilstedeværende forelder er vel det du savnet mest? Tror du merkeklærne hadde betydd mer enn en mor eller far som ville tilbringe tid med dere? 

Jeg hadde heller ikke overflod av ting, kom til Norge som flyktning da jeg var barn. Men jeg fikk kjærlighet og oppmerksomhet og føler ikke jeg savnet noe i barndommen. Selvsagt hadde jeg også opplevelser av at det var kjipt å ikke ha kule klær og gadgets, men det var liksom bare slik det var. 

 

Anonymkode: b1514...099

[AnonymBruker]

Jeg var litt som deg, ts. Men slutta da ungene hverken var glad for det de har eller lekte med lekene sine. Mine er fortsatt bhg-alder. Har nå lite av alt og de leker bedre med det har og de blir mer glad for ting når de først får noe.

Anonymkode: 28f70...780

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Sånn som dette bilde føler jeg meg stadig vekk, og sliter veldig med å komme meg ut av det mønsteret. 

Anonymkode: 17f14...234

😂😂😂😂😂😂

Men du kan jo ta en samtale med ungene?

At du merker du øser over av givertrang fordi oppvekst - men dette gjør at man ikke lærer noe om økonomi og heller ikke sparer smart til senere.

Du kan jo avtale med dem at pengene du nå hiver ut på vipps, hundre kinoturer og merkeklær skal brukes smartere.

De kommer til å få nei til mer nå, og de pengene settes på sparekonto til de trenger dem ifbm boligkjøp som voksne.

Eventuelt: du har faktisk ikke råd og lever over evne, du trenger betale ned gjeld. 

[AnonymBruker]

Tror du må prøve å snu det forsiktig så det blir en enklere overgang for alle. 

Ta de med ut, lek med de, finn på kreative ting med de. Bruk tid på de. Da har du god samvittighet etterpå uten å bruke penger. 

Men du sier nei oftere og oftere, ta det gradvis. Og forklar ungene hvorfor så de skjønner "nei, du trenger ikke enda en rosa genser. Du har to i skapet" eller "nei, du må leke mer med de lekene du har før du får ny" eller "vi trenger ikke snop, is, kjeks, chips hver dag, det er ikke godt for tennene våre. Da kommer Karius og Baktus."

Poenget er å ta det gradvis, si mer og mer nei. Men begrunn hvorfor du sier nei så de skjønner hvorfor. Men du tar de med ut og finner på kreative ting som ikke koster penger. Selvsagt kan du kjøpe en pakke kjeks med på turen, men ikke nye fiskestenger for det har de allerede. 

Jeg synes du er god som ser det selv og ønsker å gjøre noe med det. Det er veldig godt for ungene 

Anonymkode: 673af...0c9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Tror du må prøve å snu det forsiktig så det blir en enklere overgang for alle. 

Ta de med ut, lek med de, finn på kreative ting med de. Bruk tid på de. Da har du god samvittighet etterpå uten å bruke penger. 

Men du sier nei oftere og oftere, ta det gradvis. Og forklar ungene hvorfor så de skjønner "nei, du trenger ikke enda en rosa genser. Du har to i skapet" eller "nei, du må leke mer med de lekene du har før du får ny" eller "vi trenger ikke snop, is, kjeks, chips hver dag, det er ikke godt for tennene våre. Da kommer Karius og Baktus."

Poenget er å ta det gradvis, si mer og mer nei. Men begrunn hvorfor du sier nei så de skjønner hvorfor. Men du tar de med ut og finner på kreative ting som ikke koster penger. Selvsagt kan du kjøpe en pakke kjeks med på turen, men ikke nye fiskestenger for det har de allerede. 

Jeg synes du er god som ser det selv og ønsker å gjøre noe med det. Det er veldig godt for ungene 

Anonymkode: 673af...0c9

Hvis man skal begynne å si nei oftere så ville jeg forberedt barna på det og gjort det til et familieprosjekt. "Vi skal begynne å bruke mindre penger på merkeklær/aktiviteter etc og vi kommer til å kutte dette gradvis. Over de neste to månedene skal vi gå fra det vi vanligvis har gjort til å bruke 50% mindre. Overskuddet skal fordeles på alles sparekontoer". Gjør det så konkret som mulig ha et konkret mål. Hvis man gjør det gradvis uten å ha snakket om det på forhånd kan det skape en unødvendig urolighet hos barna som enkelt kan unngås. 

Dette er min mening. 

Anonymkode: 03c69...7a3

[AnonymBruker]

Du, jeg hadde vurdert å prate med noen. Det kan høres ut som om du har noen sår. Det er jo vondt å oppleve at en er så lite viktig for mamma og pappa, at en ikke er noe å bruke penger på. Kanskje det hadde vært godt å rydde opp i?

Anonymkode: 1dddb...73c

[AnonymBruker]

Jeg har det til dels på samme måte, mine barn er små enda men får alltid penger til aktiviteter med venner og ofte tar jeg også barnets venner med på aktiviteter som vi betaler for. Jeg ser ingen problemer med det egentlig, det viktigste er å ha mange gode opplevelser og når vi også bor i en by så innebærer det teater, kino, trampolinepark, lekeland, cafe, slalombakke, tivoli, badeland osv som koster penger. Vi er to foreldre med en inntekt på over 1 mill hver så har ingen problemer med at de skal få gjøre alt de vil av hobbyer og fritidsaktiviteter. Mine barn er bare 5 år og 9 år så kan hende det endrer seg når de blir større. Jeg hadde en barndom som deg og er bare glad for at jeg kan gi mine barn er stabil og trygg barndom med mange muligheter. Angående leker så får de nok mindre enn snittet og jeg er også opptatt av bærekraftige leker og gjenbruk så de har ikke overflod hjemmet. Men har heller ikke problem med å kjøpe en liten designer treleke for 1000lapp som jeg tenker de har glede av (eller jeg har glede av for det passer inn med min filosofi som forelder) eller en overpriset stisykkel til 9 åringen. Merkeklær får de også, spesielt økologiske bærekraftige merker som er designet og sydd i Europa.

Oppsummert så fikk jeg nesten ingen muligheter som barn, bodde i et konfliktfylt hjem og hadde få materielle ting og dro aldri på ferie. Dermed flyttet jeg ut som 17åring og har klart meg seg og tatt lang høyere utdannelse som gir meg god jobb med en lønn jeg kan leve med. Jeg tenker barna mine blir minst like gode mennesker som jeg og mannen min er og det er bare fint å dra på ferie flere ganger i året sammen med oss og ha mange fine opplevelser i hverdagen.

Anonymkode: 73909...a3b

[AnonymBruker]

8 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg hadde foreldre med veldig god råd, godt over gjennomsnittet på 90 tallet og de første ti årene av 2000 tallet mens jeg var barn og ungdom. Men hver eneste sommer var vi hjemme, det ble noen få stranddager med en lite engasjert mor, og vi fikk aldri ha med oss venner fordi mamma ikke gadd å passe andre. Så jeg var på stranda med to småsøsken. Mamma passet egentlig ikke oss heller, vi passet oss selv mens hun leste bok eller sov. Vi fikk en is etter noen timer, men fikk aldri velge den vi ville ha, men mamma- hun skulle ha den største og beste. 

Vi var aldri i parker, på turer i skog og mark eller dro til Sverige for den saks skyld en gang, og vi besøkte sjeldent familie eller andre. Vi hadde ikke hytte, og vi leide/lånte heller aldri noen. Mamma dro til Tyrkia hvert år i ungdommen vår, men vi fikk aldri være med. Da var foreldrene våre blitt skilt, så mamma dro på tur med ny  type hvert år. Pappa tok oss ikke med på noe han heller, ingenting. Vi fikk såvidt lommepenger til noe som helst heller, så jeg følte jeg falt helt utenfor når det gjaldt andre aktiviteter også, jeg måtte snike meg inn på kino hvis venninnene mine skulle. Jeg ønsket meg kule klær, men fikk sjeldent. Jeg ble ekstremt mobbet på skolen, så det hjalp ikke på å ikke ha det "de andre" hadde. Jeg hadde heller ingen hobby, men ønsket så sterkt en, men fikk aldri. Jeg prøvde å få sommerjobb, men var så blyg. Mitt første ordentlige møte med penger var da jeg var 18 år og jeg hadde ikke lært noe hjemme om noe som helst selvom mine foreldre hadde godt med penger. 

Idag er jeg voksen, 30 år og gir så til de grader til egne barn. Alt for mye.  Jeg kjøper merkeklær i fleng, vippser penger her og der og tar de med på det ene og det andre i ferier. Jeg får dårlig samvittighet hvis det går noen uker mellom hver ting vi gjør i ferien, da må jeg liksom finne på noe. Nå er det bowling liksom. Jeg lar de bli med på alt de ønsker med venner som kafé, kino, u name it, og jeg passer på at de aldri mangler noe. Mer lommepenger? Ja, værsågod...

Jeg ser jo selv at det jeg driver med også er helt gale-mathias, og at jeg heller ikke lærer barna mine økonomi. Bare at jeg gjør det feil den andre veien enn mine foreldre. Det kommer av at jeg unner dem en så mye bedre barndom enn min egen, men jeg skjønner at jeg må ta meg sammen og at dette heller ikke er bra i lengden. Jeg synes det er vanskelig, hva gjør jeg, det er akkurat som jeg har mistet all fornuft? Jeg snakker mye om hvor viktig økonomi er til barna og kommer med mye råd, men handlingene mine sier noe annet- de sier værsågod. Jeg sier såklart nei noen ganger også, men det er sjeldent. 

 

Anonymkode: 17f14...234

Hadde det slik jeg og.. Fikk aldri noe, fikk,fikk.aldri være med på noe, ingen fritidsaktiviteter, ingen ferier,ikke noe.. Mamma selv reiste årlig.til Tyrkia 😅 vi var med engang da jeg var 12,etter det fikk jeg ikke reise noe sted før jeg var voksen.. 

Hos oss var det ekstremt fokus på takknemlighet og høflighet, misnøye ble hardt slått ned på! Jeg og søster følte vi hadde lite å være takknemlig for. Julen da jeg var 14 (fylte 15 3mnd etterpå) pakket jeg opp en Barbie 😐 jeg ble både såret og litt sinna fordi barbien var lagt på hylla for lenge siden, jeg var trossalt snart 15,klarte.ikke a skjule misnøyen og hele familien kalte med frekk og utakknemlig, tidenes verste jul! Barbien var fra onkel som gjerne ikke hadde peiling. 

Vi hadde også grei økonomi, men dette falt.sjelden på oss barna.. Vi sto utenfor på det meste.. 

I dag har jeg to barn, min egen økonomi har vært svingende, men barna og.deres.imteresser.har alltid vært første prioritet. Desverre har jeg forskjøvet regninger iblandt for å gi barna mine det de ønsker, mine barn går nesten utelukkende i merkeklær, ønskene deres blir kjapt oppfylt, lommepenger får de stadig, ferier blir de alltid inkludert i. Jeg sliter meg ut og bortskjemmer barna mine, ser lite til takknemlighet hos dem også desverre, her bare forlanges det, for det er de jo og vandt med😬 ris til egen ræv. Jeg ønsker å snu ting, men er redd det føles urimelig for dem

Anonymkode: 83f82...2d9

[AnonymBruker]

Hyggelig med så mange svar, og fint å se at jeg ikke er alene om dette. Eller fint blir feil å si, men dere skjønner hva jeg mener.

Jeg føler barna er snille og takknemlige til tross for kjøpefesten min. En del av det jeg kjøper, kjøper jeg uten at de har bedt om tingene. Stadig kommer jeg over ting som jeg tenker at "dette vil glede ungene" og drar kortet, men jeg har opplevd flere ganger at ting bare blir liggende. Yngste har enda ting på rommet som er uåpnet fra julen som var. Jeg vil at de alltid skal få det beste, og ligger foran når det gjelder planlegging. Jeg har nå når juni akkurat går over i juli måned, blitt ferdig med kjøp av nye skolesekker med innhold til barna selvom de også fikk sekk i fjor, og kjøpt inn både vinterjakke og vintersko osv. Føler meg helt tullete som holder på sånn, og føler jeg også prøver å fylle et tomrom inne i meg selv i underbevisstheten. Men det er nok lommepenger det flyr mest av sånn sett, største har fått flere tusen kroner av meg til sammen bare i juni måned. Største er 14 år gammel. Jeg vil ikke at ungene skal møte en hard virkelighet når de blir voksne og må jobbe selv for pengene. Jeg vil at de skal ta gode fornuftige økonomisk valg for selg selv, men først må jo jeg bli et bedre forbildet når det kommer til pengebruk.

Jeg gir også masse av min tid til barna, men det er jo en annen ting og som jeg alltid vil forsette med. Som en spurte her, om det nok egentlig var tilstedeværende foreldre jeg ønsket meg? Jo, jeg ønsket meg mest av alt i hele verden å kjenne at de brydde seg, jeg savnet nattaklemmer og det å bli spurt om hvorden dagen min var. Jeg savnet av de engasjerte seg i oss barna de hadde satt til verden, og jeg ønsket meg så foreldere som bare en gang i det minste kunne fortelle at de elsket meg- det gjorde de aldri. 

Jeg er derfor veldig knyttet til mine egne barn, forteller de flere ganger om dagen at jeg elsker dem og gir dem hele meg som mor og person. De er veldig trygge barn og jeg håper og tror jeg har gjort noe riktig, men det kjøpekalaset mitt må jeg gjøre noe med før det går totalt over stokk og sten.

Takk for flere tips i tråden.

 

 

Anonymkode: 17f14...234

[Kakaoen]

Jeg synes dette er interessant å lese og du har fått mange fine tips. Jeg kom til å tenke på et tips. Jeg har ikke hatt det helt som deg, men merker også at barna mine får mye mer enn hva jeg gjorde. Og de har et helt annet forhold til penger. Vi jobber veldig med å få de til å lære seg å spare til noe de virkelig ønsker seg.
Husker jo selv hvor mye mer stas det var å kjøpe noe man har spart til, og at de kanskje da tar bedre vare på tingene.

Men for å snu trenden din litt, hva med å spille på miljøet? Disse barna er jo veldig opptatt av miljø. Det merker jeg på mine to som er 6 og 9 år. Snakk om at det ikke er bra å kjøpe mange ting hele tiden. At de heller kan selge lekene sine som de ikke bruker og heller spare til noe?
At man ikke trenger 20 par bukser f.eks.. Slik jeg oppfatter ungdom for tiden ser jeg for meg at det kunne fungert.   

Her har barna sinnsykt lyst til å reise til syden. Men vi venter snart nr 3 og kommer ikke til å bruke penger på reise med det første. Men da har vi opprettet et "syden-fond". Rett og slett en glasskrukke med kontanter som vi alle legger penger oppi for å spare opp. Merker at ungene synes det er spennende. Alle pantepengene f.eks går i syden-krukka. Så kan jo hende det dekker et flysetet etterhvert